onsdag 16. november 2011

Digital revolusjon. I praksis?

Hvor går Aftenposten?
Norske aviser tjener for lite på nett. Og grunnfjellet for papirutgaven trues av en ny finanskrise. Tvinger det fram en raskere overgang til betaling fra brukere av nettutgavene? Det kan fort bli resultatet.

Etter snart fire år utenfor Aftenposten, forsøker jeg likevel å følge med hvordan den digitale hverdagen er for papiravisene. Da er det interessant å se hvordan "bjellesauene", lederne i Norges største avis, oppfører seg i den digitale hverdagen.

Det er lenge siden jeg oppdaget at den mest aktive av redaktørene i Aftenposten i sosiale medier som Twitter, er Kjersti Løken Stavrum.

853 tvitringer er kommet fra hennes konto, @LokenStavrum. Sjefen sjøl, Hilde Haugsgjerd (@HildeHaug) har gått på lufta 35 ganger i denne sosiale kanalen. Digitalredaktør Skjalg Engebø (@SkjalgEngebo) har notert seg for syv tvitringer.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås tar innersvingen på dem alle. Over 3600 ganger har han meddelt seg via Twitter. Det innebærer at han er blant dem som vet mest om hvordan de sosiale mediene fungerer. Det preger også kultursidene etter omleggingen av Aftenposten for noen uker siden.

Et tegn?
Den ujevne bruk av de sosiale medier blant redaksjonstoppene i Aftenposten kan være et tegn på at ikke alle har tatt inn over seg at noe skjer der ute. Selv om det gang på gang understrekes at avisen er på vei ut i den digitale fremtiden.

Omstillingsprosessen fra papir til nett er smertelig. Og den går lynraskt. Nå drøfter Schibsted hvordan avisene skal ta seg betalt for kvalitetsjournalistikk. Da er det kanskje typisk at den interessante saken på side 8 og 9 i onsdagens kulturdel i Aftenposten om bråbrems for papirutgavene, ved middagstider samme dag, ikke var lagt ut på aftenposten.no.

Men hvorfor ligger da heller ikke denne artikkelen på Aftenpostens iPad-utgave? Jeg betaler vitterlig penger for å lese denne utgaven, akkurat som jeg betaler for å lese A-magasinet på iPad. Min siste utvei blir da å lese artikkelen i eAvisen.

Uforløst. 
Har Aftenposten funnet den riktige veien til de digitale leserne? Det vet jeg ikke, men jeg føler at det er noe uforløst over satsingen.

Kjensgjeringene siger inn over redaksjonene i papiravisene, tror jeg. Enten man liker det eller ikke, fremtidens lesere kommer til å befinne seg i de digitale mediene.

Selv om mange mener jeg er nerd og følger godt med i de sosiale medier, må jeg tvinge meg selv til å ta et digitalt løft og lese hva Folket mener om ditt og datt. Vi som er født i første halvdel av forrige århundre tenker helt annerledes en generasjon Y. De som er født mellom 1978 og 1990, er stort sett heldigitale.

Det eneste sikre for papiravisene nå, er at usikre tider står foran dem. Det blir en krevende øvelse både å holde orden på inntekter og utgifter, samtidig som nyheter og all annen informasjon migrerer til det digitale markedet.

Test.
I dag gjorde jeg et journalistisk eksperiment. Jeg spurte NRKs programdirektør på Marienlyst, Per Arne Kalbakk, via Twitter, om NRK vurderer å sende rettssaken etter Utøya-massakren Live.

Lynraskt kom svaret om at statskanalen vurderer å sende deler av rettssaken til de tusen hjem. Men vitneforklaringer og Breiviks forklaringer, de sendes ikke ut, tvitrer Kalbakk.

Hadde avisledere svart like raskt? Og hvis det hadde drøyd noen timer, hva er årsaken?

tirsdag 15. november 2011

Geriljakrig i kulda

Vi fryser! Varmepumpe, takk!
Litt dramatisk, kanskje, men hva gjør man ikke for å kutte strømregningen med 35 %? Jeg har fått tilslagn om 3000 kroner i støtte fra Oslo kommune til å sette inn varmepumpe. Men borettslaget nøler. Varmepumpe støyer visst for meget.

Sjokket fikk vi for snart ett år siden. Da det var på det verste, viste enkel matematikk at det kostet 189 kroner døgnet å varme opp vår enkle borettslagsleilighet på vel 100 kvadratmeter.

Nå har også jeg sett lyset, og har kastet meg ut på nettet. Varmepumpe!

1 til 6?
Markedet er stort, men jeg endte med en meget anerkjent pumpe, som går for det nordiske klima. 1000 Watt inn i pumpa, og nesten 6000 Watt inn i boligen.

- Nå kan du slå av varmeovnene, eller i alle fall sette dem på 18 grader, var rådet fra min energiske rådgiver.

Men så er det altså fellesskapet!

1. Varmepumper er ikke pene. Hva sier naboene?

2. Varmepumper lager støy. Hva sier naboene?

Kutt, kutt, kutt!
Nå begynte geriljakrigen. Jeg ringte til en avis nær meg. Og fortalte den ulykkelige historien om familien som ville kutte energiregningen. Jeg har ikke glemt hva som tenner en journalist!

Nå har journalisten forlatt åstedet. Fotografen også. De har festet den siste strømregningen med oversikt over forbruket til et digitalt bilde. Eieren av boligen (les: jeg) forteller de nakne fakta.

Makta rår!
Det viser seg jo at styret i borettslaget har makta. De kan stoppe alt som skjer utenfor selve boligen. Det er jo ikke bare bare å sette i gang!

Den samme konklusjonen trekker også jurister som min kollega i den nærstående avisen har snakket med.

Nå venter jeg i spenning på avisoppslaget!

Lydløs Tigerstad? 
Men før notatblokka blir lagt igjen, åpner jeg døren til verandaen. Det er ikke til å ta feil av. Støyen fra Tigerstaden denne kalde novemberdagen, er øredøvende.

Vi kommer ikke til å høre varmepumpa på grunn av det pulserende livet i en levende by! Og hvem ligger og soler seg i hagen midtvinters når varmepumpa går på høygir?

Den beste nyheten for avisene er at borettslaget sier nei til varmepumpe, men ja til støy fra byen.

Best i Oslo.
Jeg glemte en viktig ting. Trolig bor jeg i Bakkebygrenda. Antagelig bor jeg best i Oslo. Det vet i alle fall de som nylig betale 52.000 kroner kvadratmeteren for å flytte inn i borettslaget. Og nå får de 2000 kroner måneden i strømregning.

Følg med! Her kommer flere kapitler!

søndag 13. november 2011

Verdens største lesesirkel!

Fremtiden!
Sosial lesing? Smak på ordet. Det kommer til en iPad eller et annet lesebrett nær deg. Lesere av e-bøker i USA vet hva Readmill er.

Selvsagt er dette noe som stormer frem. I USA. I Norge og andre europeiske land går det ikke fullt så fort.

Per Kristian Bjørkeng har lenge forberedt Aftenpostens lesere på den nye framtida for bokelskere. Han har forlengst konstatert at det ikke er lett å få i gang et system for digitale bøker.  Forlagene stritter i mot. De ser at bunnlinjen ryker hvis alt slippes løs.

I siste utgave av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel, leser jeg om hva som skjer i bokmarkedet i Tyskland. Konklusjonen der er jo at tyskerne ligger fem år etter amerikanerne. Også tyske utgivere holder fast ved livsløgnen om den digitale boka er et forbigående fenomen. Omtrent slik som Internett var i 1995.

Social reading var total ukjent for meg. Men da er det jo bare å google litt.  Det handler selvfølgelig om e-bøker. I prinsippet skal du altså kunne dele de notater du gjør i en e-bok med andre leser av den samme boka. Og når noen lurer på hvor langt du er kommet i boka, er ikke sidetallet svaret du gir, men hvor mange prosent av boka du har lest!

Jeg har jo lest noen  ebøker selv. Det var nyttig å lese Mandelas selvbiografi ($ 9) på Padda. Fint var det også at jeg kunne slå opp ord jeg ikke forsto. Det var bare å holde pekefingeren på det uforståelige ordet inntil Oxford Dictionary forklarte meg betydningen.

En av de digitale lesesirklene på nett heter  Readmill. Tenk dere hva som hadde skjedd hvis Karl Ove Knausgård bøker hadde havnet i en sosial lesesirkel!

Ha en god lesedag! Selv skal jeg pløye meg videre i den meget analoge mursteinen til Tor Bomann-Larsen om kong Haakon fra 1928 til 1940.

lørdag 12. november 2011

Norge og DDR. Åpenhet?

Her havnet DDRs politiske fanger. 
Åpenhet var slagordet etter 22. juli. Åpenhet er ikke slagordet for å rydde opp i Norges forhold til DDR. Stasi-helvetet er endevendt i Tyskland. Hvorfor får vi ikke vite omfanget av DDRs spionvirksomhet i Norge?

"Kjemper for taushet", lyder tittelen på et debattinnlegg i Aftenposten lørdag 12. november. (Det ligger ikke på Nettet ennå). Einar Kr. Steffenak klager i debattinnlegget over at det her i landet ikke er mange som slåss for å få til en åpenhet rundt nordmenns kontakter til DDR-regimet.

Tankevekkende er det å lese at en svensk historiker, Birgitta Almgren, gikk rettens vei og fikk tilgang til det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv over svensker med tilsknytning til det østtyske Stasi. Hun hadde fri tilgang til de tyske arkivene.

Almgren skrev boka "Inte bara spioner", men får ikke lov til å oppgi navnene på svensker i Stasi-arkivene.

POT endevendt.
Hvorfor er det slik at vi endevendte Politiets overvåkingstjeneste (POT) på 90-tallet, men tilsynelatende ikke ønsker å finne ut omfanget av norske kontakter med f.eks. Stasi?

Lørdagens artikkel får meg til å spole  tilbake i tid. Fem år etter Murens fall fikk jeg fikk jeg tilgang til deler av det østtyske UDs arkiver. Fire år tidligere hadde en forsker, Michael Scholz, vært i det samme arkivet. Arkivet ble stengt Tyskland ble samlet 3. oktober 1990. Men sommeren 1994 ble det gjenåpnet. Alt arkivmateriale frem til 1963 ble frigitt for vel 17 år siden. Artikkelen i Aftenposten i 1994 skapte i sannhet oppstandelse.

Uviktige Norge, men...
Allerede i 1994 konkluderte Scholz med at mappene om Norge i det østtyske UD var tynne. Det hadde jeg jo selv sett.

- Det finnes langt mer materiale om Sverige og Danmark, sa Scholz til meg i 1994. Norge var ikke viktig for DDR.

Hvorfor får vi ikke vite mer om det lille som finnes? Norske politikere og journalister har vært i søkelyset. Norske sympatører med DDR har forlengst tatt avstand fra egne uttalelser og skriverier om DDR-staten.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitter helt sikkert på arkiver fra DDRs glansdager. Og PST har helt sikkert gode kontakter i "vennligsinnede tjenester", som det ofte kalles. Tyskerne har forlengst systematisert de 180 kilometerne med Stasi-arkiver. Amerikanerne sikret seg noen CD´er med oversikt over alle utenlandsagentene til DDR.

Avskjediget. 
Tyskere som søkte stillinger i stat eller lokalforvaltningen, måtte fortelle alt om sine forbindelser med det forhatte Stasi. Dersom de ikke gjorde det, og ble oppdaget, var avskjedigelse ofte utfallet. De første årene datt skjelletene ut av utallige skap i Tyskland. Nå er det ikke lenger lov å spørre jobbsøkere om eventuell Stasi-fortid.

fredag 11. november 2011

Utøya 16 uker etter...

Minnesteinen ved Utvika Camping
- Min mor er her for første gang, forteller den unge AUFeren. Noen hundre meter unna ligger Utøya. Alt er stille denne novemberdagen. Redningsmennene har forelengst forlatt Utvika Camping.

Selvsagt fulgte jeg de dramatiske timene denne sommerfredagen. Og jeg ser sporene i Oslo sentrum nesten daglig.

Nesten fire måneder etter 22. juli, drar jeg for første gang til Utvika Camping. Til stedet der 250 ungdommer ble reddet av turister og andre frivillige.

Kameraet har jeg slengt over skulderen. Det er en gjørmete sti ut til båthavna. Plankene i den søkkvåte stien redder meg.

En mor og en sønn.
Da jeg kommer meg ut på moloen, ser jeg de fire som er på vei inn til campingplassen. Vi slår av en prat. Raskt forstår jeg alvoret. Dette er en av de overlevende som er tilbake. Sammen med moren sin. Og trolig en bistandsadvokat.

Kameraet blir hengende på skulderen. Dette er ikke tid for jobb.

Rolig forteller den unge mannen at moren er her for første gang. Hun er fra et europeisk land som har lidd mye mer enn Norge noen gang har lidd. Massakre var hverdagskost i hjemlandet hennes. Nå var det på nippet til at hennes sønn ble det 70. offer på Utøya.

Deres historie gjør inntrykk. Som journalist dekket jeg Alexander Kielland-katastrofen i 1980 og brannen om bord i Scandinavian Star (1990). 124 døde da boligplattformen kantret. 159 mennesker ble funnet døde da fergen ble slept inn til Lysekil denne påsken. Derfor vet jeg litt om hva folk utsettes for når en katastrofe velter inn over oss.

Det svarte dypet. 
Jeg blir i havna på Utvika Camping en halvtimes tid. Nå er jeg helt alene. Campingplassen har gått i dvale. Vi venter bare på den første snøen. Og at isen skal skjule det svarte dypet.


August 2011
Kontrasten er enorm på den gamle riksveien som i sommer ble hovedveien mellom Oslo og Hønefoss fordi Nestunnelen på E16 var stengt. Etter 22. juli vokste det frem et minnesmerke på knausen like ved kaia der "Thorbjørn" ligger fortøyd.

I uke etter uke stoppet folk ved denne knausen. Blomster, flagg, hilsener og lys fyllte den lille knausen. Nå er trafikken forsvunnet. Sola også. Men minnesmerket er like friskt og levende.

November 2011
Mitt høstlige besøk faller sammen med justisminister Knut Storbergets redegjørelse om 22. juli i Stortinget. Etter å ha hørt redegjørelsen og noen timer senere ha sett de to minnesmerkene ved Utøya, undres jeg. Hvor ble det av samholdet etter terrorhandlingene?

Kanskje det var riktig, slik det ble sagt på en eller annen radiokanal i går. Nasjonens reaksjon etter terrorhandlingene var sunn. Men de holdningene som folk viste, var unntaket. Hverdagen kommer alltid tilbake.

Nå letes det etter svar. Det politiske Norge vil ha svar. Bistandsadvokatene vil ha mer informasjon. Samfunnet vil beskytte seg.

Veien videre.
På moloen her knappe 5 mil utenfor den politiske støyen i Stortinget, leter en mor og en sønn etter veien tilbake til et normalt liv. Nesten fire måneder tok det for moren å komme hit ut. Det kan fort bli en kronglete vei. Motbakker kommer.

Flere enn henne bør søke roen i Utvika. "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen", er budskapet på minnesteinen som campinggjestene og beboerne har reist.

onsdag 9. november 2011

Tatt av de sosiale medier.

Håpløs analog utgave!
Nyhet 1.Vi fikk nye naboer for noen måneder siden. Nå er vi også naboer på Facebook. Da er det lett å gi beskjed om hvem som passer postkassene når noen er borte.

Nyhet 2. I går kunne jeg ikke gå på møte om de sosiale nettverkene som omgir oss. Da var det greit å få løpende referat via Twitter.

Det er ca 30 kilo og 30 år siden karrikaturen til høyre ble laget. Skjegget er det eneste jeg har beholdt. Men det er blitt grått!

Medierevolusjon snakker journalister om. For 30 år siden snakket vi om datamaskiner. Vi så for oss en tid uten typrografenes monopol i produksjonen av artiklene våre.

Revolusjon
For 22 år siden lærte amerikanerne meg å bruke det produksjonsanlegget Aftenposten skulle installere. Det skjedde nøyaktig samtidig med en revolusjonen som fulgte med Berlinmurens fall. De dramatiske begivenheten kom rett inn på skjermene våre i Sacramento i California.

Den digitale flodbølgen lot seg ikke stoppe, selv av en sterk grafisk fagorganisasjon. De siste to-tre årene har mediefolk opplevd at en revolusjon i bruken av de sosiale medier. Det innebærer at tidligere kollega Jørgen Lohne skriver i papiravisen,  men også har en egen side på Facebook. Selvsagt har Lohne en blogg. Den gir ham enda kanal til leserne. Strevsomt, sikkert, men enda bedre for hans trofaste lesere av rapportene fra Midt-Østen. Den politiske revolusjonen var utenkelig uten de sosiale mediene.

Hva nå?
I de gode, gamle papiravisene har endringene vært dramatiske. Jeg syntes alltid det var interessant å lese Editors & Publishers på papir. Nå leser jeg fagstoffet fra mine amerikanske kolleger på nettet. I den ferskeste bloggen ber fagfolkene på den andre siden av Atlanterhavet oss europeere legge mer vekt på Facebook!

Facebook hevder nå at de  har registrert 750 millioner aktive brukere. Annonseomsetningen via Facebook skal ha kommet opp i vel 11 milliarder kroner i fjor. Da blir det viktig, mener Editors & Publishers, også for avisutgivere å utnytte Facebook.  I følge amerikanske tall fra alexa.com er brukere av Facebook i snitt innom 26 minutter av gangen!

Avislesere, derimot, oppholder seg på nettstedet de velger, bare mellom 3 og 5 minutter! Tidstyven er Facebook, ikke nettavisene.

Facebook
Dermed er Facebook kommet for å bli. Slik enkelte nektet å tro da Internett dukket opp for godt over 15 år siden.

New York Times har 300.000 digitale abonnenter. I Norge er tallene beskjedne, og "opplaget" er ikke noe aviseierne slår i bordet. Jeg betaler villig for å grave litt dypere ned i de digitale mediene. Finansminister Sigbjørn Johnsen får 7 kroner hver gang jeg kjøper Der Spiegel. Det gjør jeg som regel ved 8-tiden hver søndag.  35 kroner er ingen ublu pris, særlig ikke når det koster nesten 30 kroner mer å få papirutgaven (to dager senere) hos Narvesen!

VG leder
Jeg skal ikke fortelle avisutgivere hvordan de skal møte den digitale fremtiden. Men min påstand er at heller ikke norske aviser kommer unna kravet om at det må bygges et sosialt nettverk rundt de digitale avisene.

VG ligger lengst fremme. De vil ha penger av dem som kaster seg ut på VG+ eller vil lese VG Helg på sin iPad.

Aftenposten forlanger nesten 600 kroner året fra papirabbonenter som vil ha den digitale pakken med A-magasinet og papiravisene som PDF-filer.

Bråstopp!
Begge avisene satser tilsynelatende mye på å trekke leserne inn i debatten. "Bråstopp for dieselbil-interesse" sto det på vg.no onsdag. Leserne ga i alle fall full gass da de ble bedt om å si sin hjertens mening om forslaget fra Regjeringen om å gjøre dieselbilene dyrere.

VG er forlengst Norges største nettsted selv om papirutgaven har overlatt førsteplassen til Aftenposten. Vinnerne på lang sikt blir trolig det mediehuset som trekker til seg flest folk. Også folk som vil betale for seg, slik de har gjort siden tidenes morgen når det gjelder papiraviser.

Finn.no
Aftenposten la gullegget da de tok kontrollen med finn.no. I tillegg til at det er blitt et av de største nettstedene i landet, trykker finn.no i praksis penger til Medie Norge.

Samtidig kutter Medie-Norge så blodet spruter. 200 årsverk skal vekk i Schibsted. Kolleger ringer meg og spør hvordan det var å bli førtidspensjonert for snart 4 år siden.

- Se hvor lykkelig jeg er! forteller jeg tvilerne.

- Hva gjør du? spør mange.

- Det jeg alltid har gjort. Jeg skriver. Jeg blogger. Men det havner ikke i Aftenposten. Men lesere har jeg! understreker jeg.

Redaktør Monsen
Og i dag har jeg funnet ut at min mest vellykkede blogg hittil har vært "Dagbladet alltid foran?". Jeg vet hvor mange som har bladd i monsunen.blogspot.com. Nå vet jeg at tre av naboene mine har lest hva jeg skrev. Erik, rett over gata, er blitt abonnent. Men han betaler ikke noe til meg! Sånn sett er sjefredaktør Hilde Haugsgjerd og jeg i samme båt.

Jeg må sjekke om naboene over meg leser bloggen min. Foreløpig får de Aftenposten i postkassa, de også.

mandag 7. november 2011

Dagbladet alltid foran?

Sjelden stjæler jeg hele artikler og publiserer dem på min egen blogg. Men nå er det alvor.

Artikkelen jeg nå stjæler, er skrevet av professor Stein ved universitetet i Bergen.  Han har lest Dagbladet i 21 dager, og har fortalt dette til leserne av Bergens Tidende noen timer før Brann røk på et smertelig tap i cupfinalen her østpå.

Hvor smertelig tapet er for Dagbladet, vet jeg ikke. Men avisens nye sjefredaktør John Arne Markussen har en jobb å gjøre.

Les Stein Kuhnles artikkel, og døm selv!

 Prolog
«Dagbladet alltid foran»
dokumentasjon:
«SÅ FARLIG er «sunt» SUKKER»
(5.10.11)
«God torsdag! Finn din lavkarbo-diett. 6
ulike kurer» (6.10.11)
«Alt om DIN NYE økonomi. Maten–
Bilen–Skatten–Barnehagen« (7.10.11)
«SE Clinton-kuren: Gå ned i vekt og få et
sunt hjerte» (7.10.11)
«ÅPENHJERTIG Drillo: – faren som
drakk; – sykdommen; – sviktet egne
barn« (8.10.11)
«IKKE GÅ I FELLA: Slik blir du en PENSJONSVINNER
» (8.10.11)
«DET BLIR FROST OVER HELE LANDET.
Nå kommer SNØKAOS og vinterføre»
(9.10.11)
«SE HVA DU KAN GJØRE SELV: Slik får
du SUPER-SØVN» (9.10.11)
«Gjør som PROFFENE: Slik blir BOLIGEN
din mer verdt» (10.10.11)
«Så lite mosjon kan redde HELSA.
6 enkle og effektive øvelser» (10.10.11)
«Livsvalgene som gir deg MEST LYKKE:
Ekspertenes 63 beste råd» (11.10.11)
«Advarer mot LAVKARBO-HELVETE: –
OPP I VEKT; FIKK HØYT KOLESTROL; –
SPISTE SEG DÅRLIG. Pernille besatt av
dietten» (12.10.11)
«SLIK VAR BREIVIKS TØFFE BARNDOM:
Vennene snakker ut»
(13.10.11)
«God torsdag! NATURMEDISINENE
SOM VIRKER BEST
– dokumentert effekt»
(13.10.11)
«1 AV 3 VOKSNE RAMMET:
BLODTRYKK-ALARM. 21 råd
som får ned trykket»
(14.10.11)
«AQUA-LENE GIKK AMOK: – KRASJET
MED BILEN; – RASERTE HOTELLROM; –
KASTET SEG PÅ SJØEN» (15.10.11)
«Dette koster lavkarbo-diettene: SE
PRISLISTA« (15.10.11)
«PRISRAS PÅ LEILIGHETER I FJELLET: Nå
gjør du høstens RÅESTE hyttekupp.
Dette må du passe på (17.10.11)
«Din mobil er en bakteriebombe»
(17.10.11)
«TUNGE KRIMINELLE: SLIK VIL DE
HEVNE SEG PÅ BREIVIK» (18.10.11)
«Lite søvn kan gi demens-symptomer. 9
faresignaler« (18.10.11)
«SLIK LAGER DU DITT EGET TESTAMENTE.
Få maks ARV: – konfliktene; – ekspertenes
råd» (19.10.11)
«God torsdag! Den mest effektive treninga:
Guiden for utrente, veltrente,
overvektige, småfeite, stressa«
(20.10.11)
«TIDAGERSVARSEL – Her kommer
HØSTSOLA» (20.10.11)
«Slik ble han JAGET I DØDSFELLA: KADHAFI
TRYGLET OM NÅDE» (21.10.11)
«Advarer mot feilbruk av medisiner:
GJØR DITT HJERTE TRYGGERE»
(21.10.11)
«SÅ LETT FÅR DU GULLPENSJON»
(22.10.11)
«FORSKERE AVSLØRER HELSE-bløffene»
(22.10.11)
«PASS OPP for disse medisinene –
BRUK KAN VÆRE DØDELIG. 23 PÅ RISIKOTOPPEN
» (24.10.11)
«ÅPENHJERTIGE ÅGE ALEKSANDERSEN
SNAKKER UT om selvmordsforsøket«
(25.10.11)
«SJEKK DIN biologiske alder«
(25.10.11)
«SØVN-problemene som SKADER HJERTET
« (26.10.11)
«HUN HAR DRØMMEKROPPEN»
(26.10.11)
«Stor treningsguide – hengemage; –
oppblåst mage; – dårlig holdning; –
stor mage« (27.10.11)
Epilog
First things first.
all gjengitt tekst er overskriftene på
hovedoppslag, og enkelte utvalgte sideoppslag,
hentet fra Dagbladets førstesider
i tiden mellom 5. og 27. oktober i
år. Veien til bedre søvn, super-søvn,
pensjon, gullpensjon, arv, helse, trening,
diett, bedre hyttekjøp, hjerte, og
flatere mage kan leseren delvis få gjennom
presise råd om 6 kurer til lavkarbodiett;
6 råd om enkle mosjonsøvelser;
63 råd om (mest) lykke; 21 råd om reduksjon
av blodtrykket; 9 advarsler om
demens; 23 advarsler om dødelige medisiner;
og 4 løsninger for flatere mage
– i alt blir dette i løpet av bare tre uker
hele 132 konkrete anvisninger for et
bedre liv.
Og stadig er det lenge til jul med nye
muligheter for mange dagbladførstesider
og nye råd, gjennomsnittlig mer
enn 6,2 råd pr. dag. Dagbladet alltid
foran. Eget velvære og egen livsstil må
være under kontroll før leserne kan
ledes til å skue ut mot et Europa som
skjelver økonomisk og politisk mer enn
noensinne på 60 år. Hvordan det går
med Europa betyr vel ikke så mye for
norsk politisk livskvalitet. Men sett fra
hovedstaden der Angela Merkel regjerer
kan det overflatisk virke som om
Dagbladets dagsorden i dag er like lite à
jour med Europas virkelighet som avisen
var den 10. november 1989 –
dagen etter at Berlin-muren falt og det
politiske Europa-kartet ble radikalt endret
– da hele Dagbladets førsteside,
med bilde og henvisning til intervju
med psykolog Magne Raundalen, var
prydet med oppslaget om «LA BARNA
BANNE«.

tirsdag 1. november 2011

Ja til EU?

Vel, svaret er krystallklart i Norge. 78 prosent sier Nei i Norge. Nei-flokken i Norge gleder seg sikkert til at det blir et rungende nei fra grekerne når de skal ta stilling til EUs redningsplan for Hellas og andre kriseland i Euro-sonen. 


Det er vel ingen som for alvor tror at det blir Ja-flertall når grekerne utpå nyåret skal ta stilling til den pakken som toppmøtet i EU kom fram til i forrige uke? 


Vi nordmenn går fri, sier nei-siden, og slår oljefondet vårt i bordet. Vel, 200-300 milliarder av dette fondet forduftet før EU-toppmøtet. Våre oljepenger har foreløpig tatt hånd om en prosent av alle verdens aksjer. Da merkes det når Frankfurt-børsen falt med rundt 5 prosent da finansmarkedet tirsdag morgen tok inn over seg at det greske folket, ikke regjeringen i Athen, har siste ord i denne saken. 


100.000 norske studenter har valgt å satse på fastrente. De som vil ha det i 5 år, kan sove trygt med 2,869 prosent rente!. Men hva med alle oss som ikke er studenter? Jeg har fått beskjed om at renta skal opp med 0,3 prosentpoeng. Årsak? Finansuroen i det europeiske markedet!


Dugnaden som tyskerne gikk med på for å redde Hellas og andre land i krise, er unik. Tyskerne er selv blitt reddet en gang. Den store redningsaksjonen var i 1948. Vest-Tyskland fikk en ny valuta og omfattende hjelp fra USA. Solidariteten med det nyfødte og skjøre vesttyske demokratiet som ble etablert i 1949, ga resultater. 


Da Tyskland ble samlet etter Murens fall i 1990, måtte vesttyskerne betale regningen for sine østtyske slektninger. Det ble overveldende dyrt. Selv søkkrike tyskere så at dette ikke gikk. Snart var det duket for en "solidaritetsskatt". Og tyske bileiere måtte ut med ca. 80 øre literen i ekstra drivstoffskatt. Dette var noen av tiltakene for å få det tidligere DDR på beina.


Igjen knaker det i systemet i det vestlige, kapitalistiske systemet. Siden 2008 er den ene redningspakken etter den andre lagt på bordet. Tyskerne har vært svært uvillige til å betale regningene denne gangen. - Skal vi betale regningen for grekere som lever over evne? ropes det på kneipene i Berlin.


Angela Merkel bøyet av til slutt, og fikk med seg de folkevalgte i Forbundsdagen. 


Redningspakken er enorm. 1 billion Euro. Eller 1000 milliarder Euro. Eller 8000 milliarder kroner. Nesten tre norske oljefond. 


Heldigvis for Papandreou tar ikke Merkel & Co en gresk vending og sender avtalen ut til det tyske folket. Det hadde garantert blitt et rungende nei. 


Nå kommer vi til å oppleve at grekerne gjør jobben for tyskerne og stemmer nei. Finansfolkene har forlengst forstått alvoret. Akjekursene går i kjelleren. 


Det norske oljefondet taper nye hundrevis av milliarder kroner. Og Kari og Ola Nordmann kan begynne å titte i postkassa etter nye rentebrev fra bankene sine. 


Tenk om noen i Nei til EU kan forklare meg hvordan dette egentlig henger sammen? Det er sikkert spennende å se hva som skjer i Hellas. Islendingene avviste jo avtalen som skulle gi kreditorene penger tilbake. Folk på saga-øya sa nei to ganger. Men det er bare 300.000 sjeler på vulkanøya. Det er 10,8 millioner grekere. Island er ikke med i EU, det er Hellas. 


Når må vi virkelig begynne å sette oljefondet inn i redningspakkene som skal berge Norges viktigste eksportmarked, EU? Når må norske politikere endelig begynne å si Ja til EU? 



Miljø? Ha!

Bare tull, ikke sant?
I dag kom skiltene opp på E18 på Frognerstranda. Jeg testet 60-sonen. Alle kjørte over meg. Verst var sjåførene i vogntogene.

Politiet har jo nok med overfallsvoldtekter i Tigerstaden. Og de har forlengst sagt at det ikke kommer på tale å knipe dem som gir blanke i miljøfartsgrensene også denne vinteren. Det er forsåvidt greit.

Hva som ikke er greit er hvorfor de setter opp skiltene. Ingen bryr seg om dem. Kanskje farten går litt ned når veiene blir glatte. Og når alle skal på jobb og hjem igjen, går det jo i lusefart. Kanskje gjennomsnittshastigheten langs Frognerstranda og ut mot Lysaker blir på 60 km/t.

Verst er altså dem som sitter i vogntogene. De holder maxfart, 90. Og de holder seg i venstre felt. Ingen normale bilister utfordrer doninger på opp mot 50 tonn. Ifjor varslet jeg eierne av tre slike uhyrer. En av dem holdt på å miste jobben fordi eierne av Bring ikke vil ha slike sjåfører.

Æsj, nå er jeg sur igjen! Men jeg skal gjennomføre min høyst private "hold-fartsgrensen-kampanje" også i år. Da sparer jeg dessuten drivstoff.

fredag 14. oktober 2011

Finanskrise? Nei, drap i Oslo!

Jeg tror jeg skriver min korteste blogg, hittil!

I kveld så jeg både Heute, nyhetssendingen til tyske ZDF, og Tagesschau, hovedsendingen til ARD. Og jeg så jo Dagsrevyen.

Skremmende var det å fastslå at mord, riktignok det fjerde på kort tid i Oslo, var viktigere for NRK enn den dypeste finanskrisen i Europa siden annen verdenskrig.

Hva var toppnyhetene på tysk TV? Gjett!

Interesserte kan sjekke hjemmesiden til ARD, velge fanen "Nachrichten" og klikke på "Tagesschau in 100 Sekunden" helt til høyre.

torsdag 6. oktober 2011

En taper. En AFP´ers bekjennelser!

Ja, det er meg, da jeg ikke var PANGsjonist!
Altfor mange blir tidligpensjonister fremgår det av statsbudsjettet for 2011. Jeg er en av dem. En sentral politiker i Kongeriket sa at jeg er en skam for AFP-ordningen!

Jeg er enig i punkt en. Og punkt to. Og jeg er sikkert en skam for ordningen som LO og NHO forhandlet seg frem til for godt over 20 år siden. Da Norge var en industrinasjon.

Nå sitter vi på en oljeformue på godt over tretusenmilliarderkroner og eier en prosent av aksjene på verdens børser. Og jeg har altså i vel tre år hatt det privilegium å være AFP´er. Med gavepensjon fra min arbeidsgiver.

Dermed sitter jeg med en lønn som aktive arbeidere misunner meg.

Selvsagt legger staten begrensninger på mitt PANGsjonstliv. Det innebærer at jeg ikke får tjene mer enn 15.000 kroner året.  Men det løser jeg ved å opprette en selskap i London. Et NUF-selskap. Det jeg tjener, skatter jeg av. Krone for krone. Men jeg torpederer ikke PANGsjonen min.

Dette er jo selvsagt i strid med intensjonen i AFP´ordningen. Sliterne skulle få lov til å gå av når  de fylte 62 år. Hvis bedriften var i NHO/LO-området. Men jeg jobbet altså i høylønnsbransjen norske media. Heldigvis var bedriften min omfattet av denne lukrative avtalen for "sliterne". Altså var jeg "sliten" som 63-åring. Og gikk av for over tre år siden.

Det var da en kjent politiker, han er sosialdemokrat, sa at PANGsjonisten var en skam for AFP-ordningen!

I dag, vel tre år etter min PANGsjonering, er jeg i full vigør. Jeg har jobbet i USA, Sør-Afrika  og i Oslo. Men pengene havner altså i et britisk selskap. Og hos Sigbjørn.

Jeg har jo en haug med utgifter i selskapet mitt. Jeg kjøper jo kontorutstyr. Mobiltelefoner og "skrivemaskiner".

Burde jeg føle meg skamfull fordi jeg "omgår" det norske systemet? Det eneste jeg gjør, er å gjøre det slik at jeg ikke "tjener penger". Jeg tar ikke lønn ut for det jeg gjør. Jeg tar ikke ut utbytte fra selskapet mitt.

Selskapet går med overskudd. Men Sigbjørn fyller ikke opp statskassa med mine penger.

Jeg er ikke en taper. Jeg er en tilpasset AFP´er. Om 10 måneder kan jeg jobbe så mye jeg vil uten at jeg torpederer PANGsjonen min.

onsdag 28. september 2011

Krise på boligmarkedet? Hæ?

Boligdrøm, ja! Men hvor realistisk? 
21-åringen klager over kravene til egenkapital ved boligkjøp. 350.000 kroner har han ikke. Er ungdommen helt gæærn? Finn deg en ettromsleilighet, dropp festlivet og begynn å spare boligkapital!

Opphisset ble jeg i sannhet da jeg så oppslaget i Aftenposten denne onsdagsmorgen. 21-åringen trives så godt i hovedstaden. Og her vil han fortsatt bo når han er ferdig med studiene.

Vi gamliser som bor i OBOS spoler filmen tilbake. Og tenker på hvordan det var en gang. Da vi skulle ut på boligmarkedet. Da kunne ikke barnløse samboere få mer enn en toromsleilighet. Det var det vi kaller boligrasjonering.

Og vi snakker ikke om rett etter krigen! Dette var i 70-åra. Da Norge fant olje. Og Statoil ble etablert.

Vi måtte trikse og miske og betale penger under bordet i et gjennomregulert boligmarked. Vi fikk vår fireromsleilihet. På Stovner, riktignok. Og fordi vi hadde en snill slektning, slapp vi meget billig unna med "under-bordet-oppgjøret".

Dette gjennomregulerte, råtne systemet avskaffet Kåre Willoch. Men samtidig ble ikke banknæringen sluppet fri. Vi måtte fortsatt stå med lua i hånda og be om lån. Som vi selvsagt hadde problemer med.

Noen gærninger skaffet seg såkalte "grå lån" til renter langt over det bankene forlangte. Men "grålånene" var avdragsfrie.

I dag gjelder markedskreftene, fullt ut. De attraktive strøkene koster mer. Det er tre faktorer som avgjør prisen. Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.

Når vår 21-åring dermed skal ut i dette markedet, har han en rekke valg. Men han vil altså ikke velge en bolig han har råd til! Han må altså ha ene treromsleilighet til 2,9 millioner kroner.

Litt forarget er jeg også på Aftenposten som ikke forteller boligsøkende lesere at det finnes billigere alternativer enn det som skisseres i onsdagsavia. Sønnen min sparte forresten én million ved å selge blokkleiligheten i Oslo og kjøpe enebolig i Drammen.

tirsdag 20. september 2011

Bokrevolusjon? Ha!

Aftenposten tirsdag. Er dette en god nyhet?
Fire måneder må jeg vente på Hans Olav Lahlums papirutgave av "Satellittmenneskene". Og nå skal det visst bli like lang ventetid på ebøkene som norske forlag skal la bibliotekene låne ut. Skjønner du vitsen?

"Snart kan du låne fra sofaen", var det glade budskapet jeg fikk fra Per Kristian Bjørkeng på Aftenpostens kultursider tirsdag.

Egentlig er det jo en revolusjon når det blir slik at boka som kanskje bare finnes på et bibliotek langt oppi dalom, kan lånes elektronisk hvor som helst. 

Selvsagt burde jeg være glad og tilfreds med at det tross alt går fremover i norsk bokbransje. Selv om dette skjer lysår etter utviklingen i den engelskspråklige verden. 

Det finnes ingen vei tilbake til dager uten elektroniske bøker. Derfor undrer jeg meg på hvorfor ikke bokbransjen tar skrittet ut.

Les dette her. Langsomt.

"Men helt fritt frem blir det ikke. Gyldendal har gått med på en såkalt eksemplarmodell, som på kunstig vis gjenskaper begrensningene fra papirbøkene. E-bøkene kan bare lånes av én låntager av gangen. Når låneperioden utløper, vil filen slettes fra leseenheten. 

Det betyr at det skapes en kunstig kø på bibliotekene som forhindrer at biblioteket utkonkurrerer bokhandelen. Den svenske modellen, som lar låntagerne låne så mye de vil mot at bibliotekene betaler forlagene pr. utlån, blir det foreløp ikke noe av her til lands."

Hårene reiser seg på hodet mitt når jeg leser kommentaren fra Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset. Han synes at køfrie biblioteker er i "overkant radikal". 

- Et balansert forhold mellom gratis utlån og kommersielt salg er en sunn mekanisme som vi bør fortsette å ha, avslutter Buset.

Dette minner meg sterkt om den såkalte filmsatsparagrafen som norsk presse slet med i årtier. Etter en arbeidsrettsdom fra 1977 skulle medlemmer av Norsk Grafisk Forbund ha eneretten til å produsere filmsats da blyet forsvant ut av avisene. 

Bokbransjen kommer til å erfare akkurat det samme som avisbransjen har opplevd. Den tekniske utviklingen går sin gang. Det er klart bokbransjen vil tette alle hull i demningen og opprettholde markeder der de kan skumme fløten.  Typografene hadde stor kontroll med avisproduksjonen til innpå 2000-tallet. 

Det tar ikke 20 år før bokbransjen må bøye seg for markedskreftene. Skal vi si 2 år? Eller 2 måneder? 

mandag 12. september 2011

Da vi valgte Internett!

Mashable.com har en morsom oversikt i dag!
En oktoberdag for snart 15 år siden valgte jeg å jobbe med Internett. Det eneste som ikke har endret seg mye på disse 15 årene, er hvordan jeg stemmer ved valg. Det blir å putte en konvolutt med en stemmeseddel ned i en boks.

- Da jeg ble president (1993) hadde bare toppfysikere hørt om det vi kalte World Wide Web. Nå har til og med katta mi en egen hjemmeside, skal visstnok president Bill Clinton ha sagt.

Vi leser jo om det hver dag, dette Internettet. Fortsatt uttrykker noen seg litt foraktelig over oss som synes hverdagen er blitt en smule enklere med den digitale hverdagen via WWW.

Datakyndige smiler når jeg forteller at vi i 1996-utgaven av aftenposten.no begrenset "størrelsen" på 1. -siden til max 60k. Mange av oss satt jo med såkalte ISDN-linjer!

Vel tre uker etter at jeg (som en av 5 ansatte!) hadde inntatt kontoret som Aftenposten hadde skaffet oss på den andre siden av Akersgata, skulle jeg en snartur innom Stortinget. Der var det premiere på den såkalte spontanspørretimen. Statsrådene skulle stille i Stortinget og de folkevalgte kunne spørre om hva som helst uten at statsråden skulle kunne utarbeide svar på forhånd.

Akkurat denne dagen, jeg tror det var 23. oktober 1996, entret landsmoder Gro talerstolen før møtet ble satt. Selv var jeg ca 3 meter unna, i presselosjen. Og ante selvsagt ingenting. Etter halvannen setning av hennes korte tale var budskapet klart. Hun går av!

Og snart kom navnet på etterfølgeren. Thorbjørn Jagland!

Hukommelsen er ikke den beste hos PANGsjonister, men jeg tror vi hadde en kortversjon av avgangen hennes ute på aftenposten.no etter knappe 20 minutter. Vi sjekket trafikken, og jeg tror noe sånt som 17.000 personer var innom denne toppnyheten. Ny rekord, selvsagt!

I morges har jeg vært innom nettbanken, sjekket når regnværet kommer denne gangen og hva som egentlig skjer i Libya. Ja, og så har jeg snart fullført dagens blogg!

Nå er det alvor, takket være Internett.


mandag 29. august 2011

Utøyamassakre som valgkamp

Utnyttet Ap massakren på Utøya? 
Jeg har forhåndsstemt. Og gitt noen politikere litt ekstra støtte. Ordfører Fabian Stang fortjener det. Men jeg blir lei meg når jeg ser og hører hva Hans Geelmuydens kan finne på under årets valgkamp.

Det var Elin Ørjasæter som vekket meg forleden. Sjefstvitreren i Norge er kjent for sterke meninger. Da hun kalte Geelmuyden for "idiot"i sin kommentar i E24, hevet jeg øyenbrynene.

Geelmuyden anklager statsminister Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet for bevisst å ha utnyttet utøyamassakren. Lurer du på hva Geelmuyden sa, kan du jo titte litt på dette opptaket!

Nå høster han storm, ikke minst via fagbladet Kampanje. - I beste fall bommer Geelmuyden med sin politiske analyse, i verste fall er han ute etter publisitet, sier valgkommentator Kristin Taraldsrud Hoff til Kampanje.

Én ting skal Geelmuyden ha ros for. Han har upopulære meninger. Han lever opp til ønsket fra blant andre statsministeren og de fleste andre etter utøyamassakren. Mer åpenhet, mer demokrati. Ingen skal ties i hjel.

Men jeg tror ikke på løfter fra særlig mange under denne valgkampen heller. Utspillene kommer. Fra Geelmuyden. Fra politikere.

Har politikerne klart å holde løftet etter massakren på Utøya om å bli mer saklige og styre unna personangrep? Geelmuyden klarte det i alle fall ikke, men han er jo ikke politiker.



fredag 19. august 2011

Utøya - og så?

En stille minnestund ved Utøya.
Selvsagt lå det friske blomster der! To jenter sto der med mor og far. I minst ti minutter. Stille. Rosene la de forsiktig ned.

Plutselig stanset en buss, fullastet med kinesiske turister. 30-40 sekunder så de på blomsterhavet. Hva fikk de med seg, mon tro?

Denne torsdagen trodde jeg at jeg var ferdig med 22. juli. Jeg hørte smellet, slik mange andre oslofolk gjorde. "Tordenværet" var noe ganske annet. Og det ble bare verre og verre.

Akkurat denne dagen skulle jeg til fjells. Fred og ro, heter det visst. Men fordi vi alle blir omdirigert fra E16 til gamleveien, så jeg plutselig en kolle med roser og flagg.

Klart jeg forsto at dette var en minnelund for Utøyas 69 unge døde! Klart jeg måtte stoppe!

Vi har sett dette i fire uker nå...
Tilfeldigvis skulle jeg neste morgen også fortelle tyske radiolyttere i Berlin om hvordan nordmenn forholder seg til massakren, fire uker etterpå. Da var jeg jo nødt til å stanse her!

Inntrykket av verdighet slo mot meg. Et eldre ektepar var der. Så kom familien med de to barna. Litt etter dukket en middelaldrende mann. Så svingte en busslast med kinesiske turister av veien! Ut stormet et 20-talls turister. Med kamera!

De to barna og deres foreldre vek unna. Det er ikke plass til mer enn 10-15 personer på denne lille kollen like ved hovedveien med utsikt mot Utøya.

-En turistattraksjon, tenkte jeg. Og jeg vet ikke om jeg var glad eller trist. Hva fortalte den engelskspråklige kinesiske guiden? Fikk han formidlet Hovedbudskapet som vi nordmenn har terpet på de siste ukene. Om verdighet, samhold, kampen for demokratiet og ønsket om å beholde det åpne samfunnet. Langt unna den kinesiske modellen.

Guiden var ikke særlig villig til å snakke med meg. Han hadde sikkert dårlig tid, og jeg var trolig ikke den han måtte snakke med akkurat nå.

Her lagres historien....
Det slo meg at jeg 9. november 2009 på 20-årsdagen for Murens fall - tilfeldigvis var i Beijing. Der - på en karaokebar - fremførte en pensjonert major i Folkets frigjøringshær, sammen med vår svenske reiseleder, nettopp den sangen kinesiske studenter sang før demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble knust av panser.

69 døde på Utøya, enda flere mistet livet i junidagene 1989 i Beijing. Og tyskere betalte en blodig pris for Muren. Hva slags samfunn sloss våre unge, døde for før ABB stormet inn på Utøya? Hva slags samfunn ønsket de kinesiske studentene? I Norge stanset en person de unges drøm. I Beijing talte maktapparatet. Tyskere fikk til en ublodig, demokratisk revolusjon i 1989.

Jeg skulle gjerne hatt en samtale med de søkkrike kineserne som suste forbi åstedet for verdens blodigste massakre begått av en enkeltperson.

tirsdag 16. august 2011

Valg! Gjesp? Ikke alltid!

NRKs valgomat gjorde meg til venstremann i Oslo. Helt feil. Akkurat slik det er blitt når vi skal snakke om alt annet enn ABB og Utøya. Da blir det Hagen-show om hva han egentlig mener om politietterforskning. 

Det er tungt å sette igang avistrykkeriet mitt igjen etter en lang sommerferie. Men nå er det jo valgtider, og alle skal mene noe. Og så lover politikerne noe. Og påstander mangler det ikke. Har jeg hørt det før? 

Ap lover at det ikke skal innføres eiendomsskatt i Oslo. Hva mer skjer der ute? 

Jeg har bestemt meg for at jeg skal forsøke å se valget med sosiale medier som plattform. Kanskje det er bedre enn en analog dobbeltside om Carl Ivar og Siv i Aftenposten?

Hvert femte minutt dukker det opp en velger på Twitter under #valg2011. 

- Det er journalistenes ansvar at ikke #valgkamp blir avsporet av tullete utspill fra Carl I. Sett dagsorden med relevante saker! formaner @Gallilee77. Han er pappa og ektemann. Dessuten trikkeentusialt og kulturinteressert. Men, dessverre, anaonym. Interessene hans burde vekke politikeres interesse. Særlig i Oschlo!

@Thomas, som bare forteller oss at han er fra Tigerstaden, skriver at @Jensstoltenberg snakker til velgerne. Og i @Thomas sin twitter finner vi selgsagt en adresse. Den bragte meg hit! Statsministeren tåler nok den! Han har jo 76 163 følgere på twitter, og slike venner kan være nådeløse!

Ugjerne gir jeg meg i kast med valgstoffet i aviser og etermedier. Jeg synes jeg har lest alt dette før. Men sånn er det kanskje når jeg leverte den første kumulerte liste ved kommunevalget i Oslo i september 1967. 

Noe av det mest oppløftende de siste årene, er at enkelte medier driver med faktasjekk. Holder påstandene som politikerne kaster ut? 

Bergens Tidende har forlengst opprettet faktasjekk.no.  Det får blant andre FrPs Tord Lien merke. Han hevdet i en blogg 27. juni at 21 prosent av guttene fortsatt ikke kan lese etter 9 år på skolen. 

Bergens Tidende sjekket saken og finner at Lien er "på tynn is". -Uten nærmere presiseringer er påstanden i beste fall unyansert, skriver avisen. 

Politisk redaktør Sjur Holsen i BT gir FrP strykkarakter når partiet i valgkampen i Bergen forsøker å fortelle velgerne hva boligskatten blir med den rødgrønne regjeringen. 

Men FrPs motstandere kommer skadeskutte ut av faktasjekkingen til Bergens tidende. Uansett leverandør, smaker valgflesk sjelden godt, hvis vi skal tro Bergens Tidende

Hører dere ropet, politikere? Fakta!

Hvem har forresten tukla med valgomaten til NRK? 

onsdag 29. juni 2011

Fellesferie! Hæ? I en digital avis?

Snart er det ut på fjorden. Fellesferie!
-Jeg klarer ikke mer, jeg er helt utslitt. Jeg kan ikke både være PANGsjonist og så skrive dag ut og dag inn. Redaktør T. Monsunen i "Nå er det alvor" sukker. Langsomt løfter han blikket opp fra tastaturet. Han skuer ut over Tigerstaden fra redaksjonslokalene på Oslo øst. Snart er det ut på bøljan blå.

- Det ble villere og villere jo nærmere ferien kom. Opplaget har vært rekordstort. Jeg aner ikke hvorfor, sier Monsunen.

Monsunen.blogspot.com ligger et stykke bak riksavisene, for å si det forsiktig. Det er bare litt over 1600 sidevisninger siste måned. Men likevel all time high!

- Men det er unektelig en fin vekst på knappe to år, understreker han.

Det mest leste blogginnlegget ble Monsunens kritikk av gamle kolleger i Amelie-saken. Samtidig var han også kritisk til pressens opptreden i en rekke andre saker de siste 20 årene.

Men Amelie-saken ble en digital supersak rundt årsskiftet.

- Da var det kanskje ikke så merkelig at historieprofessor Francis Sejersteds kritikk av Regjeringen når det gjaldt håndtering av  samme sak kom på en solid annenplass, legger Monsunen til.

Bloggere tjener stort sett ikke penger. Men det forhindret ikke redaktøren i å kjøpe en splitter ny bil i fjor høst. Men den tok en Rattus Norvegicus rotta på like før jul. Det ble det mye moro av etter at sinnet over Fords superselger hadde lagt seg. Rottesaken havnet ikke på pallen, men fikk en hederlig 4.-plass.

Monsunen er overrasket over hvem som skaffet ham mange av leserne. Det viser seg at mange stikker over til "Nå er det alvor" etter at de har vært innom Paul Chaffeys blogg!

- Takk, Paul, du er en av mine favorittbloggere, smiler Monsunen. Han legger til at han godt kan tenke seg å lære litt av den godeste Chaffey om hvordan "Nå er det alvor" kan bli litt smartere og enda mer digital.

Om et par dager pakker Monsunen ned sitt digitale verktøy i snippesken. Det er gjort litt påfylling i  verktøyboksen. Siste skrik er en iPad2 med 3G.

- Det utelukkes ikke at jeg bryter meg ut av ferien, ler redaktøren.

mandag 27. juni 2011

Det digitale dilemma

VG+ "liker" VG+
Nå koster det 59 kroner måneden å lese VG+ på Padda mi. Foreløpig takker jeg nei. Men hvorfor trykker VG+ på "liker"-knappen på Facebook-sida si der de kunngjør betalporten?

Noen dager tidligere låste også Aftenposten sin iPad-versjon. Gratisfesten er over. Det var en lenge ventet nyhet. Men også her har jeg bestemt meg for å vente og se.

Som nyhetsjunkie har jeg vært helt forferderlig å være i hus med. I gamle dager fløt det med papir. Avispapir. Overalt.

Mot midten av 90-tallet skjedde det noe. Internett, het det visst. Og det kom for å bli, selv om mange trodde dette var noe som "gikk over".

Nå faller opplagene i papiravisene som en stein. Mest blant løssalgsavisene. VG er hardt rammet selv om de har Nordens største nettsted i vg.no. Dagbladet har også blødd.

Aftenposten er igjen blitt Norges største avis fordi fallet der er mindre enn i det som var landets største avis, VG.

For snart 15 måneder siden sto jeg i kø foran Apple-sjappa i Soho på Manhattan. Etter ca én time sto jeg med en iPad mellom hendene.

- Revolusjon, skrek folk!

Mediene var ikke seine om å se på det vi nerder kaller Padda, som framtidas nyhetskanal.

I dag kjøper jeg det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel regelmessig over nettet. For 29 kroner. Ikke for 57 kroner hos Narvesen to dager seinere.

Hvorfor kjøper jeg da ikke VG+ for 59 kroner måneden? Fordi den er statisk og kjedelig og heller ikke gir meg hele VG. Ja, det er videoinnslag i VG+, og den er blitt bedre og bedre. Men jeg tenner ikke på denne utgaven. Dessuten er vg.no bedre oppdatert, selv om det kanskje blir litt markskrikerske overskrifter på nettutgaven.

VG+ har rampelysavdeling. Hva om de kjøpte opp gratistjenesten filmweb for iPad og la den inn i en egen seksjon i VG+?

Aftenpostens hengelås på Padde-versjonen er forståelig. Men ikke for lojale papirabonnenter som betaler  vel 3700 kroner året for "full pakke" på dørmatta. 49 kroner måneden innebærer at avisabonnenten som vil ha den digitale pakka i tillegg, betaler nesten 4300 kroner.

Svelger Markedet et slikt opplegg i 2011?

mandag 20. juni 2011

Den digitale kafeen

En  analog skute som plutselig ble limet i et sosialt nettverk
Papiravisen klarte jeg ikke å få lest før langt ut på kvelden. Dagsrevyen var det ikke tale om å se. Mobilen var påfallende stille denne helga.

Årsaken? Jeg kom meg ikke vekk fra den digitale kafeen hvor hver femte nordmann var innom. Eller sagt på en annen måte, de gamle formene for sosiale aktiviteter holdt på å gå i oppløsning. Det var i alle fall ikke slik at vi satt foran TV´n og okket oss over Dagsrevyen eller leste høyt for hverandre fra Kultur-seksjonen i Søndags-Aftenposten.

Et lite avbrekk (12 timer!) fikk vi lørdag. En 75-årsdag og en forlengst avtalt vennefest måtte jo bli nokså analog. På vennefesten oppdaget jeg imidlertid at noen av mine barndomsvenner, som ikke er på Facebook, endelig forsto at kanskje Fjesboka kan være til nytte. Via min avanserte mobil - ja, det er en iPhone4 - fikk vi gitt beskjed til broren til Tove, Ulf M., i Lofoten at han måtte stille med kunsten sin når Nordnorge anløp ved 19-tida søndag.

Selvsagt stilte han opp, og fikk sine 20 sekunder på NRK2 midt under Dagsrevyen dagen etter vennefesten.

Nå endrer jo ikke akkurat en maratonsending fra den trauste statskanalen NRK det sosiale livet vi har bedrevet noen århundrer. Men akkurat som fjernsynet bant landet sammen i 1960-åra, holder de sosiale, digitale nettverkene på å skape et nytt lim mellom folk og grupper av folk.

Hurtigruten fra minutt til minutt er blitt en snakkis. Men hvor "snakker" vi når selve kafeen går i 14-15 knop i retning Kirkenes? Og i åpen sjø! Selvsagt i de sosiale medier!

Søndag brukte 678 norske tvitrere hashtagget #hurtigruten. 117 brukte  #hurtigruta (raddiser/målfolk?). #NRK kom på tredjeplass.

Hva betyr dette? I praksis dundret det ut på twitter hvert 8 sekund en eller annen melding som var merket med disse taggene. Dette møtet ble litt i meste laget for meg.

- Det er en helt merksnodig folkefest. Et mediefenomen vi aldri har sett før. Mediebygging og rein, skjær galskap, tvitret Geir Holen (@geirh)

 Karin Sohlberg Hagen (@karinsolberg) var en av de få som ikke deltok på folkefesten. I et tweet til @geirh sier hun det slik: - Vel, fullstendig boikott fra min side. Hurtigruten er og forblir noe harry.

Der sitter altså de to tvitrerne ved "samme bord" og diskuterer hva som hele Norge snakker om. På Facebook ble det litt lengre samtaler. En av mine Facebook-venner, Kirsten, fortalte søndag formiddag at "hun tok kaffen på dekket". Hun hadde akkurat passert Polarsirkelen, fortalte hun, og var på vei inn til Bodø. Hun lurte på om jeg hadde stått opp!

- Monsen står også ved rekka i det vakre sommerværet. Jeg ser deg ikke! ropte jeg tilbake. Snart blandet en annen FB-venn inn, Ivar. Han ville også ha en kaffe. Jeg presset meg på og ville være med dem. Og slik ble det.

Det hele ble så hyggelig at flere av mine FB-venner faktisk trodde at jeg var med skuta! Da det lakket mot leggetid (i lugaren, selvsagt!), måtte jeg krype til korset og fortelle mine dyktige journalistvenner at jeg var på en digital reise!

Ett døgn senere har jeg tenkt over hva den langsiktige virkningen kan bli for vårt sosiale liv. I går så jeg en melding i avisen (ikke sto på alt som står i avisene!) om at folk på Facebook er lykkeligere og har et rikere sosialt liv.

Det viser seg at kontakt mellom mennesker av kjøtt og blod kan bli bedre med sosiale medier. Aviser og etermediene kommuniserer ovenfra og nedover, altfor ofte på en belærende måte. Og altfor mange ganger med en pekefinger av ett eller annet slag.

Facebook, twitter, gowalla, foursquare og hva de nå heter, åpner for et annen type nettverk. De som knytter seg til undernettverk i disse sosiale mediene, får det ganske hyggelig, tror jeg. Kontakter du kanskje ikke har klart å opprettholde på annet nivå en ett og annet julebrev, blir fornyet og fordypet.

Hva skjer med avisene og de tradisjonelle etermediene? De kommer til å ta mindre av vår tid. Men omstilling er nøkkelordet! Kundene, dvs. leserne og seerne/lytterne, forlanger noe mer. De har fått smaken på de sosiale mediene.

søndag 19. juni 2011

Galskapen lenge leve!

Norges nye kjendisbåt!
Altså, jeg har sittet ved kafebordet og ved rekka på Hurtigruten i hele dag. Det er bare å takke NRK. Nå lyder "Ut mot havet" med Kringskastingsorkesteret som lydkulisse med Lofotveggen som ekte kulisse fra flatskjermen. Men det er jo galskap, ikke sant?

Hvert 8. sekund tikket et tweet inn på de sosiale mediene med ett eller annet om Hurtigruten. Til og med Jens Stoltenberg lot de store og lange linjene ligge. Og sveipet innom NRK2 som deltaker i den nye store folkebevegelsen.

Hvorfor stikker over 1,3 millioner nordmenn innom Kulturskapet for å få med seg i alle fall noen av de 134 direktesendte timene på strekningen Bergen - Kirkenes?

Svaret tror jeg det britiske nyhetsbyrået Reuters ga sine lesere: "Very slow" live cruise show a hit.

Jeg har i alle fall likt at tempoet var satt kraftig ned. Vi var vel knapt over 15 knop. Ingen fiks redigering. Ingen smarte og selvopptatt programledere. Men i stedet fikk vi godt middelaldrende damer som strålte av trygghet.

Og NRK var utstyrt med skikkelige telelinser! Bonden klippet gresset noen hundre meter unna. Jeg følte at jeg satt ved siden av ham.

Og hva med 17.-maistemningen underveis fra Bergen. Vel, jeg følte at det først tok av i Brønnøysund, men det var ikke så verst i Kristiansund heller. Kloakka 0130 med en syngende ordfører!

De første reaksjonene fra NRK er vidåpne øyne. Dette hadde de visst ikke ventet seg! Selv etter syvtimerssendingen fra Bergensbanen for vel ett år siden.

Den gangen satt jeg i spisevognen hele strekningen. Og nå har jeg gjennomført en virtuell reise langs norskekysten som kan ta pusten av noen hver.

Jeg får med meg Trollfjorden, Raftsundet og midnattsola når vi skjærer igjennom Lofotveggen litt seinere i kveld.

- Har du tårer i øynene? roper hustruen fra stua.

Jeg er ikke beskjemmet når jeg sier at dette har vært en deilig innehelg der ute i Nord-Norge. Nå er jeg snart skikkelig PANGsjonist, og kan ta lavprisvarianten nordover en gang.

fredag 17. juni 2011

Kapitalismens lov. Eller?

Søppelmat er usunt, men lønnsomt å selge. 
Vi fores med usunn reklame, skriker Aftenposten mot oss på side 2 og 3 i fredagens morgennummer. Dere sprenger åpne dører, gamle kolleger. Produsentene reklamerer for det de tjener mest på, nemlig usunn mat. Industriell søppelmat gir enorme fortjenester.

Når jeg ser en reklame, tenker jeg alltid på hvorfor akkurat den reklamen sendes ut. Selvsagt er det for at akkurat jeg skal kjøpe akkurat det produktet. og hvis jeg gjør det, er produsentene tilfreds. De vil nemlig at vi skal kjøpe det de tjener aller mest på.

Jeg er én av dem som tror at Elkjøp er billig. Det er fordi jeg bombarderes med reklame som forteller meg at jeg kan kjøpe en flatskjerm på 40 tommer for 4000 kroner. Men når jeg først er innenfor Elkjøps vegger, rasker jeg med meg ting meg "må ha".

Matreklamen har jeg forlengst gjennomskuet. Merkevarer likeså. Øl lages omtrent etter samme oppskrift overalt i verden. Vel, det er smaksforskjeller. Men når det billigste hos i min Spar-butikk koster 15,50 for halvliteren, hvorfor skal de ha 21,90 for en Ringnes øl? Statens avgifter er de samme for ølet, produksjonskostnadene er omtrent de samme, regner jeg med.

Hvorfor skal Prior-egg koste rundt 50 kroner kiloen, når jeg kan få First Price-versjonen for under 30 kroner kiloen? Et egg er et egg er et egg. Eller?

Kanskje media skal finne ut hvorfor søppelmat og usunn mat dominerer reklamen?

onsdag 15. juni 2011

Facebookrevolusjon?

Det må da være revolusjon! NSB på Facebook!!
100 000 nordmenn har flyktet fra Facebook, står det i avisa. Da er vi bare 2,3 millioner nordmenn igjen, omtrent. Det er tid til ettertanke. Og egen utmelding?

Da jeg ble PANGsjonist i 2008, ble jeg også med i Facebook. Samtidig var det ut med PC og inn med Steve Jobs. Nå er jeg heldigitalisert, men avisa ligger fortsatt på dørmatta. Facebook revolusjonerte min hverdag.

Skrekkvisjonen var jo at jeg kom til å oversvømmes av intetsigende møl via Facebook. Og at det bare er dumme tenåringer der ute. Vi som er godt over 30 har intet å hente på Fjesboka.

Tre og et halvt år er unngjort i denne digitale sandkassa som noen kaller Facebook. Eller hva ble det til for mitt vedkommende?

Det mest interessante var at nettopp Facebook-kontoen min ganske snart førte til at jeg fikk jobb! Vel, jobb og jobb, jeg skulle bare undervise norske ungdommer i hva det innebærer å være journalist. Mine Facebook-kritiske analoge venner har måttet tåle å høre historien om hvordan jeg havnet som lærer i The Big Apple i 2010 og i Cape Town våren 2011.

Neste gode erfaring var at jeg plutselig fikk bedre kontakt med mine (analoge) venner. Folk jeg ikke hadde hatt kontakt med på lenge, men som jeg ofte tenkte på, ble med ett venner jeg kunne nå ved hjelp av et tastetrykk.

Snart oppdaget jeg at masse av det jeg faktisk er interessert i, også har hengt seg på nettopp Facebook. Litteraturhuset serverer meg sine menyer jevnlig. Det er bare egen slapphet (og tidsnød!) som forhindrer meg i å gå på enda flere møter der. Forøvrig er det to innfallsporter til Litteraturhuset! Den ene er en gruppe, den andre er selve Litteraturhusets offisielle plass på Facebook. Men selvsagt har Litteraturhuset sin egen hjemmeside!

Snodig var det også at jeg traff igjen mine norske, men akk så fjerne slektninger i USA. Dem hadde jeg ikke sett snurten av siden 1989.

Bilder på Facebook har alle hørt om. Og påpekt at altfor mye fyll og spetakkel havner som bilder på Facebook. Det nytter jo ikke å skylle på Facebook! Det er som å gi Alexander Graham Bell skylden for at mordtrusler ofte kommer via telefonen.

Etter hvert finnes knapt et seriøst norsk selskap som ikke er på Facebook. Vel 135 000 har trykket på "liker"-knappen til Norwegian. Min gamle arbeidsgiver har bare vel 54 000! Nå har også trauste offentlige institusjoner tenkt å snike seg ut på Facebook! Er NSB på rett spor når de har kommet seg ut på Facebook?

Mitt digitale liv er meningsfylt. Jeg har det i tillegg moro! Og jeg lærer mye mer og mye raskere her ute i cyberspace.

Sånn ser jeg ut på Facebook
Tidsbruken kan kanskje diskuteres. Denne bloggen har jo bundet meg opp til Facebook slik at dere alle kan se lenkene jeg benytter.

Uten Facebook og andre digitale knagger ville jeg kanskje bladd enda en gang gjennom Aftenposten. Selv om den ble lest ferdig for to-tre timer siden.

Skal jeg gå tilbake til avisa og småpusling i hagen? Jeg tar en tur i hagen. Avisa kaster jeg.

Men forlate Facebook? Neppe....

tirsdag 14. juni 2011

En dag for seint, @Jensstoltenberg!

Kommunevalget er rett rundt hjørnet. Etter sommeren blir det defor heftigere på de sosiale medier. Statsministeren har allerede fått vite at han må henge med i svingene. Lett er det ikke!

Vår sosiale statsminister (@jensstoltenberg) bedyrer at han skriver mange meldinger på Twitter personlig. Og nå har han slått et slag for vaksiner til barn i fattlige land. Og han har havnet i en veidebatt med vestlendinger.

Mest trafikk på Twitter ble det imidlertid da det gikk opp for tviterne at Jens ikke er i flomområdene, men er på vei til Østfold.

En av hans vel 35 000 følgere på Twitter fortalte ham i formiddag at drar én dag for seint til Fredrikstad og Sarpsborg! Stoltenberg hadde kort og godt tvitret at han i dag skulle til de to østfoldbyene.

Ikke alle følgerne fikk med seg meldingen fra nestleder i Sarpsborg Arbeiderparti (@SarpsborgAp), Fredrik Bjørnebekk (@bjornebekk) at han skal være sammen med Jens Stoltenberg (@jensstoltenberg) i de to østfoldbyene. Ap.s ordførerkandidat i Sarpsborg, Jon-Ivar Nygård, skal få støtte fra Sjefen.

Dermed tok det ikke lang tid før tilbakemeldingene suser inn hos Jens, der han sitter i baksetet på en eller annen svartlakkert tjenestebil på vei mot svenskegrensen.

"På vei mot Sarpsborg og Fredrikstad", twitret statsministeren ved 13-tiden.

"Tror dessverre det var i går", kom det kjapt fra Morten Veland (@mortenvel).

"Fotballkampen var i går, Jens", svarte en meget useriøs kvinne. (Jeg vil ikke si hvem hun er, men twitter er jo åpen for alle....)

Frilansjournalisten Roald Hermansen (@roaldhermansen) retvitret meldingen fra Morten Veland til sine 228 følgere. De fikk da med seg at fotballekspertenes lille spøk med politikeren som altså er en dag for seint ut.

ManU-tilhengerenTommy Brask (@TommyBrask) fra Porsgrunn ba statsministeren snu! Unge Yasmin (@yassebasse)  lurte i stedet på om Jens blir å finne på Begby ILs kamp i kveld.

Og slik fortsatte tvitringene på dette sosiale nettverket. Bare tull, selvsagt, men det er jo moro når landets statsminister faktisk sveiper innom og deltar i samtalene.

Da fikk han også med seg en twitter-aksjon for å få staten til å spa opp noen milliarder kroner til en ny T-banetunnel gjennom Oslo sentrum. Og glemme veitunneler på Vestlandet i denne omgang.

Stoltenbergs støtte til økt satsing på vaksiner til fattige barn, har også slått an på Twitter. @mariaster i Bergen ønsker seg en bedre BSU-ordning. Det spørs imidlertid om twitter er den riktige kanalen å benytte hvis man ønsker seg en bedre bligspareordning for unge.

Da er kanskje den beste kanalen å ha en kjenning i regjeringen eller i Arbeiderpartiets finansfraksjon på Stortinget.

Men Twitter er kommet for å bli!

La Ekebergskogen blomstre!

En perle, reddet av Christian Ringnes. 
Selvsagt skal naboskauen min blomstre. Derfor foretrekker jeg kulturparken til Christian Ringnes fremfor  det møkkete, gjengrodde og tilfeldige som noen så vakkert kaller Ekebergskogen.

Befriende var det å lese kulturredaktør Knut Olav Åmås kronikk i Aftenposten tirsdag. Endelig settes kulturparken i det rette lys.

Det er klart at ingen må slippe private investorer løs i byen vår uten at det settes rammer. Men den motbøren som Christian Ringnes har fått, viser at han ikke har kunnet gjøre som han vil. Om få år vil kritikken forstumme, og Oslo-folk vil glede seg sammen med turistene som vi ønsker skal finne andre steder enn Frognerparken, Holmenkollen og Karl Johans gate.

Selvsagt er ikke alt rosenrødt, det er det aldri når store prosjekter skal gjennomføres. Men når det gjelder Ekebergskogen min, fem minutters gange unna, vet jeg hva jeg snakker om. Da vi flyttet inn her for over 60 år siden, var Ekeberg hovedgård en gård! Med sauer. De koste vettet av seg på Oslos tak. Men det gikk jo ikke med gårsdrift, og så fikk vi Ekeberg Camping. Hovedhuset på gården ble Heimevernets hovedkvarter på Bekkelaget. Og forfalt. Kommunen forsøker å holde huset i live, men har ikke penger. Der står det, da, halvferdig.

Sånn er det også med den såkalte Ekebergskogen. Det gamle kulturlandskapet med steingjerder og eldgamle spor etter landbruk, har forfalt. De siste årene har husløse og narkomane hatt gratis overnatting. Noen skippertak tar kommunen for å rydde opp.

Skilter som markerte alle stiene her oppe, blir revet ned så fort de settes opp. Den som våger seg opp i dette området når sola er på hell, kan få seg en overraskelse.

Utsikt er det heller ikke fra Ekebergskogen. Vel, om våren, etter at snøen er vekk, ser vi byen gjennom de nakne trærne. Men i takt med utviklingen ellers i Norge, gror også Ekebergskogen igjen.

Jeg gleder meg til jeg om et par-tre år gir meg ut på en ettermiddagstur via Ekeberg Camping og ned velholdte stier til vakre skulpturer før jeg ender på Ekebergrestauranten. Der kjøper jeg et par-tre pils og nyter utsikten over Oslo. Og de færreste velger bilen for å komme opp hit. Gondolbanen tar dem rett fra Operaens nærhet opp i Ekebergskogen.

onsdag 1. juni 2011

Nå er det alvor!

Vil du betale for Aftenposten på iPad? 
Endelig kan jeg benytte tittelen på bloggen min i en blogg! Ja, nå er det virkelig alvor. Aftenposten skal teste om markedet er rede til å betale ekstra for å lese avisa på iPad. Vi lojale lesere av De Flate Og Døde Trærs Avis får riktignok rabatt!

"Aftenposten tar seg betalt på iPad" lyser det fra toppen av side 8 i dagens Kultur-seksjon. Jeg må ut med 39 kroner måneden hvis jeg velger en digital lesing av avisa på min iPad. Men da får jeg også med meg A-magasinet og hele avisa som pdf-fil.

Det er kanskje en tilfeldighet at toppoppslaget kommer over utsagnet fra den nyansatte toppsjefen i A-pressen, Thor Gjermund Eriksen. "- Skal vokse digitalt", er budskapet hans. Med litt større bokstaver.

Dermed får vi iPad-brukere den første testen på om vi er villige til å betale får de digitale løsningene til Aftenposten. Eller er det slik at vi svitsjer over til aftenposten.no der herligheten ligger gratis. Vel, de gode sakene skal sikkert forbeholdes iPad-versjonen.

Helt siden jeg ble med internetteventyret for over 14 år siden, har debatten rast. Skal vi ta betaling eller ikke?

Den første store debatten var at vi ikke kunne legge avisen ut på aftenposten.no før abonnentene hadde fått den i postkassa. Altså tidligst klokka 8!

Vi så jo hvordan det gikk! NRK hadde jo forlengst sitert Aftennposten klokka 24 etter at den ble spydd ut av trykkeriet i Nydalen. Den nystartede nettavisen.no sakset vilt. Og når vår egen nettavis var "på gata", var det neimen ikke vi som hadde bragt nyhetene først.

Medierevolusjonen som ble sparket i gang på 2000-tallet, har skapt nye problemer. Opplaget for løssalgsavisen faller som stein. Dermed ble Aftenposten igjen større enn VG.

Da Steve Jobs på nyåret i fjor slapp lesebrettet iPad, var en ny revolusjon i gang. VG var først ute før jul med VG+. Mye senere kom Aftenpostens iPad-versjon.

Nå er Aftenposten først ute med en betalingsløsning. VG+ henter fram kassaapparatet om noen dager.

Hva innebærer det at 180 000 iPad er solgt i Norge? Og hvor mange av de 80 000 som har lastet ned VG+, kommer til å betale for bruken? Designen i VG+ er ingen bombe, for å si det slik! Men mange av artiklene er leseverdige. Og jeg har forlengst sluttet å kjøpe VG på papir.

40 000 har lastet ned Aftenpostens versjon for iPad.

Blir det en kræsjlanding for Norges to største aviser?