Utøya 16 uker etter...

Minnesteinen ved Utvika Camping

- Min mor er her for første gang, forteller den unge AUFeren. Noen hundre meter unna ligger Utøya. Alt er stille denne novemberdagen. Redningsmennene har forelengst forlatt Utvika Camping.

Selvsagt fulgte jeg de dramatiske timene denne sommerfredagen. Og jeg ser sporene i Oslo sentrum nesten daglig.

Nesten fire måneder etter 22. juli, drar jeg for første gang til Utvika Camping. Til stedet der 250 ungdommer ble reddet av turister og andre frivillige.

Kameraet har jeg slengt over skulderen. Det er en gjørmete sti ut til båthavna. Plankene i den søkkvåte stien redder meg.

En mor og en sønn.
Da jeg kommer meg ut på moloen, ser jeg de fire som er på vei inn til campingplassen. Vi slår av en prat. Raskt forstår jeg alvoret. Dette er en av de overlevende som er tilbake. Sammen med moren sin. Og trolig en bistandsadvokat.

Kameraet blir hengende på skulderen. Dette er ikke tid for jobb.

Rolig forteller den unge mannen at moren er her for første gang. Hun er fra et europeisk land som har lidd mye mer enn Norge noen gang har lidd. Massakre var hverdagskost i hjemlandet hennes. Nå var det på nippet til at hennes sønn ble det 70. offer på Utøya.

Deres historie gjør inntrykk. Som journalist dekket jeg Alexander Kielland-katastrofen i 1980 og brannen om bord i Scandinavian Star (1990). 124 døde da boligplattformen kantret. 159 mennesker ble funnet døde da fergen ble slept inn til Lysekil denne påsken. Derfor vet jeg litt om hva folk utsettes for når en katastrofe velter inn over oss.

Det svarte dypet. 
Jeg blir i havna på Utvika Camping en halvtimes tid. Nå er jeg helt alene. Campingplassen har gått i dvale. Vi venter bare på den første snøen. Og at isen skal skjule det svarte dypet.

August 2011

Kontrasten er enorm på den gamle riksveien som i sommer ble hovedveien mellom Oslo og Hønefoss fordi Nestunnelen på E16 var stengt. Etter 22. juli vokste det frem et minnesmerke på knausen like ved kaia der "Thorbjørn" ligger fortøyd.

I uke etter uke stoppet folk ved denne knausen. Blomster, flagg, hilsener og lys fyllte den lille knausen. Nå er trafikken forsvunnet. Sola også. Men minnesmerket er like friskt og levende.

November 2011

Mitt høstlige besøk faller sammen med justisminister Knut Storbergets redegjørelse om 22. juli i Stortinget. Etter å ha hørt redegjørelsen og noen timer senere ha sett de to minnesmerkene ved Utøya, undres jeg. Hvor ble det av samholdet etter terrorhandlingene?

Kanskje det var riktig, slik det ble sagt på en eller annen radiokanal i går. Nasjonens reaksjon etter terrorhandlingene var sunn. Men de holdningene som folk viste, var unntaket. Hverdagen kommer alltid tilbake.

Nå letes det etter svar. Det politiske Norge vil ha svar. Bistandsadvokatene vil ha mer informasjon. Samfunnet vil beskytte seg.

Veien videre.
På moloen her knappe 5 mil utenfor den politiske støyen i Stortinget, leter en mor og en sønn etter veien tilbake til et normalt liv. Nesten fire måneder tok det for moren å komme hit ut. Det kan fort bli en kronglete vei. Motbakker kommer.

Flere enn henne bør søke roen i Utvika. "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen", er budskapet på minnesteinen som campinggjestene og beboerne har reist.