onsdag 27. april 2011

Dødsbra kjøring?

Lett synlig, selv i ekspressfart!
Neppe! Jeg synes stadig oftere det ikke er særlig moro å entre Tigerstaden vestfra. Særlig ikke når jeg har latt det gå litt sport i det å holde fartsgrensene. For en halv time siden kjørte nesten en Bring-lastebil tvers igjennom baksetet mitt.

Kanskje er jeg litt skvetten. Kanskje litt moralsk også! Trolig forsøkte ikke denne Bring-sjåføren å kjøre på meg. Han ville sikkert bare raskt fram til kunden. Altså holdt han godt og vel 80 i 60-sonen langs Sjølystveien, i venstre fil, før han dundret inn i Operatunnelen.

Nå har i alle fall Bring fått en epost fra meg. Jeg klarte å skrive "vennlig hilsen" på slutten av eposten.

Kan noen der ute gi meg noen råd om hvordan vi skal få vekk den agressive kjøringen i Oslo? Skal venstrefila bli lastebilenes fil hvor de holder nesten max-hastighet på 90 km/t? Bør politiet ta en sjekk på forholdene? Eller kan de ikke det så lenge det skjer voldtekter og drap i Tigerstaden?

torsdag 21. april 2011

Det sosialdemokratiske helvete

Hverdag i Grabouw. Uten strøm og vann.
Smak på denne tittelen. Når du klager på skjevheter i samfunnet vårt. Nå tar du en titt på det vedlagte bildet. Det viser hverdagen i det fattighelvete millioner av sørafrikanere befinner seg i.

Vi er trygt tilbake etter fem uker i Sør-Afrika. Trolig ett av de vakreste land i Afrika. Det blir jeg i alle fall fortalt.

Solsiden, men... Vi levde på solsiden, bokstavelig talt. Fem uker med sol, sol og atter sol. Vi hadde ca. 3 minutter regn.

Da jobben var unnagjort i Cape Town, og vi skulle se litt av landet, kom kontrastene fram. Selvsagt hadde vi sett Cape Flat-området. Med endeløse slumområder. Tilreisende ser dem med én gang de kommer ut på motorveien N2 på vei inn til sentrum.

Et medmenneske. Gjennom en journalistvenn som har bodd over ett år like utenfor Cape Town, fikk vi kontakt med en sørafrikaner. Han er hvit, kristen og medmenneske.

-Vi kommer i morgen ved 11-tiden, fortalte jeg ham.

Neste dag bar det over flatsletta nordøst for Cape Town. Over Sir Lowry´s Pass. Plutselig dukket Grabouw opp på venstre side.

Ut av fattigdom? To timers dypdykk i fattigdom, fornedrelse, men også håp. Uten strøm, nesten uten vann og nesten uten skolegang må tusener på tusener av barn forsøke å finne veien ut av fattigdom.

Visste du at hvis forholdsvis like mange nordmenn skulle dø på grunn av Hiv-Aids som denne sykdommen tar livet av i Sør-Afrika, hadde det kostet 30 000 norske liv i året?

Soweto. Vel en uke senere var vi i Soweto.  Noen timer før sølvfuglen skulle bringe oss tilbake til Nord-Europa, fikk vi en guidet tur til denne verdenskjente bydelen i Johannesburg. Vi så gata der Nelson Mandela og Desmon Tutu bodde. Huset til Winnie Mandela så vi også. Visste du at Muammar al-Gaddafi betalte 80 prosent av det huset kostet? 


Hvorfor? Vel hjemme forsøker jeg å forstå hvorfor all eldingheten har oppstått i Sør-Afrika. Svaret er skremmende enkelt, tror jeg. Det hvite mindretallsregimet gjorde den samme feilen som det røde mindretallsregimet i Russland. 20 år etter kommunismens fall betaler millioner av russere regningen for det røde overherredømmet. Akkurat slik som flere titalls sørafrikanere må i flere tiår for å komme seg ut av hengemyra som det hvite mindretallsregimet jaget dem ut i. 


Det hvite Sør-Afrika trodde de hadde løsningene. Akkurat slik kommunistene i Sovjetunionen trodde. 



tirsdag 5. april 2011

Da jeg møtte Ida Jackson

Hun kunne vært barnebarnet mitt, Ida Jackson. Nå har hun vært læreren min. Endelig har jeg fortstått hva sosiale medier er. Og at det finnes en haug besservissere i min omgangskrets.

Sensasjon. Boka hennes "Sosiale medier" ble raskt en sensasjon i fjoråret. Av en eller annen grunn måtte jeg helt til Cape Town for å få lest den ferdig. Og det til alt overmål da jeg skulle undervise en flokk dyktige ungdommer i det faget som heter journalistikk. Sosiale medier sto dessverre ikke på pensumlista!

Tok meg på senga. Det var skremmende at jeg måtte lese boka til en 23-åring (nå 24) for å lære mer om opphavsrett i den digitale hverdagen. Jeg kjente at jeg rødmet svakt da jeg oppdaget at denne gærne jenta tok meg på senga i et fag jeg har holdt på med i 41 år!

Sparker fra seg. Og så herlig provoserende hun er! Min gode venn Bernt Hagtvet får så hatten passer av Ida Jackson. Den anerkjente professoren på Institutt for statsvitenskap ordla seg omtent slik på et møte på Litteraturhuset: "Nettet er et sted der du tømmer deg, ikke egentlig en arena for debatt".

Det hører med til historien at jeg har forsøkt å  lokke den godeste Hagtvet over på Nettet. Men han er sta. Dit vil han ikke, selv om han elsker debatter.  Da er det godt at professoren har en skokk med unge studenter rundt seg. De har forlengst lagt ut "Frokost med Bernt" på Nettet.

Analoge venner.... Verre er det med mine gode, gamle analoge venner. De kaller meg for "nerd" og sier at de ikke har tid til å drive med sosiale medier. Dessuten, legger mange til, det er bedre å ta en prat face-to-face enn via Fjesboka.

Etter noen, kanskje litt for iherdige, forsøk på å fortelle mine jevnaldrende, ikke-digitale venner om fordelene med Fjesboka, Twitter og annen digital moro, har jeg gitt opp. Det virker som om mange har låst døra bak seg. Solnedgangen som vi alle skimpter om 10-20 år, er visst viktigere.

Overrasket. Moro er det derfor at jeg i går fikk en forespørsel fra en av mine gamle journaliststudenter fra New York for ett år siden. Hun ville vite om jeg kunne snakke litt om journalistikk og sosiale medier!

- Nei, og nei, det har jeg ikke tid til, sukket jeg.

Denne studenten kommer kanskje inn i en eller annen redaksjon i en eller annen norsk avis. Eller kanskje det blir radio- eller TV-person av henne. Hun kommer til å være en helt annen rase enn vi oldiser. Vi som stort sett har lest aviser i bredformat. Og som synes det er skummelt med digitale løsninger.

Jeg pleier å si det slik: 100 av 100 trær støtter nettavisene.

Les og lær. Men det var jo skrekkelig moro å lese en analog bok av Ida Jackson. Bare så det er sagt! Men hun har jo en blogg! Den bør dere titte litt på!

søndag 3. april 2011

Jaget av elefant!


-Kjør, ropte jeg. I noen sekunder trodde jeg virkelig at den iltre 5 tonns tunge hanelefanten Rex skulle innhente oss. Men det gikk bra!

Møtet med elefanten i et av de private reservatene kloss opptil Kruger nasjonalpark ble akkurat slik som vi ser det på amerikanske skrekkfilmer. Vi var ute på en av turene som Balule River Camp arrangerte for oss. Vi hadde akkurat fått med oss nesehornene og løven. Men hva med en skikkelig elefant?

Endelig så vi kjempen der borte, noen hundre meter vekk. Da elefanten så oss, kom den i lett trav mot oss. Spennende, tenkte vi, og snudde bilen. Just in case.

Det var da det skjedde. Elefanten giret opp og tråkket på gassen.

-Stopp, ropte en av våre to guider.

Og hissigproppen stoppet faktisk!

Det var da det begynte. Det som i etterkant må ha vært planlagt fra folkene i det reservatet vi oppholdt oss. Kjentfolkene rygget mot Rex, stanset og kjørte fremover igjen.

Dermed var visst signalet gitt til elefanten. Den kom brasende gjennom krattet.

Men, det gikk bra, også denne gangen. Ingen av oss fem i bilen var særlig høye i hatten. Men da vi hadde fordøyd det hele, forsto vi jo godt at guidene kjørte dette showet for alle besøkende.