onsdag 31. mars 2010

Den besværlige våren


Ja, her er fangsten etter 48 timers skybrudd og stormkast fra alle kanter på Manhattan.

Det ble altså noe bergensk over de to siste døgnene. Paraplyene er blitt en slags spagetti, og søplekassene er rimelig fulle av restene. De koster jo 60 kroner, så de skal vel bare holde en regnskur eller to.

Min er også gåen, men jeg hadde ikke hjerte til å kaste den. Ennå. I morgen, onsdag, er det varslet væromslag. Den riktige veien. Med 20 pluss. Og null regn.

Det er antydninger til grønt på trærne. Altså kommer våren.

Følg med, følg med!

tirsdag 30. mars 2010

Da MoMA regnet bort...


Hva er 200 meter langt, vått og tålmodig? Køen foran Museum of Modern Art i New York!

Det minnet nesten om den gangen MoMA holdt hus i Berlin i 2004. Da var over én million innom utstillingen. Folk sto i kø i opptil 11 timer.

I New York denne mandagen regnet det. Og MoMA var det eneste museet som holdt oppe. Hva var mer naturlig enn å oppsøke det kjente museet på 53 gate?

Vi var altså ikke de eneste som tenkte i disse baner. Vi kjempet oss opp mot MoMA da hustruen med et smil kommenterte:.

-Hva ser du her som endrer dagens planer?

Jeg så bare en skokk med folk. Og paraplyer. Det var køen foran MoMA. Nesten rundt hele kvartalet.

Det var bare å gi seg over. Vi hadde jo sett noe av det i Berlin i 2004. Et par timers køståing i regnet, fristet ikke.

Vi endte i Grand Central Terminal på 42 gate. I kjelleren har de trolig den beste materservering som finnes på noen jernbanestasjon i verden. Vi droppet østeren. Men hvitvinen smakte utmerket til grillet laks. Og bouillabaisse.

mandag 29. mars 2010

Vær på amerikansk


Vi visste det jo, men trodde jo ikke helt på det. Før vi fikk tre-fire bøtter vann i huet, og alle paraplyer vrengte seg. To dager tidligere var det nær null.

Men om tre dager har vi 24 grader og knallblå himmel. Vi går altså rett fra norsk vær i november til norsk høysommer. I løpet av en uke. Hvis vi skal tro Blinderns kolleger.

I dag er det flomvarsel for den amerikanske østkysten. De regner regnet i inches. Lett bekymret fant vi ut at 3,11 inches faktisk er 79 millimeter. Selv bergensere synes det blir i meste laget.

Det er altså aldri kjedelig å være værnerd her borte.

Hvis dere ikke hører fra meg i morgen, har jeg trolig druknet!

onsdag 24. mars 2010

iPad, here you come!


Fredag 3. april, klokka 0900, lokal tid, kommer siste nytt i medierevolusjonen til meg. Vel, jeg må hente iPaden rundt hjøret her jeg bor i Soho.

Hypen rundt siste tilvekst i Apple-familen er ganske stor her i Junaiten. Presset mot serveren til Apple var så stort at det tok nesten et kvarter å få bestilt.

Vi skal jo ikke bruke hele påsken på å bruke iPad, men det blir bestemt ikke TV-titting denne dagen.

Jeg lover å komme tilbake til hvordan de første tastetrykk kjennes.

Welcome, iPad!

søndag 21. mars 2010

Svart/hvitt er det ikke i Big Apple!


For 21 år siden var Subway´en noe jeg måtte ta. Møkkete, svart og fali! Nå er det svart/hvitt og fredelig down under!

Den musikalske tryllekunstneren på plattformen på linje N på Canal Street fikk sin quarter.

-Han er en profesjonell musiker som ikke klarer å leve av lønna, derfor er han her, svarte sidemannen.

-Han er ikke tigger? spør jeg forsiktig.

Oh, no! svarte min medreisende.

Endringene i Big Apple er til å ta og føle på. Da vi kom oss til overflaten igjen, sto politimannen i Canal Street der med solbriller. Og et digert treskeverk av et overvåkingskamera. Og selvsagt, en sliten politikjerre.

Jeg kunne ikke dy meg....

-Is this something you have from nine eleven? ville jeg vite.

-Yes, sir, svarte han med et smil.

Men jeg fikk ikke vite hvor lenge overvåkingsstillaset her i Canal Street skulle bli stående.

-I can´t tell you, sir, svarte han vennlig. Bak de mørke solbrillene tror jeg at jeg så et vennlig blikk.

Det var en vellykket dag. Jeg tror det kommer flere detaljer senere....


Kiss, don´t make love?


Ei uke har rast forbi her i Big Apple. Nå vil dem ha oss til å kysse? Eller hva betyr hug?

Union Square er et vakkert sted, et par steinkast, vel, et par stoppesteder med Subway´en fra vår enkle hybel her i TriBeCa.

Klart det er sjokkartet å komme fra Kulden der Øst, og møte Syndfloden sist lørdag. Men så snudde Gudene arket (det er mange religioner her!), og så kom sola.

Åsså b´ynte dem å "hugge"!

Hvorom allting er, byen med de høye husa, viste seg fram som byen med det gode hjertet.

Når så dere noen på Oslo S forsøke å dele ut en klem?

torsdag 18. mars 2010

17. mai blekner!



30 millioner irer skal det visst være i USA. Vi traff noen av dem i New York på Saint Patrick´s Day onsdag! Grønt skal det visst være. Helt ut i fingerspissene!

Skap-irere fant vi mange av, men det er omtrent som svensker som nå forsøker å vifte med norske flagg på 17. mai. New Yorkere elsker å være irer. I alle fall én gang i året.

Bedre vær! Men selvsagt, onsdag var det bare å gi seg over. Irene går oss i en høy gang. De starter festlighetene to måneder før oss, og de har mye bedre vær enn oss når de fyller 5th Ave 17. mars.

Tidlig ute. Vi ber til høyere makter når 17. mai nærmer seg. Irene har holdt på med dette 16 år før blekket ble tørt på den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776. Klart det blir stil av slikt!

Folksomt. I gamlelandet, på den andre siden av Dammen, holder de på i 5 døgn. Og i fjor var visst 5 millioner med på feiringen.

Her i New York holder de visst bare på i 5 timer, og irene klarer bare å stable på beina 150 000.

Redningsmannen. Vi tenkte ikke så mye på Saint Patrik da vi landet på JFK sist lørdag. Den irske katolske helgenen kunne kanskje kommet til nytte under stormkastene da vi landet. Han reddet i stedet den irske nasjonen, kanskje slik Olav den Hellige var en slags fødselshjelper for den kristne, norske nasjonen for snart 1000 år siden.

Festen overtok. Nå sitter kanskje Saint Patrick på en sky og gremmes over sine landsmenn som 1600 år etter sin bortgang heller i seg Guinness-øl. Det verdslige har forlengst fortrengt det kristne budskapet. I all fall ser det slik ut gjennom norske briller denne vårdagen i New York.

What did you learn? -Are you Norwegian, spurte den 72-år gamle irskfødte politipensjonisten på hjørnet av 86. gate og 5. Aveny. Dermed fikk vi et kvarters historieundervisning med rimelig anti-engelsk undertone.

Erfaringer. Og vi gikk videre i trygg forvisning om at irenes forhold til britene ikke er lettere å håndtere enn når vi nordmenn skal snakke om tyskere, svensker og dansker.

Både irer og nordmenn var underdogs. Og reiste i flokk og følge til det forgjettede land over Dammen.

Full pakke. -My cousin married a Norwegian girl, they both live in Bergen, gliste pensjonist Crocett. Og la av gårde til den ungarske kafeen hvor det kostet 25 daler å spise og drikke seg igjennom ettermiddagen.

Vi hadde hverken tid eller krefter til å følge med dit!

tirsdag 16. mars 2010

Dette har vi ikke i Oslo

Det er sant! Den konserten vi opplevde på Subway´en på Manhattan mandag kveld, ville vært utenkelig på T-banen hjemme. Eller har dere sett maken!

Kriminelt i Big Apple


Vestlendinger ville ledd av det, men jeg syntes det var ille. Taxisjåføren på JFK-flyplassen sa jeg hadde flaks som kom helberget ned lørdag! Men Jo Nesbø kom tørrskodd til boklanseringen mandag.

Det var altså heftig for oss å lande i Big Apple på første gang på 21 år. Flyteknisk var det også ganske interessant selv om den amerianske damen ved siden av meg ba en stille bønn.

Da vi sto klissvåte i drosjekøen, foralte den marokkanske taxisjåføren at vi var heldige. Lufthansa-flyet som forsøkte å treffe flystripen noen minutter tidligere, avbrøt landingen og havnet i Boston. Og rundt en million amerikanere var enten uten strøm eller vann. Eller hadde overfylte kjellere. Og måtte gi opp å komme på familieturen.

Endelig var amerikanerne kvitt snowmageddon. Men når 200 milllimeter ferdigmåkt snø ramler ned godt hjulpet av vind på 200 km/t, blir det problemer av det.

Nå varsler værgudene at vi får 16 grader og sol de neste dagene. Nå slikker new yorkerne sine sår, og vet at den verste vinteren i manns minne er over.

Varmen var alt begynt å sive inn over oss da Jo Nesbø møtte amerikanske lesere på 19. gate på Manhattan. Marekors (The Devil´s Star) ble utgitt for en uke siden. Men hans stadig voksende lesere i USA kan bare glede seg til Panserhjerte (The Leopard) lanseres her.

Mandagskveldens lille flokk av amerikanske Nesbø-fan forlangte at han leste høyt fra Marekors. Det gjorde han, og fortalte om faren som flyttet hjem til Norge fra Brooklyn som 12-åring. Nå skulle Nesbø sjekke om farens gamle hus fortsatt sto.

Men det gikk i alle fall ikke med i stormkastene, tror vi!




onsdag 3. mars 2010

Nei til Street View - eller?


Google har invadert gata mi! Skal jeg gå til rettssak eller montere overvåkingskamera på trappa? Hvem spør Datatilsynet om Street View er ok?

Datatilsynet har selvsagt fått noen henvendelser, og har gitt oss oppskriften på hvordan hver enkelt av oss kan sikre personvernet vårt. Men er det opp til enkeltmennesker å passe på Google?

Selvsagt vekker det oppsikt når hvem som helst kan se hva som helst i sin egen gata. I Berlin kunne jeg vise mine venner satellittbilder fra Sybelstrasse der bilen min kunne sees fra himmelrommet.

En grense. Men foreløpig ser det ut til at tyskerne har satt en strek her. Ok med bilder fra oven, men verre blir det med det såkalte Street View fra Google.

Her i Oslo kan se min lille veistump, med vår litt slitte Citroën foran garasjen. Takket være Google. Men den vakre Sybelstrasse i Berlin, er ukjent land for Street View. Foreløpig.

Hull i EU-direktivet. Det undret meg litt over at Tyskland er terra incognita for den amerikanske datagiganten. Men etter dommen i den tyske forfatningsdomstolen tirsdag denne uken, aner jeg en årsak. Forfatningsdommerne underkjente politikernes lovarbeid og beordret umidddelbar sletting av alle lagrede data for telefon- og datatrafikk. Personvernet er ikke skikkelig ivaretatt. EUs datalagringsdirektiv blir beskutt med ammunisjon fra den tyske grunnloven!

Anonymitet? Og nettopp personvernet bør være grunnen til at Street View holdes unna tyske gater og streder. Selvsagt er det moro å kunne se hvor man skal bo i New York om fjorten dager, men det løper et titalls mennesker forbi kameraene til Google. Vil de at noen skal se at de har vært akkurat der?

Tyskerne har lært. Google hevder at de har alt på sitt tørre - også i det gjennomregulerte Tyskland. De 12 brune årene med Hitler og DDRs 40 røde overvåkingsår, sørger imidlertid for at noen holder øynene åpne når det kommer til personvernet.

Ble grillet. "Vi har forstått at det fortsatt finnes mange åpne spørsmål", sa lederen for bedriftskommunikasjonen i Nord- og Mellom-Europa i Google, Kai Overbeck på CeBIT. Han ble grillet på en pressekonferanse der journalister gjerne ville vite om Street View snart kommer til Tyskland.

"Vi er fast overbevist om at Street View er lovlig", la han til.

Veivalg. Det aner meg at vi står overfor et veivalg. Skal vi tillatte at alt legges ut på nettet? Skattelistene skaper bølger hvert eneste år når presse og privatpersoner grafser i folks ligningsdata. Hvorfor er ikke opphisselsen like stor når Street View presenteres? Selv amerikanske myndigheter har satt en grense for Street View. Alle grenseoverganger mellom USA og Canada er utelatt, mens vi i Norge kan "kjøre" over Svinesund med Street View.






tirsdag 2. mars 2010

Hjelp, fremtiden er kommet!


Plutselig var den her, fremtiden! Mange analoge vaner må avlæres....

Fremtiden kom 30. juli i fjor. Da sprettet jeg innpakningen og holdt min iPhone varsomt i hendene.

Selvsagt kan jeg ringe med denne Dingzen, men hjelpe meg hva ellers? Vel, jeg kan ikke koke kaffe med de 16 gigabitene jeg har i telefonen, men det er snart det eneste.

Bussen rekker jeg alltid, selv her på den litt lurvete rute 34. Tafikantens iPhone-app forteller meg når (den overfylte) bussen kommer.

Været har ikke vært det mest usikre i vinter, men i sommer kommer YrRadar til å vise meg hvor nedbørsområdet befinner seg slik at jeg slipper å fyre opp grillen. Den vanlige yr.no er der også.

Siste skrik for mitt vedkommende når det gjelder programsnutter til Vidunderet, er DocScanner. Med kameraet til iPhone kan jeg nå scanne regninger, tekster og det meste annet og sende det til hustruen. Som epost. Og det virker!

Selvsagt må 100 personer slutte på nummeropplysningen på Fagernes når det finnes en apps for iPhone som gir deg alt du trenger: 1881. Lynraskt, og gratis. Vel, du må jo betale for å ha kontakt via 3G-nettet. Men det har jeg hatt siden juli i fjor.

Facebook-apps´en har revolusjonert tilgangen til det mest sosiale nettverket vi har. Dødtid på bussen finnes ikke lenger.

Kritikken mot iPhone var massiv da heller ikke siste utgave var utstyrt med radio. Men nå har jeg internett-radio på min iPhone i stedet. NRK Radio har forlengst en programsnutt som knytter deg til statskanalene.

Wikipedia ligger et par tastetrykk unna via Wikipanion, men den kan jeg ikke benytte på torsdagskvissen!

Tvitring via tweetie er heller ikke populært på kvissen, men ellers var det jo litt merkelig å kunne følge jordskjelvet "live" via #chile fra sofaen. TV-nyhetene i NRK og TV2 lå langt bak twitter.

Jeg skal ikke trette dere med så mange flere muligheter. Selvsagt er finn.no der, og alle mulige treningsprogrammer. Eller hva med å ha en strekkodleser på telefonen som ved hjelp av fotoapparatet og strekkoden finner det du "må ha" til laveste pris? Sa jeg at VG har koblet sammen trafikkinformasjon, google maps og yr.no til en kjekk liten apps som heter Trafikk? Og ta en titt på Gule sider!

Litt tull til slutt: Kronespillet som forsvant fra restauranter for 30-40 år siden, har gjenoppstått på min iPhone med, ja, nettopp, Kronespillet. Skikkelig tull er iBeer! Da tømmer du halvliteren på noen sekunder, og avslutter med et herlig rap!

Hvis du har fått skreket deg til en iPhone på jobben, og savner nettopp din apps, er det bare å taste på App Store, og rundt 150 000 programsnutter står til din disposisjon.

Har du ennå ikke fått en smak på fremtiden? Løp og kjøp en iPhone!







mandag 1. mars 2010

En papirtigers død


Skal jeg kjøpe en iPad i New York om to uker, eller skal jeg vente til Aftenpostens kaster en etter meg for at jeg fortsatt skal være abonnent på papiravisa?

Lojalitet. Det siste kommer til å skje - en eller annen gang. Lojalitet til en papiravis er vanskelig å bygge i en digital hverdag. På fjellet forrige uke savnet jeg avisen. Det gjorde ikke en god venn av meg noen uker tidligere. Han leste New York Times som ferskvare i den norske fjellheimen via sitt lesebrett.

iPad. Nyhetene mine ramler nå ned i min iPhone når det passer meg. Men jeg blir litt sliten av å lese på den lille skjermen. Hvorfor får jeg ikke Aftenposten levert på en større dings? Et lesebrett eller siste skrik, iPad fra Apple? Hva med å binde seg til Aftenposten for to-tre år hvis jeg vil ha avisa levert via et lesebrett?

Gammal graut. Aftenposten (og de fleste andre aviser) henger igjen i fortiden. Det så jeg under frokosten i dag. På side 28 i del 1 lyste Erlend Nesje referat av hockeyfinalen mellom Canada og USA. Én side av saken er hva det koster å stanse trykkingen av avisen for å legge inn Nesjes referat. Verre er det at referatet var helt uinteressant for mange fordi de hadde sett kampen på TV. Men reporter Nesje har gjort en formidabel jobb, bare så det er sagt.

Rett i vasken. Men leserne er ikke interessert i å lese åtte timer gamle nyheter til frokost. Nyhetene finner vi på Nettet, altså skulle side 28 hatt noe annet enn et slikt referat. Sjefredaktøren i Fædrelandsvennen, Hans-Christian Vadseth, setter ord på virkeligheten for mediebransjen i sin kommentar i Morgenbladet fredag. 150 års læring går i vasken i vår digitale virkelighet. Slik typografer forlengst har erfart.

Suksessoppskriften fra papirtiden, nyhetene først, kan ikke berge papiravisene fra en undergang. De aller fleste avisfolk forstår dette.

Ta konsekvensen. -Det neste, og det vanskeligste, skriver Vadseth, er å ta konsekvensen av denne forståelsen. For det er i stor grad de samme menneskene som setter sammen papiravisene i dag som for ti år siden. For dem (jeg burde kanskje sagt oss) er det vanskelig å legge bort en suksessoppskrift, selv når den ikke lenger en en suksess.

Media Norge. Det er ikke en hvemsomhelst som her kaster fortiden over bord. Vadseth er sjef i en av de fire dagsavisene i Media Norge, der Aftenposten er den største avisen. Og pengemaskinen finn.no er også med!

Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende samarbeider nå tettere enn på mange år. Ingen reagerer på at Vidar Ystad, en garvet politisk reporter fra Bergens Tidende, får sine artikler trykket i Aftenposten.

"En døgnflue". For snart 15 år siden var Aftenposten en av de første dagsavisene på nett. "En døgnflue", sa mange avisfolk om Internett. Avisene hadde overlevd da fjernsynet invaderte alle hjem, hvorfor skulle Internett være noe annerledes?

I aftenposten.no ble det til å begynne med forbudt for nettredaksjonen å legge ut nyhetene fra papiravisene før klokka 8 om morgenen. Da hadde jo abonnenentene (trolig) hentet morgenutgaven i postkassa.

Stjal nyhetene! Den nystartede Nettavisen tok Aftenposten på senga. Straks Aftenposten kom fra trykkeriet, serverte nettavisen.no blodferske Aftenposten-nyheter på sitt eget nettsted!

Fortsettelsen kjenner avisfolk til så altfor godt....

Nå er det ikke spørsmål om, men når, avisene tar skrittet fullt ut og publiserer alt innhold i de mest praktiske kanalene.

Twitter. Litt skremmende er det, imidlertid, når Aftenpostens nyansatte sjefredaktør og nettredaktør ikke kom seg ut på twitter før siste uke. Da har de ikke oppdaget hvordan det katastrofale jordskjelvet i Chile spredte seg med lydens hastighet ut på twitter. TV2 tvitret og ba om norske vitner i Chile til det som skjedde.

Et tankekors. Hilde Haugsgjerd må nok gå i skole hos Hans-Christan Vadseth. Han har sendt ut 2266 meldinger via twitter. En av dem han sendte ut i går var morsom, og dagsaktuell. Den lyder så:

"Medietrender til ettertanke 3: Alle barna fikk surfe på nettet, men ikke Bør. Moren hans var papiravisredaktør".