torsdag 16. desember 2010

O, jul med din glede...


Vi regnet ikke med å treffe kjente på Dovrestua denne førjulsettermiddagen. Men vi hadde i alle fall ikke regnet med å treffe turister. Og helt sikkert ikke en japansk turist.

Men plutselig sto en liten svartlugget mann i 40-årene foran oss. Men en reiseguide i hånda. Så mye forsto jeg, selv om det var fullt av japanske skrifttegn på forsida.

- Are you a tourist? forsøkte jeg meg.

Og denne fremmede skapningen bekreftet det. På meget godt engelsk. Litt trøbbel hadde han med å skille mellom "r" og "l". Men det er vi jo vant med fra folk fra den kanten kanten.

Hva vi altså ikke var så vant med, er at turister, og med fullblods japansk blod i årene, svinger innom Dovrestua. I en hektisk, og iskald førjulstid.

Stamkneipa. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre hvordan i all verden han hadde funnet min gamle stamkneipe fra tilbake i russetida i 60-årene.

- I denne boka, sa min nye, japanske venn, og viste meg bilde av Dovrestua i den japanske reisebeskrivelsen av Oslo.

- Den er anbefalt for tradisjonell norsk mat, smilte han.

Øl og dram. I det overfylte vannhullet satt godt voksne menn og noen damer med ølglass i hånda. I annen etasje var det kappspising av lutefisk og pinnekjøtt. Her nede, i trekken mot den nitriste Storgata, var det litt lengre mellom spisegjestene. Men desto kortere mellom drammene.

Selvsagt skulle han spise. Og etter fem minutters venting fikk han plass. Faktisk en fin plass. Med utsikt til, vel, eller kall det heller innsikt i, Dovrestuas indre liv. Han bare gliste da et par gjester kom i munnhuggeri litt nærmere ølkranene.

- Hva skal jeg spise? forsøkte min venn seg, og pekte på den røde siden i menyen.

- Lutefisk! svarte jeg raskt.

Prøvesmak! Han tittet bort på fire staute karer ved nabobordet. De langet i seg av den norske nasjonalretten.

- Kom og smak, ymtet Bjørn frampå fra nabobordet. De hadde forlengst forstått at turisten trengte en prøvesmak.

Fem minutter seinere lå fisken der. Fast og fin. Baconfettet ble rutinert helt på fisken. Sennep var ikke noe problem. Vi fikk ham også til å forstå at akevitt hører med.

Der satt vår lille japaner. Tastet på sin iPhone. Han sendte ganske sikkert en MMS til familien hjemme.

- Var det godt? ville vi vite.

- Ja, ja! smilte han fra øre til øre.

- Billig?

- Nei, svarte han raskt.

Verneverdig? Men sånn er det når man kommer utenfra. Alle vi andre visste at 49 kroner halvliteren og 260 kroner for lutefisk i to omganger, er gi-bort-pris i høykostlandet her nord. Vi etniske norske mintes godt den gangen halvliteren kostet 3,25 for 45 år siden.

Det eneste som har endret seg her på Dovrestua/Dovrehallen er prisene. Og at en japaner svinger innom midt i julestria. En halvtime senere var det ut i julestria igjen. Med et morsomt minne. Kanskje lutefisk slår an i Japan om noen år?

onsdag 8. desember 2010

Tok rotta på min nye Ford!


Ca 4000 kroner kiloen koster ei rotte. Hvis du kaprer den med viftereima i en Ford Mondeo. Jeg valgte å se humoristisk på det da en Rattus Norvegicus tok rotta på bilen min.

Vel hjemme etter fire dager i nabolandet i øst, er jeg et par tusenlapper fattigere. Og rottebestanden i Stockholm er redusert med ett ex.

Iskaldt! Det var dramatisk nok da det hele sto på. I alle fall var det en iskald fornøyelse. Bortimot fire timer i iskalde Stockholm i en bunnfrosset bil er ikke å anbefale. Før vi visste årsaken til vårt havari, fikk Ford-selgeren vår gjennomgå. Han tok våre samtaler denne lørdagskvelden på en fin måte, syntes vi.

Men hvordan kunne vi ane at den feite monsterrotta vi så i Hantverkargatan på Kungsholmen i den svenske hovestaden ville søke tilflukt i det varme motorrommet vårt? Vi fryktet først at den pilte ut fra den restauranten vil var på vei til.

-Rottan kom därifrån, pekte en blid svensk pensjonist. Og altså ikke fra spisestedet.

Uten styring. Et kvarter seinere var vi klar til avreise. Det var da det skjedde. Vi hadde ikke kjørt mer enn et par kilometer da det plutselig ble umulig å styre bilen. Jeg klarte å få bakset den inn på en bussholdeplass.

Bilselger Hansen ble meget overrasket over at Ford-dyret han hadde solgt oss fire uker tidligere, hadde gitt opp ånden. Han kunne ikke gi annet råd enn å ringe Ford Assistanse.

Og stakkars de norske assistantene, kulda hadde jerngrep på hele Sverige. Alt hjelpeapparat var brutt helt sammen.

Ikke til nordmenn. Da vi endelig fikk hjelp, kom neste problem. Visste du at en norsk statsborger, med norsk førerkort og norsk personnummer ikke kan leie bil i Sverige og kjøre hjem til Gamlelandet? Altså var det utelukket å kjøre hjem hvis bilen var totalvrak. Vi hadde julegaver i fleng, masse håndbagasje. Og vi hadde selvsagt besøkt Systembolaget.

Det ble raskt klart at bilen ikke ville være klar før mandag eller tirsdag. Hustruen måtte hjem til viktig møte på jobben mandag morgen.

Doktor Ford. Hennes hjemreise ble fixet, men jeg måtte vente på diagnosen fra Fords doktorer. Den skulle stilles mandag formiddag.

Ford rullet nesten ut en rød løper for meg da jeg karret meg opp til dem i snøføyka mandag formiddag. Skikkelig lunsj, superbredt Internett og varm kaffe var uvant kost for en nordmann på et bilverksted.

- Monsen, kom og se på bilen din! Vi skal vise deg hva som var feil, strålte den blide servicemannen hos Ford.

Severdighet. I den store verkstedhallen sto nær sagt alle reperatørene i ring rundt bilen.

- Det var ei rotte i motorrommet. Den kilte seg fast mellom viftereima og dynamoen. Viftereima hoppet av dynamoen slik at bilen raskt med uten strøm, gliste Ford-mannen.

Brunrotta (Rattus Norvegicus) ble en kostbar fornøyelse. 1500 svenske kroner pluss noen hundrelapper for mange andre småutgifter ga en høy kilopris for skadedyret.

Hjemlengsel? Det har ikke manglet på spydige kommentarer fra venner og bekjente. Noen mener at rotter er intelligente skapninger som kan brukes til minerydding og sporing av tuberkelsmitte hos mennesker.

Denne svenske norskerotta klarte i alle fall å lukte seg frem til et varmt motorrom. Kanskje den ville hjem til Norge?