fredag 29. oktober 2010

Ranet uten å merke det?


Er jeg blitt svindlet? Jeg velger å tro at forsikringsselskapet If ikke har gjort det. Svindel eller ikke, jeg har fått meg en lærepenge.

Bilforsikringen raste ned fra 11 300 til ca 6500 kroner. Båtforsikringen falt fra 8200 til 5700. Et nybilkjøp til noen hundretusen utløste anbudsrunden på mine forsikringer.

Mellom linjene som kom ut av munnen til den dyktige bilselgeren kunne jeg lese budskapet: Du er blitt lurt!

Bilselgere og journalister! Vel, jeg har jo lært at bilselgere har omtrent like lav status som journalister, så jeg tok det ikke helt alvorlig budskapet fra bilselgeren.

Etter noen minutter hadde min ukjente bilselger funnet ut at jeg skulle betale ca 6500 kroner i årlig forsikring for min fabrikknye Ford til godt over 350 000 kroner. Premiesummen for min snart 7 år gamle Citroen C5 (verd 90 000?) var på vel 11 000 kroner, og skulle betales 25. november.

Mye å spare. Det var da jeg fikk blod på tann! Vår Scand Baltic ble sendt ut på forsikringsanbud. I løpet av helgen må jeg velge og vrake blant tilbud fra inn- og utland. Jeg tror et for meg ukjent selskap på Lysaker stikker av med båtforsikringen. Dermed ryker forsikringssummen ned 2500 kroner året. Vel, jeg tar litt høyere egenandel. Det hjalp litt.

7300 kroner i sparte forsikringspremier monner litt, må jeg innrømme. Men hvordan er det mulig å havne i min situasjon? Selvsagt er det mitt ansvar når jeg lar If robbe meg.

"If they treat all their customers the same way, everyone will leave If", ville vært en lystig setning i det engelske segmentet til If.

C5 var best. Sorgen over å forlate min Citroen C5 er imidlertid stor. Men det er ikke mulig å betale 460 000 kroner for det fantastiske hydrauliske fjæringssystemet til franskmennene. Da er det bedre med den solide bestselgeren til den tyske Ford-fabrikken, Ford Mondeo. 100 000 kroner lavere ble regningen, omtrent.

De kloke leserne av denne bloggen rister allerede på hodet. Mange mener det er galskap å kjøpe en ny bil. En investering kan det i alle fall ikke kalles.

Spiste opp gjeldsrentene. Men til uka har vi en flunkende ny bil. Og flunkende nye forsikringsavtaler. Økte gjeldsrenter oppleves nesten av reduserte forsikringspremier.

onsdag 27. oktober 2010

Hennes mor? Sin mor!

I dag blir det en liten språkspalte. Per Egil er uslåelig i denne grenen. Men jeg kan ikke dy meg.

Selvsagt kaster jeg meg over side 2 og 3 i dagens Aftenposten. Forsidetittelen: "Får betalt i P-bøter", tvinger meg til å bla om.

Grundig er artikkelen om hvordan P-selskapene tar seg betalt i bøter. Mange borettslag, sameier, kjøpesentere og butikker betaler ikke noe til selskapene som sørger for at parkeringsbestemmelsene følges.

Grundig er ikke korrekturen i denne artikkelen. Eller hva har skjedd Tove Lisbeth Enders sørgelige P-historie skal fortelles.

"I mai i fjor ble hun ilagt en kotrollavgift på 800 kroner for å ha parkert foran hennes egen mors parkeringsplass på et borettslagsområde på Fjellhamar," heter det i annen spalte i artikkelen på side 2.

Jeg trodde det heter sin egen mors parkeringsplass.

Det er klart en avis aldri blir feilfri. Avisproduksjon skjer ofte raskt i hektiske kveldstimer. Men hva tenker journalistene når de skriver?

Da jeg var journalist, oppdaget jeg at slurvet for mye. Navn ble feilskrevet. I fleng! Jeg fikk hetta. Og tenkte. Hvordan skal jeg bli bedre? Det var ingen annen vei ut av problemet enn å sjekke alle navn. Grundig.

Hm. Hva skjer med det norske språket? Sukk. Hva er kvalitetssikring?

PS. Ja, jeg vet det. Det er mange skrivefeil i mine blogger! Men jeg sirkulerer dem foreløpig ikke i et opplag på en kvart million. I går hadde jeg 96 lesere!

mandag 25. oktober 2010

Redd et barn for 50 øre!


TV-aksjonen kan ende med at flyktningehjelpen får en kvart milliard kroner å rutte med. Det skulle da bare mangle! Det er småpenger for velstandsmette nordmenn.

Et innslag fra Colombia under gårsdagens TV-sending, får meg til å spole filmen nesten 29 år tilbake i tid. Vi var ankommet Bogota i mars 1982, og ventet på at adopsjonsprosessen skulle gå sin gang. Vi fikk raskt første leksjon i nødhjelp i fattige land. For 50 øre kunne vi redde et dehydrert barn!

Oppblåste mager. Vi så jo fattigdommen skrike mot oss da vi kom til byen Armenia vest for hovedstaden. Armenia var på størrelse med Drammen, men hadde minst 200 000 innbyggere. Trengsel overalt.

Vi så barna med de oppblåste magene. Det var ikke fedme, men innvoldsormer, erfarte vi. Forurenset vann var årsaken. Diare tappet barna for krefter. Våre kontakter i adopsjonsprosessen fortalte at det kostet tilsvarende 50 øre å forebygge de verste lidelsene av urent vann.

Gode Norge? I Colombia ble jeg en kveld bedt om å snakke litt om Norge. Etter møtet med fattigdommen, ville jeg ikke bare fortelle om de gode sidene ved Norge.

- Vi har økende narkotikaproblemer, mange skilsmisser og økende forskjeller mellom fattig og rik, forsøkte jeg meg på engelsk.

Det var stille under mitt kvarterslange kåseri om landet her nord. Jeg snakket til eliten i den colombianske byen. De drev et omfattende prosjekt for gatebarn.

Dagen før hadde husverten, en amerikansk, presbyteriansk misjonær (!) tatt meg med til byens fengsel. Flere av kvinnene der var politiske fanger. De råtnet opp bak murene.

En leksjon. Etter mitt velmenende kåseri om Norge, fikk jeg så hatten passet av kvinnen som var gift med denne amerikanske misjonæren.

- Trygve, du aner ikke hvilket paradis dere kommer fra. Hvis du hadde beskrevet det norske samfunnet i tall og kvaliteter, ville ingen trodd at et slikt samfunn finnes, tordnet den amerikanske vertinnen. Misjonærekteparet hadde i 25 år jobbet blant gatebarna i Colombia. De visste hvordan vi levde i Vesten.

I dagens oljemette Norge burde vi være spart for ropene om at vi må ordne opp hjemme før vi "redder verden". I dagens Aftenposten leser jeg at 136 millioner kroner skal utbetales til bønder fordi rovdyr forsyner seg grundig blant bøndenes beitedyr. Verden blir aldri perfekt. Og mye hjelp til fattige land forsvinner blant korrupte politikere.

Da vi trengte hjelp. Norge var fattiglemmet i Europa for bare 150 år siden. Den uhjelpen vi fikk, har vi forlengst glemt. Den var at 1 million nordmenn fikk reise til USA, til et bedre liv. Trykket mot det norske samfunnet ble mindre.

At vi så ramlet borti oljen for 41 år siden, se det er en annen historie.



torsdag 21. oktober 2010

Er leger til salg?

Visste du at 17 700 leger og annet helsepersonell i USA i snitt mottok i snitt ca 85 000 kroner fra legemiddelindustrien i 2009? Gravejournalistene på nettstedet Propublica har i samarbeid med fem andre mediebedrifter har funnet interessante tall i de hemmelige overføringene.

Propublica kaller seg en ikke-kommersiell redaksjon som driver med undersøkende journalistikk på vegne av offentligheten. Gravingen har gitt resultatet. I april i år fikk de digitale journalistene i Propublica den ettertraktede Pulitzer-prisen. Artikkelen dreide seg om de mange livsviktige avgjørelsene som utslitte leger måtte ta etter at orkanen Katrina feide over New Orleans for fem år siden.

Denne uken har Propublica innledet en serie artikler om pengestrømmen fra legemiddelindustrien til amerikanske helsearbeidere. Selv om det er småpenger, sett med amerikanske øyne, er jo $ 257 millioner (1,511 milliarder kroner) til 17 700 leger og andre helsearbeidere endel.

Samarbeidet med den ikke-kommeriselle radiokanalen NPR, PBS Nightly Business Report, Chicago Tribune, The Boston Globe og den amerikanske forbrukerrapporten, Consumer Reports, kommer helt sikkert til å bringe nye avsløringer.

Det interessante her er at utviklingen av gravejournalistikken skjer utenfor de etablerte avisene. Finanskrisen til dels raserte storavisene. Korrespondentnettet i mange aviser raknet, og gravejournalistene kostet for meget.

Hva skjer i lille Norge? Nettredaksjonene blir større og større. Papiravisene har i årevis kuttet. Men skal de satse på søk mot skattelistene for å få opp trafikken og dermed øke annonseinnektene? SKUP (Stiftelsen for Kritisk og Undersøkende Presse) kan regne med at digitale journalister gjør seg mer gjeldende.

Egner helsevesenet i Norge seg for digitale gravegrupper? Hva skjer hvis norske onlinejournalister ber pasientene berette om tilstanden i norsk helsevesen? Mange innspill kommer til journalistene i dag, men systematiserer redaksjonene informasjonene? Kan tips fra pasienter avsløre enda flere feil og mangler? Hvordan kan pasientene omgå helsekøene? Bestikkelser??

Propublica her leserne henvende seg til navngitte journalister og fortelle om sine leger. Pushet legene spesielle produkter på dem? Anbefalte legene også billigprodukter som stort sett har samme virkning som kostbare medisiner fra legemiddelindustrien? Har dere spurt legene deres om de mottar penger fra legemiddelindustrien? spør Problublia.

På denne siden av Atlanterhavet diskuterer det lille, norske språksamfunnet pressestøtten. Den er, mildt sagt, gått ut på dato. Vi må støtte produksjsonen av godt innhold. Nettredaksjonene sliter med å få endene til å møtes. Hva med å støtte gravegruppene her?

I dag domineres nettjournalistikken av de store redaksjonene i Oslo. Men digital graving trenger jo ikke gjennomføres fra Oslo?

Det beste ville selvsagt vært om uavhengig journalistikk i de digitale kanalene skjedde uten noen form for offentlig støtte. Det tror jeg Norge er for lite til.




tirsdag 19. oktober 2010

En journalistisk reise

Den politiske reisen til tidligere SV-er og stortingsrepresentant Paul Chaffey er en interessant reise. Jeg har også vært ute på en reise, men er ikke helt sikker på hva endestasjonen ble.

Har mange journalister sporet av? Hvor går norsk presse?

Chaffeys reise er politisk, inn i SV på begynnelsen av 80-tallet. Han forlot, helt frivillig, maktens senter, Stortinget. Han vendte ryggen til SV. Og ble partipolitisk uavhengig. Og tilhenger av kapitalismen. Det bør mange lese om i hans blogg.

Min journalistreise er ikke så spennende. I vel 40 år fartet jeg rundt. Klart det var moro! Fra jeg var 22 til jeg var 63 fikk jeg jo min drøm oppfylt. Skrive om viktig ting, også fra Storting og Styringsverk.

Da jeg sto på perrongen - bokstavelig talt - på gamle Oslo Ø. en marsdag i 2008, startet en prosess. Det var den siste kvelden med Gjengen fra Desken i Aftenposten. Vi satt med noen halvlitere på det som en gang hadde vært billettekspedisjonen!

Sex og drap! Gubevarremegvel! For noen historier pressefolk kan fortelle. Historier som sjelden kommer videre til leserne. Men Trygve Aas Olsen har fortalt noen lystelige historier i boka "Sex, drap og dårlig ledelse".

Vel, vi forlot billettekspedisjonen utpå natta med tomme glass. Noen timer senere bar det ut på drømmereisen. Interrail gjennom Europa. På første klasse! For penger gode kolleger hadde samlet inn.

Før jeg la ut fra den splitter nye Hauptbahnhof i Berlin med kurs for Praha, skulle jeg møte 9 tyske og norske kolleger i Rostock.

Hvordan? Temaet var spennende, det. "Hvordan dekker du Tyskland for dine norske lesere?"

Det var da det gikk opp for meg. Jeg hadde aldri vært i den tyske forbundsdagen under mine tre år som korrespondent i Berlin!

Hvorfor ikke? ropte min indre stemme.

Svaret var enkelt, men jeg hadde ikke tenkt grundig igjennom svaret før.

Det tyske samfunnet må sees nedenfra. Fra vanlige folks synsvinkel. Den tyske dagsrevyen, Tagesschau i ARD og Heute i ZDF, er gjennompolitisert, men utsynet er fra maktens tinde. Nyhetssendingene der er en slags filmet radiosending med foto eller filmsnutter av toppolitikere. Fritz og Hanni er ikke så ofte der.

PANGsjonist! Vel hjemme fra min reise igjennom Europa ble jeg avisleser våren 2008. Etter hvert har jeg sluttet å kjøpe noen aviser. Dagbladet, blant annet. Og stadig oftere blir VG liggende i stativet. Andre aviser leser jeg oftere. Morgenbladet. Aftenposten er favoritten! Den klarer seg utmerket uten meg!

Avstanden til redaksjonen har imidlertid fått meg til å undres. Hva driver journalistene? Hvordan tenker de? Hvor går norsk media?

Krig rundt fredsprisen. Det ferskeste eksempel er fra oppslagene for en uke siden om utenriksministeren som skal ha "advart om kinesisk Nobel-sinne" da han snakket med komiteformann Jagland i New York. Og på forsiden står det at Jonas Gahr Støre "tok kontakt med Nobelkomité-leder Thorbjørn Jagland."

Så skriver Støre et innlegg i Aftenposten under tittelen "Ikke press". Der snakker han om en "samtale" som "begynner å leve sitt eget liv i mediene". Støre skriver også at Jagland er "den første jeg tilfeldig møter på fortauet utenfor FN-bygningen".

Her beskrives to virkeligheter. Hvilken er korrekt? Nå avviser både Jagland og Støre at det ble lagt press på komiteen.

I den opprinnelige artikkelen i Aftenposten står det at "Støre valgte å dele sine tanker" (om kinesernes syn) med Jagland. Og han fant "kontakten så uvanlig at han refererte den for en samlet Nobelkomité".

Virkeligheten. Jeg aner ikke hva som har skjedd internt i Aftenposten da denne saken ble drøftet i dagene etter. Men som leser reagerer jeg på at det er en så stor avstand i virkelighetssbeskrivelsene av det som faktisk skjedde.

Blir jaget etter sensasjoner og gode oppslag slik at fremstillingen i avisene, gjerne på forsiden, dras litt lenger enn fakta tillater? Hvor er den djevelens advokat som kommer med motforestillingene? Og når man kommer litt skjevt ut, hvor er debatten? Hvis det i dette tilfelle var en intern debatt i etterkant, hvorfor blir ikke den luftet overfor leserne?

Tostrupkjelleren. I "Sex, drap og dårlig ledelse" beskriver Olsen Dagbladets fall. Det er interessant lesning. Også for meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av pressemiljøet i Akersgata. Livet på Tostrupkjelleren. Et hemningsløst uteliv.

Hva er journalistenes reaksjon på boka? Hvorfor tok ingen tidligere fatt i utvekstene i dette yrket? Det har i sannhet ikke manglet på graving i maktstrukterer i samfunnet forøvrig. Tønne-saken endte med forferdelse. En rekke mennesker har opplevd hva det innbærer å havne på avisforsidene. Med rette eller urette.

Leserne tar oss. Den største journalistiske utfordringen kommer ikke fra pressen selv, men fra leserne. De stiller stadig flere kritiske spørsmål. Bloggere tar stadig oftere pressefolk med buksene nede. Ofte er det pinlig - på standens vegne - å se dementiene som fra tid til annen må trykkes.

Hvorfor ser ikke norske medier samfunnet oftere nedenfra? Det politiske spillet på toppen interesser kanskje ikke alle leserne. "Skylden" for "feil" i samfunnet skal fordeles av avisene. Den rødgrønne regjeringen får ansvaret for alt som går galt, selv om problemene har eksistert i tiår. For noen år siden satt Bondevik med svarteper.

Treholt-saken. Pressens makt er stor. Det opplever i alle fall mange enkeltpersoner. I går møtte jeg meg selv i døra da Arne Treholt var invitert til å diskutere pressens rolle etterat den daværende byråsjefen i UD ble arrestert en januardag i 1984.

Det var skremmende å se avisforsider de første dagene etter arrestasjonen. Det var ingen tvil, her var en storspion fakket. Snart 27 år har gått, men fantes det noen i avisredaksjonene som lette etter informasjoner som kunne gå i Treholts favør? I 1984/85 var jeg ute av pressen. Men jeg tenkte: "Treholt er en spion, det kan ikke være tvil".

Når vi snubler... Jakten på fakta blir intens. Det er ikke til å unngå at det går feil, noen ganger. Altfor mange ganger klarer ikke avisene å luke ut feil under en hektisk kveldstid. Og når feilene påpekes, blir de ofte bagatellisert under rubrikken "Søndagsposten presiserer". I stedet for "retter". Kanskje norske aviser ville økt troverdigheten ved å etablere en egen spalte, slik New York Times har? Der havner dementier og rettelser. Pinlig nøyaktig.

Kanskje jeg havner på et sidespor til slutt. Som en frustrert, gammel journalist som ofte ser atnorsk presse ikke alltid holder mål. Og at viktige debatter uteblir. Pressefolk ikke er flinke nok eller mangler viljen til til å se i sladrespeilet. Leserne vet i alle fall ingenting om den interne debatten. Og la debatten skje i full åpenhet. Slik vi forlanger av de fleste andre.

Lyset og håpet er tilbake!


Mørket senker seg over høst-Norge. Men i kjøkkenet mitt kom lyset tilbake! Og troen på at norsk service ikke ligger på dødsleiet.

Vi hadde innstilt oss på noen enkle middager etter at den topp moderne og vel tre år gamle induksjonsplata vår plutselig paia før helgen. Null strøm!

Etter noen frustrende møter med førstelinjetjenesten til underleverandøren av service for Siemens var det bare å få frustrasjonen ut.

- Jeg skriver det av meg på monsunen.blogspot.com, var budskapet jeg overbragte naboen.

Dermed sparket jeg Siemens og serviceselskapet deres skikkelig på leggen. Og sendte bloggen til Siemens med følgende sure kommentar:

I stedet for å klage til dere direkte, skrev jeg en av mine blogger. Kanskje den kan hjelpe Siemens til å kvalitetssikre underleverandørene.

I går, like etter frokost, ringte telefonen.

- Jeg er i nærheten, jeg kan komme innom og sjekke komfyren din, var budskapet.

- Strålende, nærmest ropte jeg.

En knapp time senere sto en blid reparatør, skrudde fra hverandre induksjonsplaten og skiftet en del. To døgn før planlagt var det hele fixet.

Da jeg litt senere sjekket eposten min, så jeg at serviceselskapet allerede fredag, tre timer etter avsendt blogg, hadde flyttet meg over på det de kaller en prioriteringsliste.

Det var akkurat noe slikt jeg hadde antydet overfor førstelinjefolkene i BSH-service!

Troen på norsk service er altså ikke avgått ved døden. Men vissheten om at det ikke er lurt å gi seg, er styrket.

Ett hjertesukk til slutt: De som mottar telefoner fra kunder, må undersøke hva problemet til kunden er. Daværende Oslo Energi kom og rettet feilen før kaffen var blitt kald da en gravemaskin for noen år siden kuttet kabelen til huset vårt. Det er jo langt alvorligere enn at komfyren er strømløs.

fredag 15. oktober 2010

Norsk service anno 2010


Klart vi kan leve uten kjøkken fem dager. Det mener i alle fall Siemens etter at induksjonsplata vår paia etter tre og et halvt år.

Vi er ved god helse, har friske barn og barnebarn. Ikke klager vi på økonomien. Norge er et godt land å leve i.

Men hvordan er det mulig at vi må vente fem dager på å få liv i komfyren?

Heldigvis har jeg ikke glemt å grave selv om det er to og et halvt år etter at jeg stakk av fra journalistikken.

Jeg kjente adrenalinet stige i kroppen etter at jeg hadde snakket med servicefolkene på BSH-service. De fortalte meg at de ikke kunne sende en fagmann hjem til oss før om knapt en uke.

-Det aksepterer jeg ikke, var mitt raske svar.

-Vi har ingen ledig time før torsdag 21. oktober, lød det fra dem som tar vare på produkter fra de tyske storkonsernene Bosch og Siemens i Oslo.

-Hva hvis statsministeren hadde ringt? forsøkte jeg.

Noen sekunders stillhet fulgte.

Jeg ble sikkert ubehøvlet etter hvert. Den stakkars (svenske) førstelinjekaren bedyret at han ikke kunne hjelpe meg.

-Men du har vel en tekniker som befinner deg i min bydel i dag? Kan du ikke ringe ham og spørre om han kan ta jobben på overtid?

-Nei, det kan jeg ikke.

-Du vet vel hvem disse teknikerne er? Kan du ikke ringe en av dem og spørre om de vil ha litt overtid?

Alt var helt forgjeves.

Vi forsøkte å ringe leverandøren av kjøkkenet vårt. De sukket da de hørte vår historie. De kan jo ikke leve med en underleverandør som selger varer som holder i tre og et halvt år. Og med en elendig service hvis det først går galt.

-Jeg skal se hva jeg kan få til, sa en blid (svensk!) servicemann på HTH-kjøkken på Alnabru.

Fem minutter senere fikk jeg beskjed om at BSH-Service skulle ringe tilbake. 30 sekunder senere ringte mobilen.

-Vi kan sende en servicemann onsdag 20. oktober. Mellom 12 og 16.

Jeg hadde altså rykket 24 timer frem i køen på et par timers jobbing!

Men første runde ser ut til å være tapt for oss. Men vi sulter nok ikke i hjel her i hovedstaden.

Hva tenker Siemens om den service de kjøper av BSH-Service i Oslo?

Har ikke Siemens stilt krav om at kundenes behov skal vurderes?

Er bortfall av kjøkken helt kurant som ikke bør repareres på fem dager?

Sukk! Historiene om dårlig service i Norge er mange. "TV2 hjelper deg" har fått mange servicefolk til å skifte mening. Akkurat slik Europark har opplevd når avisene begynner å skrive om at den praksis som bøtleggerne deres følger.

Denne gangen er jeg altså ikke pressemann som følger en sak på vegne av en fortvilet leser. Men jeg kan kanskje skrive om egne erfaringer og sende dem ut på Internett? Kanskje treffer jeg likesinnede som kan gi meg trøst.

Middag, ja! Den saken er biff! Jeg er ikke venneløs i Tigerstaden. Ennå!



mandag 11. oktober 2010

Utrolig, men sant!

Jeg hadde glemt det, men takker nå Ivar Tronsmo for historietimen i Aftenposten sist lørdag. I 1973 måtte man ha bevilling for å selge bøker! Og for å få bevilling måtte man ha 11 års læretid.

Tromsmos tankevekkende innlegg i Aftenposten bør leses av mange. Ikke minst bør bokbransjen ta inn over seg Tronsmos tanker.

I et marked hvor det er ulovlig å konkurrere på pris, er det umulig å etablere en bokhandel i en bakgate og selge bøkene billigere enn hos Tanum på Karl Johan. Eboka kommer til å forandre livet for boklesere.

Men tilhengerne av eboka står overfor en mektig motpart. De tradisjonelle forlagene ønsker å ta omtrent det samme for eboka som for pboka. Det er kanskje ikke så merkelig når 1000 ansatte i 172 butikker i Norlis bokhandel skal holdes liv i.

"Alt dette kan enkelt erstattes med en dataserver," skriver Tronsmo.

Tronsmo er ikke i tvil hva han som bokleser ville foretrekke. Selvsagt eboka til en tredjedel av prisen på pboka.

Suksessforfatter Tom Egeland mener også at reformenes tid er kommet til bokbransjen. Over 9 spalter i lørdagens DN slår budskapet mot oss. "Forfattere krever bokrabatt". Egeland synes ikke en ny norsk roman bør koste mer enn 200 kroner som ebok.

I forrige måned skrev Dagbladets Jan Omdahl om eboka som kommer for seint og blir for dyr. Omdahl viser til egne erfaringer da han kjøpte boka "Freedom" av Jonathan Franzen for rundt regnet 80 kroner som ebok i USA. Mange nordmenn har kjøpt og lest Jan Ove Knausgårds bøker. De som skal lese alle bindene av "Min kamp", kommer trolig til å ha lagt vel 3000 kroner på disken til en eller annen bokhandel.

Norske bøker kommer som ebøker. Men når? Og hva kommer de til å koste? Jeg er helt sikker på at digitale bøker blir billigere enn papirbøker.

Og hvem bryter ut av bokbransjen for å selge bøker elektronisk? Når skal folk som bor i Grukkedalen og andre bokhandelfrie steder få levert ønskeboka si på sekunder over Internett?

Vi venter i spenning! I mellomtiden leser jeg videre i den amerikanske biografien om den ungarskfødte amerikanske avisutgiveren Joseph Pulitzer. Velskrevet av James McGrath Morris. Og utgitt på HarperCollins e-books.

Betalte jeg virkelig bare $12,99?




fredag 8. oktober 2010

Tenk om.....

Ja, tenk om Nobelkomiteen i dag gir fredsprisen til EU?

Utenkelig, selvsagt, da vi komiteen rakne, akkurat som da fredsprisen ble gitt til hovedaktørene i Midtøsten-konflikten.

Men, likevel, tenk om EU får fredsprisen? Da tror jeg begrunnelsen til Jagland ville vært omtrent slik:

EU får fredsprisen for sitt arbeid med å skape varig fred i Europa. Ingen organisasjon har vært mer fredsbevarende for befolkningen i en verdensdel som i forrige århundre nesten ble sønderrevet av to verdenskriger.

EU vokste frem bare få år etter den blodigste krigen vi kjenner til. Modige politikere i Frankrike og det spede demokratiet i Vest-Tyskland fant hverandre og utarbeidet Kull- og stålunionen. Seks land, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia kom med i Det europeiske fellesskapet.

I dag er 27 europeiske land med i et forfliktende samarbeid i EU. En felles valuta er etablert. Krig er utenkelig mellom medlemslandene. Konflikter mellom folkegrupper i landene eller mellom landene løses på fredelig måte.

I dag er EU en av de sterke røstene i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å være fredsskapende, er EU også blitt pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet.

Men, det skjer ikke, EU får ikke fredsprisen.

Men, tenk om. Bare tenk om!

mandag 4. oktober 2010

Revolusjon, takk!


I går var det nøyaktig 20 år siden Tyskland ble samlet. Og i går var det nøyaktig 6 måender siden jeg fikk min iPad. Revolusjonerende begivenheter, spør du meg. Samlingen banet veien for Europas nye valuta. Steve Jobs endret det digitale medialandskapet.

Rykende fersk. Den tyske samlingen og betydningen den fikk, er grundig dokumentert av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel gjennom nettutgaven deres. I sommer lanserte dette velskrevne ukemagasinet sin Apps. Dermed kjøper jeg nå en multimediapakke fra Der Spiegel for $4,99 (kr 28,59 i dag). Hver lørdag etter klokka 22 kan jeg laste en rykende fersk utgave av Der Spiegel. I Berlin er den tilgjengelig søndag morgen for €3,80 (kr 29.98 i dag). Og analoge kjøpere her i Oslo får den kanskje mandag eller tirsdag. Men da må de legge 57 kroner på Narvesen-disken!

Hverdagen for 16 millioner østtyskere ble over natten endret da Muren falt. De som grep sjansen, fikk et nytt og bedre liv i det samlede Tyskland. Verre var det for dem som hadde 40 års fartstid i DDR og var 50+. Omstillingen ble for stor. Svært mange av dem ble stående igjen på perrongen.

Tapsprosjekter. Norske aviser gikk på nett for 15 år siden. Men det har kostet flesk. Nettredaksjonene har stort sett vært underskuddsforetagender. Takket være Apple kan det hende at norske medier kan begynne å tjene penger. VG og Aftenposten varsler at det kommer såkalte apps beregnet på iPad. VG skal ta seg betalt for den digitale innpakningen av VGs allsidige tilbud. Aftenposten likeså.

Den digitale revolusjonen slår altså med full tyngde inn over avishusene. Og nå er tiden kommet til at de skal tjene penger på innholdet. Det kan de gjøre fordi de gjør jobben for oss lesere. De pakker innholdet fra nettavisene sine godt sammen med innholdet fra papiravisene.

Ta betalt? I et lite språksamfunn som det norske, er det begrenset med kunder. Digitale kunder har dessuten vært meget motvillige til å betale for seg. Musikkbransen har forlengst fått erfare dette. Men gjennom Spotify og andre kanaler har også musikkbransjen sett at det er mulig å ta betalt for innhold.

Hva skjer med mediebedrifter der ledelsen ikke følger med i timen? Det kan bli spennende tider.