lørdag 13. oktober 2012

Da bomben detonerte på Nobelinstituttet...

"Lundstad er en dust. Det er selvsagt Jagland også." Slik ordla en av mine fjesvenner seg etter fredspristildelingen fredag. Hva i all verden går det av folk? 

Jeg innrømmer det glatt. I en årrekke har jeg ment at EU burde få fredsprisen for sin krigsdempende innsats i det krigsherjede Europa. Men det voldsomme sinnet som tildelingen fikk blant mange nei-folk, overrasket meg.

Riktignok var SV-leder Audun Lysbakken litt mindre rød i toppen da det hadde rent litt mer vann ut i havet. Arbeiderpartiets folkevalgte Eva Kristin Hansen ble også litt mindre agressiv jo lenger ut på dagen vi kom. Det ble nesten en dialog mellom henne og Thorbjørn Jagland i Dagsrevyen.

Bombet Libya? Det kokte på de sosiale mediene. Og i opphisselsen kom reaksjoner jeg ikke hadde forestilt meg. EU var krigshissere. Og det gikk ikke an å gi prisen til en organisasjon som hadde bombet Libya. Etter hvert klarte jeg jo å forklare at bombingen skjedde etter oppdrag fra Sikkerhetsrådet og at NATO gjorde jobben for dem.

Men hva i all verden får folk til å gå av hengslene, slik det skjedde i går?

Vi har glemt. Det bringer meg tilbake til 1972, og stemningen den gang. I 1994 skulle vi være mer saklige. Og ble kanskje det. Men nå er det gått nesten to tiår siden forrige nei. Og all erfaring fra 1994 var glemt.

EU-saken er et syndrom som ikke bare endrer norsk politikk for tiår. Norges forhold til verdens trolig nyttigste samarbeidsorganisasjon ødelegger de fleste diskusjoner blant nordmenn. Hvis man av en eller annen grunn er tilhenger av EU, så begynner motstandere å glise av deg. Eller sukke. Eller bli helt ville!

Norge ble delt igjen. Det skjedde fredag ca. 20 sekunder etter klokka 11. Norge ble delt, ikke på midten, men omtrent 70-30, i synet på om EU fortjente fredsprisen.

24 timer etter at bomben gikk av på Nobelinstituttet, hører jeg etterdønningene. En av mine gode venner som også tenker godt om EU, forteller muntert at han fredag hadde "evakuert" til EU.

Jeg spør igjen: Kan noen fortelle meg hvorfor så mange mine ellers så sindige landsmenn reagerer så sterkt?