Når journalister blir aktører

Et journalistisk havari, kaller journalist Arnt Folgerø pressens behandling av Maria Amelie-saken. Han mener at pressens egne spilleregler og etikk er satt til side.

Anklagene er alvorlige. Og når følelsene har kjølnet (og Amelie er tilbake i Norge?), bør pressen kanskje se på egen rolle. Det kan være bra for troverdigheten.

Selv skvatt jeg ved kaffebordet i morges da jeg i Aftenposten leste at Maria Amelies kjæreste, journalist Eivind Trædal i Klassekampen, har skrevet to kommentarer om selve saken. Der har han trukket sammenligninger mellom utvisningsvedtaket og Nacht und Nebel-leirene under krigen.

Burde Trædal fått lov av sin redaktør til å skrive kommentaren? Og burde noen forklart Trædal at det er nokså grovt å sammenligne behandlingen av kjæresten med konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland?

Nesten tre år inne i min pensjonisttilværelse som journalist, spoler jeg filmen tilbake til det yrkesaktive livet. Hvor mange ganger har jeg vært vitne til at pressen "tenner" på en sak. Gjerne en god sak. Eller en stygg sak.

Kan det hende at mange av sakene presenteres slik at (løssalgs)avisene skal selge bedre? I etterkant snakkes det om "blodtåka på desken". En enkel forklaring på at redaksjonen kunne presentert saken på en litt annen måte.

Kildekritikken kan også  bli litt slumsete når det hele står på som verst, husker jeg. Da jeg for vel 16 år siden fikk fjernet galleblæren på Ullevål sykehus, omtalte Aftenposten en korridorpasient på min avdeling som døde. De pårørende var opprørte, og gikk til avisen.

Legen som hadde ansvaret på avdelingen der den vel 90 år gamle pasienten døde etter en operasjon, fortalte meg at det ikke nyttet å argumentere mot pressen. Jeg tok imidlertid en telefon til min kollega og fortalte at historien rundt dødsfallet ikke var akkurat slik som Aftenposten fremstilte det.

- Jeg har mine kilder, fikk jeg til svar fra min kollega.

En fillesak, kanskje. Ett år senere ble Ullevål sykehus frikjent. Det ble en liten notis ut av det mediestyret. Men jeg regner med at også denne enkeltepisoden har bidratt til å svekke folks omdømme av norske sykehus.

Når presseetiske debatter blusser opp blant journalister, brukes ofte bildet av pressefolk som ulver. De jager en sak. I fellesskap. På vegne av leserne. Det kan være statsråd Tore Tønnes som i 2002 kom i skuddlinjen fordi han angivelig hadde mottatt honorarer for et arbeidsforhold samtidig med at han fikk etterlønn for sin statsrådstid.

Tønne begikk selvmord. Det var derfor ikke uventet at pressens rolle og behandlingen av enkeltpersoner ble et viktig tema. Og når kritikken mot pressen kommer, går journalistene i skyttergravene?

Daværende statsminister Jan P. Syse opplevde også pressens makt da han i 1990 som styreformann i et gårdsselskap ikke hadde overholdt fristene for innsending av regnskaper til Brønnøysund. Det manglet ikke på overskrifter. Det hele kokte imidlertid ned til mindre alvorlige regelbrudd. Den påståtte skandalesaken endte i intet, men svekket ham politisk.

De som vil lese litt mer om hva folk mener om pressens dekning av Maria Amelie-saken, kan jo slå opp på Dagsavisens Nye meninger. Der går det friskt for seg!

Regelfetisjisme!

Når Francis Sejersted stempler juristenes opptreden i Maria Emilie-saken som regelfetisjisme, tror jeg løpet er kjørt. For Regjeringen.


Når en så stillfaren og sober person som Sejersted, på folkemunne ofte kalt Sir Francis, klasker til på side 5 i Aftenpostens kulturseksjon, bør noen lytte. 


Spillfekteri kaller Sejersted det når 25-åringen skal utvises og det samtidig legges opp til en snarlig retur. 


Les Sejersteds innlegg, også dere der borte i Regjeringskvartalet. 


Lagmannsretten ville slippe Maria Emilie ut av varetekt. Det må være en bitter smak på den pillen lagmannsretten i går serverte politiet. Eller hva? 

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens kritikk av politimyndighetens manglende aktivitet med hensyn til å følge opp at fremstilte etterkom vedtaket om utreise. Hun har tatt sin utdannelse her i landet og må således ha etterlatt seg spor om at hun var her. Håndteringen av saken, særlig tid og sted for pågripelsen, er av mange oppfattet å ha vært uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Lagmannsretten slutter seg til dette.

Stor verre kan det ikke bli! Takk til Dagbladet som har lagt ut kjennelsen. 

Nå skulle Høyesterett ta stilling i saken. Men så slapp hun ut av Trandum i dag.

Det som mange avfeiet som en ungdomsprotest på Facebook mot utvisningen av en ressurssterk person, er nå blitt en bred protest fra alle lag i samfunnet. Trodde noen at det skulle gå slik? 

Noen sier de vil slutte å stemme på Arbeiderpartiet på grunn av denne saken. Anne Holt er i alle fall sint, og sier hun dropper Ap. Den tidligere justisministeren har i alle fall satt sitt gamle parti under skikkelig press. 

Etter å ha lest om regelfetisjisme på side 5, faller øynene mine på kronikken på side 4. Skrevet av annen generasjon innvandrer, Hadia Tajik. Folkevalgt sosialdemokrat på Stortinget. Hun forsvarer en vanskelig sak for sitt parti.

 "Vi må vokte oss vel for de enkle løsningers tyrrani", avslutter hun kronikken sin med. Kan det hende at den enkle løsningen hun sikter til er likhet-for-loven-tyranniet? Det tror jeg dessverre ikke...

En utvisning til besvær... del 2

Fjesboka bryter sammen hos meg. Under trykket av utvisningen av Maria Amelie? I 1989 brøt nesten Sunndalsørsa sammen da to chilenske asylsøkerfamilier forgjeves sloss mot utvisning. Det kan være interessant å trekke noen lange tråder i norsk asylpolitikk.

Både i går og i 1989 ble jeg øyenvitne. I går som pensjonist. I 1989 som journalist. I går slapp jeg å være nøytral. I 1989 måtte jeg rapportere så nøkternt som mulig til leserne.

Jeg må innrømme. Juridisk korrekt utvisning av personer som kom til Norge som mindreårige på slep etter foreldrene, er problematisk. Personer som har bodd lenger i Norge enn i fødelandet, som knapt husker hvor de er født, bør få vurdert sine saker på selvstendig grunnlag. Da kan det åpnes adgang for å bli. På humanistisk grunnlag.

Derfor var det godt å være foran Regjeringskvartalet i går. Og når "den skyldige" blir pågrepet ved Nansen-skolen i det året vi feirer 150-årsdagen for Fritjof Nansens fødsel, mobileres ytterligere støtte for Maria Amelie.

Men likhetene og forskjellene mellom det som skjedde på Sunndalsørea i 1989 og og på Lillehammer i 2011 er slående. Og viktige. Chilenerne kom til Norge samtidig med at diktaturet i Chile gikk mot slutten. 16 år med general Augusto Pinochet var nok.

Maria Amelie og hennes familie kommer fra et urolig hjørne av det gamle Sovjetunionen. Men sovjettida er forbi. Men levekårene er ikke på topp i Russland, der som i Chile i 1989.

To viktige forskjeller er lett å se fra 1989 til 2011. De sosiale mediene har gitt Maria Amelie en støtte en asylsøker bare kan drømme om. Men de to chilenske familiene på Sunndalsøra hadde bare  lokalsamfunnet bak seg.

En annen viktig forskjell var at chilenerne overhodet ikke var i nærheten av å være integrert i det norske samfunnet. Det kan vi trykt si at Maria Amelie er.

Når jeg nå spoler filmen tilbake til septemberdagene i 1989, slår det meg at følelser dominerte nyhetsbildet, også den gangen. "Spent forvening på Sunndalsøra" var tittelen på side 5 i Aftenposten mandag 25. september. Dagen etter lød tittelen: "Politiet henter chilenerne i dag". "Appelerer til Kongen", var en annen tittel. Men heller ikke den gang grep Regjeringen inn. Dagen etter slo en femspaltet overskrift mot Aftenpostens lesere: "Dro fra Norge i uvisshet".  (En liten parentes: Trond Viggo Torgersen var barneombud den gangen, og så på saken!)

Én viktig endring har fått de fleste hus forbi. Frem til 1989, da den kalde krigen tok slutt, var det nærmest fritt frem for alle forfulgte grupper som ville til Norge. Hvem husker vel ikke oppstanden i DDR i 1953, oppstanden i Ungarn i 1956 og den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968? Alle flyktninger derfra ble tatt i mot med åpne armer.

Flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia er ikke like velkomne. Vel, de får midlertidig opphold, men irakerne sendes nå hjem. Vel, unntatt mullah Krekar.  Men hva med dem som kommer fra det urolige Kaukasus.

Amelie-saken får politiske konsekvenser. Det fikk ikke utvisningen av chilenerne fra Sunndalsøra for over 21 år siden.

Utvisning til besvær...

Nesten 5000 protesterer mot pågripelsen av Maria Amelie på Lillehammer i går. Jeg lurer på hva som skal til for å vinne kampen for å få bli i Norge?

Balansegangen er vanskelig, men det finnes ingen regler uten unntak. Vi har sett hjerteskjærende scener hvor unge asylsøkere kastes ut sammen med foreldrene fordi de ikke får status som asylsøkere. Barna er ofte uskyldige ofre. Maria Amelie var 16 år da hun kom til Norge.

Jeg er veldig spent på hvordan det offisielle Norge etter hvert reagerer på det som skjer. Om noen timer er det demonstrasjon foran Regjeringskvartalet. Over 500 har på Fjesboka sagt at de skal delta.

Statssekretær Pål Lønseth (ap) snakker om likhet for loven, og sier at hun må sendes ut. Får vi en åpen splittelse blant de rødgrønne politikerne i denne saken? SVs Heikki Holmås mener at dagens regler er absurde.

Norsk folkehjelp rykker ut og sier at arrestasjonen av Maria Amilie er et angrep på ytringsfriheten.

Jeg tar det for gitt at det har gått så mye prestisje i denne saken at Maria Ameli sendes lynraskt ut av landet.

Jeg håper noen pressefolk blir med henne "hjem". Og forteller hvordan hennes nye liv arter seg. Kanskje vi samtidig kan få WikiLeaks til å finne noen interne dokumenter i UDI som kan kaste enda mer lys over denne ekle saken.

Mens denne bloggen er skrevet, er flere demonstranter kommet til. 849 sier nå at de kommer til Regjeringskvartalet. Nesten 10 000 er med på Fjesbok-sida "Sett Amelia fri". Nå, to minutter seinere, er det 11 900!

Redd et barn for 50 øre!

TV-aksjonen kan ende med at flyktningehjelpen får en kvart milliard kroner å rutte med. Det skulle da bare mangle! Det er småpenger for velstandsmette nordmenn.

Et innslag fra Colombia under gårsdagens TV-sending, får meg til å spole filmen nesten 29 år tilbake i tid. Vi var ankommet Bogota i mars 1982, og ventet på at adopsjonsprosessen skulle gå sin gang. Vi fikk raskt første leksjon i nødhjelp i fattige land. For 50 øre kunne vi redde et dehydrert barn!

Oppblåste mager. Vi så jo fattigdommen skrike mot oss da vi kom til byen Armenia vest for hovedstaden. Armenia var på størrelse med Drammen, men hadde minst 200 000 innbyggere. Trengsel overalt.

Vi så barna med de oppblåste magene. Det var ikke fedme, men innvoldsormer, erfarte vi. Forurenset vann var årsaken. Diare tappet barna for krefter. Våre kontakter i adopsjonsprosessen fortalte at det kostet tilsvarende 50 øre å forebygge de verste lidelsene av urent vann.

Gode Norge? I Colombia ble jeg en kveld bedt om å snakke litt om Norge. Etter møtet med fattigdommen, ville jeg ikke bare fortelle om de gode sidene ved Norge.

- Vi har økende narkotikaproblemer, mange skilsmisser og økende forskjeller mellom fattig og rik, forsøkte jeg meg på engelsk.

Det var stille under mitt kvarterslange kåseri om landet her nord. Jeg snakket til eliten i den colombianske byen. De drev et omfattende prosjekt for gatebarn.

Dagen før hadde husverten, en amerikansk, presbyteriansk misjonær (!) tatt meg med til byens fengsel. Flere av kvinnene der var politiske fanger. De råtnet opp bak murene.

En leksjon. Etter mitt velmenende kåseri om Norge, fikk jeg så hatten passet av kvinnen som var gift med denne amerikanske misjonæren.

- Trygve, du aner ikke hvilket paradis dere kommer fra. Hvis du hadde beskrevet det norske samfunnet i tall og kvaliteter, ville ingen trodd at et slikt samfunn finnes, tordnet den amerikanske vertinnen. Misjonærekteparet hadde i 25 år jobbet blant gatebarna i Colombia. De visste hvordan vi levde i Vesten.

I dagens oljemette Norge burde vi være spart for ropene om at vi må ordne opp hjemme før vi "redder verden". I dagens Aftenposten leser jeg at 136 millioner kroner skal utbetales til bønder fordi rovdyr forsyner seg grundig blant bøndenes beitedyr. Verden blir aldri perfekt. Og mye hjelp til fattige land forsvinner blant korrupte politikere.

Da vi trengte hjelp. Norge var fattiglemmet i Europa for bare 150 år siden. Den uhjelpen vi fikk, har vi forlengst glemt. Den var at 1 million nordmenn fikk reise til USA, til et bedre liv. Trykket mot det norske samfunnet ble mindre.

At vi så ramlet borti oljen for 41 år siden, se det er en annen historie.