onsdag 28. september 2011

Krise på boligmarkedet? Hæ?

Boligdrøm, ja! Men hvor realistisk? 
21-åringen klager over kravene til egenkapital ved boligkjøp. 350.000 kroner har han ikke. Er ungdommen helt gæærn? Finn deg en ettromsleilighet, dropp festlivet og begynn å spare boligkapital!

Opphisset ble jeg i sannhet da jeg så oppslaget i Aftenposten denne onsdagsmorgen. 21-åringen trives så godt i hovedstaden. Og her vil han fortsatt bo når han er ferdig med studiene.

Vi gamliser som bor i OBOS spoler filmen tilbake. Og tenker på hvordan det var en gang. Da vi skulle ut på boligmarkedet. Da kunne ikke barnløse samboere få mer enn en toromsleilighet. Det var det vi kaller boligrasjonering.

Og vi snakker ikke om rett etter krigen! Dette var i 70-åra. Da Norge fant olje. Og Statoil ble etablert.

Vi måtte trikse og miske og betale penger under bordet i et gjennomregulert boligmarked. Vi fikk vår fireromsleilihet. På Stovner, riktignok. Og fordi vi hadde en snill slektning, slapp vi meget billig unna med "under-bordet-oppgjøret".

Dette gjennomregulerte, råtne systemet avskaffet Kåre Willoch. Men samtidig ble ikke banknæringen sluppet fri. Vi måtte fortsatt stå med lua i hånda og be om lån. Som vi selvsagt hadde problemer med.

Noen gærninger skaffet seg såkalte "grå lån" til renter langt over det bankene forlangte. Men "grålånene" var avdragsfrie.

I dag gjelder markedskreftene, fullt ut. De attraktive strøkene koster mer. Det er tre faktorer som avgjør prisen. Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.

Når vår 21-åring dermed skal ut i dette markedet, har han en rekke valg. Men han vil altså ikke velge en bolig han har råd til! Han må altså ha ene treromsleilighet til 2,9 millioner kroner.

Litt forarget er jeg også på Aftenposten som ikke forteller boligsøkende lesere at det finnes billigere alternativer enn det som skisseres i onsdagsavia. Sønnen min sparte forresten én million ved å selge blokkleiligheten i Oslo og kjøpe enebolig i Drammen.

tirsdag 20. september 2011

Bokrevolusjon? Ha!

Aftenposten tirsdag. Er dette en god nyhet?
Fire måneder må jeg vente på Hans Olav Lahlums papirutgave av "Satellittmenneskene". Og nå skal det visst bli like lang ventetid på ebøkene som norske forlag skal la bibliotekene låne ut. Skjønner du vitsen?

"Snart kan du låne fra sofaen", var det glade budskapet jeg fikk fra Per Kristian Bjørkeng på Aftenpostens kultursider tirsdag.

Egentlig er det jo en revolusjon når det blir slik at boka som kanskje bare finnes på et bibliotek langt oppi dalom, kan lånes elektronisk hvor som helst. 

Selvsagt burde jeg være glad og tilfreds med at det tross alt går fremover i norsk bokbransje. Selv om dette skjer lysår etter utviklingen i den engelskspråklige verden. 

Det finnes ingen vei tilbake til dager uten elektroniske bøker. Derfor undrer jeg meg på hvorfor ikke bokbransjen tar skrittet ut.

Les dette her. Langsomt.

"Men helt fritt frem blir det ikke. Gyldendal har gått med på en såkalt eksemplarmodell, som på kunstig vis gjenskaper begrensningene fra papirbøkene. E-bøkene kan bare lånes av én låntager av gangen. Når låneperioden utløper, vil filen slettes fra leseenheten. 

Det betyr at det skapes en kunstig kø på bibliotekene som forhindrer at biblioteket utkonkurrerer bokhandelen. Den svenske modellen, som lar låntagerne låne så mye de vil mot at bibliotekene betaler forlagene pr. utlån, blir det foreløp ikke noe av her til lands."

Hårene reiser seg på hodet mitt når jeg leser kommentaren fra Gyldendals informasjonssjef Bjarne Buset. Han synes at køfrie biblioteker er i "overkant radikal". 

- Et balansert forhold mellom gratis utlån og kommersielt salg er en sunn mekanisme som vi bør fortsette å ha, avslutter Buset.

Dette minner meg sterkt om den såkalte filmsatsparagrafen som norsk presse slet med i årtier. Etter en arbeidsrettsdom fra 1977 skulle medlemmer av Norsk Grafisk Forbund ha eneretten til å produsere filmsats da blyet forsvant ut av avisene. 

Bokbransjen kommer til å erfare akkurat det samme som avisbransjen har opplevd. Den tekniske utviklingen går sin gang. Det er klart bokbransjen vil tette alle hull i demningen og opprettholde markeder der de kan skumme fløten.  Typografene hadde stor kontroll med avisproduksjonen til innpå 2000-tallet. 

Det tar ikke 20 år før bokbransjen må bøye seg for markedskreftene. Skal vi si 2 år? Eller 2 måneder? 

mandag 12. september 2011

Da vi valgte Internett!

Mashable.com har en morsom oversikt i dag!
En oktoberdag for snart 15 år siden valgte jeg å jobbe med Internett. Det eneste som ikke har endret seg mye på disse 15 årene, er hvordan jeg stemmer ved valg. Det blir å putte en konvolutt med en stemmeseddel ned i en boks.

- Da jeg ble president (1993) hadde bare toppfysikere hørt om det vi kalte World Wide Web. Nå har til og med katta mi en egen hjemmeside, skal visstnok president Bill Clinton ha sagt.

Vi leser jo om det hver dag, dette Internettet. Fortsatt uttrykker noen seg litt foraktelig over oss som synes hverdagen er blitt en smule enklere med den digitale hverdagen via WWW.

Datakyndige smiler når jeg forteller at vi i 1996-utgaven av aftenposten.no begrenset "størrelsen" på 1. -siden til max 60k. Mange av oss satt jo med såkalte ISDN-linjer!

Vel tre uker etter at jeg (som en av 5 ansatte!) hadde inntatt kontoret som Aftenposten hadde skaffet oss på den andre siden av Akersgata, skulle jeg en snartur innom Stortinget. Der var det premiere på den såkalte spontanspørretimen. Statsrådene skulle stille i Stortinget og de folkevalgte kunne spørre om hva som helst uten at statsråden skulle kunne utarbeide svar på forhånd.

Akkurat denne dagen, jeg tror det var 23. oktober 1996, entret landsmoder Gro talerstolen før møtet ble satt. Selv var jeg ca 3 meter unna, i presselosjen. Og ante selvsagt ingenting. Etter halvannen setning av hennes korte tale var budskapet klart. Hun går av!

Og snart kom navnet på etterfølgeren. Thorbjørn Jagland!

Hukommelsen er ikke den beste hos PANGsjonister, men jeg tror vi hadde en kortversjon av avgangen hennes ute på aftenposten.no etter knappe 20 minutter. Vi sjekket trafikken, og jeg tror noe sånt som 17.000 personer var innom denne toppnyheten. Ny rekord, selvsagt!

I morges har jeg vært innom nettbanken, sjekket når regnværet kommer denne gangen og hva som egentlig skjer i Libya. Ja, og så har jeg snart fullført dagens blogg!

Nå er det alvor, takket være Internett.