O, jul med din glede...

Vi regnet ikke med å treffe kjente på Dovrestua denne førjulsettermiddagen. Men vi hadde i alle fall ikke regnet med å treffe turister. Og helt sikkert ikke en japansk turist.

Men plutselig sto en liten svartlugget mann i 40-årene foran oss. Men en reiseguide i hånda. Så mye forsto jeg, selv om det var fullt av japanske skrifttegn på forsida.

- Are you a tourist? forsøkte jeg meg.

Og denne fremmede skapningen bekreftet det. På meget godt engelsk. Litt trøbbel hadde han med å skille mellom "r" og "l". Men det er vi jo vant med fra folk fra den kanten kanten.

Hva vi altså ikke var så vant med, er at turister, og med fullblods japansk blod i årene, svinger innom Dovrestua. I en hektisk, og iskald førjulstid.

Stamkneipa. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre hvordan i all verden han hadde funnet min gamle stamkneipe fra tilbake i russetida i 60-årene.

- I denne boka, sa min nye, japanske venn, og viste meg bilde av Dovrestua i den japanske reisebeskrivelsen av Oslo.

- Den er anbefalt for tradisjonell norsk mat, smilte han.

Øl og dram. I det overfylte vannhullet satt godt voksne menn og noen damer med ølglass i hånda. I annen etasje var det kappspising av lutefisk og pinnekjøtt. Her nede, i trekken mot den nitriste Storgata, var det litt lengre mellom spisegjestene. Men desto kortere mellom drammene.

Selvsagt skulle han spise. Og etter fem minutters venting fikk han plass. Faktisk en fin plass. Med utsikt til, vel, eller kall det heller innsikt i, Dovrestuas indre liv. Han bare gliste da et par gjester kom i munnhuggeri litt nærmere ølkranene.

- Hva skal jeg spise? forsøkte min venn seg, og pekte på den røde siden i menyen.

- Lutefisk! svarte jeg raskt.

Prøvesmak! Han tittet bort på fire staute karer ved nabobordet. De langet i seg av den norske nasjonalretten.

- Kom og smak, ymtet Bjørn frampå fra nabobordet. De hadde forlengst forstått at turisten trengte en prøvesmak.

Fem minutter seinere lå fisken der. Fast og fin. Baconfettet ble rutinert helt på fisken. Sennep var ikke noe problem. Vi fikk ham også til å forstå at akevitt hører med.

Der satt vår lille japaner. Tastet på sin iPhone. Han sendte ganske sikkert en MMS til familien hjemme.

- Var det godt? ville vi vite.

- Ja, ja! smilte han fra øre til øre.

- Billig?

- Nei, svarte han raskt.

Verneverdig? Men sånn er det når man kommer utenfra. Alle vi andre visste at 49 kroner halvliteren og 260 kroner for lutefisk i to omganger, er gi-bort-pris i høykostlandet her nord. Vi etniske norske mintes godt den gangen halvliteren kostet 3,25 for 45 år siden.

Det eneste som har endret seg her på Dovrestua/Dovrehallen er prisene. Og at en japaner svinger innom midt i julestria. En halvtime senere var det ut i julestria igjen. Med et morsomt minne. Kanskje lutefisk slår an i Japan om noen år?

Tok rotta på min nye Ford!

Ca 4000 kroner kiloen koster ei rotte. Hvis du kaprer den med viftereima i en Ford Mondeo. Jeg valgte å se humoristisk på det da en Rattus Norvegicus tok rotta på bilen min.

Vel hjemme etter fire dager i nabolandet i øst, er jeg et par tusenlapper fattigere. Og rottebestanden i Stockholm er redusert med ett ex.

Iskaldt! Det var dramatisk nok da det hele sto på. I alle fall var det en iskald fornøyelse. Bortimot fire timer i iskalde Stockholm i en bunnfrosset bil er ikke å anbefale. Før vi visste årsaken til vårt havari, fikk Ford-selgeren vår gjennomgå. Han tok våre samtaler denne lørdagskvelden på en fin måte, syntes vi.

Men hvordan kunne vi ane at den feite monsterrotta vi så i Hantverkargatan på Kungsholmen i den svenske hovestaden ville søke tilflukt i det varme motorrommet vårt? Vi fryktet først at den pilte ut fra den restauranten vil var på vei til.

-Rottan kom därifrån, pekte en blid svensk pensjonist. Og altså ikke fra spisestedet.

Uten styring. Et kvarter seinere var vi klar til avreise. Det var da det skjedde. Vi hadde ikke kjørt mer enn et par kilometer da det plutselig ble umulig å styre bilen. Jeg klarte å få bakset den inn på en bussholdeplass.

Bilselger Hansen ble meget overrasket over at Ford-dyret han hadde solgt oss fire uker tidligere, hadde gitt opp ånden. Han kunne ikke gi annet råd enn å ringe Ford Assistanse.

Og stakkars de norske assistantene, kulda hadde jerngrep på hele Sverige. Alt hjelpeapparat var brutt helt sammen.

Ikke til nordmenn. Da vi endelig fikk hjelp, kom neste problem. Visste du at en norsk statsborger, med norsk førerkort og norsk personnummer ikke kan leie bil i Sverige og kjøre hjem til Gamlelandet? Altså var det utelukket å kjøre hjem hvis bilen var totalvrak. Vi hadde julegaver i fleng, masse håndbagasje. Og vi hadde selvsagt besøkt Systembolaget.

Det ble raskt klart at bilen ikke ville være klar før mandag eller tirsdag. Hustruen måtte hjem til viktig møte på jobben mandag morgen.

Doktor Ford. Hennes hjemreise ble fixet, men jeg måtte vente på diagnosen fra Fords doktorer. Den skulle stilles mandag formiddag.

Ford rullet nesten ut en rød løper for meg da jeg karret meg opp til dem i snøføyka mandag formiddag. Skikkelig lunsj, superbredt Internett og varm kaffe var uvant kost for en nordmann på et bilverksted.

- Monsen, kom og se på bilen din! Vi skal vise deg hva som var feil, strålte den blide servicemannen hos Ford.

Severdighet. I den store verkstedhallen sto nær sagt alle reperatørene i ring rundt bilen.

- Det var ei rotte i motorrommet. Den kilte seg fast mellom viftereima og dynamoen. Viftereima hoppet av dynamoen slik at bilen raskt med uten strøm, gliste Ford-mannen.

Brunrotta (Rattus Norvegicus) ble en kostbar fornøyelse. 1500 svenske kroner pluss noen hundrelapper for mange andre småutgifter ga en høy kilopris for skadedyret.

Hjemlengsel? Det har ikke manglet på spydige kommentarer fra venner og bekjente. Noen mener at rotter er intelligente skapninger som kan brukes til minerydding og sporing av tuberkelsmitte hos mennesker.

Denne svenske norskerotta klarte i alle fall å lukte seg frem til et varmt motorrom. Kanskje den ville hjem til Norge?

Trafikketaten? Det er service, det!

Det er lenge siden jeg har blogget. Vintermørket tar knekken på meg. Kulda også. Men så, vel fire uker før jul, kom lyspunktet. Og Trafikketaten lyste kraftig opp!

Aldri hadde jeg trodd det skulle skjedd, men jeg må tro det. Jeg har opplevd det. Helt personlig.

Denne fæle vinterdagen på vei til legen orket jeg ikke offkom. Bilen var min ekstra vinterfrakk. Varmen i setet gjorde godt.

Til alt hell fant jeg en ledig plass i de overfylte gatene på Briskeby. Og hastet avgårde til legetimen. Inne hos legen var det varmt og godt.

Plutselig ringte telefonen: - Jeg ringer tilbake om en halvtime, jeg sitter i et møte, avskar jeg innringeren. Dessuten, jeg kjente ikke igjen det 8-sifrede telefonnummeret.

- Det er fra Trafikketaten, lød det fredelig. Nesten vennlig, fra innringeren.

- Ja? spurte jeg forsiktig. Og skottet bort på legen!

- Du har feilparkert. På en taxi-holdeplass, var beskjeden.

- Jeg kommer med én gang, ropte jeg.

Legen smilte. Han forsto at feilparkerte biler som taues bort koster det samme som to frikort i helsevesenet.

På Riddervolds plass sto nybilen. Uten p-bot. Uten kranbil. Men en vennlig taxisjåfør steg ut:

- Du har feilparkert. Jeg ringte Trafikketaten, kom det vennlig fra ham.

Et par minutter senere var jeg vekk. Gratis feilparkering er ikke hverdagskost i Tigerstaden.

Ved brannstasjonen på Briskeby svingte jeg inn til fortauskanten. Denne begivenheten må markeres, tenkte jeg.

- Trafikketaten, svarte den samme kvinnen som et kvarter tidligere hadde ringt meg hos legen.

- Dette er Monsen, takk for at du ringte meg. Bilen er fjernet. Og jeg fikk ikke bot! Takk!

- Bare hyggelig. I dag fikk vi tak i eierne av to feilparkerte biler. De er fjernet av eierne. Du sto på taxiholdeplassen på Riddervolds plass?

- Ja, og den var dårlig merket, gitt, forsøkte jeg meg.

Jeg ante et lite smil fra damen i vår utskjelte etaten.

Dette er det nærmeste jeg har vært en serviceinnstilling fra Trafikketaten. Bortsett fra været, er bøtleggingen av Oslos bilister ett av de heteste temaene når folk treffes.

Hendelsen denne iskalde vinterdagen får meg til å minnes tiden i Berlin. Der møtte politiet opp på døra en dag for å varsle at jeg hadde feilparkert! Der var det en del av instruksen først å lete etter eieren av feilparkerte bilder. Og bor eieren i kvartalet, kommer politiet på døra før bilen taues vekk.

Jeg sparte vel rundt 3000 kroner på servicen fra Trafikketaten denne dagen!

Takk!

Ranet uten å merke det?

Er jeg blitt svindlet? Jeg velger å tro at forsikringsselskapet If ikke har gjort det. Svindel eller ikke, jeg har fått meg en lærepenge.

Bilforsikringen raste ned fra 11 300 til ca 6500 kroner. Båtforsikringen falt fra 8200 til 5700. Et nybilkjøp til noen hundretusen utløste anbudsrunden på mine forsikringer.

Mellom linjene som kom ut av munnen til den dyktige bilselgeren kunne jeg lese budskapet: Du er blitt lurt!

Bilselgere og journalister! Vel, jeg har jo lært at bilselgere har omtrent like lav status som journalister, så jeg tok det ikke helt alvorlig budskapet fra bilselgeren.

Etter noen minutter hadde min ukjente bilselger funnet ut at jeg skulle betale ca 6500 kroner i årlig forsikring for min fabrikknye Ford til godt over 350 000 kroner. Premiesummen for min snart 7 år gamle Citroen C5 (verd 90 000?) var på vel 11 000 kroner, og skulle betales 25. november.

Mye å spare. Det var da jeg fikk blod på tann! Vår Scand Baltic ble sendt ut på forsikringsanbud. I løpet av helgen må jeg velge og vrake blant tilbud fra inn- og utland. Jeg tror et for meg ukjent selskap på Lysaker stikker av med båtforsikringen. Dermed ryker forsikringssummen ned 2500 kroner året. Vel, jeg tar litt høyere egenandel. Det hjalp litt.

7300 kroner i sparte forsikringspremier monner litt, må jeg innrømme. Men hvordan er det mulig å havne i min situasjon? Selvsagt er det mitt ansvar når jeg lar If robbe meg.

"If they treat all their customers the same way, everyone will leave If", ville vært en lystig setning i det engelske segmentet til If.

C5 var best. Sorgen over å forlate min Citroen C5 er imidlertid stor. Men det er ikke mulig å betale 460 000 kroner for det fantastiske hydrauliske fjæringssystemet til franskmennene. Da er det bedre med den solide bestselgeren til den tyske Ford-fabrikken, Ford Mondeo. 100 000 kroner lavere ble regningen, omtrent.

De kloke leserne av denne bloggen rister allerede på hodet. Mange mener det er galskap å kjøpe en ny bil. En investering kan det i alle fall ikke kalles.

Spiste opp gjeldsrentene. Men til uka har vi en flunkende ny bil. Og flunkende nye forsikringsavtaler. Økte gjeldsrenter oppleves nesten av reduserte forsikringspremier.

Hennes mor? Sin mor!

I dag blir det en liten språkspalte. Per Egil er uslåelig i denne grenen. Men jeg kan ikke dy meg.

Selvsagt kaster jeg meg over side 2 og 3 i dagens Aftenposten. Forsidetittelen: "Får betalt i P-bøter", tvinger meg til å bla om.

Grundig er artikkelen om hvordan P-selskapene tar seg betalt i bøter. Mange borettslag, sameier, kjøpesentere og butikker betaler ikke noe til selskapene som sørger for at parkeringsbestemmelsene følges.

Grundig er ikke korrekturen i denne artikkelen. Eller hva har skjedd Tove Lisbeth Enders sørgelige P-historie skal fortelles.

"I mai i fjor ble hun ilagt en kotrollavgift på 800 kroner for å ha parkert foran hennes egen mors parkeringsplass på et borettslagsområde på Fjellhamar," heter det i annen spalte i artikkelen på side 2.

Jeg trodde det heter sin egen mors parkeringsplass.

Det er klart en avis aldri blir feilfri. Avisproduksjon skjer ofte raskt i hektiske kveldstimer. Men hva tenker journalistene når de skriver?

Da jeg var journalist, oppdaget jeg at slurvet for mye. Navn ble feilskrevet. I fleng! Jeg fikk hetta. Og tenkte. Hvordan skal jeg bli bedre? Det var ingen annen vei ut av problemet enn å sjekke alle navn. Grundig.

Hm. Hva skjer med det norske språket? Sukk. Hva er kvalitetssikring?

PS. Ja, jeg vet det. Det er mange skrivefeil i mine blogger! Men jeg sirkulerer dem foreløpig ikke i et opplag på en kvart million. I går hadde jeg 96 lesere!

Redd et barn for 50 øre!

TV-aksjonen kan ende med at flyktningehjelpen får en kvart milliard kroner å rutte med. Det skulle da bare mangle! Det er småpenger for velstandsmette nordmenn.

Et innslag fra Colombia under gårsdagens TV-sending, får meg til å spole filmen nesten 29 år tilbake i tid. Vi var ankommet Bogota i mars 1982, og ventet på at adopsjonsprosessen skulle gå sin gang. Vi fikk raskt første leksjon i nødhjelp i fattige land. For 50 øre kunne vi redde et dehydrert barn!

Oppblåste mager. Vi så jo fattigdommen skrike mot oss da vi kom til byen Armenia vest for hovedstaden. Armenia var på størrelse med Drammen, men hadde minst 200 000 innbyggere. Trengsel overalt.

Vi så barna med de oppblåste magene. Det var ikke fedme, men innvoldsormer, erfarte vi. Forurenset vann var årsaken. Diare tappet barna for krefter. Våre kontakter i adopsjonsprosessen fortalte at det kostet tilsvarende 50 øre å forebygge de verste lidelsene av urent vann.

Gode Norge? I Colombia ble jeg en kveld bedt om å snakke litt om Norge. Etter møtet med fattigdommen, ville jeg ikke bare fortelle om de gode sidene ved Norge.

- Vi har økende narkotikaproblemer, mange skilsmisser og økende forskjeller mellom fattig og rik, forsøkte jeg meg på engelsk.

Det var stille under mitt kvarterslange kåseri om landet her nord. Jeg snakket til eliten i den colombianske byen. De drev et omfattende prosjekt for gatebarn.

Dagen før hadde husverten, en amerikansk, presbyteriansk misjonær (!) tatt meg med til byens fengsel. Flere av kvinnene der var politiske fanger. De råtnet opp bak murene.

En leksjon. Etter mitt velmenende kåseri om Norge, fikk jeg så hatten passet av kvinnen som var gift med denne amerikanske misjonæren.

- Trygve, du aner ikke hvilket paradis dere kommer fra. Hvis du hadde beskrevet det norske samfunnet i tall og kvaliteter, ville ingen trodd at et slikt samfunn finnes, tordnet den amerikanske vertinnen. Misjonærekteparet hadde i 25 år jobbet blant gatebarna i Colombia. De visste hvordan vi levde i Vesten.

I dagens oljemette Norge burde vi være spart for ropene om at vi må ordne opp hjemme før vi "redder verden". I dagens Aftenposten leser jeg at 136 millioner kroner skal utbetales til bønder fordi rovdyr forsyner seg grundig blant bøndenes beitedyr. Verden blir aldri perfekt. Og mye hjelp til fattige land forsvinner blant korrupte politikere.

Da vi trengte hjelp. Norge var fattiglemmet i Europa for bare 150 år siden. Den uhjelpen vi fikk, har vi forlengst glemt. Den var at 1 million nordmenn fikk reise til USA, til et bedre liv. Trykket mot det norske samfunnet ble mindre.

At vi så ramlet borti oljen for 41 år siden, se det er en annen historie.

Er leger til salg?

Visste du at 17 700 leger og annet helsepersonell i USA i snitt mottok i snitt ca 85 000 kroner fra legemiddelindustrien i 2009? Gravejournalistene på nettstedet Propublica har i samarbeid med fem andre mediebedrifter har funnet interessante tall i de hemmelige overføringene.

Propublica kaller seg en ikke-kommersiell redaksjon som driver med undersøkende journalistikk på vegne av offentligheten. Gravingen har gitt resultatet. I april i år fikk de digitale journalistene i Propublica den ettertraktede Pulitzer-prisen. Artikkelen dreide seg om de mange livsviktige avgjørelsene som utslitte leger måtte ta etter at orkanen Katrina feide over New Orleans for fem år siden.

Denne uken har Propublica innledet en serie artikler om pengestrømmen fra legemiddelindustrien til amerikanske helsearbeidere. Selv om det er småpenger, sett med amerikanske øyne, er jo $ 257 millioner (1,511 milliarder kroner) til 17 700 leger og andre helsearbeidere endel.

Samarbeidet med den ikke-kommeriselle radiokanalen NPR, PBS Nightly Business Report, Chicago Tribune, The Boston Globe og den amerikanske forbrukerrapporten, Consumer Reports, kommer helt sikkert til å bringe nye avsløringer.

Det interessante her er at utviklingen av gravejournalistikken skjer utenfor de etablerte avisene. Finanskrisen til dels raserte storavisene. Korrespondentnettet i mange aviser raknet, og gravejournalistene kostet for meget.

Hva skjer i lille Norge? Nettredaksjonene blir større og større. Papiravisene har i årevis kuttet. Men skal de satse på søk mot skattelistene for å få opp trafikken og dermed øke annonseinnektene? SKUP (Stiftelsen for Kritisk og Undersøkende Presse) kan regne med at digitale journalister gjør seg mer gjeldende.

Egner helsevesenet i Norge seg for digitale gravegrupper? Hva skjer hvis norske onlinejournalister ber pasientene berette om tilstanden i norsk helsevesen? Mange innspill kommer til journalistene i dag, men systematiserer redaksjonene informasjonene? Kan tips fra pasienter avsløre enda flere feil og mangler? Hvordan kan pasientene omgå helsekøene? Bestikkelser??

Propublica her leserne henvende seg til navngitte journalister og fortelle om sine leger. Pushet legene spesielle produkter på dem? Anbefalte legene også billigprodukter som stort sett har samme virkning som kostbare medisiner fra legemiddelindustrien? Har dere spurt legene deres om de mottar penger fra legemiddelindustrien? spør Problublia.

På denne siden av Atlanterhavet diskuterer det lille, norske språksamfunnet pressestøtten. Den er, mildt sagt, gått ut på dato. Vi må støtte produksjsonen av godt innhold. Nettredaksjonene sliter med å få endene til å møtes. Hva med å støtte gravegruppene her?

I dag domineres nettjournalistikken av de store redaksjonene i Oslo. Men digital graving trenger jo ikke gjennomføres fra Oslo?

Det beste ville selvsagt vært om uavhengig journalistikk i de digitale kanalene skjedde uten noen form for offentlig støtte. Det tror jeg Norge er for lite til.

En journalistisk reise

Den politiske reisen til tidligere SV-er og stortingsrepresentant Paul Chaffey er en interessant reise. Jeg har også vært ute på en reise, men er ikke helt sikker på hva endestasjonen ble.

Har mange journalister sporet av? Hvor går norsk presse?

Chaffeys reise er politisk, inn i SV på begynnelsen av 80-tallet. Han forlot, helt frivillig, maktens senter, Stortinget. Han vendte ryggen til SV. Og ble partipolitisk uavhengig. Og tilhenger av kapitalismen. Det bør mange lese om i hans blogg.

Min journalistreise er ikke så spennende. I vel 40 år fartet jeg rundt. Klart det var moro! Fra jeg var 22 til jeg var 63 fikk jeg jo min drøm oppfylt. Skrive om viktig ting, også fra Storting og Styringsverk.

Da jeg sto på perrongen - bokstavelig talt - på gamle Oslo Ø. en marsdag i 2008, startet en prosess. Det var den siste kvelden med Gjengen fra Desken i Aftenposten. Vi satt med noen halvlitere på det som en gang hadde vært billettekspedisjonen!

Sex og drap! Gubevarremegvel! For noen historier pressefolk kan fortelle. Historier som sjelden kommer videre til leserne. Men Trygve Aas Olsen har fortalt noen lystelige historier i boka "Sex, drap og dårlig ledelse".

Vel, vi forlot billettekspedisjonen utpå natta med tomme glass. Noen timer senere bar det ut på drømmereisen. Interrail gjennom Europa. På første klasse! For penger gode kolleger hadde samlet inn.

Før jeg la ut fra den splitter nye Hauptbahnhof i Berlin med kurs for Praha, skulle jeg møte 9 tyske og norske kolleger i Rostock.

Hvordan? Temaet var spennende, det. "Hvordan dekker du Tyskland for dine norske lesere?"

Det var da det gikk opp for meg. Jeg hadde aldri vært i den tyske forbundsdagen under mine tre år som korrespondent i Berlin!

Hvorfor ikke? ropte min indre stemme.

Svaret var enkelt, men jeg hadde ikke tenkt grundig igjennom svaret før.

Det tyske samfunnet må sees nedenfra. Fra vanlige folks synsvinkel. Den tyske dagsrevyen, Tagesschau i ARD og Heute i ZDF, er gjennompolitisert, men utsynet er fra maktens tinde. Nyhetssendingene der er en slags filmet radiosending med foto eller filmsnutter av toppolitikere. Fritz og Hanni er ikke så ofte der.

PANGsjonist! Vel hjemme fra min reise igjennom Europa ble jeg avisleser våren 2008. Etter hvert har jeg sluttet å kjøpe noen aviser. Dagbladet, blant annet. Og stadig oftere blir VG liggende i stativet. Andre aviser leser jeg oftere. Morgenbladet. Aftenposten er favoritten! Den klarer seg utmerket uten meg!

Avstanden til redaksjonen har imidlertid fått meg til å undres. Hva driver journalistene? Hvordan tenker de? Hvor går norsk media?

Krig rundt fredsprisen. Det ferskeste eksempel er fra oppslagene for en uke siden om utenriksministeren som skal ha "advart om kinesisk Nobel-sinne" da han snakket med komiteformann Jagland i New York. Og på forsiden står det at Jonas Gahr Støre "tok kontakt med Nobelkomité-leder Thorbjørn Jagland."

Så skriver Støre et innlegg i Aftenposten under tittelen "Ikke press". Der snakker han om en "samtale" som "begynner å leve sitt eget liv i mediene". Støre skriver også at Jagland er "den første jeg tilfeldig møter på fortauet utenfor FN-bygningen".

Her beskrives to virkeligheter. Hvilken er korrekt? Nå avviser både Jagland og Støre at det ble lagt press på komiteen.

I den opprinnelige artikkelen i Aftenposten står det at "Støre valgte å dele sine tanker" (om kinesernes syn) med Jagland. Og han fant "kontakten så uvanlig at han refererte den for en samlet Nobelkomité".

Virkeligheten. Jeg aner ikke hva som har skjedd internt i Aftenposten da denne saken ble drøftet i dagene etter. Men som leser reagerer jeg på at det er en så stor avstand i virkelighetssbeskrivelsene av det som faktisk skjedde.

Blir jaget etter sensasjoner og gode oppslag slik at fremstillingen i avisene, gjerne på forsiden, dras litt lenger enn fakta tillater? Hvor er den djevelens advokat som kommer med motforestillingene? Og når man kommer litt skjevt ut, hvor er debatten? Hvis det i dette tilfelle var en intern debatt i etterkant, hvorfor blir ikke den luftet overfor leserne?

Tostrupkjelleren. I "Sex, drap og dårlig ledelse" beskriver Olsen Dagbladets fall. Det er interessant lesning. Også for meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av pressemiljøet i Akersgata. Livet på Tostrupkjelleren. Et hemningsløst uteliv.

Hva er journalistenes reaksjon på boka? Hvorfor tok ingen tidligere fatt i utvekstene i dette yrket? Det har i sannhet ikke manglet på graving i maktstrukterer i samfunnet forøvrig. Tønne-saken endte med forferdelse. En rekke mennesker har opplevd hva det innbærer å havne på avisforsidene. Med rette eller urette.

Leserne tar oss. Den største journalistiske utfordringen kommer ikke fra pressen selv, men fra leserne. De stiller stadig flere kritiske spørsmål. Bloggere tar stadig oftere pressefolk med buksene nede. Ofte er det pinlig - på standens vegne - å se dementiene som fra tid til annen må trykkes.

Hvorfor ser ikke norske medier samfunnet oftere nedenfra? Det politiske spillet på toppen interesser kanskje ikke alle leserne. "Skylden" for "feil" i samfunnet skal fordeles av avisene. Den rødgrønne regjeringen får ansvaret for alt som går galt, selv om problemene har eksistert i tiår. For noen år siden satt Bondevik med svarteper.

Treholt-saken. Pressens makt er stor. Det opplever i alle fall mange enkeltpersoner. I går møtte jeg meg selv i døra da Arne Treholt var invitert til å diskutere pressens rolle etterat den daværende byråsjefen i UD ble arrestert en januardag i 1984.

Det var skremmende å se avisforsider de første dagene etter arrestasjonen. Det var ingen tvil, her var en storspion fakket. Snart 27 år har gått, men fantes det noen i avisredaksjonene som lette etter informasjoner som kunne gå i Treholts favør? I 1984/85 var jeg ute av pressen. Men jeg tenkte: "Treholt er en spion, det kan ikke være tvil".

Når vi snubler... Jakten på fakta blir intens. Det er ikke til å unngå at det går feil, noen ganger. Altfor mange ganger klarer ikke avisene å luke ut feil under en hektisk kveldstid. Og når feilene påpekes, blir de ofte bagatellisert under rubrikken "Søndagsposten presiserer". I stedet for "retter". Kanskje norske aviser ville økt troverdigheten ved å etablere en egen spalte, slik New York Times har? Der havner dementier og rettelser. Pinlig nøyaktig.

Kanskje jeg havner på et sidespor til slutt. Som en frustrert, gammel journalist som ofte ser atnorsk presse ikke alltid holder mål. Og at viktige debatter uteblir. Pressefolk ikke er flinke nok eller mangler viljen til til å se i sladrespeilet. Leserne vet i alle fall ingenting om den interne debatten. Og la debatten skje i full åpenhet. Slik vi forlanger av de fleste andre.

Lyset og håpet er tilbake!

Mørket senker seg over høst-Norge. Men i kjøkkenet mitt kom lyset tilbake! Og troen på at norsk service ikke ligger på dødsleiet.

Vi hadde innstilt oss på noen enkle middager etter at den topp moderne og vel tre år gamle induksjonsplata vår plutselig paia før helgen. Null strøm!

Etter noen frustrende møter med førstelinjetjenesten til underleverandøren av service for Siemens var det bare å få frustrasjonen ut.

- Jeg skriver det av meg på monsunen.blogspot.com, var budskapet jeg overbragte naboen.

Dermed sparket jeg Siemens og serviceselskapet deres skikkelig på leggen. Og sendte bloggen til Siemens med følgende sure kommentar:

I stedet for å klage til dere direkte, skrev jeg en av mine blogger. Kanskje den kan hjelpe Siemens til å kvalitetssikre underleverandørene.

I går, like etter frokost, ringte telefonen.

- Jeg er i nærheten, jeg kan komme innom og sjekke komfyren din, var budskapet.

- Strålende, nærmest ropte jeg.

En knapp time senere sto en blid reparatør, skrudde fra hverandre induksjonsplaten og skiftet en del. To døgn før planlagt var det hele fixet.

Da jeg litt senere sjekket eposten min, så jeg at serviceselskapet allerede fredag, tre timer etter avsendt blogg, hadde flyttet meg over på det de kaller en prioriteringsliste.

Det var akkurat noe slikt jeg hadde antydet overfor førstelinjefolkene i BSH-service!

Troen på norsk service er altså ikke avgått ved døden. Men vissheten om at det ikke er lurt å gi seg, er styrket.

Ett hjertesukk til slutt: De som mottar telefoner fra kunder, må undersøke hva problemet til kunden er. Daværende Oslo Energi kom og rettet feilen før kaffen var blitt kald da en gravemaskin for noen år siden kuttet kabelen til huset vårt. Det er jo langt alvorligere enn at komfyren er strømløs.

Norsk service anno 2010

Klart vi kan leve uten kjøkken fem dager. Det mener i alle fall Siemens etter at induksjonsplata vår paia etter tre og et halvt år.

Vi er ved god helse, har friske barn og barnebarn. Ikke klager vi på økonomien. Norge er et godt land å leve i.

Men hvordan er det mulig at vi må vente fem dager på å få liv i komfyren?

Heldigvis har jeg ikke glemt å grave selv om det er to og et halvt år etter at jeg stakk av fra journalistikken.

Jeg kjente adrenalinet stige i kroppen etter at jeg hadde snakket med servicefolkene på BSH-service. De fortalte meg at de ikke kunne sende en fagmann hjem til oss før om knapt en uke.

-Det aksepterer jeg ikke, var mitt raske svar.

-Vi har ingen ledig time før torsdag 21. oktober, lød det fra dem som tar vare på produkter fra de tyske storkonsernene Bosch og Siemens i Oslo.

-Hva hvis statsministeren hadde ringt? forsøkte jeg.

Noen sekunders stillhet fulgte.

Jeg ble sikkert ubehøvlet etter hvert. Den stakkars (svenske) førstelinjekaren bedyret at han ikke kunne hjelpe meg.

-Men du har vel en tekniker som befinner deg i min bydel i dag? Kan du ikke ringe ham og spørre om han kan ta jobben på overtid?

-Nei, det kan jeg ikke.

-Du vet vel hvem disse teknikerne er? Kan du ikke ringe en av dem og spørre om de vil ha litt overtid?

Alt var helt forgjeves.

Vi forsøkte å ringe leverandøren av kjøkkenet vårt. De sukket da de hørte vår historie. De kan jo ikke leve med en underleverandør som selger varer som holder i tre og et halvt år. Og med en elendig service hvis det først går galt.

-Jeg skal se hva jeg kan få til, sa en blid (svensk!) servicemann på HTH-kjøkken på Alnabru.

Fem minutter senere fikk jeg beskjed om at BSH-Service skulle ringe tilbake. 30 sekunder senere ringte mobilen.

-Vi kan sende en servicemann onsdag 20. oktober. Mellom 12 og 16.

Jeg hadde altså rykket 24 timer frem i køen på et par timers jobbing!

Men første runde ser ut til å være tapt for oss. Men vi sulter nok ikke i hjel her i hovedstaden.

Hva tenker Siemens om den service de kjøper av BSH-Service i Oslo?

Har ikke Siemens stilt krav om at kundenes behov skal vurderes?

Er bortfall av kjøkken helt kurant som ikke bør repareres på fem dager?

Sukk! Historiene om dårlig service i Norge er mange. "TV2 hjelper deg" har fått mange servicefolk til å skifte mening. Akkurat slik Europark har opplevd når avisene begynner å skrive om at den praksis som bøtleggerne deres følger.

Denne gangen er jeg altså ikke pressemann som følger en sak på vegne av en fortvilet leser. Men jeg kan kanskje skrive om egne erfaringer og sende dem ut på Internett? Kanskje treffer jeg likesinnede som kan gi meg trøst.

Middag, ja! Den saken er biff! Jeg er ikke venneløs i Tigerstaden. Ennå!

Utrolig, men sant!

Jeg hadde glemt det, men takker nå Ivar Tronsmo for historietimen i Aftenposten sist lørdag. I 1973 måtte man ha bevilling for å selge bøker! Og for å få bevilling måtte man ha 11 års læretid.

Tromsmos tankevekkende innlegg i Aftenposten bør leses av mange. Ikke minst bør bokbransjen ta inn over seg Tronsmos tanker.

I et marked hvor det er ulovlig å konkurrere på pris, er det umulig å etablere en bokhandel i en bakgate og selge bøkene billigere enn hos Tanum på Karl Johan. Eboka kommer til å forandre livet for boklesere.

Men tilhengerne av eboka står overfor en mektig motpart. De tradisjonelle forlagene ønsker å ta omtrent det samme for eboka som for pboka. Det er kanskje ikke så merkelig når 1000 ansatte i 172 butikker i Norlis bokhandel skal holdes liv i.

"Alt dette kan enkelt erstattes med en dataserver," skriver Tronsmo.

Tronsmo er ikke i tvil hva han som bokleser ville foretrekke. Selvsagt eboka til en tredjedel av prisen på pboka.

Suksessforfatter Tom Egeland mener også at reformenes tid er kommet til bokbransjen. Over 9 spalter i lørdagens DN slår budskapet mot oss. "Forfattere krever bokrabatt". Egeland synes ikke en ny norsk roman bør koste mer enn 200 kroner som ebok.

I forrige måned skrev Dagbladets Jan Omdahl om eboka som kommer for seint og blir for dyr. Omdahl viser til egne erfaringer da han kjøpte boka "Freedom" av Jonathan Franzen for rundt regnet 80 kroner som ebok i USA. Mange nordmenn har kjøpt og lest Jan Ove Knausgårds bøker. De som skal lese alle bindene av "Min kamp", kommer trolig til å ha lagt vel 3000 kroner på disken til en eller annen bokhandel.

Norske bøker kommer som ebøker. Men når? Og hva kommer de til å koste? Jeg er helt sikker på at digitale bøker blir billigere enn papirbøker.

Og hvem bryter ut av bokbransjen for å selge bøker elektronisk? Når skal folk som bor i Grukkedalen og andre bokhandelfrie steder få levert ønskeboka si på sekunder over Internett?

Vi venter i spenning! I mellomtiden leser jeg videre i den amerikanske biografien om den ungarskfødte amerikanske avisutgiveren Joseph Pulitzer. Velskrevet av James McGrath Morris. Og utgitt på HarperCollins e-books.

Betalte jeg virkelig bare $12,99?

Tenk om.....

Ja, tenk om Nobelkomiteen i dag gir fredsprisen til EU?

Utenkelig, selvsagt, da vi komiteen rakne, akkurat som da fredsprisen ble gitt til hovedaktørene i Midtøsten-konflikten.

Men, likevel, tenk om EU får fredsprisen? Da tror jeg begrunnelsen til Jagland ville vært omtrent slik:

EU får fredsprisen for sitt arbeid med å skape varig fred i Europa. Ingen organisasjon har vært mer fredsbevarende for befolkningen i en verdensdel som i forrige århundre nesten ble sønderrevet av to verdenskriger.

EU vokste frem bare få år etter den blodigste krigen vi kjenner til. Modige politikere i Frankrike og det spede demokratiet i Vest-Tyskland fant hverandre og utarbeidet Kull- og stålunionen. Seks land, Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Vest-Tyskland og Italia kom med i Det europeiske fellesskapet.

I dag er 27 europeiske land med i et forfliktende samarbeid i EU. En felles valuta er etablert. Krig er utenkelig mellom medlemslandene. Konflikter mellom folkegrupper i landene eller mellom landene løses på fredelig måte.

I dag er EU en av de sterke røstene i det internasjonale samfunnet. I tillegg til å være fredsskapende, er EU også blitt pådriver i det internasjonale miljøsamarbeidet.

Men, det skjer ikke, EU får ikke fredsprisen.

Men, tenk om. Bare tenk om!

Revolusjon, takk!

I går var det nøyaktig 20 år siden Tyskland ble samlet. Og i går var det nøyaktig 6 måender siden jeg fikk min iPad. Revolusjonerende begivenheter, spør du meg. Samlingen banet veien for Europas nye valuta. Steve Jobs endret det digitale medialandskapet.

Rykende fersk. Den tyske samlingen og betydningen den fikk, er grundig dokumentert av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel gjennom nettutgaven deres. I sommer lanserte dette velskrevne ukemagasinet sin Apps. Dermed kjøper jeg nå en multimediapakke fra Der Spiegel for $4,99 (kr 28,59 i dag). Hver lørdag etter klokka 22 kan jeg laste en rykende fersk utgave av Der Spiegel. I Berlin er den tilgjengelig søndag morgen for €3,80 (kr 29.98 i dag). Og analoge kjøpere her i Oslo får den kanskje mandag eller tirsdag. Men da må de legge 57 kroner på Narvesen-disken!

Hverdagen for 16 millioner østtyskere ble over natten endret da Muren falt. De som grep sjansen, fikk et nytt og bedre liv i det samlede Tyskland. Verre var det for dem som hadde 40 års fartstid i DDR og var 50+. Omstillingen ble for stor. Svært mange av dem ble stående igjen på perrongen.

Tapsprosjekter. Norske aviser gikk på nett for 15 år siden. Men det har kostet flesk. Nettredaksjonene har stort sett vært underskuddsforetagender. Takket være Apple kan det hende at norske medier kan begynne å tjene penger. VG og Aftenposten varsler at det kommer såkalte apps beregnet på iPad. VG skal ta seg betalt for den digitale innpakningen av VGs allsidige tilbud. Aftenposten likeså.

Den digitale revolusjonen slår altså med full tyngde inn over avishusene. Og nå er tiden kommet til at de skal tjene penger på innholdet. Det kan de gjøre fordi de gjør jobben for oss lesere. De pakker innholdet fra nettavisene sine godt sammen med innholdet fra papiravisene.

Ta betalt? I et lite språksamfunn som det norske, er det begrenset med kunder. Digitale kunder har dessuten vært meget motvillige til å betale for seg. Musikkbransen har forlengst fått erfare dette. Men gjennom Spotify og andre kanaler har også musikkbransjen sett at det er mulig å ta betalt for innhold.

Hva skjer med mediebedrifter der ledelsen ikke følger med i timen? Det kan bli spennende tider.

Fri, men voldtatt. En jødinnes virkelighet.

Jødiske Hanni Levi ble voldtatt fem ganger da russerne inntok Berlin mot slutten av april 1945. Hun hadde ikke regnet med at befrielsen fra naziregimet skulle ende sånn.

Tilbake. 63 år etter at hun forlot den lille, og mirakuløst nok, uskadde leiligheten i Nolledorfer Straße, er hun tilbake. Sammen med barnebarna til familien som reddet henne. Og sin egen familie.

Tidsvitne. Det gjør inntrykk på en flokk nordmenn å få Hannis historie servert. Hun er et tidsvitne som husker 65 år tilbake i tid. Den lille, vevre kvinnen sto på en stol i den leiligheten der Jean og Victoria Kolzer skjulte henne. Og dermed reddet livet hennes. Hun var en av ca. 1500 jøder som berlinerne klarte å redde fra gasskamrene.

Freden. Denne unike historien dokumenteres nå av tysk fjernsyn. Detaljene rundt russernes innmarsj i Nollendorfer Straße er dramatiske. Etter at 12 jødiske beboere i nummer 28 etter hvert ble fraktet til dødsleirene, rykker russerne inn. Hvite flagg henger ut av vinduene.

Henrettet. Hanni Levi har lært hva "jøde" heter på russisk av en hviterussisk kvinne som bodde i gården. Når en gruppe unge russiske soldater kommer ned i kjelleren, kommer de i snakk med den russisktalende kvinnen. Hanni Levi vet ikke hva ordvekslingen mellom en soldat og kvinnen dreide seg om. Men de skyter henne på stedet. Russerne godtok kanskje ikke at en russisktalende hadde bodd i Berlin under krigen...

Kvinnen gravlegges i sandkassen i gårdsrommet. Og etter hvert voldtar de Hanni Levi fem ganger. Men 17-åringen har altså overlevd.

Redningsmennene. Den vevre damen på 87 år flyttet for 63 år siden til Paris. Nå er hun tilbake og henger opp en minneplakett til minne om dem som reddet livet hennes. Denne regntunge søndagen er hjelperne hovedpersonene.

Vi norske, tilreisende lytter andektig til historien som rulles opp. Igjen settes ting i sitt rette perspektiv. Vi ble spart for det aller meste under krigen. I dag har vi nok med å klage over skjevheter i det gigantiske norske overflodssamfunnet.

Tysk grundighet. To døgn senere slår jeg på fjernsynet. Da velter en ny bølge inn over meg. "20 Jahre Einhet", 20 år med tysk enhet, markeres før 20-årsdagen for gjenforeningen av de to tyske stater 3. oktober 1990. Klokka 2015 sendte den andre tyske statskanalen, ZDF, "Sonderauftrag Mord" (Spesialoppdrag mord) om DDRs forhatte Stasi og planene deres om bestillingsdrap av vesttyskere og avhoppede agenter.

Flaks? To timer senere var det duket for "Deutschland, eilig Vaterland" om hvordan tyskere i øst og vest til tross for massiv motstand i London, Paris og Moskva, lynraskt fikset samlingen knappe 11 måneder etter Murens fall.

Selv etter tre år i Rikshovedstaden som korrespondent, slutter jeg ikke å la meg imponere over hvordan tyskere behandler kontroversielle temaer. Datteren til tidligere president, Richard von Weizäcker, har nettopp utgitt på boka "Die unvollendete" om den ufullendte tyske samlingen. Boka til Beatrice von Weizäcker har den talende undertittelen, Deutschland zwischen Einhet og Zweiheit. Et vakkert ordspill på tysk som betyr noe sånt som "Tyskland mellom enhet og tohet".

Bokbombe. Og midt i debattter om krigen for over 65 år siden, samlingen rundt 1989/90, slenger Berlins tidligere finansbyråd, Thila Sarrazin, ut en bokbombe. "Deutschand schafft sich ab" (Tyskland avskaffer seg selv) har ført til at sosialdemokratene vil kaste Sarrazin ut av partiet. Den tyske sentralbanken, Bundesbank, har bedt presidenten fjerne ham fra styret i banken.

Sarrazin skriver det mange tenker. Hva skjer med Tyskland når innvandrere ikke lar seg integrere, føder flere barn enn tyskerne og når dette skjer samtidig med at det blir stadig færre tyskere i de unge årskullene?

Det forente Europa. Hanni Levi-Weissenberg, som hun nå heter, er glad for å være tilbake i sin gamle by. Hun er mild i røsten. Barnebarna snakker fransk. Og tysk. I det gjenforente Europa. Der selvgode nordmenn synes det er best å holde seg unna.

Vel, 200 000 av oss legger igjen en haug med penger i Berlin hvert år. Men å være med på prosessen for å fullføre samlingen av en verdensdel, det vil vi ikke.

Fedrenes løgner - og forlagenes!

Etter å ha slukt Tom Egelands "Fedrenes løgner" har jeg to reaksjoner: 1. Dette var en velskrevet og interessant bok fra forfatteren som altså ikke bare kan skrive krimbøker. 2. Når skal norske forlag begynne med e-bøker?

Anmeldere har stort sett rost Egeland opp i skyene for hans siste bok, som altså ikke er en krim! Det ante meg at boka var bra, annet er vel ikke å forvente når den kommer i førsteopplag på 40 000.

Noe av det morsomste med boka, var enkeltsetningene. Det er ikke min stil å kommentere i margen, men denne gang kunne jeg ikke dy meg. Les her:

"Sigaretten min var døende. Asken klamret seg til sneipen. Alt har en selvoppholdesesdrift. Selv uten bevissthet vet asken at den blir til ingenting når den slipper tak i sigaretten. Slik en regndråpe forsvinner i havet." (s. 40/41).

Fortelleren, Victor Scott, får vite av mamma at faren var død i Vestisen da skipet gikk ned:

"Med mann og mus, sa mamma. Ingen visste hvordan det var gått til. Ikke engang mamma, som visste alt. Selv funderte han mye på dette med musene." (s 163).

På leting etter hva som skjedde med faren, ender han hos moren som forlot Victor i Norge og dro til Hellas.

"Da jeg våknet igjen, var det som å stige til overflaten gjennom varm og klebrig gjørme. Jeg måtte pisse. Klokken var elleve. Solen hadde overgitt rommet til skyggene". (s 151)

Og ser vi for oss dansen når Tom Egeland skriver slik?:

"Fire-fem nymfer i tjueårsalderen danset til Creedence med alt de eide av armer og bein". (s. 253).

Eksemplene er mange flere, men jeg finner dem ikke nå. Det bringer meg over til innledningens pkt 2.

Den digitale boka!

Når skal norske forlag følge amerikanske kolleger og utgi bøkene også i et digitale format? Etter seks måneder med et lesebrett, begynner jeg å irritere meg over at jeg 1) må betale 398 kroner for en bok fra en norsk forfatter og at 2) boka veier 628 gram og har stive permer.

Engelskspråklige lesere kan i dag kjøpe Per Pettersons "I curse the River of Time" for $ 10,99 som e-bok på Amazon, mens norske bokelskere må ut med 359 kroner for "Jeg forbanner tidens elv". Det er i alle fall prisen på bokkilden.no.

Den eneste grunnen, tror jeg, til at norske forlag klamrer seg til en gammeldags måte å distribuere bøker på, er at vi fortsatt snakker norsk i Norge. På engelsk er ebøker forlengst hverdagen.

De store forlagene i Norge har kontrollen med hele verdikjeden når det gjelder omsetning av litteratur. Og det er klart de tjener mest på den gammeldagse (nesten monopolistiske) ordningen med fastpriser.

Skal vi forsøke å spå om fremtiden? Hva gjør de tradisjonelle forlagene hvis noen bryter ut av systemet og begynner å selge bøker i elektronisk format? Råtips: Da er dagens rigide ordning død. Omtrent som da Berlin-muren forsvant i løpet av noen timer for 21 år siden. Da skjedde det utenkelige som gjorde slutt på Den kalde krigen.

Krigen om bokformatet er forlengst avgjort i den engelskspråkelige verden. Men folk kjøper fortsatt bøker på papir. Og det kommer vi til å gjøre til evig tid.

Akkurat i de dager jeg kjøpte min iPad på Manhattan i april i år, fikk jeg en telefon fra min gamle arbeidsplass, Aftenposten. De lurte på om jeg kunne kjøpe biografien over mannen som har fått verdens mest kjente pressepris oppkalt etter seg, Joseph Pulitzer.

-Den kan dere kjøpe digitale via Amazon, var mitt glade budskap. Selvsagt påpekte jeg at de da også ville få den mange dager tidligere.

-Nei, det der er litt vanskelig, var svaret fra den andre siden av Atlanterhavet.

Jeg kjøpte boka i en bokhandel. $ 34,99. Og tok den med hjem. Nå leser jeg den digitale utgaven. Den har også James McGrath Morris skrevet. Men på amazon.com koster den 12 dollar! Og den ramlet ned i iPad´en min på et par minutter.

Eggen, Drillo - og Bore!

Befriende er det med eldrebølgen! Thor Bjarne Bore viser meg at det går an å holde topplokket i orden.

Men holder jeg koken på samme måte som den tidligere sjefredaktøren i Stavanger Aftenblad når jeg er godt over 70?

Drillo og Eggen er gamliser, men bringer sine tropper fra seier til seier. Det blir jo grundig kommentert av mange. Men ikke mange andre enn Bore ser trenersuksessen til reservetrenerne for landslaget og RKB som et resultatet av erfaring.

Nå gjelder det, Bore, å holde knotten i form! Har du forresten et treningsprogram for oss som ligger noen år bak deg?

Hvorfor skal røyk selges fritt?

Dette får jeg ikke kjøpt i Norge etter klokka 20 en vanlig ukedag. Nå hisser røykere seg opp fordi det kanskje kan bli liknende begrensninger på salget av tobakk!

I morgentimene i dag lukter det skikkelig røyk i debatten som Aftenposten startet i dag da de trykket en NTB-melding om at det bærer mot trangere tider for nikotinslagene. Det hele startet med en artikkel i Stavanger Aftenblad.

Det er ikke måte på, mener noen av dem som reagerer på forslagene: "Storebrorsamfunnet er på full fart inn - skremmende. Det må da være grenser for hvor mye vi skal overstyres! Snart får vi vel heller ikke kjøpe fløte og fett annet enn i egne butikker!"

Vi øldrikkere har uten problemer funnet oss i begrensninger i omsetningen. Har du ikke klart å kjøpe øl før klokka 20 (18 på lørdager), må du leve med det. Alle vet at alkohol er skadelig, men mange drikker det!

Røykere, derimot, finner seg ikke i begrensninger ut over at de ikke skal plage andre med røyken sin.

Det ville være helt naturlig å stanse omsetning av røyk samtidig med at ølsalget stenger. Hverken alkohol eller tobakk er ulovlige produkter i dette landet, men skal omsetningen ned, er begrensninger ett av de sterkeste virkemidlene. Og skal alle få lov til å selge røyk? Hvorfor har vi fjernet sigarettautomatene?

Æsj, Internett på hytta!

Jeg er ikke avbildet her, og det er slett ikke hytta vår! Men Bjørn (60) og Trygve (65) har altså noe felles. Internett på hytta!

Egentlig burde det være dødssynd med slike innretninger der man skal søke fred og ro fra storbylivet.

Det har gått helt strålende i ti år. Men problemene begynte da NRK digitaliserte sendingene sine. I praksis virker ikke TV´n. Kanskje like greit.

Verre er det at vi har en syltynn forbindelse med mobilnettet. Det føles omtrent som om forbindelsen faller ned i motvind!

Teknologien er altså ikke vår allierte her 954 meter over havet. Da vi faktisk befant oss på havoverflaten i sommer, oppdaget vi at svært mange rundt oss hadde Internett!

-Nei, vi skaffer oss ikke slikt, da kommer vi til å surfe på Nettet hele tiden, sa rederinnen. Kapteinen nikket bekreftene. Og jeg hadde jo forbindelse via iPhone der det meste kan utføres.

Sist uke ble det klart at jeg skulle opp på fjellet og mekke bod! Jeg kjøper en Internett-forbindelse!

Nå har jeg nesten like gode forhold som hjemme i stua. Jeg er forberedt på pes fra dem som mener at jeg har tatt et for langt skritt vekk fra freden i fjellheimen.

Dyrt er det i alle fall ikke, jeg betaler bare 175 kroner for hver uke jeg benytter meg av tilbudet. Det blir tre uker på sjøen, kanskje, og et par uker på fjellet.

Bokrevolusjon mellom to permer og et brett

"Myke permer endtevendte bokmarkedet", leser jeg i en tittel i Kultur-seksjonen i Aftenposten idag, fredag 30. juli. Det handler om billigbøker. Eller pocketboka, som så dagens lys for 75 år siden.

Hva skjer når? Langt nede i artikkelen ser jeg mellomtittelen "Stor vekst for e-boken". Litteratursosiolog Trond Andreassen tror e-boken vil true pocketboka. Han tror veldlig mye vil være endret på 5-10 år.

Glemte laderen. Forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs har forsøkt å være digital bokleser i sommer, men glemte laderen. Dermed er hun fortsatt papir- og pocketoptimist.

-Lesebrett gir en annen fysisk fornemmelelse. Det blir en annen måte å forholde seg til fremdriften i fortellingen når du ikke på samme måte ser hva du har lest og hvor du er i noksen. Jeg tror veldig sterkt på papirboksen, sier hun til Aftenposten.

Digital fremtid. Hva er virkeligheten utenfor den lille, norske andedammen hvor vi kanskje har 4,5 millioner fremtidige kjøpere av bøker skrevet på norsk?

Nettbokhandelen Amazon spår at de innen utgangen av neste år kommer til å selge flere e-bøker enn pocketbøker.

Kindle books selger allerede 180 e-bøker når de har klart å få unna 100 papirbøker!

Bremsene på? Litteratursosiolog Andreassens tidsperspektiv er, forsiktig sagt, helt på jordet. Spørsmålet jeg stiller meg, er hvor lenge forlagshusene klarer å forsinke overgangen til digitale bøker på norsk. Amerikanske studenter har forlengst oppdaget hva som skjer. Etter første dag på et nytt studium har stadig flere pensum på lesebrettet sitt.

Ei bok å holde i. Forresten, i dag kommer Tom Egelands nye bok, "Fedrenes løgner" ut! Skikkelig analog. Og den koster sikkert tett oppunder 400 kroner. Digital utgave? Neppe!

Han kjøper jeg! Det er klart det er godt å holde i en bok selv om den veier mer en iPad´en min!

En herlig, digital sommer til sjøs!

Mitt forhold til iPad har vart i vel fire måneder. Det beste hittil har vært å kunne lese det tyske kvalitetsbladet Der Spiegels verson av Wikileaks Afghanistan-dokumentene.

Der Spiegel fikk tilgang til de 92 000 dokumentene sammen med New York Times og The Guardian. Takket være Apps´en Der Spiegel kunne jeg raskt laste ned siste Der Spiegel.

Raskt og billig. Der var det bare å bla seg igjennom hele historien. Slik abonnenter i Tyskland fikk det i postkassa noen timer seinere enn meg. Jeg betalte 30,77 kroner ($ 4,99) via iTunes, det er langt under hva jeg må betale i Narvesen som stort sett får Der Spiegel tirsdager.

Det mest spennende med Spiegels iPad-utgave er alle filmene og annet multimediastoff som følger med. Spiegel TV har selvsagt en 14 minutters aktuell film der de intervjuer amerikanske piloter om utsiktene til seier.

Rett i senga! Mye får man med seg ved å lese Spiegel Online, men da må man altså være på nett. Og hvor behagelig er det ikke å ligge i senga og lese det hele i fred og ro!

Nå har jeg de fem siste utgavene av Time, og de to siste av Wired. Full av informasjon og med masset multimedia-stoff. Lynraskt og sikkert til halv pris av hva monopolisten Narvesen skal ha!

Én film har jeg kjøpt, og den kostet knappe 60 kroner. En halvliter øl, kanskje.

Panikk! Den digitale hverdagen fra Apple sprer seg til andre apparater. Jeg er glad for at jeg hadde lastet ned Kystpatruljen på min iPhone før båtferien. Selvsagt havnet et tau i propellen. Da var det bare å ta frem telefonen, trykke på Kystpatruljen som viste meg hvilken redningsskøyte som var nærmest. Da var det bare å trykke på knappen "Ring skøyta", og hjelpen var en halv time unna. Og faktisk, dette går mye raskere enn å gå via Kanal 16 på VHF som var alternativet!

Prisfall. Hverdagen blir enklere for oss med det digitale kvantespranget som har skjedd det siste året. Nå ser jeg til min forbløffelse at de havneguidene jeg skaffet meg for 798 kroner, kan kjøpes for 198 kroner som apps til iPhone. Vel, det ER morsommere å planlegge sommeren en mørk vinterkveld med boka foran seg. Men når jeg først er på bølja blå, er det ganske hendig å ta en rask kikk på telefonen hvor den nærmeste havna er? Og så kunne jeg finne flere detaljer i Navionics-sjøkartet jeg har lastet ned på min iPad for $ 37,99!

Nå venter jeg på iPad-revolusjon i Gamlelandet. Men iPad er jo ennå ikke til salgs her....

En sommer er (snart) over!

Unnskyld en lang, digital sommerferie! To og en halv måned blir vel for meget for mine trofaste lesere.

Digital blir i alle fall høsten! Om fire dager lander iPhone 4 i Oslo-området. Jeg står på to lister for å være sikker på at jeg får den.

Ja, jeg er nerd! Ja, jeg er tullete! Ja, jeg har det moro!

Det er faktisk så enkelt at jeg synes det er helt greit å bruke pengene på slike duppeditter framfor moteklær. Nå som jeg har lagt Arbeidet bak meg, viser jeg meg ikke så ofte i det offentlige rom. Altså er klesbudsjettet minimalt.

Håret er heller ikke grått ennå, altså slipper jeg dyre besøk hos frisøren min. (Vel, jeg hadde vel ikke farget håret!)

Spennende er det å ligge i fremste rekke når det gjelder digital virkelighet. I sommer har vinden skapt problemer for motorbåtfolket. Landligge er ikke alltid like moro. Da kunne vi se "Iron man 2" på vår iPad. Nå har jo nesten enhver gjestehavn trådløst nettverk, det var bare fryd og gammen. Og så har jeg - etter 35 års frafall - igjen begynt å lese Time på iPad.

Men det blir også tid til noen analoge aktiviteter. Om få dager kommer Tom Egelands nye roman "Fedrenes løgner". Det er godt jeg aldri har løyet!

Digital revolusjon. Er det fali?

-Vi oppfordrer de ansatte til å delta i de sosiale medier, uttaler redaktør Morten Abel i Aftenposten til Dagens Næringsliv fredag 7. mai. Men bruker lederne i mediebedriftene Facebook og twitter?

På samme oppslag i DNs "Etterbørs" denne dagen, mener en av de mest kjente mediekonsulenter, ifølge DN, Juan Antonio Giner, at papiravisene er dødsdømt hvis de ikke tilpasser seg nyvinninger som Twitter og Facebook.

Uttalelsen falt på Nordiske mediedager i Bergen i forrige uke. Der fikk vi grundig dokumentert at leserne rømmer fra papiravisene. 62-årige Giner er en aktiv tvitrer. Sammen med Statsminister Jens Stoltenberg!

Vel, Twitter er lillesøsteren til Facebook. En lynrask sjekk på gigantiske Facebook viser at nyhetssjefene Tor M. Nondal og Magne Storedal, og politisk redaktør Sofie Mathiassen i DN er med. Hennes kollega i Aftenposten, Harald Stanghelle, er ikke med. Men Marie Simonsen i Dagbladet er aktiv på Facebook og Twitter.

Hvem er med? Aftenpostens nyhetsredaktør, Ole Erik Almlid, finner jeg ikke på Facebook, men han er muligens aktiv under en mer diskret brukerid? Redaktør i A-magasinet, Kjersti Løken Stavrum, er aktiv!

Hva er årsaken til at noen av lederne i pressen velger å holde seg utenfor de sosiale medier, samtidig med at det er uttalt ønsket om at medarbeiderne er aktive?

Gikk ikke over! Kan årsaken være at de ikke tror at de sosiale nettverkene er viktige for papiravisene? Eller er forklaringen at de "ikke har tid"? For 12-15 år siden trodde noen mediesjefer at Internett kom til "å gå over". Internett gikk ikke over!

For vel 10 år siden kom mange avisbedrifter til et nytt veikryss: Skal vi legge ut rubrikkannonsene på Internett!

Det ble ramaskrik! Tenk, sage over den greina vi (les: Aftenposten) satt på? Nei, og nei!

Modig. Derfor var det modig av Aftenposten å ta dette digitale skrittet. Selv navnet, finn.no, var omstridt, blant annet fordi det ikke var knyttet til merkenavnet Aftenposten.

I dag er finn.no en pengemaskin for Aftenposten og eierne i Schibsted. Hva hadde skjedd hvis Aftenposten ikke hadde våget skrittet over i den digitale verden?

Digitalt veikryss. Nå ser vi et nytt veikryss foran oss. Digitale utgaver av aviser og tidskrifter må fortsette veien ut i den digitale hverdagen, men hvordan skal mediebedriftene tjene penger?

Apple har gitt aviser og tidskrifter enda et dytt i ryggen med iPad. Denne dingsen er solgt i en million eksemplarer i USA siden 3. april.

NYT på senga! Jeg var nesten først i køen da jeg var i New York i vår. I morges lå jeg i senga og leste New York Times mandagsutgave på min iPad. I går kveld leste jeg kveldsnyhetene på BBC World Service om EUs håndtering av den greske tragedien. Deretter puttet meg radiosendingen inn i høyre øre.

Og sovnet!

Dét håper jeg ikke lederne i mediebedriftene gjør! Når jeg leser dette, blir jeg i alle fall litt mer optimist!

Lønnsom. Klarer norske og nordiske innholdsleverandører å ta skrittet over i en lønnsom, digital plattform i løpet av et år eller to? Hva skal til? Har vi de riktige lederne?

Avisene har spart seg igjennom krise etter krise. Er det tid for investeringer ut av krisa?

Litt moro må det også være...

Sånn kan det bli når vi kutter en blogg i biter og lar wordle stable ordene på nytt! Men det går vel ikke an å lese bloggen når den serveres sånn?

Askefast 219 ganger

Ja, det er sant! Askefast var vi første gang 16. april. Trønder-Avisa, Adressa og Bergensavisen brukte det for første gang den dagen.

Inntil i dag har dette nyordet vært brukt 219 ganger. Alle vet jo nå at statsminister Jens Stoltenberg også var "askefast". Det gjorde ham nesten til en snakkes i den vestlige verden fordi han samtidig debuterte som statsleder med den nye teknologiske dingsen fra Apple, iPad.

Norgesreklame? Det tok ikke lang tid før det rant ut en melding fra NTB om at Jens hadde skaffet landet den beste omtale siden Lillehammer-OL!

Nå har asken nesten tatt knekken på flyindustrien. Kreaktive bladfolk brukte ikke lang tid for å beskrive tilstanden med aske-ord.

Mens 16 000 daglige landinger og avganger forsvant, ble det "askefrykt" i turistindustrien i Island. Det kriseutsatte folket på sagaøya måtte tåle "askevitser".

Askedritt. Selvsagt var det "askekaos" 17 ganger, og 6 ganger fikk vi høre om "askeoffer". Telemarkavisa konstruerte nyordet "askedritten" og lurer på hvorfor all asken havner i Norge og ødelegger for den tapre idrettsungdommen.

Selvsagt måtte det komme et "askenettsted", og i Tyskland dukket det opp "asketurister". Det var strandede turister som fikk gå gratis på fotballkampen mellom Köln og Dortmund!

43 nyord? En grovsortering i Retriever disse aprildagene har gitt meg 43 "aske"-ord som er mer eller mindre nyord.

Alle har vi hørt om værgudene, men nå har vi også hørt om "askeguden" da Nordlys i Tromsø fryktet hva som kunne skje hvis nettopp slike "guder" slo seg vrange. Der har du stort sett nok med værgudene.

Askeregn. Konkurrenten Tromsø lanserte "asketåken", mens Stavanger Aftenblad trykket nyordet "askestrømmen". Da var det heller ikke annet å forvente enn at Bergens Tidende kom trekkende med "askeregn".

Etter hvert er det blitt "askeløse" dager for avisen Nordlys, og mange pustet lettet ut da VG erklærte lufta for "askefri".

Men språklig har det vært spennende tider. Tidligere har jeg klaget over hvordan vi her i landet stabler bokstavene.

Luk vekk! Tenk om vi fikk en nasjonal dugnad for å få et bedre språk? Vekk med jålete import av ord, luk vekk ord som bare fagfolk forstår!

Da NRK ble konstruert, valgte vi å kalle det Norsk Rikskringkasting, mens danskenes statsradio ble Danmarks Radio (DR) og svenskene fikk Sverige Radio (SR). Vi har sikkert en tankesmie hvor noen forsøker å finne nye norske ord. Men noen ganger kommer nyordene altså rekende på ei fjøl.

PS: Klokka 1433 var det 224 forekomster av "askefast". I 30 aviser, tidsskrifter og NTB som ligger i Retriever.

Markedsføring? Det er Apple, det!

Er Gray Powell en sikkerhetsrisiko for Apple, eller er han selskapets nye markedsfører? Han glemte i alle fall Apples siste skrik - iPhone 4.0 på en bar.

Nå vet hele verden hva de har i vente når Apple presenterer sin nye iPhone. Nettstedet Gizmodo forteller historien om hvordan telefonen kom på avveie og at de til slutt fikk tak i herligheten for lusne 5000 dollar.

Helt? Nå er Gray Powell blitt kjendis i teknomiljøet i California. Powell heltestatus gjør det vanskelig for Apple. Skal han sparkes? Utvilsomt har han brutt alle skrevne og uskrevne regler i Apple da han glemte prototypen på en bar 18. mars.

I en uhøytidelig meningsmåling i fjernsynsselskapet CBS mener 72 prosent at den allmektige Steve Jobs burde ta med seg 28 år gamle Powell når iPhone 4.0 presenteres.

Rykter! Nå florerer konspirasjonsteoriene rundt iPhone 4.0. Lekkasjen via Gizmodo var ikke resultatet av at en medarbeider kanskje tok seg en øl for mye på en tysk kneipe. En ulykkelig Powell rapporterte sikkert raskt om tapet av telefonen. Dermed kunne Apple meget raskt sporet den ved å bruke "finn din iPhone" som er standardutrustning for de siste modellene.

Gullegg. Og så? Sikkerhetssystemene rundt lanseringen av nye modeller i Apple er så strenge at det nesten er usannsynlig at konsernets neste gullegg skal ramle ut av lommene på en relativt nyansatt ingeniør som Powell.

Hvis ikke?

Og nettopp her kommer spekulasjonene! Kanskje passer det Apple at det skapes masse oppstyr rundt neste modell av slageren iPhone.

Selger seg selv. Markedsføringsbudsjettet til Apple er trolig ikke det største i verden. iPod, iPhone og nå iPad selger seg nesten selv. Selv den minste lekkasje og spekulasjon rundt produktene fører umiddelbart til voldsomme spekulasjoner i media.

Det som nå skjer rundt iPhone 4 minner meg om lanseringen av iPhone 3GS i fjor sommer. Jeg sto på venteliste hos min lokale Klar Tale-sjappe på Alnabru. 30. juli skulle den komme, og jeg maste og maste, ville så gjerne ha den før ferien.

Fikk lov til å kjøpe! Vi var 60 i kø bare på Alnabru. Jeg var en av 5 som fikk kjøpe! Kan noen fortelle meg hvilke andre produsenter av forbruksvarer som klarer å havne i en situasjon hvor produktet til rundt 5000 kroner må rasjoneres?

Markedsføring, heter det. Apple produserer bevisst for få. De vet at produktene er gode, og de vet at de tjener penger på dem. Hvorfor i all verden la slike dingser bli allemannseie over natten?

I kø igjen... Akkurat det samme skjer med iPad. Der traff jeg blinken, denne gangen også. Påskeaften sto jeg i kø foran Apple-sjappa på Manhattan sammen med 300 andre. Vi hadde forhåndsbestilt, og hadde 6 timer på oss for å hente herligheten. Køen ved siden av vår kø skulle ta seg av de iPad´ene som ikke var hentet før klokka 15.

Jeg innrømmer at jeg er naiv og biter på Apple-agnet. Sammen med millioner andre forbrukere.

Konkurrentene. I går fikk jeg se hvordan andre forsøker å vinne kunder. På Oslo S sto en flokk selgere fra SonyEricsson for å pushe sin iPhone-kloning på svake sjeler. De forsøkte å snakke pent om sin nye Xperia X10, men slengte inn noen fyord om iPhone underveis.

Forgjeves?

Hvor ender Apple? Intet tre vokser inn i himmelen. Heller ikke det treet Steve Jobs har plantet.

Men i mellomtiden publiserer de nye rekordtall for omsetning og fortjeneste.