torsdag 8. april 2010

Da eplet nesten kokte



- I fjor, eller var det i 2008, da døde hundrevis av mennesker. Det var 100 grader i flere uker her.

Min blide indonesiske venninne på Soho Gardens har akkurat gitt meg frokosten min. Og selvsagt går praten om været, også her.

100 grader høres jo mye ut, men vi skjønner jo at hun snakker om dise fahrenheitene som amerikanerne bruker. Altså 37 grader. Med påfølgende heteslag for dem som ikke hadde motstandskraft nok.

I går fikk newyorkene en forsmak på sommeren, men gradestokken krøp visst ikke lenger opp enn til 88 (31,1 i vår verden). I tillegg blåste det kuling i kastene. Søppelkassa utafor hadde velta i natt. Det var et uvant syn i rene New York.

-I morgen er det hjem til Norge og litt mer behagelig vær, betrodde jeg min venninne.

-Det er vel kaldt der i Norge, smilte hun.

Jeg ville ikke ødelegge dagen for henne ved å si at det har vært en verre vinter for folk i nabolaget her i SoHo enn for oss i Oslo.

Utelivet eksploderte i alle fall i går. Alle klærne falt av alle, og de tallrike kafeene rundt meg hadde plutselig ikke vinduer. Spesielt moro var det på stamkneipa mi, Café Noir, på hjørnet. Der blåste det rett igjennom kafeen slik at papirstøkket de alltid skal ha under ølglasset, forsvant umiddelbart.

Der så vi Bayern München slå ut ManU av Mesterligaen på bortemålsregelen. Fotball har ikke amerikanerne greie på, de kaller det til og med soccer!

Om knappe to døgn er vi hjemme igjen. Vi har med oss noen ekstra varmegrader og sol. Det lover jeg. Og jeg har med nok i bagasjen til at det holder ut neste uke. Og da har vel vinteren sluppet taket.

Det er vi alle glade for, både folk her på Manhattan og i Oslo