-Hva gjorde du 9. november?

-Vier KöPi, bitte!

På stamkneipa mi i Berlin, Lentz, kjenner de meg som vanlig igjen. Og de vet at jeg liker Königs-Pilsner, en av ølmerkene i den tyske hovedstaden. Og nå har jeg noen venner med meg. Vi har akkurat vært med på den tyske nasjonaldagen, 3. oktober. 

Stamkneipa i Berlin

Og nå skal vi dit igjen. 9. november er det 25 år siden Muren ble åpnet av tyskere i øst. På Lentz har jeg mange ganger diskutert samlingen av de to tyske statene i 1989-1990. 

Ølet smaker like godt som alltid, og koster halvparten av liknende vare hjemme i Tigerstaden. Og tyskernes diskusjon av nasjonale begivenheter, tar aldri slutt. Den tyske nasjonaldagen 3. oktober stråler ikke like mye som «Søttende mai» på Karl Johan. Tyskerne har bare holdt på noen tiår, her i Steinrøysa har vi holdt på i 200 år. Vel, barnetoget har bare holdt det gående litt over 130 år...

Nettopp dette fikk meg til å tenke litt bakover etter at jeg to ganger i høst har vært i Berlin. Nordmenn flest tenker ikke så nøye igjennom historiens gang. Vel, 1814 er meislet fast. Og sjøfolkenes innsats under første og andre verdenskrig tilhører barnelærdommen for mange nordmenn.

Men nå er det blitt slik at noen hundre tusen berlinere for 24. gang feiret den ferskeste nasjonaldagen sin, 3. oktober. Og vel én måned senere er det på´n igjen. Til minne om dagen da DDR og Vest-Tyskland begynte samlingen til ett Tyskland. I vest hadde de siden midten av 50-årene feiret 17. juni som nasjonaldagen. For å markere  dagen da sovjetiske stridsvogner slo med opprøret mot de kommunistiske makthavnerne i DDR.

Nå er det trolig slutt på å måtte etablere nye nasjonaldager i Tyskland. 3. oktober blir nok markert i overskuelig framtid. Men sett gjennom norske briller, er det bemerkelsesverdig hva tyskerne har fått til. 

Nå kommer jeg til å stille spørmsålet  «Hvor var du 9. november». Vel, det er vel bare dem over 40 år som har et bevisst forhold til dagen.

Jeg kommer til å stå i Bornholmerstrasse og minnes de dramatiske timene da DDR i praksis brøt sammen. Titusener DDR-borgere banet seg veien vestover sent denne torsdagskvelden i 1989. 

Den fredelige revolusjonen åpnet Muren 9. november

11 måneder senere var de to tyske statene samlet. Og da noen begynte å diskutere hvilken dato de skulle ha som nasjonaldag, var det ikke lett.

9. november 1918 var det slutt med det tyske keiserriket.

9. november 1923 forsøkte Adolf Hitler å begå statskupp i Bürgerbraukeller i München.

9. november 1938 startet for alvor klappjakten på alt jødisk i Tyskland.

9. november 1989 falt altså Muren. Det ble greiest å velge 3. oktober.

Bussjåføren vår tidligere i høst husker utmerket 9. november for snart 25 år siden. Han var på kino. I Øst-Berlin. Da han og kjæresten kom ut av kinoen sent på kvelden, var det like før.

-Det er her i gatene det skjer, det er rene krimien, fortalte en av vennene hans. 

Allerede tre uker tidligere var det spennende nok for vår sjåfør. Vel, i 1989 var han i den øst-tyske hæren, NVA. Som ekspert på elektronisk overvåking. Og natt til 16. oktober fikk mange i hans forlegning i Magdeburg utlevert skarp ammunisjon. 

-Dere skal til Berlin, lød kommandoen. 

-Hva vi all verden skulle de med skarp ammunisjon når fredelige berlinere demonstrerte for frihet? minnes vår sjåfør denne oktoberdagen i 2014. 

Ett døgn senere sto forsvarssjefen i DDR frem på TV. -Soldatene var utstyrt med gummikuler, messet han. 

Løgnen vekket den unge DDR-borgeren. Der og da mistet 21-åringen all tiltro til regimet. Snart var Muren vekk. DDR-staten også. Og jobben hans. Omskolering var neste trinn på den kapitalistiske stigen. Etter syv års jobb på nattoget mellom München og Amsterdam i et sveitsisk selskap, ble han lastebilsjåfør. De siste fem årene har han kjørt buss. 

Han snakker flytende russisk. Nå har han lært seg engelsk. Han er én av millioner tyskere med erfaringer ingen nordmenn har vært i nærheten av. 

Vi har igjen sett det som er igjen av Muren. Men møtet med enkeltmennesker gjør størst inntrykk. 

Når du kommer til Berlin, skal du spørre en person over 40 år: «Hva gjorde du 9. november 1989?» Her i Steinrøysa stiller vi spørsmålet: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?»....

Da var det virkelig alvor!

Rydding. Mange av oss stritter mot ordets konsekvenser. Men denne helga har det vært moro. Dypdykket avslørte blant annet at min far dukket opp i en 1-spalter i Aftenposten 2. mai 1934. 

Lokal nyhet når Oslo...

Det var 2 dager før han fylte 21 år. Og som journalist i den forlengst avdøde dagsavisen «Sørlandet» var han også en aktiv demonstrant. Og en skikkelig motstander av Adolf Hitler. Det var også hans tilkomne svigerfar, Olav Scheflo, sjefredaktør i «Sørlandet». Men min mor, Mosse, var bare 17 år, og fars dramatiske demonstrasjon i Kristiansand fant sted 11 år før jeg ble født. 

80 år gamle!

Da far døde, etterlot han seg ikke mye materiale om seg selv. Men dette gulnende avisutklippet fra Aftenposten, fant jeg. 

Nå har det i årevis ligget i en konvolutt. Og det kom igjen for dagen da vi endelig tok fatt på ryddingen av «kontoret» vårt. Der vi aldri har sittet når vi har «jobbet». 

Vi avvikler kort og godt «kontoret», og da ble det ryddet. Grundig. 

Ekstrautgave i Kristiansand!

Avslørende!

Det ble en grundig dokumentasjon av egne vektøkninger og håravfall. Bildene er nå sortert! Og ikke glemt. 

Svart/hvitt-bilder av mine foreldre finnes det mange av. Og vi husker dem fordi vi har sett på dem mange ganger. Men i motsetning til hva vi opplever i våre digitale tider, er bilder fra  1930-åra en skatt vi tar vare på. 

Trotskij med flippskjegg, mor i bakgrunnen til venstre.

Ett av bildene ble faktisk historisk. Og det ble tatt av far. Det skjedde på Sørlandet, der den landsflyktige Leo Trotskij var på besøk hos en gammel kjenning og kampfelle, min bestefar Olav Scheflo. 

Solgte for tidlig. 

Far fortalte meg at bildet med grunnleggeren av Den røde hær i Sovjetunionen ble solgt til NTB for 25 kroner. Far ble senere sjef i NTB, og på 40-årsdagen for mordet på Trotskij i 1980, var far ennå sjef i NTB. Han gliste godt da han fortalte at bildet ble solgt til mange aviser over hele verden. 

Det var fra far og mor jeg også fikk kunnskaper om hvordan Stalin opptrådte overfor meningsmotstandere. De såkalte Moskva-prosessene ble et vannskille for mange. Kommunistene slukte den offisielle, sovjetiske versjonen om sammensvergelsene mot Stalin. Og Trotskij var jo den aller verste! Mens det sto på som verst under «rettssaken» mot Stalins gamle kampfeller fra revolusjonen, lærte mor Trotskij å fiske....

Helten Stalin

I 70-åra pusset norske ml-ere støvet av Stalin. Det var en stund snakket om at han hadde 70 prosent rett og 30 prosent feil. Eller var det omvendt. Stalin var i alle fall en av de store heltene på venstresiden i Norge. 

Før jeg ga opp debatten mot «stalinistene» på universitetet, kunne jeg derfor dokumentere at Trotskij i alle fall ikke var i Moskva, men på det idylliske Sørlandet da det gikk som hetest for seg i Moskva. (Det mangler i dag ikke på litteratur om det som skjedde i Sovjetunionen i 30-årene. Det gjorde det forsåvidt heller ikke i 70-åra...) 

Digital opprydding!

Den store ryddesjauen denne helgen blir å gjennomgå alle digitale bilder! Jeg tror jeg har et arkiv på i alle fall 20.000! Nå gjelder det å være hard på labben! Erfaringer jeg nå har fått, viser at 99 prosent av alle «eksponeringer» med digitale kameraer, bare kan slettes umiddelbart. Hvis jeg vil gjøre jobben lettere for mine etterkommere, må jeg handle NÅ! 

Hvis denne digitale ryddeoperasjonen faller heldig ut, kan det hende at noe dukker opp her. 

Møtet med legenden Sønsteby

Samtalene med "Kjakan" var alltid interessante.

Det er sjelden jeg lar meg avbilde offentlig med kjente personer. Med "Kjakan" gjør jeg et unntak! I dag døde han, 94 år gammel. 

Gunnar Sønsteby var aktiv nesten like til det siste. Da jeg traff ham i Polen i 2007, var han det sentrale midtpunkt.

Tre generasjoner Stoltenberg møtte den aldrende krigshelten i polske Ostrzeszow. Der satt bestefaren til Jens, Emil Stoltenberg, som norsk krigsfange i byen som den gang het Schildberg. Jeg fikk den glede å være med dem.

Statsministerens sønn, den gang 18 år gamle Axel Schulerud Stoltenberg, og fetteren Emil Stoltenberg Aas som var 21, fikk en historietime de neppe har glemt.

-Læringskurven var bratt, rapporterte jeg hjem, den gangen i juni 2007.

Kvelden før vi besøkte museet som polakkene har etablert til minne om krigsfangene fra 22 land i den lille byen, var det middag. "Kjakan" og generalmajor Bjørn Egge skulle fortelle om sine opplevelser under krigen.

Lavmælt og smilende fortalte "Nr. 24" Sønsteby, om aksjonen mot arbeidsformidlingen i Akersgata 55, der VG i dag ligger. Sønsteby og en annen legendarisk sabotør, Gregers Gram, syklet frekt mot bygningen, bar sprengladningene inn, og ha folk komme seg vekk.  Bygningen ble ødelagt, og kartotektene strøk med. Dermed klarte ikke tyskerne å innkalle fem årsklasser norsk ungdom til arbeidstjeneste.

Like stillferdig fortalte Egge om hvordan han ble tatt da han var med på forsøket å få noen av de såkalte Kvarstad-båtene fra Sverige til britisk havn i 1942. Det hele gikk forferdelig galt. Tyskerne senket skipene, og Egge havnet i Sachsenhausen. I april 1945 ble han hentet hjem med De hvite bussene.

Ungguttenes oldefar, Emil Stoltenberg, ble sendt ut på marsj vestover da russerne nærmet seg senvinteren 1945. 400 km var litt av en marsj, og den norske krigsfangen orket ikke bære kofferten sin. Den ble overlatt til en polsk bonde. På kofferten var det en lapp med Stoltebergs adresse i Oslo. 10 år seinere kom kofferten tilbake til Norge!

Det ble noen minnerike timer for de tre generasjonene Stoltenberg denne junidagen for snart fem år siden. Også for meg, som i 50-årene hadde slukt boka om "Kjakans" meritter under krigen ("Rapport fra Nr. 24""), ble møtet med de gamle krigsheltene noe som huskes.

Og for snart to år siden, traff jeg Sønsteby på Karl Johan. Han var ute med et barnebarn for å se på barnetoget. Vi slo av en prat, og mintes oppholdet med de tre generasjonene Stoltenberg. Og før vi skiltes, tok barnbarnet bilde av oss!

Bare noen uker etter besøket i Polen, døde Bjørn Egge. Og fem år senere sovnet Gunnar "Kjakan" Sønsteby stille inn.