fredag 19. oktober 2012

Døden kommer til avis nær deg, men når?

Fra nyttår bare digitalt....
Newsweek begynte jeg å abonnere på for 51 år siden. 18. oktober kom meldingen om at det kjente amerikanske nyhetsmagasinet bukket under. I alle fall som papirutgave. Når skjer det samme i den norske medieverden? 

Etterpåklokskapen er som kjent eksakt. Men den utforbakken som vestlige medier har opplevd de siste årene, tar ingen ende. Og utsikten gjennom frontruta er ikke den hyggeligste. Samtidig med at farten øker, dukker et veikryss opp. Ikke langt unna.

Til venstre? Skal vi ta til venstre eller høyre? er spørsmålet. Ledelsen i Newsweek tok av til venstre, og droppet papir.

Denne digitale veien er usikker. Det vet Newsweek. Inntektene er usikre, men veivalget fører til dramatiske kutt i utgiftene til produksjon og distribusjon. Prisen jeg betalte i Oslo i 60-åra, var latterlig lav. Men det skyldtes at ukemagasinet var en pengemaskin med et opplag på over 4 millioner. Og nyhetsmagasinet sugde til seg også norske gymnasiaster.

Kostbart. Nå legger Posten i Norge på prisen for distrubering av aviser og blader i takt med fallende bruk av Posten. Aftenposten leverer snart ikke Aften på dørmatta om ettermiddagen. Det er for dyrt for avisen å ha to daglige ombæringer av en papiraviser.  For 50 år siden var det tre daglige utgaver av Neue Zürcher Zeitung i Sveits!

Utfordringen også for norske medier er å forhindre en katastrofe i det digitale rommet.  Annonseinntektene og pengene som kommer fra trofaste lesere, er ikke tilstrekkelig til å holde avishusene i luften særlig lenge.

Nettavisen! "Betalingsmur" ble det snakket mye om allerede i forrige årtusen. Men lesere på nett ble raskt vant til å lese nyheter gratis. Alle vet at slik kan det ikke fortsette stort lenger. Da Nettavisen kom for over 16 år siden, ble det baluba. Jeg hadde akkurat overtatt som avdelingsleder på aftenposten.no.

Nettavisen hentet Aftenposten på trykkeriet, og la ut alle godbitene fra papiravisen vår på nettet. Lenge før nettredaksjonen i Aftenposten hadde mulighet til å gjøre det. Dessuten var det bestemt at vi ikke skulle gi våre digitale lesere Aftenpostens nyheter før abonnentene hadde lest avisen til frokost!

En av de tre grunnleggerne av Nettavisen, Knut Ivar Skeid, var raskt ute med å spå papiravisens snarlige død.

Aviser overlever, men... Fortsatt sparer papiravisene mange egensaker til sine papirlesere. De som vil ha de samme nyhetene i digital utforming, må værsågod betale. Men inntektene fra utgavene bak betalingsmuren kommer ikke opp på nivået som papirutgavene hadde i sine glansdager. Inntektene per leser kjenner jeg ikke, men de er for små.

Fremtiden blir at avisredaksjonene organiseres slik at alt produseres ett sted, og publiseres i forskjellige kanaler. Noe havner i den digitale utgaven som det koster penger å lese. Atter annet går til samarbeidende aviser i f.eks. Media Norge, og havner på trykk i papiraviser med fallende opplag. Og såkalte "fellesnyheter" havner i gratisavisene på nettet.

Nye arbeidsvaner.  Men den nye arbeidsdagen tvinger journalister over i nye arbeidsvaner. Snart 5 år etter at jeg sa farvel til arbeidslivet, ringer gamle kolleger til meg. De vil vite hva Twitter er. Og hvordan skriver man en blogg? Stadig flere avisjournalister er blitt TV-reportere. Det så vi under Breivik-saken.

Suksessformelen? Nordmenn slutter ikke å lese aviser, men avishusene må finne andre steder å hente pengene. Mange advarte Aftenposten mot å sage over greina de satt da det  digitale rubrikkmarkedet finn.no så dagens lys. Finn.no er blitt en gullgrube! Et riktig og tidlig veivalg var skummelt, men riktig.

tirsdag 16. oktober 2012

Medierevolusjon 2.1

Dør avisene? Neppe så raskt som 2025! Eller? 
3. april 2010, påskeaften, sto jeg i Soho på Manhattan med en iPad i hendene. Én måned senere viste jeg herligheten til noen kolleger. -Medierevolusjon, messet jeg. Noen nikket. Men veldig mange avisjournalister kalte meg "nerd".

Revolusjonen kom ikke fullt så fort som jeg regnet med. Men i fjor var det noe som minnet om et vekkelsesmøte i regi av NONA, Norwegian online news association. iPad-versjoner av glansede blader ble vist fram. VG lovet at det rundt hjørnet kom en betalversjon av papiravisen på nett.

VG+
Ikke lenge etter var VG+ der. Gratis. Men den ble lukket. Betalingsmur heter det. Ingen strålende digital versjon, synes jeg. Men et bra alternativ her på fjellet. Og rimelig.

Nå har VG en rekke betaltjenester. VG Helg er den mest vellykkede, synes jeg (13 kr per eks, billigere er det å abonnere. VG tvguide hd koster også penger. Jeg har ennå ikke kjøpt VG Reise (13 kroner) eller VG Bil (21 kroner). VG tjener penger på sin digitale satsing.

Aftenposten
En farbar vei er også Aftenposten i ferd med å finne i det digitale landskapet. Jeg rykker imidlertid tilbake fordi jeg betaler noen tusenlapper i året for å få avisen i postkassa. Da er jeg ikke så lysten på å betale én gang til for å få det samme innholdet ned på iPad. "Innsikt" er både på papir og iPad. Jeg må enten kjøpe i kiosken for 59 kroner eller få 11 utgaver hjem på døra for 469 kroner. Men akkurat nå kjøpte jeg den digitale utgaven (via app i App Store) for 56 kroner. En ren PDF-utgave. Blir trolig et engangskjøp.

Tyske trender
5 år etter at jeg pakket kofferten og reiste hjem fra Berlin, er jeg blitt oppmerksom på at mine gamle, gode tyske aviser er på full fart inn i en digital verden. Berliner Zeitung, den største abonnementavisen i Berlin, krever betaling og kan leses via iPad. Over nettet til min iPad koster avisen litt mindre enn da jeg kjøpte den i sjappa til Frau Kron i Charlottenburg.

Papir? Puh!
Ukeavisen "Die Zeit" er fullstendig umulig å håndtere i papirformat. Den kommer i fullformat hver torsdag. Og er tykk! Uten stifter i ryggen! Nå hender det at jeg kjøper den for 35 kroner, og leser noen artikler via iPad.

Større dramatikk er det for Frankfurter Rundschau, søsteravisen til Berliner Zeitung. Der vurderer ledelsen å legge ned papirutgaven og gå helt over til nett.

Her det lenge siden avbudet var....
Favorittbladet
For vel to år siden ville ingen trodd at jeg kunne sitte på hytta og kose meg med det anerkjente tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel på et lesebrett. Og det skjer til halv pris av hva Narvesen forlanger. Dessuten får jeg den to dager tidligere. Og i Spiegel er det en rekke videoer!

Akkurat denne uken skriver Spiegel om det som skjer med Berliner Zeitung. Opplaget har falt med 31 prosent på 10 år. Nå er det nede i 132.000 i en by med 3,6 millioner innbyggere. Antallet kjøpere av papiraviser raser nedover. Opplaget til tyske dagsaviser har falt med 22 prosent til 21,5 millioner de siste ti år.

Vet vet hvor det bærer...
Avisfolk i den vestlige verden vet at papiraviser kommer til å rase ned i opplag. I snart 20 år har Aftenposten kuttet kostnader. Og nå slankes staben ytterligere. Overgangen fra papir til nett går raskere enn noen ante før lesebrettene kom.

En vanlig dag som leser
Hvordan ser da en vanlig mediedag ut for meg? Før klokken er 8, har jeg lest vg.no, ap.no og noen andre nettsteder. VG+ leser jeg lynraskt. Mer tid bruker jeg på Aftenposten på papir. Morgensendingen på NRK hører jeg sjelden. VG og Dagbladet har jeg nesten sluttet å kjøpe. Det hender jeg kjøper Morgenbladet fredager og Dagens Næringsliv lørdager. Nylig tegnet jeg et digitalt abonnement på New York Times.

Dagsrevyen taper
Fast programpost er Dagsnytt 18 på NRK2. Samtidig kaster jeg et blikk på Twitter på Padda. Der ser jeg twitterfolket kommentere sendingen med #dax18. Dagsrevyen slår jeg ofte raskt av.

Den største endringen i egne medievaner er hvordan jeg organiserer lesingen på iPad. App´en Flipboard organiserer min lesing. Tyske radiosendinger følger jeg via app´en RadioAlarm. Og selvsagt svinger jeg innom NRK TVs fine app.

Nye vaner
La oss si at jeg årlig bruker i overkant av 5000 kroner på mitt digitale liv. Siste måned skeiet jeg ut med å betale 810 kroner. Men da leide jeg en film, og kjøpte noen rådyre app´er.

Selv i mine villeste drømmer ante jeg ikke at det i løpet av vel to år skulle skje så store endringer i mitt mediekonsum. 30-40 kroner dagen sparer jeg på å droppe tilfeldig kjøp av papiraviser. Det blir kanskje  1000 kroner måneden. Det var penger jeg brukte av gammel vane. Og som dere ser - jeg er villig til å betale for digitale løsninger.

Hva med deg?
Hvis du har en iPad og lurer på hva du kan finne av såkalte apps, er det mye å finne her! Det er ca 750.000 app´er. Hittil!

Lykke til!





søndag 14. oktober 2012

Fakta? Æsj!

Fakta er skumle saker i disse fredspristider. Mange motstandere av å gi den til EU, mener at denne organisasjonen ikke er et fredsprosjekt. 

Hmmm, tenkte jeg. Hva er fakta? Jeg måtte lese meg opp! 

En lynrask googling av "Kull- og stålunionen" ga meg en norsk side i Wikipedia. Krig mellom Tyskland og Frankrike skulle ikke bare gjøres utenkelig, men også i praksis umulig. 

Altså var dette et fredsprosjekt. Eller? I alle fall var det Frankrikes utenriksminister Robert Schuman som 9. mai 1950 foreslo en slik avtale for nettopp å forhindre en ny krig. Året etter ble den såkalte Paris-avtalen underskrevet ikke bare av den nye vesttyske Forbundsrepublikken og Frankrike, men også av Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Schuman visste personlig meget godt hva krigens redsler var. Han vokste opp som tysk statsborger fordi det tyske keiserriket annekterte den franske provinsen Alsace-Lorraine i 1871 etter krigen mellom de to landene. Schuman snakket flytende tysk, og lærte fransk først på skolen. Resten av livet slet han med en tydelig aksent når han snakket fransk. Etter første verdenskrig ble den tyske provinsen Elsass-Lothringen igjen til Alsace-Lorraine. Og fransk!  

Og så kom nye europeiske organisasjoner på rad. Vi kjenner historien godt. Og nå har altså EU fått fredsprisen. Grunnleggerne av Stålunionen hadde i alle fall fredsønske og vilje til å skape overnasjonale organer for å temme nasjonalstatene. Robert Schuman er en av grunnleggerne av dagens EU. 

Før han døde i 1963 fikk Schuman dessverre oppleve at Frankrikes president Charles de Gaulle slamret døra i fjeset på den britiske statsministeren Harold Macmillan. Britene ville så gjerne inn i det daværende Fellesmarkedet. Men på grunn av det franske veto mot britisk medlemskap, ble britene sittende på venteværelset til 1973. Nå er britene blitt et slags nei-land i EU. Og tviholder på pundet. En europahær i EU-regi blir den tidligere stormakten neppe med på. 

Jeg fant forresten denne morsomme animasjonen!

Her er en tidlinje fra Kull- og stålunionen i 1951 og frem til i dag.


lørdag 13. oktober 2012

Da bomben detonerte på Nobelinstituttet...

"Lundstad er en dust. Det er selvsagt Jagland også." Slik ordla en av mine fjesvenner seg etter fredspristildelingen fredag. Hva i all verden går det av folk? 

Jeg innrømmer det glatt. I en årrekke har jeg ment at EU burde få fredsprisen for sin krigsdempende innsats i det krigsherjede Europa. Men det voldsomme sinnet som tildelingen fikk blant mange nei-folk, overrasket meg.

Riktignok var SV-leder Audun Lysbakken litt mindre rød i toppen da det hadde rent litt mer vann ut i havet. Arbeiderpartiets folkevalgte Eva Kristin Hansen ble også litt mindre agressiv jo lenger ut på dagen vi kom. Det ble nesten en dialog mellom henne og Thorbjørn Jagland i Dagsrevyen.

Bombet Libya? Det kokte på de sosiale mediene. Og i opphisselsen kom reaksjoner jeg ikke hadde forestilt meg. EU var krigshissere. Og det gikk ikke an å gi prisen til en organisasjon som hadde bombet Libya. Etter hvert klarte jeg jo å forklare at bombingen skjedde etter oppdrag fra Sikkerhetsrådet og at NATO gjorde jobben for dem.

Men hva i all verden får folk til å gå av hengslene, slik det skjedde i går?

Vi har glemt. Det bringer meg tilbake til 1972, og stemningen den gang. I 1994 skulle vi være mer saklige. Og ble kanskje det. Men nå er det gått nesten to tiår siden forrige nei. Og all erfaring fra 1994 var glemt.

EU-saken er et syndrom som ikke bare endrer norsk politikk for tiår. Norges forhold til verdens trolig nyttigste samarbeidsorganisasjon ødelegger de fleste diskusjoner blant nordmenn. Hvis man av en eller annen grunn er tilhenger av EU, så begynner motstandere å glise av deg. Eller sukke. Eller bli helt ville!

Norge ble delt igjen. Det skjedde fredag ca. 20 sekunder etter klokka 11. Norge ble delt, ikke på midten, men omtrent 70-30, i synet på om EU fortjente fredsprisen.

24 timer etter at bomben gikk av på Nobelinstituttet, hører jeg etterdønningene. En av mine gode venner som også tenker godt om EU, forteller muntert at han fredag hadde "evakuert" til EU.

Jeg spør igjen: Kan noen fortelle meg hvorfor så mange mine ellers så sindige landsmenn reagerer så sterkt? 


fredag 12. oktober 2012

Endelig!


Da jeg bodde i Bonn for over 40 år siden, kom NRK-reporter Kjell Berger med sin skoletysk inn på min vesttyske favorittkanal, WDR. Han skildret den norske debatten om Fellesmarket, EEC.

Akkurat da ble jeg Ja-mann. Og stemte ja i 1972 og 1994. 

Den gang...
I 1971/72 var det svart/hvitt-fremstillinger av EEC på nei-siden. Og skjønnmaling av fordelene med EU på Ja-siden.

Hva tenker jeg i dag? EU har et demokratisk underskudd. EU sliter med euro-samarbeidet. Fattigdommen brer seg. Men jeg tør ikke tenke tanken på hva som skjer hvis EU rakner.

Hva nå, lille Norge?
Krisen i EU er også en krise for Norge. Men det ser vi ikke. Ennå. Vi slipper ikke unna, vi er knyttet til EU-masten. Men oljefondet er godt å ha. Da klarer vi å kjempe mot en kraftig nedgang. På kort sikt.

Det er skremmende å høre norsk fredsprisdebatt den siste timen. En ting er at det fortsatt er veldig svart/hvitt på nei-siden. Men det blir litt for Trangvik når vi ikke klarer å se EU-prosjektet som en uunnværlig del av Europas fredelige utvikling. 

Folkeforbundet. 
Tysklands utenriksminister Gustav Stresemann fikk fredsprisen i 1926, syv år etter den ulykksalige fredstraktaten i Versailles. Nordmannen Christian L. Lange fikk prisen i 1922 for sitt fredsarbeid. Den gangen skulle det skjøre Folkeforbundet forsøke å sikre freden etter en blodig verdenskrig i Europa. 

Det gikk dårlig. Det vet vi. Og etter den blodigste av alle kriger, tok noen franske og tyske politikere de første forsonlige skrittene. Vekk fra krigen. Italia kom med. Og de små BeNeLux-landene. 

Overnasjonalitet. 
Dette ble "De indre seks". Og Norge kom med i "De ytre syv", organisasjonen EFTA. Det ble for mye overnasjonalitet for Norge og de andre. 

Resten vet vi alt om. Nå er det snart 30 land med i EU. Vi klager over romfolket som tigger penger fra rike nordmenn. Og så henter vi arbeidsledige fagfolk fra EU. Det begynte med polakkene etter Murens fall. Nå snakker nesten alle i service-næringen svensk! 

Takk, EØS!
Dette skjer fordi vi er med i EU gjennom EØS-avtalen. Ingen kan tenke seg å oppheve Schengen-avtalen som har gitt passfrihet for nordmenn i EU. Svært få ønsker å kvitte seg med EØS-avtalen. 

Og nå får EU fredsprisen! Det skulle bare mangle. Og EU skulle fått den for mange år siden.