torsdag 21. januar 2010

Ja til bannerannonser eller økt NRK-lisens?




Nå krever Olemic Thommessen (h) at nrk.no ikke skal få tjene penger på bannerannonser. Dem blir det mange av når NRK snart er nest størst på nettet. Kansje de bør få lisenskroner fra nettbrukere? Spar penger, NRK, og steng FM-nettet!

Selvsagt slår VG som alarm fordi avisen mener at det ikke er en oppgave for en lisensfinansiert statskanal å tjene penger på noe som ligger utenfor det NRK skal drive med, nemlig kringkaste lyd og bilder.

Annonser til besvær.
Om NRK i tillegg en brysom konkurrent om annonsekronene i et stagnerende internettmarked, er det jo enda en grunn for VG å slå alarm.

Ifølge journalisten.no har VG Netts sjef Espen Egil Hansen politikerne nå vil ta affære i det han kaller en statssubsidiert konkurransevridning.

Friske penger.
De som klager nå, har lenge visst at NRK har hatt en nettjeneste, og burde tatt opp denne saken for ti år siden. Det ville forresten vært utenkelig at NRK skulle latt være å etablere nrk.no. Men for ikke å belaste den lisensfinansierte delen av NRK, må det altså skaffes andre inntektskilder. Bannerannonser, f.eks.!

Er det verre at nrk.no tjener penger på annonser enn at VG har momsfritak for avisene sine som igjen har gitt VG sterkere muskler når det skulle satses på Internett? Rammevilkårene, lisenspenger til NRK og momsfritak for VG, strekker ikke til for multimediasatsingen, altså må friske penger skytes inn i driften.

Politisk løsning?
Internett er kommet for å bli, og det blir feil hvis noen roper på politikere for å få stanse en konkurrent på Internett. Spredning av barneporno og rekruttering av terrorister er fy-fy på nettet, og forsøkes stanset. Men å gripe inn i annonsemarkedet på Internett, bør politikerne holde seg unna.

En tysk løsning.
NRK kan, imidlertid, ta en telefon til sine tyske slektninger i tyske ARD/ZDF og be om at brukere av mobile plattformer skal betale "kringkastingslisens" for bærbare PC´er og mobiltelefoner. Der har de forlengst skaffet seg ekstrakroner. EkstraMILLIARDER!

Nå undersøker politikerne hvordan rammevilkårene skal endres for norsk presse i takt med endringene i medievirkeligheten. Mangfold betyr ikke lenger at vi skal ha minst to aviser i ett distrikt. Dessuten er papiravisene et pengesluk, og mangfoldet er det så som så med.

Pressestøtte, farvel?
Og med internett er ytringsfriheten blitt total. Et radikalt forslag på interessekampen mellom statssubsidierte medier, enten det skjer via momsfritaket eller lisenspenger, er å droppe pressestøtten og benytte de samme pengene til å legge til rette for et skikkelig digitalt nettverk som dekker alle avkroker av landet. Og så blir det mange penger igjen til å sikre at det finnes levedyktige nettredaksjoner som langsomt kan overta papiravisenes oppgaver.

Økt lisens.
Det kan hende at den tyske modellen med skattlegging av mobilt utstyr på lik linje med skattleggingen av TV via en lisens, kan ha noe for seg. Men da kreves det mot fra politikere til å ilegge nordmenn flest en ny avgift.

Helt smertefritt er heller ikke den tyske virkeligheten. Der forlanger den kommersielle delen av pressen at lisenskringkasterne ARD og ZDF ikke skal ha lov til å gi mobilbrukerne såkalte apps for å få se og høre radio- og tv-sendinger. Slike apps vil Springer-konsernet ha for seg selv, og selge til mobilkundene. Avisene trenger jo penger, må vite!

Da har ARD og ZDF et godt argument! Mottagerne av disse programsnuttene betaler jo allerede for det innholdet de skal se eller høre!

Monopolets død.
En ting er alle enige om: Internett er kommet for å bli. Slik er det trolig med kapitalismen. Der den sterkeste på Nettet vinner. Foreløpig har det vært VG, men selv en slik monopolist synes ikke det er tilstrekkelig.

Over og ut for FM.
Og helt til slutt: Hvorfor titter ikke kulturministeren igjennom NRKs utgifter og ber Marienlyst kutte der det kuttes kan? FM-nettet holder på å ramle sammen, samtidig med at DAB-nettet er oppe og går. Og nå sendes alle NRK-kanalene også over det digitale bakknettet.

Steng FM-nettet, og tving brukerne over på en digital plattform. Det er gjort i en håndvendig å skaffe alle FM-lyttere et alternativ. En kombinert FM/DAB-radio kan kjøpes for rundt tusenlappen. Da kan jo folk høre forskjellen.

Mens vi skifter mobiltelefoner og TV´er over en lav sko, og kvitter oss med analoge fotoapparater, skal vi altså holde på med en vel 50 år gammel radioteknologi. Nå kan NRK virkelig spare penger!






onsdag 20. januar 2010

Næmmen, Lorry, da!


Vi som er født i første halvdel av forrige århundre husker revynummeret der spiseplikten rammet gjesten som skulle slukke øltørsten. I går holdt jeg på å ramle på ryggen da det omvendte skjedde på Lorry!

Vi satt nå der, i ølavdelingen like ved baren, fordi det jo er spiseplikt ved de fleste bordene. Det er jo mange år siden vi ble opplært i at Lorry jo serverer mat til drikke ved de fleste bordene. Men en spisefri sone er jo heller ikke å forakte.

-Jeg må ha mat, jeg er sulten, sukket min venn da vi hadde drukket den første pilsen. Og hentet en meny.

-Du kan ikke få mat der dere sitter, det er reservert for ølgjester, var beskjeden da han spurte hvor lang tid det tok å få en enkelt rett servert.

Vi trodde ikke våre egne ører! I 2010 skulle vi altså oppleve å måtte flytte til "spiseavdelingen" for å få en matbit!

Heldigvis løste min venn problemet på den enkleste og billigste måten. Han pilte ut, tre minutter seinere hadde han fått seg en pølse med lompe. Glad og litt mindre sulten svelget han den siste biten, tett fulgt av en slurk øl!

Men hva er dette for praksis, Lorry?

tirsdag 19. januar 2010

En sporvogn til besvær?


Nei, denne gangen var vognføreren på Oslo-trikken lyspunktet på en dag da hele T-banenettet var lammet av strømstans. Følgelig var det litt trangere enn normalt denne mandagen.

Da den overfylte trikken rullet inn på Jernbanetorget, ljomet det over høyttalerne: -T-banen går som normalt igjen!

Unggutten ved siden av meg smilte: - Da tar jeg T-banen til Forskningssenteret og rekker treninga på Domus Athletica.

Vognføreren viste oss denne dagen hva service kan være i en utskjelt bransje, kollektivtrafikken.

Noen minutter tidligere hadde den blide vognføreren på en hyggelig måte fått skikk på passasjerene:

-Kan dere ved dør 2 være vennlige å gå litt lenger bakover slik at vi kan bruke kortere tid på holdeplassene?

Oslos borgere lot seg ikke rikke, men vognføreren fortsatte:

-Dør 2 er den mest benyttede, og det tar lengre tid hvis alle skal benytte denne døren. Vær vennlig å gå lenger inn i vognen, ba han.

Det løsnet, og den halvtomme bakre del av trikken ble fylt opp. Og trengselen ble litt mindre der fremme.

I Storgata var trikken proppfull, akkurat som vanlig. Igjen kom hørte vi den blide stemmen over høyttaleren.

-Se opp for lommetyver, pass godt på veskene, lød oppfordringen.

Da studenten og jeg steg av på Jernbanetorget var vi begge enige. Informasjon er gull verd, og det er stort sett gratis å gi informasjon til de reisende over anlegget på trikken.

Selv rakk jeg å løpe frem til vognføreren og belønne ham for uventet service!

mandag 18. januar 2010

Kinas minoriteter, demokrati og litt til




Dra til Kina før det er for seint! Du må i alle fall dra til Zhaoxing før landsbyen får motorvei og høyhastighetstog. Da er også dongfolket trukket inn i det store, kinesiske imperiet for alvor.

24 dagers reise. Mine fordommer falt én etter én da kona mi og jeg før jul var på en 24 dagers reise. Jeg var litt usikker på hva som skulle møte meg i Midtens rike. Hadde vi ikke lest om Maos herjinger? Og noen måneder tidligere hadde vi fått våre verste anelser bekreftet da kinesiske myndigheter enda en gang slo ned all motstand blant tibetanere.

Og var ikke kinesisk kultur og levesett altfor fremmed for oss fra Vesten? Hva med mangelen på demokrati i det enorme landet?

-Du må ikke se på Kina gjennom vestlige briller, formante svenske Albin Geijer. Han skulle være reiselederen for vår minigruppe på to nordmenn og fem svensker. Albin snakket flytende mandarin og er gift med ei jente fra dongfolket.

Et EU? Demokratidebatten kommer til å fortsette med full styrke i Kina. Men møtet med landsbygda knappe 2000 kilometer sørvest for Beijing åpnet øynene for at det ikke er mulig å se Kina som én enhet hvor kommunistpartiet sitter egenmektig i Beijing og styrer alt i minste detalj. Det er som å se på EU som en sentralstyrt blokk hvor Kommisjonen i Brussel har all makt.

-Kulturrevolusjonen nådde ikke fram hit, langt ute på landsbygda, forteller Albin når vi etter knappe tre timer flytid lander i Guiang. To timers busstur på en noe nedslitt motorvei til Kaili bringer oss enda lenger vekk fra Den himmelske freds plass.

Vennlige. Selvsagt var jeg ikke helt bevisst mine egne fordommer. Da den kinesiske vennligheten traff meg med full tyngde, oppdaget jeg at vi fra Vesten kanskje ikke har visst hvordan kinesere flest ser på fremmede.

Allerede første kveld ble jeg kvitt en annen fordom, redselen for at kinamat i Kina kom til å bli en heftig affære. Men mageproblemer og redsel for ukjente råvarer. Det verste med vår første frokost var at vi "satt" på "stoler" som var 15 cm høye, omtrent. Jeg måtte ha hjelp for å komme opp da vi hadde spist!

Hundelever! Et par uker seinere spiste jeg hundelever og grisehjerne. Ikke i store mengder, riktignok. Albins familie kom med tilbudet en kveld, så hvorfor ikke, tenkte jeg.

Altså var maten ikke noe problem, og vi var aldri syke. Svineinfluesaen, som lammet Norge, så vi ikke noe til heller.

En dråpe i havet. Dongfolket viste oss også noe annet. Som ett av Kinas 56 minoritetsfolk, er det klart at presset fra han-kineserne er enormt. Når det finnes knapt 3 millioner av dongfolket i et hav på 1,3 milliarder han-kinesere, blir trykket enormt mot dongfolkets kultur og språk. Men en undertrykking på linje med den det norske storsamfunnet for ikke mange tiår siden bedrev mot samene, så jeg ingenting til.

Miaofolket (9 millioner i Kina) er den eneste folkegruppen som åpenlyst får lov til å bære våpen i Kina. Riktignok nokså beskjedne greier, sett fra en militær (og politisk?) synsvinkel. Jeg er mer usikker på om miaofolket, slik jeg møtte dem i Biasha, klarer møtet med storsamfunnet. Vårt møte med miaofolket var sjarmerende, og selvsagt vennlig, men tiden står neppe stille når velstandsøkningen kommer gallopperende.

Vekst, og så? Minoritene vi traff på vår korte rundreise, trues fra flere kanter. Den voldsomme økningen i turismen kan på kort sikt gi miao- og dongfolket et bedre liv. Velstandsøkningen fører også til økt skolegang, og dermed bærer det ut i storsamfunnet. Selv sterke familietradisjoner og lojaliteten til lokalsamfunnet settes på en hard prøve når den unge gutten med en skarp hjerne sendes til Beijing. Der blir trøkket fra storsamfunnet enormt.

Korrupsjonen. Den største usikkerheten tror jeg knytter seg til velstandsutvikligen. Verdenshistoriens største folkevandring med så mange som kanskje 150 millioner kinesere på flukt fra landsbygda, kan utløse en sosial uro som igjen kan føre til nye reformkrav. Kanskje ikke et krav om et demokrati, slik vi kjenner det i Vesten. Men krav om å få slutt på korrupsjonen og krav om nye ledere kan utløse en prosess som dagens makthavere ikke har løsningen på.

-Beijing bare skifter ut den lokale ledelsen hvis det blir problemer i en provins, bedyrer Albin en kveld. Men når vi begge for tygget på hva sosial uro kan føre til, har ingen av oss en opplagt løsning.

Et varsel. Finanskrisen høsten 2008 utløste sikkert en viss aktivitet i Beijing. Det ble med noen tilsynelatende dramatiske meldinger om at noen titusener hadde mistet jobben da bremsene ble satt på i Vesten og bestillingene for 2009 uteble.

Takket være Albins evne som tolk for oss, ble det mange interessante debatter med snakkesalige kinesere. 20 timer på toget fra Guilin til Shanghai var på mange måter høydepunktet.

Søkkrik rødegardist. Der møtte vi rødegardisten som gikk makt under Mao og som etter firerbandens fall og Dengs nye økonomiske politikk raskt fikk en toppjobb under den nye, kinesiske kapitalismen. Alt har skjedd så raskt. Det er nesten umulig å fatte hvordan det kunne skje så raskt. Nå har Kina passert Tyskland som "Verdens største eksportør". Jeg venter spent på den boka som kan forklare meg hvordan dette ble mulig. Den enste parallellen jeg kan se, er tyskernes dramatiske etterkrigstid. Vest-Tyskland gikk fra "År null" i 1945, til å bli økonomisk verdensmester i løpet av 50 år. Men kineserne klarte det samme på 30 år.

Sensur, og så? Vesten gjør klokt i å følge med på utviklingen i Kina. Spennende er det når Google nekter å være med på sensuren av www.google.cn. Jeg opplevde selv hvor ille det var ikke å kunne oppdatere Facebook-sidene mine fra Midtens rike. Det manglet ikke på nettilgang, men der oppdaget jeg raskt sensurens klamme hånd.

Spennende blir det hvordan Kina takler kravene fra massene om reformer. De økonomiske reformene er forlengst en suksess. Men korrupsjon og ikke minst miljøproblemer har gitt mange kinesere i alle fall noe å tenke på. I Shanghai (med 16 mill. innbyggere!) var sikten på noen hundre meter. Først da nordavinden kom feiende, lettet smogen over Beijing.

Det store spranget. Knappe 2000 kilometer mot sørvest, ikke langt fra Vietnam, merker dongfolket at livet blir lettere. I 2013 kobles de 5000-6000 innbyggerne i Zhaoxing til storsamfunnet via motorveien og lyntoget.

Da skjer nok det samme som for et par år siden skjedde i Xijiang. Sentralregjeringen og provinsregjeringen pusser opp landsbyen etter alle kunstens regler. Og så må turistene betale 50 kroner (og det er mange penger i Kina!) for å komme inn Zhaoxing. Det er usikkert hvor lenge turistene får filme slaktingen av grisene i nabohuset. I Xijiang ble mange av oss vekket av dødsskrikene fra griser som måtte bøte med livet for at vi skulle få et skikkelig måltid noen timer senere.

Ut av isolasjonen. Men i Pingtuan ca 40 kilometer nord for Zhaoxing, er hverdagen fortsatt enkel for inbyggerne. Der fikk de vei i fjor, strøm fikk de for ni år siden. Da myndighetene i provinshovedstaden spurte dem hva de ville ha, strøm eller vei, vant kvinne frem med krav om at elektrisiteten hastet mest.

-Jeg ønsker meg aller mest internettforbindelse, sukket læreren i den lille landsbyen ca 1000 meter over havet. Det nye tusenåret bragte én viktig nyhet for innbyggerne. Nå går alle barna på skole, for ti år siden lærte bare hvert tredje barn å lese og skrive.

PS!

Hvis du vil vite mer om dongfolket og det vi opplevde, kan du jo se litt på det reiseselskapet vi til slutt valgte. "Vår reise" gjentas til høsten!


fredag 8. januar 2010

TV-lisens på mobilen?


Tenk deg tanken, du må betale NRK-avgift for PC´en din. Og den fantastiske iPhone´en du fikk til jul. Tyskerne har gjort det lenge!

Jeg krysser fingrene og håper at Sigbjørn Johnsen ikke snakker med sin tyske kollega, Wolfgang Schäuble fra det konservative kristeligedemokratiske partiet CDU. Han forvalter en radikal ordning for tyske forbrukere. De må betale "kringkastingsavgift" for de dingsene som kan benyttes til å ta inn radio- og TV-sendinger. Altså for PC´er og mobiltelefoner som klarer å ta inn radio og fjernsyn. Også via Internett! Poenget for tyske myndigheter er at det som overføres via Internett, kommer jo fra ARD eller ZDF, de to tyske TV-kanalene som må ha penger for å holde seg flytende.

Norske lisenser er billige, de utgjør bare 0,49 prosent av bruttonasjonalprodukt pr lisensbetaler, mens tyskerne er oppe i 0,73 prosent. 0,82 er tallet for danskene, mens svenskene lander på 0,62.

Tyskerne ligger altså et par hestehoder foran det norske finansdepartementet. Nøden tvinger tyskerne til å titte under enhver stein (PC?) for å finne friske penger.

Letingen etter friske skattekroner til almenkringkasterne, kan lett smitte over til andre deler av samfunnet.

Syketrygden? Folketrygden?

JA!

Tyskerne ligger der milevis foran oss!

Jeg skal ikke plage dere med detaljer, men i prinsippet er det slik at sykeforsikringen og forsikringen som skal hjelpe tyske arbeidstagere hvis de mister jobben, er selvfinansierende. Det innebærer at forsikringspremien, dvs det du trekkes i lønn, øker hvis det blir flere arbeidsledige og sykefraværet øker.

Debatten vi har hatt i Norge de siste dagene, er absurd, sett med tyske øyne. Det ble ramaskrik da Senterpartiet antydet en "tysk" løsning hvis ikke sykefraværet går ned. To prosentpoeng øket trygdeavgift, antydet Sp.

Tyske arbeidstagere betaler bortimot 30 prosent av bruttolønnen til syketrygd og ledighetstrygd. Vi betaler 7,8 prosent, og Folketrygden går dundrende underskudd. Men vi fyller opp med oljepenger.

Tyskerne har "bare" 19 prosent moms, men vi har 25 prosent. Kanskje vi skulle få "tysk" moms og øke folketrygdavgiften til 13,8 prosent? Hører jeg ramaskriket?

Oljepengene er nordmennenes heroin. Vi er jo ikke avhengige av oljekronene, sier vi, men vi vet jo at vi klarer oss vel ett år hvis oljen ikke hadde strømmet opp.

Dette ble jo mange tall. Og det kan hende at ikke alt er slik jeg her skisserer. Men hvorfor tør ikke norske politikere gå inn i materien med åpne øyne?

Jeg ser for meg bråket når Jens & Co skal stramme inn i 2011-budsjettet. Kristin Halvorsen ga oss en solid dose "heroin" da finanskrisen veltet inn over oss. Nå stiger boligprisene, ledigheten kommer neppe opp i det nivået vi hadde i 2004 (da snakket ingen om krise!), og oljepengene strømmer inn i 2010.

Da er det vel bare å redusere utgiftene på statsbudsjettet i 2011 med et par titalls milliarder kroner.

Nei, da!

Men kanskje NRK kan få noen millioner i kringkastingsavgift fra alle de mobile PC´ene og mobiltelefonene?