mandag 10. desember 2012

Fredsprosjektet EU

Fredsprosjektet EU. Balkan, Sveits, Norge og Island mangler
-Dæven, utbrøt 98 år gamle Haakon Lie da jeg ringte ham fra den tysk-polske grenseelven Oder i 2004. EU hadde tegnet opp Det nye Europa noen måneder tidligere. 

Mannen som husket to verdenskriger, kommunismen og nazismen i all sin gru, hadde neppe forestilt seg at han i sin egen levetid skulle få oppleve dette. At Europa var samlet, at krig var utenkelig, at demokratiet var en selvfølge, at NATO langt på vei skulle bli en alleuropeisk sikkerhetspakt.

Der sto jeg i alle fall og skuet østover, denne sensommerdagen i 2004. Jeg var nettopp blitt korrespondent for Aftenposten i Berlin. Og Polen var blitt medlem av EU. Og NATO. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg grep mobilteelfonen og ringte den aldrende politikeren hjemme på Ulvøya.

-Nå står jeg ved Oder og ser inn i EU- og NATO-landet Polen, forklarte jeg til Lie.

-Dæven, kom det spontant.

Det var aldri tvil hos Haakon Lie om hvorfor erkefiendene Tyskland og Frankrike og de tre BeNeLux-landene fant sammen i Kull- og stålunionen, forløperen til EU. Han hadde nok tvilt mer på om det var mulig å samle Europa og kaste det kommunistiske styresettet på historiens skraphaug.

Haakon Lie fikk jo oppleve det meste i sitt liv. Men det er vel for mye forlangt at han skulle fått med seg at det 20-talls toppledere denne kalde desemberdagen møtes i Oslo for å motta verdens mest prestisjetunge anerkjennelse, Nobels fredspris.

I dag burde mange forsøke å sette seg inn i Europas historie. De som leste Nils Mortens Udgaards kommentar i Aftenposten lørdag, nikket nok på hodet. Det er faktisk sant, EU har formet vår verdensdel.

NRK viste i helgen dokumentaren om Norges 50 år lange forhold til EU. Selv skiftet jeg standpunkt til det som helt Fellessmarkedet i 1971. I den vesttyske hovedstaden Bonn trengte jeg ikke lang tid for å forstå at noe var på gang i Europa. Den vesttyske forbundskansleren Willy Brandt fikk Fredsprisen for 1971 for sin forsoning østover 20 år etter at hans forgjenger Konrad Adenauer startet forsoningen vestover.

Fordi Willy Brandt var norgesvenn (og snakket flytende norsk!) kom ingen her hjemme på tanken om at det var feil å gi ham prisen for et prosjekt som nettopp var startet og ennå ikke hadde båret mange frukter. Hjemme i Vest-Tyskland, derimot, ble det ramakrik. Og Brandt ble nesten felt på sin Ostpolitik der "endring gjennom tilnærming" var ideologien i kontakt med kommunistene i øst.

Vi nordmenn ristet den gang på hodet over de tyske reaksjonene på Fredsprisen til Brandt. Og vi tok i mot Brandt da han på Youngtorget ønsket Norge velkommen i EF etter et norsk ja. Norge var delt på midten, men Willy Brandt var uomstridt. Han hadde jo også fått den gjeve Fredsprisen!

EU kunne godt fått prisen for lenge siden. Det virkelige gjennombruddet for fredsprosjektet var da de gamle diktaturer i Sør-Europa kom med i 80-årene. Noen av oss ristet på hodet at heller ikke utvidelsen østover i 2004 var nok til å sikre EU en anerkjennelse. "Alle" andre hadde jo fått prisen.

Jeg slutter aldri å undre meg over mine landsmenns angst for EU. Hver eneste dag nyter vi godt av de fire friheter. Vel, fra 1. januar er Norge det eneste landet som ikke nyter godt av kinesernes nye visumsbestemmelser, men det er jo fordi "vi" ga en kinesisk dissident fredsprisen for noen år siden.

Mens 27 EU land krangler så busta fyker og hvor EU skal gå og hvordan oppryddingen i den økonomiske krisen skal gjennomføres, sitter vi med oljefondet vårt. Vi klager over romfolk som tigger i Oslos gater. Men det er i Brussel løsningene på romfolkets fremtid utformes.

Miljøproblemene løses trolig også best i Brussel, ikke i tungrodde FN-organer. Sparepærene fikk vi tredd nedover hodene våre i fjor høst, takket være EU. Eftas kontrollorgan ESA slo nådeløs ned på Norge da vi forsøkte å subsidiere Hurtigruten.

Slik bindes Europa sammen i et forpliktende samarbeid. Konflikter havner på forhandlingsbordene. Vi liker ikke alltid beslutningene som tas over hodet på oss. Og noen ganger rasler nei-folket med sablene. I LO vil noen ha bort en av de fire frihetene for å sikre seg mot sosial dumping.

Men LO-medlemmer og mange andre nordmenn nyter hver eneste dag fordelen at noen bruker friheten til å komme til Norge for å jobbe. Tenk hva Steinrøysa hadde vært uten flittige polakker? Og hva med alle balterne som nå før jul selger juletrær til oss? Ingen nordmann med vettet i behold ville stått på ved Ekeberg Camping og prakket på oss danske juletrær til 500 kroner støkket!

Vi sees på demo i ettermiddag! For Fredsprisen til EU.

onsdag 28. november 2012

NY Times eller Aftenposten...


Akkurat som på papir, men nå digitalt....
 -Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd. 

Litt mindre dramatisk ble overgangen for meg i dag da vi hadde den første papirløse avisdagen på ca 40 år. Jeg tittet forsiktig i postkassa. Korrekt, det lå ingen morgenutgave av Aftenposten der.

Det var heller ingen fotspor fra et tappert avisbud som hadde kjempet seg opp den glatte trappa med nysnø.

Litt uvant var det da jeg ikke skulle åpne seksjon 2 i papirutgaven av Aftenposten. De utallige innstikkene ramlet heller ikke ut på gulvet. Men kaffekoppen sto der da jeg fikk slått på Padda.

Skal jeg lese New York Times eller Aftenposten først? Selvsagt ble det Aftenposten! Jeg hadde nok sett papiroppslaget først, men det var jo også ganske enkelt å finne fram til at sprekken i Oslo Arbeiderparti om Munch-museet var hovedoppslaget i "Kultur og meninger" i iPad-utgaven.

Det tok meg den vanlige halvtimen å skumme iPad-utgaven. Mens fronten på Kultur-seksjonen i papir/eavis-utgaven domineres av den evige krangelen om Munch-museet, var forsinkelsen av store TV-serier blikkfanget på iPad.

To forskjellige vurderinger i redaksjonen i Aftenposten? Eller bestemmes det hele av formatet på oppslaget? Padda er liten, og fronten på Kultur skal "selge". Og et morsomt bilde av redningsselskapets animerte skøyte er kanskje bedre enn Bjørvika med Lambda inntegnet?

Verdens beste avis? 
Men det er bedre svung over NYTimes! Men den klarer jeg ikke å fordøye på halvtimenn! Men jeg leste om tyskernes dilemma når det gjelder behandlingen av gjeldskrisen i Hellas. Kanskje jeg skal tvitre den til mine følgere eller legge den ut på Facebook-profilen min.

Der har vi en annen viktig side ved digitale aviser. Det er lett å tipse venner og bekjente om artikler de bør lese.

NYTimes tilbød meg 12 ukers prøveabo for 5 dollar. Nå er tiden ute, og det koster meg 15 dollar  85 kroner) for fire uker. Det har vi råd til, ikke sant? Pengene er forlengst spart fordi jeg går raskt forbi stativene med løssalgsaviser.

Litt over 2800 kroner året betaler jeg for Aftenpostens digitale pakke. Jeg har også fått meg National Geografic Society. Der bruker jeg snart mer tid enn i dagsvisene mine. Utrolige bilder, og skikkelig multimedialt. Hva med å se en gepard i fullt firsprang filmet med et kamera som klarer å ta 1200 bilder i sekundet? Og så vise verdens raskeste rovdyr i sakte film!

De digitale utgavene presser seg frem. Overalt. Og når attpåtil leserne trekkes inn fra første klikk, er svaret gitt. Papiravisene er dømt til å tape, men redaksjonene kan overleve.

Nå er det bare én vei ut. Det er å endre pressestøtten gradvis slik at støtten også gis til redaksjonene. Ikke nødvendigvis bare til selve papirproduktet.


tirsdag 27. november 2012

Litt avisdød på dørmatta...

Det er bare å klikke seg inn....
Det måtte jo skje en eller annen gang. Og i dag tok jeg altså skrittet. Og sa farvel til papiravisa. Men jeg holder meg - foreløpig - til den elektroniske utgaven av Aftenposten. 

Nå har jeg altså ingen papiraviser i heimen. VG og Dagbladet forsvant for lenge siden. Minst 100 kroner uka spart. Nå sparer jeg noen kroner på å gå heldigitalt når det gjelder min gamle arbeidsplass.

Heldigital har jeg vært i hodet lenge. Og for noen uker siden kjøpte jeg New York Times på nettet. En av verdens beste aviser var dermed tilgjengelig for meg. Overalt og alltid.

Men når jeg har nølt så lenge med å kaste ut papiret, sitter det nok langt inn i ryggmargen hos mange avislesere å kvitte seg med det som stort sett ligger på dørmatta hver dag.

Senest i dag fikk jeg høre om en (digital) bekjent av meg som savnet nettopp det som skulle ligge på dørmatta. Hun hadde ikke noe å "kose seg med på trikken" på vei til jobben.

Andre "koser seg med avisen" til frokostkaffen, eller rekker ikke morgenutgaven før etter middag. Det heter seg at vi "dør med Aftenposten". Og da aller helst på papir. Og familien tar avskjed på dødsfallsidene i seksjon 2.

Men nå er det dessverre slik at vi ikke "blir født med Aftenposten". Spør du en tenåring i Oslo om forholdet til papiravisen, kan i alle fall en redaktør i Aftenposten bli deprimert. Selgere av avisabonnementer må skaffe godt over 100.000 nye kunder for at avisopplaget skal holdes seg.

Dette faktum tvinger mediehusene til å finne en strategi for å overleve. Etter at en drøss av kolleger har tatt sluttpakke i Aftenposten nå før jul, må det settes fortgang i arbeidet med å lage nye produkter.

Aller først må mediehusene se hva som skjer utenfor landets grenser. En opphisset debatt her hjemme om pressestøtte og momsregler bør stanse brått når vi får vite at EU kommer til å fastsette like regler for hvordan momssystemet skal praktiseres.

Det nytter ikke å gå til Kulturdepartementet eller Finansdepartementet hvis aviseierne vil ha en gradert momsats på digitale aviser og papiraviser. Men systemet med nullmoms for papiravisene og full moms for digitale utgaver er håpløst og ødeleggende.

Løsningen ligger altså i Brussel, ikke i Oslo.

Om få måneder legger de store avisene i Norge store deler av sine nettaviser bak en eller annen form for betalingsmur. Det er første skritt på vei til en bærekraftig økonomisk modell. Aftenposten vet det. Og i distriktene er signalene de samme.

Parallelt jobbes det med mobile produkter. VG er kommet lengst. Det ser alle. Med forventning og spenning ser jeg frem til hva Aftenposten kan tilby sine digitale lesere. Fordi Aftenpostens iPhone-app ikke var særlig kvikk, endte jeg på VGs mobile løsning.

Avisene dør ikke, ennå. Men glansdagene er over. Det viser med all tydelighet tallene fra Schibsted. I mellomtiden migrerer lesere og særlig annonsører over til nettet. Snart henter f.eks. Schibsted to av tre tjente kroner på digitale produkter. Og svært mye av fortjenesten hentes utenfor Norge. I all fall ikke fra papiravisene i Norge og Sverige.








fredag 19. oktober 2012

Døden kommer til avis nær deg, men når?

Fra nyttår bare digitalt....
Newsweek begynte jeg å abonnere på for 51 år siden. 18. oktober kom meldingen om at det kjente amerikanske nyhetsmagasinet bukket under. I alle fall som papirutgave. Når skjer det samme i den norske medieverden? 

Etterpåklokskapen er som kjent eksakt. Men den utforbakken som vestlige medier har opplevd de siste årene, tar ingen ende. Og utsikten gjennom frontruta er ikke den hyggeligste. Samtidig med at farten øker, dukker et veikryss opp. Ikke langt unna.

Til venstre? Skal vi ta til venstre eller høyre? er spørsmålet. Ledelsen i Newsweek tok av til venstre, og droppet papir.

Denne digitale veien er usikker. Det vet Newsweek. Inntektene er usikre, men veivalget fører til dramatiske kutt i utgiftene til produksjon og distribusjon. Prisen jeg betalte i Oslo i 60-åra, var latterlig lav. Men det skyldtes at ukemagasinet var en pengemaskin med et opplag på over 4 millioner. Og nyhetsmagasinet sugde til seg også norske gymnasiaster.

Kostbart. Nå legger Posten i Norge på prisen for distrubering av aviser og blader i takt med fallende bruk av Posten. Aftenposten leverer snart ikke Aften på dørmatta om ettermiddagen. Det er for dyrt for avisen å ha to daglige ombæringer av en papiraviser.  For 50 år siden var det tre daglige utgaver av Neue Zürcher Zeitung i Sveits!

Utfordringen også for norske medier er å forhindre en katastrofe i det digitale rommet.  Annonseinntektene og pengene som kommer fra trofaste lesere, er ikke tilstrekkelig til å holde avishusene i luften særlig lenge.

Nettavisen! "Betalingsmur" ble det snakket mye om allerede i forrige årtusen. Men lesere på nett ble raskt vant til å lese nyheter gratis. Alle vet at slik kan det ikke fortsette stort lenger. Da Nettavisen kom for over 16 år siden, ble det baluba. Jeg hadde akkurat overtatt som avdelingsleder på aftenposten.no.

Nettavisen hentet Aftenposten på trykkeriet, og la ut alle godbitene fra papiravisen vår på nettet. Lenge før nettredaksjonen i Aftenposten hadde mulighet til å gjøre det. Dessuten var det bestemt at vi ikke skulle gi våre digitale lesere Aftenpostens nyheter før abonnentene hadde lest avisen til frokost!

En av de tre grunnleggerne av Nettavisen, Knut Ivar Skeid, var raskt ute med å spå papiravisens snarlige død.

Aviser overlever, men... Fortsatt sparer papiravisene mange egensaker til sine papirlesere. De som vil ha de samme nyhetene i digital utforming, må værsågod betale. Men inntektene fra utgavene bak betalingsmuren kommer ikke opp på nivået som papirutgavene hadde i sine glansdager. Inntektene per leser kjenner jeg ikke, men de er for små.

Fremtiden blir at avisredaksjonene organiseres slik at alt produseres ett sted, og publiseres i forskjellige kanaler. Noe havner i den digitale utgaven som det koster penger å lese. Atter annet går til samarbeidende aviser i f.eks. Media Norge, og havner på trykk i papiraviser med fallende opplag. Og såkalte "fellesnyheter" havner i gratisavisene på nettet.

Nye arbeidsvaner.  Men den nye arbeidsdagen tvinger journalister over i nye arbeidsvaner. Snart 5 år etter at jeg sa farvel til arbeidslivet, ringer gamle kolleger til meg. De vil vite hva Twitter er. Og hvordan skriver man en blogg? Stadig flere avisjournalister er blitt TV-reportere. Det så vi under Breivik-saken.

Suksessformelen? Nordmenn slutter ikke å lese aviser, men avishusene må finne andre steder å hente pengene. Mange advarte Aftenposten mot å sage over greina de satt da det  digitale rubrikkmarkedet finn.no så dagens lys. Finn.no er blitt en gullgrube! Et riktig og tidlig veivalg var skummelt, men riktig.

tirsdag 16. oktober 2012

Medierevolusjon 2.1

Dør avisene? Neppe så raskt som 2025! Eller? 
3. april 2010, påskeaften, sto jeg i Soho på Manhattan med en iPad i hendene. Én måned senere viste jeg herligheten til noen kolleger. -Medierevolusjon, messet jeg. Noen nikket. Men veldig mange avisjournalister kalte meg "nerd".

Revolusjonen kom ikke fullt så fort som jeg regnet med. Men i fjor var det noe som minnet om et vekkelsesmøte i regi av NONA, Norwegian online news association. iPad-versjoner av glansede blader ble vist fram. VG lovet at det rundt hjørnet kom en betalversjon av papiravisen på nett.

VG+
Ikke lenge etter var VG+ der. Gratis. Men den ble lukket. Betalingsmur heter det. Ingen strålende digital versjon, synes jeg. Men et bra alternativ her på fjellet. Og rimelig.

Nå har VG en rekke betaltjenester. VG Helg er den mest vellykkede, synes jeg (13 kr per eks, billigere er det å abonnere. VG tvguide hd koster også penger. Jeg har ennå ikke kjøpt VG Reise (13 kroner) eller VG Bil (21 kroner). VG tjener penger på sin digitale satsing.

Aftenposten
En farbar vei er også Aftenposten i ferd med å finne i det digitale landskapet. Jeg rykker imidlertid tilbake fordi jeg betaler noen tusenlapper i året for å få avisen i postkassa. Da er jeg ikke så lysten på å betale én gang til for å få det samme innholdet ned på iPad. "Innsikt" er både på papir og iPad. Jeg må enten kjøpe i kiosken for 59 kroner eller få 11 utgaver hjem på døra for 469 kroner. Men akkurat nå kjøpte jeg den digitale utgaven (via app i App Store) for 56 kroner. En ren PDF-utgave. Blir trolig et engangskjøp.

Tyske trender
5 år etter at jeg pakket kofferten og reiste hjem fra Berlin, er jeg blitt oppmerksom på at mine gamle, gode tyske aviser er på full fart inn i en digital verden. Berliner Zeitung, den største abonnementavisen i Berlin, krever betaling og kan leses via iPad. Over nettet til min iPad koster avisen litt mindre enn da jeg kjøpte den i sjappa til Frau Kron i Charlottenburg.

Papir? Puh!
Ukeavisen "Die Zeit" er fullstendig umulig å håndtere i papirformat. Den kommer i fullformat hver torsdag. Og er tykk! Uten stifter i ryggen! Nå hender det at jeg kjøper den for 35 kroner, og leser noen artikler via iPad.

Større dramatikk er det for Frankfurter Rundschau, søsteravisen til Berliner Zeitung. Der vurderer ledelsen å legge ned papirutgaven og gå helt over til nett.

Her det lenge siden avbudet var....
Favorittbladet
For vel to år siden ville ingen trodd at jeg kunne sitte på hytta og kose meg med det anerkjente tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel på et lesebrett. Og det skjer til halv pris av hva Narvesen forlanger. Dessuten får jeg den to dager tidligere. Og i Spiegel er det en rekke videoer!

Akkurat denne uken skriver Spiegel om det som skjer med Berliner Zeitung. Opplaget har falt med 31 prosent på 10 år. Nå er det nede i 132.000 i en by med 3,6 millioner innbyggere. Antallet kjøpere av papiraviser raser nedover. Opplaget til tyske dagsaviser har falt med 22 prosent til 21,5 millioner de siste ti år.

Vet vet hvor det bærer...
Avisfolk i den vestlige verden vet at papiraviser kommer til å rase ned i opplag. I snart 20 år har Aftenposten kuttet kostnader. Og nå slankes staben ytterligere. Overgangen fra papir til nett går raskere enn noen ante før lesebrettene kom.

En vanlig dag som leser
Hvordan ser da en vanlig mediedag ut for meg? Før klokken er 8, har jeg lest vg.no, ap.no og noen andre nettsteder. VG+ leser jeg lynraskt. Mer tid bruker jeg på Aftenposten på papir. Morgensendingen på NRK hører jeg sjelden. VG og Dagbladet har jeg nesten sluttet å kjøpe. Det hender jeg kjøper Morgenbladet fredager og Dagens Næringsliv lørdager. Nylig tegnet jeg et digitalt abonnement på New York Times.

Dagsrevyen taper
Fast programpost er Dagsnytt 18 på NRK2. Samtidig kaster jeg et blikk på Twitter på Padda. Der ser jeg twitterfolket kommentere sendingen med #dax18. Dagsrevyen slår jeg ofte raskt av.

Den største endringen i egne medievaner er hvordan jeg organiserer lesingen på iPad. App´en Flipboard organiserer min lesing. Tyske radiosendinger følger jeg via app´en RadioAlarm. Og selvsagt svinger jeg innom NRK TVs fine app.

Nye vaner
La oss si at jeg årlig bruker i overkant av 5000 kroner på mitt digitale liv. Siste måned skeiet jeg ut med å betale 810 kroner. Men da leide jeg en film, og kjøpte noen rådyre app´er.

Selv i mine villeste drømmer ante jeg ikke at det i løpet av vel to år skulle skje så store endringer i mitt mediekonsum. 30-40 kroner dagen sparer jeg på å droppe tilfeldig kjøp av papiraviser. Det blir kanskje  1000 kroner måneden. Det var penger jeg brukte av gammel vane. Og som dere ser - jeg er villig til å betale for digitale løsninger.

Hva med deg?
Hvis du har en iPad og lurer på hva du kan finne av såkalte apps, er det mye å finne her! Det er ca 750.000 app´er. Hittil!

Lykke til!





søndag 14. oktober 2012

Fakta? Æsj!

Fakta er skumle saker i disse fredspristider. Mange motstandere av å gi den til EU, mener at denne organisasjonen ikke er et fredsprosjekt. 

Hmmm, tenkte jeg. Hva er fakta? Jeg måtte lese meg opp! 

En lynrask googling av "Kull- og stålunionen" ga meg en norsk side i Wikipedia. Krig mellom Tyskland og Frankrike skulle ikke bare gjøres utenkelig, men også i praksis umulig. 

Altså var dette et fredsprosjekt. Eller? I alle fall var det Frankrikes utenriksminister Robert Schuman som 9. mai 1950 foreslo en slik avtale for nettopp å forhindre en ny krig. Året etter ble den såkalte Paris-avtalen underskrevet ikke bare av den nye vesttyske Forbundsrepublikken og Frankrike, men også av Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg.

Schuman visste personlig meget godt hva krigens redsler var. Han vokste opp som tysk statsborger fordi det tyske keiserriket annekterte den franske provinsen Alsace-Lorraine i 1871 etter krigen mellom de to landene. Schuman snakket flytende tysk, og lærte fransk først på skolen. Resten av livet slet han med en tydelig aksent når han snakket fransk. Etter første verdenskrig ble den tyske provinsen Elsass-Lothringen igjen til Alsace-Lorraine. Og fransk!  

Og så kom nye europeiske organisasjoner på rad. Vi kjenner historien godt. Og nå har altså EU fått fredsprisen. Grunnleggerne av Stålunionen hadde i alle fall fredsønske og vilje til å skape overnasjonale organer for å temme nasjonalstatene. Robert Schuman er en av grunnleggerne av dagens EU. 

Før han døde i 1963 fikk Schuman dessverre oppleve at Frankrikes president Charles de Gaulle slamret døra i fjeset på den britiske statsministeren Harold Macmillan. Britene ville så gjerne inn i det daværende Fellesmarkedet. Men på grunn av det franske veto mot britisk medlemskap, ble britene sittende på venteværelset til 1973. Nå er britene blitt et slags nei-land i EU. Og tviholder på pundet. En europahær i EU-regi blir den tidligere stormakten neppe med på. 

Jeg fant forresten denne morsomme animasjonen!

Her er en tidlinje fra Kull- og stålunionen i 1951 og frem til i dag.


lørdag 13. oktober 2012

Da bomben detonerte på Nobelinstituttet...

"Lundstad er en dust. Det er selvsagt Jagland også." Slik ordla en av mine fjesvenner seg etter fredspristildelingen fredag. Hva i all verden går det av folk? 

Jeg innrømmer det glatt. I en årrekke har jeg ment at EU burde få fredsprisen for sin krigsdempende innsats i det krigsherjede Europa. Men det voldsomme sinnet som tildelingen fikk blant mange nei-folk, overrasket meg.

Riktignok var SV-leder Audun Lysbakken litt mindre rød i toppen da det hadde rent litt mer vann ut i havet. Arbeiderpartiets folkevalgte Eva Kristin Hansen ble også litt mindre agressiv jo lenger ut på dagen vi kom. Det ble nesten en dialog mellom henne og Thorbjørn Jagland i Dagsrevyen.

Bombet Libya? Det kokte på de sosiale mediene. Og i opphisselsen kom reaksjoner jeg ikke hadde forestilt meg. EU var krigshissere. Og det gikk ikke an å gi prisen til en organisasjon som hadde bombet Libya. Etter hvert klarte jeg jo å forklare at bombingen skjedde etter oppdrag fra Sikkerhetsrådet og at NATO gjorde jobben for dem.

Men hva i all verden får folk til å gå av hengslene, slik det skjedde i går?

Vi har glemt. Det bringer meg tilbake til 1972, og stemningen den gang. I 1994 skulle vi være mer saklige. Og ble kanskje det. Men nå er det gått nesten to tiår siden forrige nei. Og all erfaring fra 1994 var glemt.

EU-saken er et syndrom som ikke bare endrer norsk politikk for tiår. Norges forhold til verdens trolig nyttigste samarbeidsorganisasjon ødelegger de fleste diskusjoner blant nordmenn. Hvis man av en eller annen grunn er tilhenger av EU, så begynner motstandere å glise av deg. Eller sukke. Eller bli helt ville!

Norge ble delt igjen. Det skjedde fredag ca. 20 sekunder etter klokka 11. Norge ble delt, ikke på midten, men omtrent 70-30, i synet på om EU fortjente fredsprisen.

24 timer etter at bomben gikk av på Nobelinstituttet, hører jeg etterdønningene. En av mine gode venner som også tenker godt om EU, forteller muntert at han fredag hadde "evakuert" til EU.

Jeg spør igjen: Kan noen fortelle meg hvorfor så mange mine ellers så sindige landsmenn reagerer så sterkt? 


fredag 12. oktober 2012

Endelig!


Da jeg bodde i Bonn for over 40 år siden, kom NRK-reporter Kjell Berger med sin skoletysk inn på min vesttyske favorittkanal, WDR. Han skildret den norske debatten om Fellesmarket, EEC.

Akkurat da ble jeg Ja-mann. Og stemte ja i 1972 og 1994. 

Den gang...
I 1971/72 var det svart/hvitt-fremstillinger av EEC på nei-siden. Og skjønnmaling av fordelene med EU på Ja-siden.

Hva tenker jeg i dag? EU har et demokratisk underskudd. EU sliter med euro-samarbeidet. Fattigdommen brer seg. Men jeg tør ikke tenke tanken på hva som skjer hvis EU rakner.

Hva nå, lille Norge?
Krisen i EU er også en krise for Norge. Men det ser vi ikke. Ennå. Vi slipper ikke unna, vi er knyttet til EU-masten. Men oljefondet er godt å ha. Da klarer vi å kjempe mot en kraftig nedgang. På kort sikt.

Det er skremmende å høre norsk fredsprisdebatt den siste timen. En ting er at det fortsatt er veldig svart/hvitt på nei-siden. Men det blir litt for Trangvik når vi ikke klarer å se EU-prosjektet som en uunnværlig del av Europas fredelige utvikling. 

Folkeforbundet. 
Tysklands utenriksminister Gustav Stresemann fikk fredsprisen i 1926, syv år etter den ulykksalige fredstraktaten i Versailles. Nordmannen Christian L. Lange fikk prisen i 1922 for sitt fredsarbeid. Den gangen skulle det skjøre Folkeforbundet forsøke å sikre freden etter en blodig verdenskrig i Europa. 

Det gikk dårlig. Det vet vi. Og etter den blodigste av alle kriger, tok noen franske og tyske politikere de første forsonlige skrittene. Vekk fra krigen. Italia kom med. Og de små BeNeLux-landene. 

Overnasjonalitet. 
Dette ble "De indre seks". Og Norge kom med i "De ytre syv", organisasjonen EFTA. Det ble for mye overnasjonalitet for Norge og de andre. 

Resten vet vi alt om. Nå er det snart 30 land med i EU. Vi klager over romfolket som tigger penger fra rike nordmenn. Og så henter vi arbeidsledige fagfolk fra EU. Det begynte med polakkene etter Murens fall. Nå snakker nesten alle i service-næringen svensk! 

Takk, EØS!
Dette skjer fordi vi er med i EU gjennom EØS-avtalen. Ingen kan tenke seg å oppheve Schengen-avtalen som har gitt passfrihet for nordmenn i EU. Svært få ønsker å kvitte seg med EØS-avtalen. 

Og nå får EU fredsprisen! Det skulle bare mangle. Og EU skulle fått den for mange år siden.

lørdag 23. juni 2012

Utøya - bilder gjennom 11 måneder

I går var det slutt. Anders Behring Breivik får sin dom 24. august. 11 måneder har vært en lang tid for etterlatte og pårørende.

Her er en fotodokumentasjon over noe av det jeg fanget med kameraet mitt etter 22. juli 2011.
Siste stikk fra de pårørende etter rettssaken
Også en politioppgave. Rydde i roser og hilsener..



Det tok ikke lang tid før minnestedet ble etablert ved Utøya.

Snart kom sørgende landsmenn...
Høsten kom, og stadig friske blomster...
Det multikulturelle Norge var også ved Tinghuset


Rostoget ble stort denne julidagen i 2011.

I 11 måneder er plassen ved Domkirken preget av massakeren...

Hit, til Utvika Camping, ble mange overlevende bragt i land. 
Mange ofre valgte å stå frem. Her i Aftenposten


Forsvarer Geir Lippestad og hans team hadde en vanskelig oppgave





















torsdag 10. mai 2012

Møtet med legenden Sønsteby

Samtalene med "Kjakan" var alltid interessante.
Det er sjelden jeg lar meg avbilde offentlig med kjente personer. Med "Kjakan" gjør jeg et unntak! I dag døde han, 94 år gammel. 

Gunnar Sønsteby var aktiv nesten like til det siste. Da jeg traff ham i Polen i 2007, var han det sentrale midtpunkt.

Tre generasjoner Stoltenberg møtte den aldrende krigshelten i polske Ostrzeszow. Der satt bestefaren til Jens, Emil Stoltenberg, som norsk krigsfange i byen som den gang het Schildberg. Jeg fikk den glede å være med dem.

Statsministerens sønn, den gang 18 år gamle Axel Schulerud Stoltenberg, og fetteren Emil Stoltenberg Aas som var 21, fikk en historietime de neppe har glemt.

-Læringskurven var bratt, rapporterte jeg hjem, den gangen i juni 2007.

Kvelden før vi besøkte museet som polakkene har etablert til minne om krigsfangene fra 22 land i den lille byen, var det middag. "Kjakan" og generalmajor Bjørn Egge skulle fortelle om sine opplevelser under krigen.

Lavmælt og smilende fortalte "Nr. 24" Sønsteby, om aksjonen mot arbeidsformidlingen i Akersgata 55, der VG i dag ligger. Sønsteby og en annen legendarisk sabotør, Gregers Gram, syklet frekt mot bygningen, bar sprengladningene inn, og ha folk komme seg vekk.  Bygningen ble ødelagt, og kartotektene strøk med. Dermed klarte ikke tyskerne å innkalle fem årsklasser norsk ungdom til arbeidstjeneste.

Like stillferdig fortalte Egge om hvordan han ble tatt da han var med på forsøket å få noen av de såkalte Kvarstad-båtene fra Sverige til britisk havn i 1942. Det hele gikk forferdelig galt. Tyskerne senket skipene, og Egge havnet i Sachsenhausen. I april 1945 ble han hentet hjem med De hvite bussene.

Ungguttenes oldefar, Emil Stoltenberg, ble sendt ut på marsj vestover da russerne nærmet seg senvinteren 1945. 400 km var litt av en marsj, og den norske krigsfangen orket ikke bære kofferten sin. Den ble overlatt til en polsk bonde. På kofferten var det en lapp med Stoltebergs adresse i Oslo. 10 år seinere kom kofferten tilbake til Norge!

Det ble noen minnerike timer for de tre generasjonene Stoltenberg denne junidagen for snart fem år siden. Også for meg, som i 50-årene hadde slukt boka om "Kjakans" meritter under krigen ("Rapport fra Nr. 24""), ble møtet med de gamle krigsheltene noe som huskes.

Og for snart to år siden, traff jeg Sønsteby på Karl Johan. Han var ute med et barnebarn for å se på barnetoget. Vi slo av en prat, og mintes oppholdet med de tre generasjonene Stoltenberg. Og før vi skiltes, tok barnbarnet bilde av oss!

Bare noen uker etter besøket i Polen, døde Bjørn Egge. Og fem år senere sovnet Gunnar "Kjakan" Sønsteby stille inn.





onsdag 9. mai 2012

Utøya - sorgen og smerten

Torjus Jakobsen Blattmann ble drept med ett skudd på Utøya. Nå har lillesøster, farmor, tante og foreldre igjen fått høre hvordan han døde. 
Hver dag, ny sorg, nye hilsner

Nøktern og sterilt forteller rettsmedisinerne om hvorfor han døde. Det er mye sorg og smerte i rettssal 250 denne onsdagen.

I tre dager har etterforskere og rettsmedisinere gjennomgått hvert enkelt av ofrene for Anders Behring Breiviks kuler.

I tre dager har massemorderen sittet der, tilsynelatende uberørt.

I tre dager har etterlatte og tilhørerne fått detaljene om hvordan ungdommene på Utøya ble henrettet.

Beretningene gjør inntrykk, særlig på dem som sto nær ofrene. Mange gråter. Åpenlyst. Dommeren Wenche Elizabeth Arntzen tar frem et hvitt lommetørkle. I noen sekunder avslører hun at detaljbildene av de døde er skrekkelige. Vi tilhørere slipper unna dette. Heldighvis.

-Han døde øyeblikkelig, konstaterer professor Per Hoff-Olsen.

Nå er snart lunspausen over. Jeg får beskjed om at jeg får plass i sal 250. Bak glassveggen skal jeg iaktta Breivik. Nå skal blant andre generalsekretæren i AUF, Tonje Brenna, vitne om sine inntrykk....

mandag 26. mars 2012

Når vi nyter krisen...

Vi nyter det, men noe er galt. Riktig galt! Våren er tre-fire uker for tidlig ute. Minst. Hvis klimakrisen er så ille som det ser ut utenfor mitt vindu, er jeg glad jeg ligger under torva om 10-20 år.

13. april 2011. Vårrengjøring med snø i gata!
Veistubben vår har vært fri for is og snø de siste to-tre ukene. Men den etterlengtede rengjøring av Røhrts vei skjer først 13. april. Se nøye på fjorårets bilde. Det er tatt 13. april.  Det lå fortsatt litt is i veien.

Hetebølge?
Det er jo ikke så merkelig at snø og is forsvinner når gjennnomsnittemperaturen de siste 30 døgn 4,4 grader, eller 5,4 grader høyere enn det statsmeteorologene hadde regnet med. I dag får vi sikkert 18-19 grader!

Svalbard smelter. 
Mer dramatisk er det på Svalbard etter en lang mørketid. Folket der nord vet at det skal være mørkt om vinteren. Mer unormalt er det at gjennomsnittemeraturen ligger over 10 grader for høyt. Vanlig vintervær er minus 15-16 grader. Det har de ikke hatt én eneste dag i Longyearbyen siden nyttår.

Vær, det er moro!
«Mot norrrmalt», ropte Leif Juster ut fra Chat Noir for noen tiår siden. Og vi gapskrattet av harselasen med værmennene på Blindern. De hadde jo notert vær og vind siden 1937 på Meteorologisk institutt.

Slikt blir det «normaler» av. Været mellom 1930 og 1960 bestemte hva som skulle være «normalt» fra 1960 til 1990. Fram til 2020 skal «normalen» være det som værgudene leverte oss i perioden 1960 til 1990.

Krokus i mars.
Nå klager jo ikke nordmenn flest på at vinteren slipper taket litt tidligere. Og krokus i hagen i mars er heller ikke å forakte, mener mange. Selv har jeg grillet middagen uten de to siste dagene. Og i ettermiddag møter vi venner til en utepils. Fredag ga vi opp, byen kokte over allerede ved 16-tiden. En mandag er det vel litt tynnere ved bordene.

Kalenderen avgjør. 
Det eneste normale er Oslo Vei! De ser på kalenderen når de bestemmer seg for når gatene skal rengjøres. Det er jo fornuftig. Snø har vi altfor mange ganger opplevd i april.

Men det skurrer litt når støvet fyker rundt oss i månedsvis før de kommunale feiekoster slipper til. Vi på Ekeberg er heldige. Rett over påske skifter vi dekk og får rene gater 13. april. Verre er det for dem som bor på Abilsø. Der er 11. mai den store vårdagen!

Det vi registrerer rundt oss, burde få det til å skurre for noen hver. Avvik har vi alltid fra «normalen», men det får være grenser!

PS. Det blir visst ikke nok snø til påsken på hytta. Den ligger jo bare 954 meter over havet!










fredag 23. mars 2012

IPad3 or not?

Jeg burde ha skjønt det. Da jeg kom til godteributikken i Folketeaterpassasjen godt over 12 fredag, var det bare svarte 16 Gb-versjoner igjen. 

Jakten på iPad 3 var enorm.... 
 Vi droppet omstokkingen av Regjeringen. Og lot Jens & Co seile sin egen sjø. Vi hadde viktigere ting fore. Norge skulle få den siste utgaven av iPad. Og jeg ville være med!

Siste skrik!
Og reklamen har vært utrolig. 3 millioner Padder ble solgt de første tre dagene. Og nå skulle vi norske fan av iPad få ferskvare. Men siste skrik. Eplehuset ble overfalt av kjøpere denne fredags morgen.

- Vi har vel solgt mellom 400 og 600 iPad, forteller Magnus. Han jobber i Eplehuset i Folketeaterpassasjen.

Krigstilstander.
Og har opplevd det som bare Vinmonopolet opplevde under den andre verdenskrig. Da ble flaskene revet ut av hyllene straks de var på plass. Rasjonert var spriten også.

 Eplehuset åpnet tre timer tidligere enn vanlig. Og det krydde av ansatte.

 - Køen gikk opp hele passasjen, peker Magnus. Og gliser.

300 meter kø i NYC!
Jeg spoler filmen tilbake til lørdag 3. april 2010. Da sto jeg bakerst i 300 meter lang kø i Apples sjappe i SoHo på Manhattan. Tre kvarter etter at dørene ble åpnet, sto jeg med henne i hendene. Hun het iPad. Og viste seg å sette en ny standard for lesebrett.

Denne fredagsmorgenen  her i Oslo ble køen ekspedert på en time. agnus kom klokka 6, var det 20 utafør døra. En time senere var hele passasjen full. Vel, den gikk i alle fall nesten helt opp til Youngstorget.

2 mill.!
Denne morgenen ble det solgt Padder for rundt regnet 2 millioner kroner. De ansatte i Eplehuset lo sikkert  hele veien til banken.

 Padde2 skaffet jeg meg i fjor. Denne praktfulle vårdagen var det Norges-première for lesebrettet med 3,1 millioner pixler på skjermen. Klart jeg er borti veggene gæærn som på død og liv skal ha siste skrik i alt Steve Jobs etterlot seg før han stakk av. i fjor.

 Ps. Jeg fikk ikke lagt til bilde av køen fra Padde2 da jeg skrev denne bloggen ved 13-tiden. Jobs & Co liker visst ikke Flash, eller hva det heter. Men da jeg kom hjem utpå kvelden, fikk jeg lagt inn avsnitt, mellomtitler og bilder. Sånn kan vi ikke ha det, Steve! Hører du?

fredag 9. mars 2012

140 tegn! Humor? Jess!

I dag har jeg hengt litt rundt på twitter. Mange morsomme historier kan også gamliser fortelle på 140 tegn. Jeg lo mye! Lysbakkens inhabilitet og lovbrudd blekner mot de historiene i de tvitringene jeg har fanget!

Her er et lite knippe fra kortsamtalene mellom @Haaviksenior og @Jonwesselaas det siste døgnet:

«Takk! Over vårpilsen kan jeg gi deg utallige historier fra den gang: Nordhus, Hestenes, Staff - Labbe-Lars og prof Leikvam.» tvitrer @Haaviksenior til @jonwesselaas.

Det går noen timer, før @jonwesselaas tvitrer tilbake: «En historie:Olav H, Alf N & Torstein E i bil e. fuktig fest på fjellet; Onkel P vinket inn. Alle i baksetet da P kom til bil:)»

@Haaviksenior forteller  om da han inviterte "Olav H" ut på en på tjuvfiske etter kreps og ble tatt av grunneier.

«Det var i VG-tiden. Vi fikk mye kreps, grunneieren en flaske whisky. Elg Elgesem deltok på krepseblotet etterpå..», beretter @Haaviksenior. 


Lystelig var også historien fra en drapssak for noen år siden. «Drapssak i Eidsivating. Lagmannen ville utsette rettsbelæringen til neste dag. "For det er jo ikke liv om å gjøre,," (sann)», forteller @Haaviksenior


Selvsagt er det plass til en twitterhistorie i disse digitale tider: 


«@ThomasHelgesen er en advokat som twitrer for egen regning. Det må vel være en vits? En advokat som gjør noe for egen regning?»


(Alf) Nordhus, Olav H(estenes), Torstein E(ckhoff) og Elg Elgesem er jo alle døde, og kan ikke bekrefte historiene. 


Når kommer den første skikkelig vitseboka basert på 140 tegn fra Twitter? Den kan, for alt jeg vet, være ute i det digitale rommet, for alt jeg vet!



torsdag 8. mars 2012

8. mars 1962. Likestilling?

Kvinnedagen hadde de færreste hørt om for 50 år siden, selv om den da var 50 år gammel. Hverdagen var full av diskriminering. Eller forskjellsbehandling, som er et mer nøytralt ord. Jeg var nesten 17 år, og husker godt tida. 


Det tar sin tid...
Jeg vokste opp i et matriarkat, og bodde i ei grend hvor samholdet var sterkt. Og jeg tror alle ungene var født mellom 1943 og 1949. Til tross for dette, oppdaget vi mannsdominansen. Og undervurderingen av kvinner. 


Historien.
I dag undrer jeg meg over hvor historieløse mange av oss er blitt. Vi tror vi nordmenn er flinkest i alt. Også når det gjelder likestilling. Jeg ble glad da jeg leste Solveig Ruuds artikkel i Aftenposten i morges. 


Selvsagt lovprises den skandinaviske modellen over hele verden. Og Gro er nesten blitt landsmoder også utenfor Norge. 


Øl-distriminering!
Men bare noen få tiår tilbake, lå diskrimineringen av kvinner der. Overalt i hverdagen. Noen ganger ga det seg komiske utslag. Som da vi endelig var gamle nok til å ta en øl på Pernille i Studenterlunden. Gutta fikk halvlitern sin. Jentene fikk et glass øl!


Jeg var gutt og gikk på det de kalte «reallinja» på Vahl gymnas fra 1961 til 1964. Jentene, hvis de valgte 12 års skolegang, gikk på «engelsklinja». For meg var det et gedigent feilvalg! Jeg strøk i matte. Nå kan jeg bestille øl på omtrent samtlige europeiske språk!


Skatteklasse 2.
 Vi ungene tenkte ikke over det, men i dag ser mange av oss det klart. Mødrene var stort sett hjemme og passet ungene. Skatteklasse 2 kan mennene skattefordeler av å ha hustruen ved kjøkkenbenken. 


Vel, noen hadde en deltidsjobb. Det innebar blant annet at moren til Hans noen ganger ga oss en brødskive hjemme i Nr 59. Andre ganger veide hun oss på helsestasjonen på skolen. 


Bak rattet? 
Biler var jo rasjonert til 1960, men moren til Hans fikk jo aldri kjøre to-takteren med frihjul som Harald kjøpte. Det var en IFA Wartburg fra DDR. Den var ikke rasjonert. 


Mennene kom hjem til middag. Akkurat slik vi så det på «Støv på hjernen», med Odd Borg i hovedrollen. Ante vi et lite opprør hos Inger Lise Andersen i 1959? 


Solidaritet!
Mor var enslig, ganske uvanlig i grenda vår. Da hun var død, oppdaget vi at det lå et lite ekstra lag matjord på toppen av leira i hagen. Det var noen av mennene i grenda som avleverte litt ekstra til fru Monsen. I solidaritet med en enslig mor?


Mor jobbet, og vi hadde en «tante» fra Hallingdal boende noen år på 50-tallet. Men snart måtte vi lære oss å hjelpe til. Potetene skulle i alle fall være kokt når mor kom hjem! 


Frigjorte var vi sikkert ikke, men jeg kunne strikke før jeg kunne lese. Har glemt det nå. Å strikke, altså. Og mjølke geiter gjorde jeg før jeg begynte på skolen. Vel, det var bare tøys, men jeg husker det som noe vi lærte om sommeren på setra i Hallingdalen. 


Opprøret!
Damene gikk kledt i sort når ektemannen døde. Ofte altfor tidlig. Så sent som i 1981 opplevde jeg det i slekta. Astrid ble ung enke med fire barn da mannen døde av kreft. Moren hennes ba henne kle seg i sort! Da bannet Astrid høyt, tok tilbake pikenavnet og giftet seg på nytt. Og fikk to nye barn. Og Astrid var en høyrekvinne! 


Vi som er født i første halvdel av forrige århundre fikk stemmerett omtrent i 1967. Da var det kvinnekupp i Modum kommune. Dermed innledet kvinnene opprøret omtrent samtidig med at mennene ble 68-ere og ville lage revolusjon. Men litt likestilling attåt. 


Navnekaos!
Det ble moderne at kvinner beholdt etternavnet sitt når de giftet seg. Hvis de giftet seg! Ungene fikk gjerne mors navn. Med fars navn slengt på i midten. Det ble kaos for slektforskerne. Og signaturene til journalistene får i dag stort sett ikke plass på én spalte! 


Hvorfor skriver jeg denne bloggen? Jo, fordi vi er blitt helt overivrige i likestillingens navn. Vi brukte noen århundrer på å komme dit vi er i dag. Og så forlanger vi at folk som kommer fra landsbygda i Pakistan og knapt nok kan lese, skal kaste slørne og bli lik norske kvinner. 


En god samtale?
Det blir neppe mange 8.-marstog i år. For det første er det for mye nysnø. For det andre, det er for lite å slåss for, tror jeg. Kanskje vi skal slå et slag for kvinnene fra den 3. verden som ikke har den samme bakgrunnen som vi i Vesten har? Ta en samtale med dem i stedet for å være besservissere? Jeg tror nok at jeg selv er litt for selvsikker når jeg omgås folk med andre kulturtradisjoner. 


Forbilder!
Noen med ikke-norsk bakgrunn, har kommet seg langt. Det gjelder blant andre stortingsrepresentant Hadia Tajik (a) fra Rogaland med pakistanske foreldre. Hun hadde denne betraktningen på Fjesboksida si i dag: 


For nokre år sida var Gro Harlem Brundtland og ein kvinneleg leiar frå næringslivet gjestar hjå Skavlan. "Eg er ikkje feminist for eg har aldri vore diskriminert", sa næringslivsleiaren. Gro svarte: "Eg har heller ikkje vore diskriminert, men då eg var 15 skjønte eg at andre vart det. Då vart eg feminist". Gratulerer med kvinnedagen!

tirsdag 6. mars 2012

De usosiale medier? Tja...

Slutte å røyke? En hvit uke? Noen kilo vekk? Vi har hørt om det før. Særlig ved hvert årsskifte. Men hva med en uke fri fra sosiale medier? 

Tanken har slått meg, noen ganger. Vel, jeg har aldri tatt ett drag, men øl er det nok av. Og kiloene kommer krypende. Hvordan står det til med de digitale vanene mine?

Evig rus?
Avhengighet kalles det når vi røyker for mye og ikke klarer å begrense alkoholinntaket. Hva skjer hvis vi blir avhengige av det vi kaller de sosiale medier?

Det er over fire år siden jeg logget meg inn på Fjesboka første gang. Twitter kom godt og vel ett år seinere. Jeg har vært en tidlig bruker av de sosiale mediene. Og jeg har skrevet 171 blogger de siste par årene.

Smart!
Jeg har hatt stor nytte og glede av disse nye kanalene. Mange gamle venner har dukket opp igjen via de sosiale mediene. Etter at jeg ble PANGsjonist har jeg skaffet meg noen ekstra kroner og morsomme jobber gjennom Facebook. Kort sagt, det er blitt et rikere sosialt liv etter at jeg forlot det hektiske sosiale livet som tross alt finnes der ute på arbeidsplassene.

I dag skal jeg treffe flere gode venner. En lunsjavtale ved 12-tiden, har jeg. Og fire timer senere skal gamle skolekamerater møtes til en øl.

Tidsfella?
Men hva med de negative sidene ved det digitale livet? Jeg innrømmer at det går med timer hver dag til Fjesern og bloggen. Ikke så mye til Twitter. Eposthylla mi sjekker jeg jo ofte.

Det var da jeg i morges leste bloggen til Joachim Westher Andersen at jeg stusset litt ekstra.Han lever store deler av døgnet på Facebook og Twitter. Det gjør han selvfølgelig fordi han vil henge med i svingene. For å kunne gjøre jobben som medierådgiver.

#SoMe!
Da jeg søkte på #SoMe på Twitter i går kveld, fant jeg bloggen til Andersen. (Til dem som ikke er helt med på Twitter, så er altså # et såkalt hasjtag eller merkelapp som benyttes på Twitter når man skal finne saker. Og SoMe er forkortelse for Sosiale Medier)

Klart journalisten i meg våkner når jeg ser at Andersen har «De usosiale medier» som overskrift på dagens tekst.

40 timer?
Kort fortalt ville han finne ut hva som skjedde hvis han tok seg «fri» fra de sosiale mediene i en uke. Han har regnet ut at det gikk med 40 timer i uka til å være der ute i det (u)sosiale cyberspace. Han har sjekket litt rundt på nettet, og var så snill og gi oss alle ytterligere informasjon om tingenes tilstand.

Jeg ligger nok over mange av mine venner når det gjelder timebruken på de sosiale medier. Men jeg sjekker ikke FB-kontoen min eller Twitter-feeden mens jeg spiser! 69 prosent av alle sportsidioter er på Nettet mens de spiser, viser amerikanske tall.

Logg av!
Uten å være særlig bevisst, har jeg lagt inn noen personlige sperrer. Hver gang jeg har vært på Facebook, logger jeg meg ut. Da får jeg ingen varsler som pirrer nysgjerrigheten min. Det er litt omstendelig hele tiden å sjekke seg inn!

Stort sett gjør jeg unna det digitale ryddearbeidet før klokka 10. Da har jeg som regel også blogget et støkke til mine 32 følgere!

Digitale vaner!
Nå mens jeg har ligget med venstre bein litt høyt, har det vært fint å ha digitale vaner. Det blir tid til bøker! Riktignok digitale, mange av dem. Steve Jobs-biografien er praktfull!

TV-tittingen er gått dramatisk ned i en digital tidsalder. 45 minutter Dagsrevy er totalt bortkastet tid. NRK P2s flaggskip om morran, «Nyhetsmorgen» går uten meg som lytter. Da leser jeg Aftenposten (!) på papir! Og holder meg oppdatert på Nettet.

For mye?
Men det er vel ikke mer mystisk med sosiale medier enn TV-titting. Det kan bli for mye av alt, ikke sant?

Der sluttet jeg med bloggen, og klokka viser 09.38!



torsdag 1. mars 2012

Lokaliseringsdebatt? Æsj!

Trønderne jubler, nordlendingene raser. Hvorfor? Fordi våre nye jagerfly, når de lander om altfor mange år, skal ha Ørland som hovedbase. Enda en lokaliseringsdebatt er over!

Kræsjlanding?
Vi som er godt over 30 år og sitter i solnedgangen, kommer trolig ikke til å merke noe som helst. Vi ligger under torva når F-35 går inn for landing.

NATO og EEC
Men vi blir litt ille til mote over hvordan norsk politikk styres av enkeltsaker. Partier er blitt til på grunn av enkeltsaker. Gamle, gode SF ble tuftet på NATO-motstanden i Arbeiderpartiet. EU-saken, vel, det var var Norges forhold til EEC, skapte nye skillelinjer i norsk politikk.

Dette var ikke såkalte lokaliseringssaker, men stridsspørsmål om hvor Norge skulle gå. Men på et tidspunkt kom enkeltsakene opp. Jeg var for liten, men jeg er blitt fortalt at byggingen av Norsk Jernverk ble en sak hvor bølgene gikk høyt. Jernverket havnet i Mo i Rana i 1946, og ble en hjørnesteinsbedrift i Rana kommune.

Flyplass. Hvor?
De siste 30 årene har vi hatt en rekke såkalte lokaliseringsdebatter. Oslos flyplass fra 1940, Fornebu, var altfor liten og lå altfor nær byen da flytrafikken tok av. Men hvor skulle den nye flyplassen ligge, spurte man i 80-årene? Hvor skulle den lokaliseres, som det heter med et litt finere ord?

Hobøl! Der, rett utenfor Akershus fylke, i Østfold, der var det god plass. Og det gikk tog til Oslo!

Nei, tøv, ble det ropt! Vi har jo den militære flystasjonen på Gardermoen! Bygget av tyskerne!

De øde områdene på Hurum-landet ble også et alternativ.

Kræsjlanding
I 1988 fikk Gro Harlem Brundtland og hennes samferdselsminister Kjell Borgen hele lokaliseringsstrtiden midt i trynet. 14 av Arbeiderpartiets folkevalgte gikk mot sin egen regjering og stemte for at den nye hovedflyplassen skulle ligge på Hurum. Sosialdemokrater fra Buskerud måtte selvsagt stemme for alternativet som lå i Buskerud fylke, må vite! Og det ble Hurum-flertall!

200 millioner kroner senere og med en rapport om tåkelandet Hurum, fikk den borgerlige Syse-regjeringen i 1990 flertall for Gardermoen.

Skammer noen folkevalgte fra den gangen seg over egen stemmegivning i 1988? Lokalisering overskygget fagfolks råd.

Opera-saken
Så skulle Oslo få en ny opera. Der var det for og mot Bjørvika, for og mot Vestbanetomta og for og mot å bruke den operaen vi hadde. Og Fremskrittspartiet var mot alt! Tror jeg...

Det ble et politisk rotterace og en hestehandel uten like. Helt til aller siste minutt i stortingssalen var utfallet usikkert. Lokaliseringsspøkelset svevet over salen. Vi vet hvordan det gikk. Operaen står der. Men ikke be meg forklare prosessen!

Maratonslalåm
Her skal jeg sitere min gode venn og kollega, Odd Inge Skjævesland. Han skrev åpningskapittelet i den offisielle versjonen om hvordan Operaen kom til. «Maratonslalåm - det politiske forspillet» er overskriften på Odd Inges bidrag. Dragkampen mellom oslopolitikerne og havnevesenet om hvem som skulle forhandle med staten, var meget illustrerende. Les dette langsomt:

«Staten skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med kommunen, som måtte ha hjelp av staten for å finne ut av hvem som skulle snakke med staten på vegne av kommunen»

To mirakler?
Når vi ser hva som skjedde i Opera-saken, burde vi ikke forundre oss over det som har skjedd i den såkalte Lambda-saken. Når det skjedde et mirakel da operaen skulle bygges, er det for meget å forvente at det nye Munch-museet skulle falle på plass i Bjørvika. Det viktigste med avgjørelsen om et nytt Munch-museum var ikke plasseringen, men om man kunne sparke det Høyre-dominerte byrådet midt i balla (unnskyld uttrykket!). Vi fikk en uhellig allianse som stanset Lambda.

Storbyen Lillesand!
Det siste tiåret har vi hatt en rekke såkalte lokalieringsstrider. Det er sikkert greit at Norsk polarinstitutt flyttet fra Oslo til Tromsø. Kanskje det er helt på sin plass at Teletilsynet flyttet til Lillesand, selv om en haug med dyktige fagfolk hoppet av. Selv økonomiske gulrøtter for å få dem med på flyttelasset, var forgjeves. Lillesand er tross alt ingen by, selv i norsk forstand.

Kompasjon!
Så har vi flyttet NRKs lisenskontor til Mo i Rana som kompensasjon for arbeidsplassene som strøk med da Norsk Jernverk ble nedlagt etter 50 års drift. Nå ligger Nasjonalbibliotekets enorme arkiver sprengt inn i fjellet i Mo i Rana. Statens innkrevningssentral ligger også der. Lokalisert. For å sikre arbeidsplasser.

Det er en drøss av slikte lokaliseringssaker.

U2
Flymuseet havnet i Bodø etter at ildsjeler hadde samlet mange fly på Gardermoen. Men det er jo litt svung over å kunne beskue et U2-fly lik det Gary Powers satt i da russerne skjøt ham ned over Sverdlovsk i mai 1960. Han skulle avslutte sitt spiontokt i Bodø!


For noen år siden flyttet Sjøfartsdirektoratet til Haugesund. Det er sikkert helt i orden. Det er trangt nok i Oslo, og alle statlige organ skal ikke ligge her. 

1X2
Jeg ble heller ikke særlig opphisset da Norsk Tipping i 1975 ble flyttet fra Smestad (her i Tigerstaden) til Hamar. Det er tross alt hjembyen til faren min! 

Men hva skjer med landet vårt når lokalisering - plasseringen av offentlige etater og bygninger - blir kasteballer for lokale interesser, langt utenfor fagfolks kontroll. 

Striden om Munch-museet setter dette inn i sitt rette perspektiv. Petter Olsen selger Skrik for rundt én milliard kroner, og bruker overskuddet til et museum ved Hvitsten. 

Skattekroner
På Tjuvholmen er snart Astrup Fernley-museet snart klart. Ved årsskiftet stengte dørene i Dronningens gate 4. I september åpnes portene på Tjuvholmen. Ikke én skattekrone, tror jeg, går med. Jeg har heller ikke opplevd én eneste lokaliseringsdebatt om dette museet for moderne kunst.  

Hva er galt med landet vårt? Jeg kommer i alle fall til å stryke ordet «lokalisering» fra tastaturet mitt....










mandag 27. februar 2012

Operasjon? En lek!

Å gå med krykker på våt snø med glattis som underlag er fali! Men kikkehullskirugi en time tidligere på Aleris var en fest. Før drosja kom, rakk vi et godt måltid.

Klar til dyst!
Redselshistoriene om det norske helsevesenet har florert i media. VG har en serie om alt som går galt. Helseministeren klarer så vidt å holde det gående. Det er livsfarlig å legges inn på sykehus, høres det ut som.

Solskinnshistorie.
Selv om det snødde og tåka bokstavelig talt hadde pakket oss inn, serverer jeg en solskinnshistorie. Jeg kjenner meg godt behandlet. På alle måter. Her jeg sitter med venstrebeinet i sofaen og venter på at smertene skal komme. For det står det på papirene fra Aleris. Og dåktern sa det til meg. Han som skjærte i kneet mitt.

Først: Da kneet begynte å hangle i fjor høst, tok det et par uker å oppdage hva det var. Ingen idrettsskade, men vanlig slitasje for en PANGsjonist.

Så: Velg sykehus for kikkehullskirurgi. Aleris (Privat, bra nok?) hadde suverent kortest ventetid for meniskoperasjon.

Endelig: Nydusjet, fastende og våken i blikket klokka 0730 i dag på  gamle, gode Røde Kors-klinikken som nå altså heter Aleris.

Journalisten i meg våkna da jeg fikk anvist liggestol, og legen tegnet en pil på det venstre låret mitt. Retning venstre kne.

«Vi tar deg litt før klokka 9», smilte mannen med de skarpe knivene.

Live fra Aleris.
«Skal jeg ta et bilde av deg?» Sykepleier Ida så at jeg var langt inne i Facebook. Hun visste ikke at jeg sendte Live fra Aleris.

Litt over klokka 9 kom Anne Margrethe og så hun skulle gi meg litt narkose. Hun trillet meg inn til «slakterbenken»!

Plutselig gikk lyset. Og plutselig slo noen det på igjen.


30 min senere. Trett?

Femten minutter! Det hele var over. Og så ble jeg trillet ut til mobilen og Padda mi igjen.

Litt døsen.
«Nå skal det bli godt å komme hjem til en litt sen frokost», gliste jeg, og noterte at klokka var 0947. Svenske Josefin tok et snapshot av en litt døsen og nyoperert PANGsjonist. 

«Du kan få mat her. Hva vil du ha?» skjøt Ida inn. 

Et par minutter senere sto to brødskriver, kaffe og juice på bordet. Namnam!

Det smakte!
Hektisk er det på en slik avdeling hvor 22 knær skulle fixes denne dagen. Men litt småprat ble det tid til. Mitt lille hjertesukk over all klaging over helsevesenet, falt i god jord. Vi ble raskt enige om at mange kom meget friskere ut av sykehusene enn de gikk inn. 

Ikke helt råtten. 
Til slutt kom dåktern inn. Leif Pål het han med de skarpe knivene og de ørsmå kameraene. Tok meg i hånda. Og bedyret at jeg ikke var helt kassabel med det skadeskutte kneet. 

Og bak ham svinset bakkemannskapet. Ida, Josefin, Anne Margrethe, Anne Gerd og Irena. Og sikkert noen flere. Den fjerde av dagens 22 operasjoner var unnagjort. 

PS: Jeg kom meg igjennom den farligste ferden denne dagen. Ut av taxien og opp den snødekkede trappa!