Dra til Kina før det er for seint! Du må i alle fall dra til Zhaoxing før landsbyen får motorvei og høyhastighetstog. Da er også dongfolket trukket inn i det store, kinesiske imperiet for alvor.
24 dagers reise. Mine fordommer falt én etter én da kona mi og jeg før jul var på en 24 dagers reise. Jeg var litt usikker på hva som skulle møte meg i Midtens rike. Hadde vi ikke lest om Maos herjinger? Og noen måneder tidligere hadde vi fått våre verste anelser bekreftet da kinesiske myndigheter enda en gang slo ned all motstand blant tibetanere.
Og var ikke kinesisk kultur og levesett altfor fremmed for oss fra Vesten? Hva med mangelen på demokrati i det enorme landet?
-Du må ikke se på Kina gjennom vestlige briller, formante svenske Albin Geijer. Han skulle være reiselederen for vår minigruppe på to nordmenn og fem svensker. Albin snakket flytende mandarin og er gift med ei jente fra dongfolket.
Et EU? Demokratidebatten kommer til å fortsette med full styrke i Kina. Men møtet med landsbygda knappe 2000 kilometer sørvest for Beijing åpnet øynene for at det ikke er mulig å se Kina som én enhet hvor kommunistpartiet sitter egenmektig i Beijing og styrer alt i minste detalj. Det er som å se på EU som en sentralstyrt blokk hvor Kommisjonen i Brussel har all makt.
-Kulturrevolusjonen nådde ikke fram hit, langt ute på landsbygda, forteller Albin når vi etter knappe tre timer flytid lander i Guiang. To timers busstur på en noe nedslitt motorvei til Kaili bringer oss enda lenger vekk fra Den himmelske freds plass.
Vennlige. Selvsagt var jeg ikke helt bevisst mine egne fordommer. Da den kinesiske vennligheten traff meg med full tyngde, oppdaget jeg at vi fra Vesten kanskje ikke har visst hvordan kinesere flest ser på fremmede.
Allerede første kveld ble jeg kvitt en annen fordom, redselen for at kinamat i Kina kom til å bli en heftig affære. Men mageproblemer og redsel for ukjente råvarer. Det verste med vår første frokost var at vi "satt" på "stoler" som var 15 cm høye, omtrent. Jeg måtte ha hjelp for å komme opp da vi hadde spist!
Hundelever! Et par uker seinere spiste jeg hundelever og grisehjerne. Ikke i store mengder, riktignok. Albins familie kom med tilbudet en kveld, så hvorfor ikke, tenkte jeg.
Altså var maten ikke noe problem, og vi var aldri syke. Svineinfluesaen, som lammet Norge, så vi ikke noe til heller.
En dråpe i havet. Dongfolket viste oss også noe annet. Som ett av Kinas 56 minoritetsfolk, er det klart at presset fra han-kineserne er enormt. Når det finnes knapt 3 millioner av dongfolket i et hav på 1,3 milliarder han-kinesere, blir trykket enormt mot dongfolkets kultur og språk. Men en undertrykking på linje med den det norske storsamfunnet for ikke mange tiår siden bedrev mot samene, så jeg ingenting til.
Miaofolket (9 millioner i Kina) er den eneste folkegruppen som åpenlyst får lov til å bære våpen i Kina. Riktignok nokså beskjedne greier, sett fra en militær (og politisk?) synsvinkel. Jeg er mer usikker på om miaofolket, slik jeg møtte dem i Biasha, klarer møtet med storsamfunnet. Vårt møte med miaofolket var sjarmerende, og selvsagt vennlig, men tiden står neppe stille når velstandsøkningen kommer gallopperende.
Vekst, og så? Minoritene vi traff på vår korte rundreise, trues fra flere kanter. Den voldsomme økningen i turismen kan på kort sikt gi miao- og dongfolket et bedre liv. Velstandsøkningen fører også til økt skolegang, og dermed bærer det ut i storsamfunnet. Selv sterke familietradisjoner og lojaliteten til lokalsamfunnet settes på en hard prøve når den unge gutten med en skarp hjerne sendes til Beijing. Der blir trøkket fra storsamfunnet enormt.
Korrupsjonen. Den største usikkerheten tror jeg knytter seg til velstandsutvikligen. Verdenshistoriens største folkevandring med så mange som kanskje 150 millioner kinesere på flukt fra landsbygda, kan utløse en sosial uro som igjen kan føre til nye reformkrav. Kanskje ikke et krav om et demokrati, slik vi kjenner det i Vesten. Men krav om å få slutt på korrupsjonen og krav om nye ledere kan utløse en prosess som dagens makthavere ikke har løsningen på.
-Beijing bare skifter ut den lokale ledelsen hvis det blir problemer i en provins, bedyrer Albin en kveld. Men når vi begge for tygget på hva sosial uro kan føre til, har ingen av oss en opplagt løsning.
Et varsel. Finanskrisen høsten 2008 utløste sikkert en viss aktivitet i Beijing. Det ble med noen tilsynelatende dramatiske meldinger om at noen titusener hadde mistet jobben da bremsene ble satt på i Vesten og bestillingene for 2009 uteble.
Takket være Albins evne som tolk for oss, ble det mange interessante debatter med snakkesalige kinesere. 20 timer på toget fra Guilin til Shanghai var på mange måter høydepunktet.
Søkkrik rødegardist. Der møtte vi rødegardisten som gikk makt under Mao og som etter firerbandens fall og Dengs nye økonomiske politikk raskt fikk en toppjobb under den nye, kinesiske kapitalismen. Alt har skjedd så raskt. Det er nesten umulig å fatte hvordan det kunne skje så raskt. Nå har Kina passert Tyskland som "Verdens største eksportør". Jeg venter spent på den boka som kan forklare meg hvordan dette ble mulig. Den enste parallellen jeg kan se, er tyskernes dramatiske etterkrigstid. Vest-Tyskland gikk fra "År null" i 1945, til å bli økonomisk verdensmester i løpet av 50 år. Men kineserne klarte det samme på 30 år.
Sensur, og så? Vesten gjør klokt i å følge med på utviklingen i Kina. Spennende er det når Google nekter å være med på sensuren av www.google.cn. Jeg opplevde selv hvor ille det var ikke å kunne oppdatere Facebook-sidene mine fra Midtens rike. Det manglet ikke på nettilgang, men der oppdaget jeg raskt sensurens klamme hånd.
Spennende blir det hvordan Kina takler kravene fra massene om reformer. De økonomiske reformene er forlengst en suksess. Men korrupsjon og ikke minst miljøproblemer har gitt mange kinesere i alle fall noe å tenke på. I Shanghai (med 16 mill. innbyggere!) var sikten på noen hundre meter. Først da nordavinden kom feiende, lettet smogen over Beijing.
Det store spranget. Knappe 2000 kilometer mot sørvest, ikke langt fra Vietnam, merker dongfolket at livet blir lettere. I 2013 kobles de 5000-6000 innbyggerne i Zhaoxing til storsamfunnet via motorveien og lyntoget.
Da skjer nok det samme som for et par år siden skjedde i Xijiang. Sentralregjeringen og provinsregjeringen pusser opp landsbyen etter alle kunstens regler. Og så må turistene betale 50 kroner (og det er mange penger i Kina!) for å komme inn Zhaoxing. Det er usikkert hvor lenge turistene får filme slaktingen av grisene i nabohuset. I Xijiang ble mange av oss vekket av dødsskrikene fra griser som måtte bøte med livet for at vi skulle få et skikkelig måltid noen timer senere.
Ut av isolasjonen. Men i Pingtuan ca 40 kilometer nord for Zhaoxing, er hverdagen fortsatt enkel for inbyggerne. Der fikk de vei i fjor, strøm fikk de for ni år siden. Da myndighetene i provinshovedstaden spurte dem hva de ville ha, strøm eller vei, vant kvinne frem med krav om at elektrisiteten hastet mest.
-Jeg ønsker meg aller mest internettforbindelse, sukket læreren i den lille landsbyen ca 1000 meter over havet. Det nye tusenåret bragte én viktig nyhet for innbyggerne. Nå går alle barna på skole, for ti år siden lærte bare hvert tredje barn å lese og skrive.
PS!
Hvis du vil vite mer om dongfolket og det vi opplevde, kan du jo se litt på det reiseselskapet vi til slutt valgte. "Vår reise" gjentas til høsten!
