Da Muren revnet

Natten mellom 16. og 17. oktober 1989 forsto vår bussjåfør hva som var forferderlig galt i DDR. Det forteller han oss når vi ruller inn i Leipzig 25 år etter at den fredelige revolusjonen startet i det østlige Tyskland. 

Daglig tenner folk lys i Nicolaikirche.

Vi stiger inn i Nicolaikirken i gamlebyen i Leipzig. Det gjør et sterkt inntrykk på en gjeng med nordmenn å komme inn i denne kirken. Like utenfor finner vi sporene etter oppstanden mot 40 års kommunistisk voldsherredømme. Ikke alle vet at det var i nettopp denne kirken at den fredelige revolusjonen innledes. 

Tidsvitnene fra slutten av 1980-årene er blitt gråere i luggen. Men de glemmer ikke. Og vi treffer dem  overalt. Også i bussen som bringer oss fra Berlin via Dresden til Leipzig. 

- Jeg jobbet i den nasjonale folkehæren (NVA) i etterretningsbataljonen helt til langt ut i 1990. De såkalte mandagsdemonstrasjonene hadde pågått siden begynnelsen av september 1989. Men denne mandagen 16. oktober ble soldater beordret til Berlin og de hadde skarp ammunisjon med seg,  forteller vår sjåfør.

En varm sensommerdag får jeg høre historien. Gradestokken kryper opp mot 25 grader. Vi er på vei fra Dresden til Leipzig. 

Vår mann bak rattet er en typisk østtysker. Ungdomsårene opplevde han i Arbeider- og bondestaten DDR. Han lærte seg flytende russisk. Han var på ingen måte opposisjonell. Faren hans var ansatt i det forhatte Folkepolitiet. 

Vi har reist til det østlige Tyskland for å finne ut hvorfor Muren falt. Bare fem måneder etter blodbadet på Den himmelske freds plass, endte opprøret i DDR uten et blodbad 9. november 1989. 

"Wir sind das Volk", ropte folket i gatene. 

"Wir bleiben hier", runget det. 

"Keine Gewalt", var slagordet. 

Vår mann bak rattet var ingen fiende av staten. Han tilpasset seg. Som så mange andre. Men det får være grenser. 

- Kommunismen er i prinsippet bra, men det gikk galt i DDR, forteller vår sjåfør. 

Folk strømmer til Nicolaikirche.

Nettopp i Nicolaikirken startet fredsbønnene i 1988. Aktivister ville vise at de ikke ønsket at atomkappløpet mellom Øst og Vest skulle fortsette.  Det var forlengst duket for fredelig revolusjon i Polen. Solidaritet hadde kjempet seg til samtaler med myndighetene. Da ungarerne 2.mai 1989 klippet opp jernteppet mot Østerrike, var det klart. Noe måtte skje i DDR også. 

- Bedraget gikk opp for meg etter at soldatene ble kalt tilbake til forlegningene utpå natten 17. oktober. Jeg visste at soldatene fikk utlevert skarpe skudd. Da ledelsen i hæren utpå dagen sa at de hadde delt ut gummikuler, forsto jeg at systemet var fortapt, forteller han rolig. 

Tre uker senere var alt over. Vår sjåfør mistet Murens fall. Han var sammen med en kjæreste på en romantisk film. Da han kom ut, fikk han høre at den reneste action-thrilleren utspant seg på grensen til Vest-Berlin. 

- Jeg og faren min ble gransket etter Murens fall. Vi hadde ikke gjort noe galt. Vi var bare med i systemet, slik mange var. Men jeg jobbet jo ikke lenge i den østtyske hæren, forteller han. 

Vi i bussen er godt over 60. Vel, vi er rundt 70, mange av oss. Vi husker jo byggingen av Muren. Og Murens fall skjedde i går, omtrent. 

Vi går til det såkalte Runde Ecke der det hemmelige politiet Stasi hadde sitt hovekvarter i Leipzig. Da frykten for dem var blåt vekk i midten av oktober, tok 300.000 demonstranter til gatene. De lyste opp bygningen ved ringveien rundt gamlebyen. 

4. desember 1989 okkuperte innbyggerne av Leipzig Stasi-hovedkvarteret. 3. oktober 1990 var de to tyske statene gjenforent. 

Norge og DDR. Åpenhet?

Her havnet DDRs politiske fanger. 

Åpenhet var slagordet etter 22. juli. Åpenhet er ikke slagordet for å rydde opp i Norges forhold til DDR. Stasi-helvetet er endevendt i Tyskland. Hvorfor får vi ikke vite omfanget av DDRs spionvirksomhet i Norge?

"Kjemper for taushet", lyder tittelen på et debattinnlegg i Aftenposten lørdag 12. november. (Det ligger ikke på Nettet ennå). Einar Kr. Steffenak klager i debattinnlegget over at det her i landet ikke er mange som slåss for å få til en åpenhet rundt nordmenns kontakter til DDR-regimet.

Tankevekkende er det å lese at en svensk historiker, Birgitta Almgren, gikk rettens vei og fikk tilgang til det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv over svensker med tilsknytning til det østtyske Stasi. Hun hadde fri tilgang til de tyske arkivene.

Almgren skrev boka "Inte bara spioner", men får ikke lov til å oppgi navnene på svensker i Stasi-arkivene.

POT endevendt.
Hvorfor er det slik at vi endevendte Politiets overvåkingstjeneste (POT) på 90-tallet, men tilsynelatende ikke ønsker å finne ut omfanget av norske kontakter med f.eks. Stasi?

Lørdagens artikkel får meg til å spole  tilbake i tid. Fem år etter Murens fall fikk jeg fikk jeg tilgang til deler av det østtyske UDs arkiver. Fire år tidligere hadde en forsker, Michael Scholz, vært i det samme arkivet. Arkivet ble stengt Tyskland ble samlet 3. oktober 1990. Men sommeren 1994 ble det gjenåpnet. Alt arkivmateriale frem til 1963 ble frigitt for vel 17 år siden. Artikkelen i Aftenposten i 1994 skapte i sannhet oppstandelse.

Uviktige Norge, men...
Allerede i 1994 konkluderte Scholz med at mappene om Norge i det østtyske UD var tynne. Det hadde jeg jo selv sett.

- Det finnes langt mer materiale om Sverige og Danmark, sa Scholz til meg i 1994. Norge var ikke viktig for DDR.

Hvorfor får vi ikke vite mer om det lille som finnes? Norske politikere og journalister har vært i søkelyset. Norske sympatører med DDR har forlengst tatt avstand fra egne uttalelser og skriverier om DDR-staten.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitter helt sikkert på arkiver fra DDRs glansdager. Og PST har helt sikkert gode kontakter i "vennligsinnede tjenester", som det ofte kalles. Tyskerne har forlengst systematisert de 180 kilometerne med Stasi-arkiver. Amerikanerne sikret seg noen CD´er med oversikt over alle utenlandsagentene til DDR.

Avskjediget. 
Tyskere som søkte stillinger i stat eller lokalforvaltningen, måtte fortelle alt om sine forbindelser med det forhatte Stasi. Dersom de ikke gjorde det, og ble oppdaget, var avskjedigelse ofte utfallet. De første årene datt skjelletene ut av utallige skap i Tyskland. Nå er det ikke lenger lov å spørre jobbsøkere om eventuell Stasi-fortid.