 |
| Her havnet DDRs politiske fanger. |
"Kjemper for taushet", lyder tittelen på et debattinnlegg i Aftenposten lørdag 12. november. (Det ligger ikke på Nettet ennå). Einar Kr. Steffenak klager i debattinnlegget over at det her i landet ikke er mange som slåss for å få til en åpenhet rundt nordmenns kontakter til DDR-regimet.
Tankevekkende er det å lese at en svensk historiker, Birgitta Almgren, gikk rettens vei og fikk tilgang til det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv over svensker med tilsknytning til det østtyske Stasi. Hun hadde fri tilgang til de tyske arkivene.
Almgren skrev boka "Inte bara spioner", men får ikke lov til å oppgi navnene på svensker i Stasi-arkivene.
POT endevendt.
Hvorfor er det slik at vi endevendte Politiets overvåkingstjeneste (POT) på 90-tallet, men tilsynelatende ikke ønsker å finne ut omfanget av norske kontakter med f.eks. Stasi?
Lørdagens artikkel får meg til å spole tilbake i tid. Fem år etter Murens fall fikk jeg fikk jeg tilgang til deler av det østtyske UDs arkiver. Fire år tidligere hadde en forsker, Michael Scholz, vært i det samme arkivet. Arkivet ble stengt Tyskland ble samlet 3. oktober 1990. Men sommeren 1994 ble det gjenåpnet. Alt arkivmateriale frem til 1963 ble frigitt for vel 17 år siden. Artikkelen i Aftenposten i 1994 skapte i sannhet oppstandelse.
Uviktige Norge, men...
Allerede i 1994 konkluderte Scholz med at mappene om Norge i det østtyske UD var tynne. Det hadde jeg jo selv sett.
- Det finnes langt mer materiale om Sverige og Danmark, sa Scholz til meg i 1994. Norge var ikke viktig for DDR.
Hvorfor får vi ikke vite mer om det lille som finnes? Norske politikere og journalister har vært i søkelyset. Norske sympatører med DDR har forlengst tatt avstand fra egne uttalelser og skriverier om DDR-staten.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitter helt sikkert på arkiver fra DDRs glansdager. Og PST har helt sikkert gode kontakter i "vennligsinnede tjenester", som det ofte kalles. Tyskerne har forlengst systematisert de 180 kilometerne med Stasi-arkiver. Amerikanerne sikret seg noen CD´er med oversikt over alle utenlandsagentene til DDR.
Avskjediget.
Tyskere som søkte stillinger i stat eller lokalforvaltningen, måtte fortelle alt om sine forbindelser med det forhatte Stasi. Dersom de ikke gjorde det, og ble oppdaget, var avskjedigelse ofte utfallet. De første årene datt skjelletene ut av utallige skap i Tyskland. Nå er det ikke lenger lov å spørre jobbsøkere om eventuell Stasi-fortid.
Bra artikkel, men litt oppdatering: En av de fremste kjennerne av Stasi, Helmut Müller-Enbergs, hevder at Norge er undervurdert i Stasisammenheng. Han har kunnet arbeide med de andre nordiske land, men tilgangen til materiale i Norge er langt vanskeligere. Kartotekkort som de andre nordiske land stiller til rådighet, blir ikke lagt frem her.
SvarSlettDet er all grunn til å tro at nordmenn i fremtredende posisjoner har hatt tett/for tett konrakt med Stasi. I Sverige var disse å finne media, akademia, blant lærere og ungdomspolitikere. En Stasikilde sa selv til professor Almgren at man ikke trengte verve toppolitikere (i prakis fra sosialdemokratene) eller fra kultureliten, de var allerede så vennlig innstilt til DDR at de opplyste om det DDR ønket å vite. Undres på om det var slik i NOrge og. Mitt svar - gitt de politiske strømningene på 60-90-tallet blant AUF-ere, skuespiller, journalister i Nrk (SVRK?)osv. er 96 % ja. Hvem husker Olof Palmes varme, lange og gode samtaler med Honnecker i 1984. Ikke bare Pär Ahlmark som skrev om dem. Hva gjorde norske politikere? Jeg/vi har rett til å vite hvem de var de som aktivt kjempet for et regime som ville drepe demokratiet. Får vi det? Om vi vil. Men det sitter mange propper i systemet som vil hindre åpenhet. De ville ha det om Lundkommisjonen som undersøkte hva det demokratiske Norge gjorde for å se hva fellow travellers var med på. De brukte midler som ikke var demokratiet verdig. Men de menneskene Pot holdt øye med, ville gitt oss et diktattur og en politstat som var hinsides det vil kan forestille oss i vårt fredelige -men akk så naive - land. Jeg vil vite hvem disse demokratisvikerne var/er (et uttrykk fra Erik Solheim 1993 om dette, men i dag hyller han Deng og reiser til Cuba uten å ta opp dissidentenes sak - trist, trist). Selvsagt skal vi ikke begå represalier mot dem - men vi vil har et åpent Norge - eller er noen fredet for evigheten som Jan Bøhler de facto går for
Kan det hende at den åpenheten kommer etter det du skrev i Aftenposten? Takk for oppdateringene! POT brukte min artikkel fra 1994 som skalkeskjul for (ulovlig?) å gå i gang med etterforskning av Berge Furre. Min artikkel fra ett arkiv var jo et syltynt grunnlag å gå i gang på.
SvarSlettÅpenhet burde være en selvfølge i slike saker.