onsdag 16. november 2011

Digital revolusjon. I praksis?

Hvor går Aftenposten?
Norske aviser tjener for lite på nett. Og grunnfjellet for papirutgaven trues av en ny finanskrise. Tvinger det fram en raskere overgang til betaling fra brukere av nettutgavene? Det kan fort bli resultatet.

Etter snart fire år utenfor Aftenposten, forsøker jeg likevel å følge med hvordan den digitale hverdagen er for papiravisene. Da er det interessant å se hvordan "bjellesauene", lederne i Norges største avis, oppfører seg i den digitale hverdagen.

Det er lenge siden jeg oppdaget at den mest aktive av redaktørene i Aftenposten i sosiale medier som Twitter, er Kjersti Løken Stavrum.

853 tvitringer er kommet fra hennes konto, @LokenStavrum. Sjefen sjøl, Hilde Haugsgjerd (@HildeHaug) har gått på lufta 35 ganger i denne sosiale kanalen. Digitalredaktør Skjalg Engebø (@SkjalgEngebo) har notert seg for syv tvitringer.

Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås tar innersvingen på dem alle. Over 3600 ganger har han meddelt seg via Twitter. Det innebærer at han er blant dem som vet mest om hvordan de sosiale mediene fungerer. Det preger også kultursidene etter omleggingen av Aftenposten for noen uker siden.

Et tegn?
Den ujevne bruk av de sosiale medier blant redaksjonstoppene i Aftenposten kan være et tegn på at ikke alle har tatt inn over seg at noe skjer der ute. Selv om det gang på gang understrekes at avisen er på vei ut i den digitale fremtiden.

Omstillingsprosessen fra papir til nett er smertelig. Og den går lynraskt. Nå drøfter Schibsted hvordan avisene skal ta seg betalt for kvalitetsjournalistikk. Da er det kanskje typisk at den interessante saken på side 8 og 9 i onsdagens kulturdel i Aftenposten om bråbrems for papirutgavene, ved middagstider samme dag, ikke var lagt ut på aftenposten.no.

Men hvorfor ligger da heller ikke denne artikkelen på Aftenpostens iPad-utgave? Jeg betaler vitterlig penger for å lese denne utgaven, akkurat som jeg betaler for å lese A-magasinet på iPad. Min siste utvei blir da å lese artikkelen i eAvisen.

Uforløst. 
Har Aftenposten funnet den riktige veien til de digitale leserne? Det vet jeg ikke, men jeg føler at det er noe uforløst over satsingen.

Kjensgjeringene siger inn over redaksjonene i papiravisene, tror jeg. Enten man liker det eller ikke, fremtidens lesere kommer til å befinne seg i de digitale mediene.

Selv om mange mener jeg er nerd og følger godt med i de sosiale medier, må jeg tvinge meg selv til å ta et digitalt løft og lese hva Folket mener om ditt og datt. Vi som er født i første halvdel av forrige århundre tenker helt annerledes en generasjon Y. De som er født mellom 1978 og 1990, er stort sett heldigitale.

Det eneste sikre for papiravisene nå, er at usikre tider står foran dem. Det blir en krevende øvelse både å holde orden på inntekter og utgifter, samtidig som nyheter og all annen informasjon migrerer til det digitale markedet.

Test.
I dag gjorde jeg et journalistisk eksperiment. Jeg spurte NRKs programdirektør på Marienlyst, Per Arne Kalbakk, via Twitter, om NRK vurderer å sende rettssaken etter Utøya-massakren Live.

Lynraskt kom svaret om at statskanalen vurderer å sende deler av rettssaken til de tusen hjem. Men vitneforklaringer og Breiviks forklaringer, de sendes ikke ut, tvitrer Kalbakk.

Hadde avisledere svart like raskt? Og hvis det hadde drøyd noen timer, hva er årsaken?

tirsdag 15. november 2011

Geriljakrig i kulda

Vi fryser! Varmepumpe, takk!
Litt dramatisk, kanskje, men hva gjør man ikke for å kutte strømregningen med 35 %? Jeg har fått tilslagn om 3000 kroner i støtte fra Oslo kommune til å sette inn varmepumpe. Men borettslaget nøler. Varmepumpe støyer visst for meget.

Sjokket fikk vi for snart ett år siden. Da det var på det verste, viste enkel matematikk at det kostet 189 kroner døgnet å varme opp vår enkle borettslagsleilighet på vel 100 kvadratmeter.

Nå har også jeg sett lyset, og har kastet meg ut på nettet. Varmepumpe!

1 til 6?
Markedet er stort, men jeg endte med en meget anerkjent pumpe, som går for det nordiske klima. 1000 Watt inn i pumpa, og nesten 6000 Watt inn i boligen.

- Nå kan du slå av varmeovnene, eller i alle fall sette dem på 18 grader, var rådet fra min energiske rådgiver.

Men så er det altså fellesskapet!

1. Varmepumper er ikke pene. Hva sier naboene?

2. Varmepumper lager støy. Hva sier naboene?

Kutt, kutt, kutt!
Nå begynte geriljakrigen. Jeg ringte til en avis nær meg. Og fortalte den ulykkelige historien om familien som ville kutte energiregningen. Jeg har ikke glemt hva som tenner en journalist!

Nå har journalisten forlatt åstedet. Fotografen også. De har festet den siste strømregningen med oversikt over forbruket til et digitalt bilde. Eieren av boligen (les: jeg) forteller de nakne fakta.

Makta rår!
Det viser seg jo at styret i borettslaget har makta. De kan stoppe alt som skjer utenfor selve boligen. Det er jo ikke bare bare å sette i gang!

Den samme konklusjonen trekker også jurister som min kollega i den nærstående avisen har snakket med.

Nå venter jeg i spenning på avisoppslaget!

Lydløs Tigerstad? 
Men før notatblokka blir lagt igjen, åpner jeg døren til verandaen. Det er ikke til å ta feil av. Støyen fra Tigerstaden denne kalde novemberdagen, er øredøvende.

Vi kommer ikke til å høre varmepumpa på grunn av det pulserende livet i en levende by! Og hvem ligger og soler seg i hagen midtvinters når varmepumpa går på høygir?

Den beste nyheten for avisene er at borettslaget sier nei til varmepumpe, men ja til støy fra byen.

Best i Oslo.
Jeg glemte en viktig ting. Trolig bor jeg i Bakkebygrenda. Antagelig bor jeg best i Oslo. Det vet i alle fall de som nylig betale 52.000 kroner kvadratmeteren for å flytte inn i borettslaget. Og nå får de 2000 kroner måneden i strømregning.

Følg med! Her kommer flere kapitler!

søndag 13. november 2011

Verdens største lesesirkel!

Fremtiden!
Sosial lesing? Smak på ordet. Det kommer til en iPad eller et annet lesebrett nær deg. Lesere av e-bøker i USA vet hva Readmill er.

Selvsagt er dette noe som stormer frem. I USA. I Norge og andre europeiske land går det ikke fullt så fort.

Per Kristian Bjørkeng har lenge forberedt Aftenpostens lesere på den nye framtida for bokelskere. Han har forlengst konstatert at det ikke er lett å få i gang et system for digitale bøker.  Forlagene stritter i mot. De ser at bunnlinjen ryker hvis alt slippes løs.

I siste utgave av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel, leser jeg om hva som skjer i bokmarkedet i Tyskland. Konklusjonen der er jo at tyskerne ligger fem år etter amerikanerne. Også tyske utgivere holder fast ved livsløgnen om den digitale boka er et forbigående fenomen. Omtrent slik som Internett var i 1995.

Social reading var total ukjent for meg. Men da er det jo bare å google litt.  Det handler selvfølgelig om e-bøker. I prinsippet skal du altså kunne dele de notater du gjør i en e-bok med andre leser av den samme boka. Og når noen lurer på hvor langt du er kommet i boka, er ikke sidetallet svaret du gir, men hvor mange prosent av boka du har lest!

Jeg har jo lest noen  ebøker selv. Det var nyttig å lese Mandelas selvbiografi ($ 9) på Padda. Fint var det også at jeg kunne slå opp ord jeg ikke forsto. Det var bare å holde pekefingeren på det uforståelige ordet inntil Oxford Dictionary forklarte meg betydningen.

En av de digitale lesesirklene på nett heter  Readmill. Tenk dere hva som hadde skjedd hvis Karl Ove Knausgård bøker hadde havnet i en sosial lesesirkel!

Ha en god lesedag! Selv skal jeg pløye meg videre i den meget analoge mursteinen til Tor Bomann-Larsen om kong Haakon fra 1928 til 1940.

lørdag 12. november 2011

Norge og DDR. Åpenhet?

Her havnet DDRs politiske fanger. 
Åpenhet var slagordet etter 22. juli. Åpenhet er ikke slagordet for å rydde opp i Norges forhold til DDR. Stasi-helvetet er endevendt i Tyskland. Hvorfor får vi ikke vite omfanget av DDRs spionvirksomhet i Norge?

"Kjemper for taushet", lyder tittelen på et debattinnlegg i Aftenposten lørdag 12. november. (Det ligger ikke på Nettet ennå). Einar Kr. Steffenak klager i debattinnlegget over at det her i landet ikke er mange som slåss for å få til en åpenhet rundt nordmenns kontakter til DDR-regimet.

Tankevekkende er det å lese at en svensk historiker, Birgitta Almgren, gikk rettens vei og fikk tilgang til det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv over svensker med tilsknytning til det østtyske Stasi. Hun hadde fri tilgang til de tyske arkivene.

Almgren skrev boka "Inte bara spioner", men får ikke lov til å oppgi navnene på svensker i Stasi-arkivene.

POT endevendt.
Hvorfor er det slik at vi endevendte Politiets overvåkingstjeneste (POT) på 90-tallet, men tilsynelatende ikke ønsker å finne ut omfanget av norske kontakter med f.eks. Stasi?

Lørdagens artikkel får meg til å spole  tilbake i tid. Fem år etter Murens fall fikk jeg fikk jeg tilgang til deler av det østtyske UDs arkiver. Fire år tidligere hadde en forsker, Michael Scholz, vært i det samme arkivet. Arkivet ble stengt Tyskland ble samlet 3. oktober 1990. Men sommeren 1994 ble det gjenåpnet. Alt arkivmateriale frem til 1963 ble frigitt for vel 17 år siden. Artikkelen i Aftenposten i 1994 skapte i sannhet oppstandelse.

Uviktige Norge, men...
Allerede i 1994 konkluderte Scholz med at mappene om Norge i det østtyske UD var tynne. Det hadde jeg jo selv sett.

- Det finnes langt mer materiale om Sverige og Danmark, sa Scholz til meg i 1994. Norge var ikke viktig for DDR.

Hvorfor får vi ikke vite mer om det lille som finnes? Norske politikere og journalister har vært i søkelyset. Norske sympatører med DDR har forlengst tatt avstand fra egne uttalelser og skriverier om DDR-staten.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitter helt sikkert på arkiver fra DDRs glansdager. Og PST har helt sikkert gode kontakter i "vennligsinnede tjenester", som det ofte kalles. Tyskerne har forlengst systematisert de 180 kilometerne med Stasi-arkiver. Amerikanerne sikret seg noen CD´er med oversikt over alle utenlandsagentene til DDR.

Avskjediget. 
Tyskere som søkte stillinger i stat eller lokalforvaltningen, måtte fortelle alt om sine forbindelser med det forhatte Stasi. Dersom de ikke gjorde det, og ble oppdaget, var avskjedigelse ofte utfallet. De første årene datt skjelletene ut av utallige skap i Tyskland. Nå er det ikke lenger lov å spørre jobbsøkere om eventuell Stasi-fortid.

fredag 11. november 2011

Utøya 16 uker etter...

Minnesteinen ved Utvika Camping
- Min mor er her for første gang, forteller den unge AUFeren. Noen hundre meter unna ligger Utøya. Alt er stille denne novemberdagen. Redningsmennene har forelengst forlatt Utvika Camping.

Selvsagt fulgte jeg de dramatiske timene denne sommerfredagen. Og jeg ser sporene i Oslo sentrum nesten daglig.

Nesten fire måneder etter 22. juli, drar jeg for første gang til Utvika Camping. Til stedet der 250 ungdommer ble reddet av turister og andre frivillige.

Kameraet har jeg slengt over skulderen. Det er en gjørmete sti ut til båthavna. Plankene i den søkkvåte stien redder meg.

En mor og en sønn.
Da jeg kommer meg ut på moloen, ser jeg de fire som er på vei inn til campingplassen. Vi slår av en prat. Raskt forstår jeg alvoret. Dette er en av de overlevende som er tilbake. Sammen med moren sin. Og trolig en bistandsadvokat.

Kameraet blir hengende på skulderen. Dette er ikke tid for jobb.

Rolig forteller den unge mannen at moren er her for første gang. Hun er fra et europeisk land som har lidd mye mer enn Norge noen gang har lidd. Massakre var hverdagskost i hjemlandet hennes. Nå var det på nippet til at hennes sønn ble det 70. offer på Utøya.

Deres historie gjør inntrykk. Som journalist dekket jeg Alexander Kielland-katastrofen i 1980 og brannen om bord i Scandinavian Star (1990). 124 døde da boligplattformen kantret. 159 mennesker ble funnet døde da fergen ble slept inn til Lysekil denne påsken. Derfor vet jeg litt om hva folk utsettes for når en katastrofe velter inn over oss.

Det svarte dypet. 
Jeg blir i havna på Utvika Camping en halvtimes tid. Nå er jeg helt alene. Campingplassen har gått i dvale. Vi venter bare på den første snøen. Og at isen skal skjule det svarte dypet.


August 2011
Kontrasten er enorm på den gamle riksveien som i sommer ble hovedveien mellom Oslo og Hønefoss fordi Nestunnelen på E16 var stengt. Etter 22. juli vokste det frem et minnesmerke på knausen like ved kaia der "Thorbjørn" ligger fortøyd.

I uke etter uke stoppet folk ved denne knausen. Blomster, flagg, hilsener og lys fyllte den lille knausen. Nå er trafikken forsvunnet. Sola også. Men minnesmerket er like friskt og levende.

November 2011
Mitt høstlige besøk faller sammen med justisminister Knut Storbergets redegjørelse om 22. juli i Stortinget. Etter å ha hørt redegjørelsen og noen timer senere ha sett de to minnesmerkene ved Utøya, undres jeg. Hvor ble det av samholdet etter terrorhandlingene?

Kanskje det var riktig, slik det ble sagt på en eller annen radiokanal i går. Nasjonens reaksjon etter terrorhandlingene var sunn. Men de holdningene som folk viste, var unntaket. Hverdagen kommer alltid tilbake.

Nå letes det etter svar. Det politiske Norge vil ha svar. Bistandsadvokatene vil ha mer informasjon. Samfunnet vil beskytte seg.

Veien videre.
På moloen her knappe 5 mil utenfor den politiske støyen i Stortinget, leter en mor og en sønn etter veien tilbake til et normalt liv. Nesten fire måneder tok det for moren å komme hit ut. Det kan fort bli en kronglete vei. Motbakker kommer.

Flere enn henne bør søke roen i Utvika. "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk på så mye kjærlighet vi kan vise sammen", er budskapet på minnesteinen som campinggjestene og beboerne har reist.

onsdag 9. november 2011

Tatt av de sosiale medier.

Håpløs analog utgave!
Nyhet 1.Vi fikk nye naboer for noen måneder siden. Nå er vi også naboer på Facebook. Da er det lett å gi beskjed om hvem som passer postkassene når noen er borte.

Nyhet 2. I går kunne jeg ikke gå på møte om de sosiale nettverkene som omgir oss. Da var det greit å få løpende referat via Twitter.

Det er ca 30 kilo og 30 år siden karrikaturen til høyre ble laget. Skjegget er det eneste jeg har beholdt. Men det er blitt grått!

Medierevolusjon snakker journalister om. For 30 år siden snakket vi om datamaskiner. Vi så for oss en tid uten typrografenes monopol i produksjonen av artiklene våre.

Revolusjon
For 22 år siden lærte amerikanerne meg å bruke det produksjonsanlegget Aftenposten skulle installere. Det skjedde nøyaktig samtidig med en revolusjonen som fulgte med Berlinmurens fall. De dramatiske begivenheten kom rett inn på skjermene våre i Sacramento i California.

Den digitale flodbølgen lot seg ikke stoppe, selv av en sterk grafisk fagorganisasjon. De siste to-tre årene har mediefolk opplevd at en revolusjon i bruken av de sosiale medier. Det innebærer at tidligere kollega Jørgen Lohne skriver i papiravisen,  men også har en egen side på Facebook. Selvsagt har Lohne en blogg. Den gir ham enda kanal til leserne. Strevsomt, sikkert, men enda bedre for hans trofaste lesere av rapportene fra Midt-Østen. Den politiske revolusjonen var utenkelig uten de sosiale mediene.

Hva nå?
I de gode, gamle papiravisene har endringene vært dramatiske. Jeg syntes alltid det var interessant å lese Editors & Publishers på papir. Nå leser jeg fagstoffet fra mine amerikanske kolleger på nettet. I den ferskeste bloggen ber fagfolkene på den andre siden av Atlanterhavet oss europeere legge mer vekt på Facebook!

Facebook hevder nå at de  har registrert 750 millioner aktive brukere. Annonseomsetningen via Facebook skal ha kommet opp i vel 11 milliarder kroner i fjor. Da blir det viktig, mener Editors & Publishers, også for avisutgivere å utnytte Facebook.  I følge amerikanske tall fra alexa.com er brukere av Facebook i snitt innom 26 minutter av gangen!

Avislesere, derimot, oppholder seg på nettstedet de velger, bare mellom 3 og 5 minutter! Tidstyven er Facebook, ikke nettavisene.

Facebook
Dermed er Facebook kommet for å bli. Slik enkelte nektet å tro da Internett dukket opp for godt over 15 år siden.

New York Times har 300.000 digitale abonnenter. I Norge er tallene beskjedne, og "opplaget" er ikke noe aviseierne slår i bordet. Jeg betaler villig for å grave litt dypere ned i de digitale mediene. Finansminister Sigbjørn Johnsen får 7 kroner hver gang jeg kjøper Der Spiegel. Det gjør jeg som regel ved 8-tiden hver søndag.  35 kroner er ingen ublu pris, særlig ikke når det koster nesten 30 kroner mer å få papirutgaven (to dager senere) hos Narvesen!

VG leder
Jeg skal ikke fortelle avisutgivere hvordan de skal møte den digitale fremtiden. Men min påstand er at heller ikke norske aviser kommer unna kravet om at det må bygges et sosialt nettverk rundt de digitale avisene.

VG ligger lengst fremme. De vil ha penger av dem som kaster seg ut på VG+ eller vil lese VG Helg på sin iPad.

Aftenposten forlanger nesten 600 kroner året fra papirabbonenter som vil ha den digitale pakken med A-magasinet og papiravisene som PDF-filer.

Bråstopp!
Begge avisene satser tilsynelatende mye på å trekke leserne inn i debatten. "Bråstopp for dieselbil-interesse" sto det på vg.no onsdag. Leserne ga i alle fall full gass da de ble bedt om å si sin hjertens mening om forslaget fra Regjeringen om å gjøre dieselbilene dyrere.

VG er forlengst Norges største nettsted selv om papirutgaven har overlatt førsteplassen til Aftenposten. Vinnerne på lang sikt blir trolig det mediehuset som trekker til seg flest folk. Også folk som vil betale for seg, slik de har gjort siden tidenes morgen når det gjelder papiraviser.

Finn.no
Aftenposten la gullegget da de tok kontrollen med finn.no. I tillegg til at det er blitt et av de største nettstedene i landet, trykker finn.no i praksis penger til Medie Norge.

Samtidig kutter Medie-Norge så blodet spruter. 200 årsverk skal vekk i Schibsted. Kolleger ringer meg og spør hvordan det var å bli førtidspensjonert for snart 4 år siden.

- Se hvor lykkelig jeg er! forteller jeg tvilerne.

- Hva gjør du? spør mange.

- Det jeg alltid har gjort. Jeg skriver. Jeg blogger. Men det havner ikke i Aftenposten. Men lesere har jeg! understreker jeg.

Redaktør Monsen
Og i dag har jeg funnet ut at min mest vellykkede blogg hittil har vært "Dagbladet alltid foran?". Jeg vet hvor mange som har bladd i monsunen.blogspot.com. Nå vet jeg at tre av naboene mine har lest hva jeg skrev. Erik, rett over gata, er blitt abonnent. Men han betaler ikke noe til meg! Sånn sett er sjefredaktør Hilde Haugsgjerd og jeg i samme båt.

Jeg må sjekke om naboene over meg leser bloggen min. Foreløpig får de Aftenposten i postkassa, de også.

mandag 7. november 2011

Dagbladet alltid foran?

Sjelden stjæler jeg hele artikler og publiserer dem på min egen blogg. Men nå er det alvor.

Artikkelen jeg nå stjæler, er skrevet av professor Stein ved universitetet i Bergen.  Han har lest Dagbladet i 21 dager, og har fortalt dette til leserne av Bergens Tidende noen timer før Brann røk på et smertelig tap i cupfinalen her østpå.

Hvor smertelig tapet er for Dagbladet, vet jeg ikke. Men avisens nye sjefredaktør John Arne Markussen har en jobb å gjøre.

Les Stein Kuhnles artikkel, og døm selv!

 Prolog
«Dagbladet alltid foran»
dokumentasjon:
«SÅ FARLIG er «sunt» SUKKER»
(5.10.11)
«God torsdag! Finn din lavkarbo-diett. 6
ulike kurer» (6.10.11)
«Alt om DIN NYE økonomi. Maten–
Bilen–Skatten–Barnehagen« (7.10.11)
«SE Clinton-kuren: Gå ned i vekt og få et
sunt hjerte» (7.10.11)
«ÅPENHJERTIG Drillo: – faren som
drakk; – sykdommen; – sviktet egne
barn« (8.10.11)
«IKKE GÅ I FELLA: Slik blir du en PENSJONSVINNER
» (8.10.11)
«DET BLIR FROST OVER HELE LANDET.
Nå kommer SNØKAOS og vinterføre»
(9.10.11)
«SE HVA DU KAN GJØRE SELV: Slik får
du SUPER-SØVN» (9.10.11)
«Gjør som PROFFENE: Slik blir BOLIGEN
din mer verdt» (10.10.11)
«Så lite mosjon kan redde HELSA.
6 enkle og effektive øvelser» (10.10.11)
«Livsvalgene som gir deg MEST LYKKE:
Ekspertenes 63 beste råd» (11.10.11)
«Advarer mot LAVKARBO-HELVETE: –
OPP I VEKT; FIKK HØYT KOLESTROL; –
SPISTE SEG DÅRLIG. Pernille besatt av
dietten» (12.10.11)
«SLIK VAR BREIVIKS TØFFE BARNDOM:
Vennene snakker ut»
(13.10.11)
«God torsdag! NATURMEDISINENE
SOM VIRKER BEST
– dokumentert effekt»
(13.10.11)
«1 AV 3 VOKSNE RAMMET:
BLODTRYKK-ALARM. 21 råd
som får ned trykket»
(14.10.11)
«AQUA-LENE GIKK AMOK: – KRASJET
MED BILEN; – RASERTE HOTELLROM; –
KASTET SEG PÅ SJØEN» (15.10.11)
«Dette koster lavkarbo-diettene: SE
PRISLISTA« (15.10.11)
«PRISRAS PÅ LEILIGHETER I FJELLET: Nå
gjør du høstens RÅESTE hyttekupp.
Dette må du passe på (17.10.11)
«Din mobil er en bakteriebombe»
(17.10.11)
«TUNGE KRIMINELLE: SLIK VIL DE
HEVNE SEG PÅ BREIVIK» (18.10.11)
«Lite søvn kan gi demens-symptomer. 9
faresignaler« (18.10.11)
«SLIK LAGER DU DITT EGET TESTAMENTE.
Få maks ARV: – konfliktene; – ekspertenes
råd» (19.10.11)
«God torsdag! Den mest effektive treninga:
Guiden for utrente, veltrente,
overvektige, småfeite, stressa«
(20.10.11)
«TIDAGERSVARSEL – Her kommer
HØSTSOLA» (20.10.11)
«Slik ble han JAGET I DØDSFELLA: KADHAFI
TRYGLET OM NÅDE» (21.10.11)
«Advarer mot feilbruk av medisiner:
GJØR DITT HJERTE TRYGGERE»
(21.10.11)
«SÅ LETT FÅR DU GULLPENSJON»
(22.10.11)
«FORSKERE AVSLØRER HELSE-bløffene»
(22.10.11)
«PASS OPP for disse medisinene –
BRUK KAN VÆRE DØDELIG. 23 PÅ RISIKOTOPPEN
» (24.10.11)
«ÅPENHJERTIGE ÅGE ALEKSANDERSEN
SNAKKER UT om selvmordsforsøket«
(25.10.11)
«SJEKK DIN biologiske alder«
(25.10.11)
«SØVN-problemene som SKADER HJERTET
« (26.10.11)
«HUN HAR DRØMMEKROPPEN»
(26.10.11)
«Stor treningsguide – hengemage; –
oppblåst mage; – dårlig holdning; –
stor mage« (27.10.11)
Epilog
First things first.
all gjengitt tekst er overskriftene på
hovedoppslag, og enkelte utvalgte sideoppslag,
hentet fra Dagbladets førstesider
i tiden mellom 5. og 27. oktober i
år. Veien til bedre søvn, super-søvn,
pensjon, gullpensjon, arv, helse, trening,
diett, bedre hyttekjøp, hjerte, og
flatere mage kan leseren delvis få gjennom
presise råd om 6 kurer til lavkarbodiett;
6 råd om enkle mosjonsøvelser;
63 råd om (mest) lykke; 21 råd om reduksjon
av blodtrykket; 9 advarsler om
demens; 23 advarsler om dødelige medisiner;
og 4 løsninger for flatere mage
– i alt blir dette i løpet av bare tre uker
hele 132 konkrete anvisninger for et
bedre liv.
Og stadig er det lenge til jul med nye
muligheter for mange dagbladførstesider
og nye råd, gjennomsnittlig mer
enn 6,2 råd pr. dag. Dagbladet alltid
foran. Eget velvære og egen livsstil må
være under kontroll før leserne kan
ledes til å skue ut mot et Europa som
skjelver økonomisk og politisk mer enn
noensinne på 60 år. Hvordan det går
med Europa betyr vel ikke så mye for
norsk politisk livskvalitet. Men sett fra
hovedstaden der Angela Merkel regjerer
kan det overflatisk virke som om
Dagbladets dagsorden i dag er like lite à
jour med Europas virkelighet som avisen
var den 10. november 1989 –
dagen etter at Berlin-muren falt og det
politiske Europa-kartet ble radikalt endret
– da hele Dagbladets førsteside,
med bilde og henvisning til intervju
med psykolog Magne Raundalen, var
prydet med oppslaget om «LA BARNA
BANNE«.

tirsdag 1. november 2011

Ja til EU?

Vel, svaret er krystallklart i Norge. 78 prosent sier Nei i Norge. Nei-flokken i Norge gleder seg sikkert til at det blir et rungende nei fra grekerne når de skal ta stilling til EUs redningsplan for Hellas og andre kriseland i Euro-sonen. 


Det er vel ingen som for alvor tror at det blir Ja-flertall når grekerne utpå nyåret skal ta stilling til den pakken som toppmøtet i EU kom fram til i forrige uke? 


Vi nordmenn går fri, sier nei-siden, og slår oljefondet vårt i bordet. Vel, 200-300 milliarder av dette fondet forduftet før EU-toppmøtet. Våre oljepenger har foreløpig tatt hånd om en prosent av alle verdens aksjer. Da merkes det når Frankfurt-børsen falt med rundt 5 prosent da finansmarkedet tirsdag morgen tok inn over seg at det greske folket, ikke regjeringen i Athen, har siste ord i denne saken. 


100.000 norske studenter har valgt å satse på fastrente. De som vil ha det i 5 år, kan sove trygt med 2,869 prosent rente!. Men hva med alle oss som ikke er studenter? Jeg har fått beskjed om at renta skal opp med 0,3 prosentpoeng. Årsak? Finansuroen i det europeiske markedet!


Dugnaden som tyskerne gikk med på for å redde Hellas og andre land i krise, er unik. Tyskerne er selv blitt reddet en gang. Den store redningsaksjonen var i 1948. Vest-Tyskland fikk en ny valuta og omfattende hjelp fra USA. Solidariteten med det nyfødte og skjøre vesttyske demokratiet som ble etablert i 1949, ga resultater. 


Da Tyskland ble samlet etter Murens fall i 1990, måtte vesttyskerne betale regningen for sine østtyske slektninger. Det ble overveldende dyrt. Selv søkkrike tyskere så at dette ikke gikk. Snart var det duket for en "solidaritetsskatt". Og tyske bileiere måtte ut med ca. 80 øre literen i ekstra drivstoffskatt. Dette var noen av tiltakene for å få det tidligere DDR på beina.


Igjen knaker det i systemet i det vestlige, kapitalistiske systemet. Siden 2008 er den ene redningspakken etter den andre lagt på bordet. Tyskerne har vært svært uvillige til å betale regningene denne gangen. - Skal vi betale regningen for grekere som lever over evne? ropes det på kneipene i Berlin.


Angela Merkel bøyet av til slutt, og fikk med seg de folkevalgte i Forbundsdagen. 


Redningspakken er enorm. 1 billion Euro. Eller 1000 milliarder Euro. Eller 8000 milliarder kroner. Nesten tre norske oljefond. 


Heldigvis for Papandreou tar ikke Merkel & Co en gresk vending og sender avtalen ut til det tyske folket. Det hadde garantert blitt et rungende nei. 


Nå kommer vi til å oppleve at grekerne gjør jobben for tyskerne og stemmer nei. Finansfolkene har forlengst forstått alvoret. Akjekursene går i kjelleren. 


Det norske oljefondet taper nye hundrevis av milliarder kroner. Og Kari og Ola Nordmann kan begynne å titte i postkassa etter nye rentebrev fra bankene sine. 


Tenk om noen i Nei til EU kan forklare meg hvordan dette egentlig henger sammen? Det er sikkert spennende å se hva som skjer i Hellas. Islendingene avviste jo avtalen som skulle gi kreditorene penger tilbake. Folk på saga-øya sa nei to ganger. Men det er bare 300.000 sjeler på vulkanøya. Det er 10,8 millioner grekere. Island er ikke med i EU, det er Hellas. 


Når må vi virkelig begynne å sette oljefondet inn i redningspakkene som skal berge Norges viktigste eksportmarked, EU? Når må norske politikere endelig begynne å si Ja til EU? 



Miljø? Ha!

Bare tull, ikke sant?
I dag kom skiltene opp på E18 på Frognerstranda. Jeg testet 60-sonen. Alle kjørte over meg. Verst var sjåførene i vogntogene.

Politiet har jo nok med overfallsvoldtekter i Tigerstaden. Og de har forlengst sagt at det ikke kommer på tale å knipe dem som gir blanke i miljøfartsgrensene også denne vinteren. Det er forsåvidt greit.

Hva som ikke er greit er hvorfor de setter opp skiltene. Ingen bryr seg om dem. Kanskje farten går litt ned når veiene blir glatte. Og når alle skal på jobb og hjem igjen, går det jo i lusefart. Kanskje gjennomsnittshastigheten langs Frognerstranda og ut mot Lysaker blir på 60 km/t.

Verst er altså dem som sitter i vogntogene. De holder maxfart, 90. Og de holder seg i venstre felt. Ingen normale bilister utfordrer doninger på opp mot 50 tonn. Ifjor varslet jeg eierne av tre slike uhyrer. En av dem holdt på å miste jobben fordi eierne av Bring ikke vil ha slike sjåfører.

Æsj, nå er jeg sur igjen! Men jeg skal gjennomføre min høyst private "hold-fartsgrensen-kampanje" også i år. Da sparer jeg dessuten drivstoff.