 |
| Klar til dyst! |
Solskinnshistorie.
Selv om det snødde og tåka bokstavelig talt hadde pakket oss inn, serverer jeg en solskinnshistorie. Jeg kjenner meg godt behandlet. På alle måter. Her jeg sitter med venstrebeinet i sofaen og venter på at smertene skal komme. For det står det på papirene fra Aleris. Og dåktern sa det til meg. Han som skjærte i kneet mitt.
Først: Da kneet begynte å hangle i fjor høst, tok det et par uker å oppdage hva det var. Ingen idrettsskade, men vanlig slitasje for en PANGsjonist.
Så: Velg sykehus for kikkehullskirurgi. Aleris (Privat, bra nok?) hadde suverent kortest ventetid for meniskoperasjon.
Endelig: Nydusjet, fastende og våken i blikket klokka 0730 i dag på gamle, gode Røde Kors-klinikken som nå altså heter Aleris.
Journalisten i meg våkna da jeg fikk anvist liggestol, og legen tegnet en pil på det venstre låret mitt. Retning venstre kne.
«Vi tar deg litt før klokka 9», smilte mannen med de skarpe knivene.
Live fra Aleris.
«Skal jeg ta et bilde av deg?» Sykepleier Ida så at jeg var langt inne i Facebook. Hun visste ikke at jeg sendte Live fra Aleris.
Litt over klokka 9 kom Anne Margrethe og så hun skulle gi meg litt narkose. Hun trillet meg inn til «slakterbenken»!
Plutselig gikk lyset. Og plutselig slo noen det på igjen.
 |
| 30 min senere. Trett? |
Femten minutter! Det hele var over. Og så ble jeg trillet ut til mobilen og Padda mi igjen.
Litt døsen.
«Nå skal det bli godt å komme hjem til en litt sen frokost», gliste jeg, og noterte at klokka var 0947. Svenske Josefin tok et snapshot av en litt døsen og nyoperert PANGsjonist.
«Du kan få mat her. Hva vil du ha?» skjøt Ida inn.
Et par minutter senere sto to brødskriver, kaffe og juice på bordet. Namnam!
 |
| Det smakte! |
Hektisk er det på en slik avdeling hvor 22 knær skulle fixes denne dagen. Men litt småprat ble det tid til. Mitt lille hjertesukk over all klaging over helsevesenet, falt i god jord. Vi ble raskt enige om at mange kom meget friskere ut av sykehusene enn de gikk inn.
Ikke helt råtten.
Til slutt kom dåktern inn. Leif Pål het han med de skarpe knivene og de ørsmå kameraene. Tok meg i hånda. Og bedyret at jeg ikke var helt kassabel med det skadeskutte kneet.
Og bak ham svinset bakkemannskapet. Ida, Josefin, Anne Margrethe, Anne Gerd og Irena. Og sikkert noen flere. Den fjerde av dagens 22 operasjoner var unnagjort.
PS: Jeg kom meg igjennom den farligste ferden denne dagen. Ut av taxien og opp den snødekkede trappa!
Fint at det gikk bra med deg i dag! Jeg har vært gjennom et par sånne operasjoner, og synes som jeg var inne på egentlig at bedøvelsen er verre enn operasjonen. Tror på at de gjør en god jobb på Aleris, det gjorde de også på Volvat - og på Royal Hampstead Free for den saks skyld. Men jeg skylder mye av det som førte til at jeg måtte hasteoperere knær begge steder på norsk offentlig sykehus, så jeg er ikke sikker på om jeg ville frikjent dårlig offentlig behandling ( som VG satte søkelyset på ) selv om Aleris (og Volvat) er bra. Tvert om. Med mine erfaringer vet jeg ikke om jeg ville turt å stole på det offentlige i Norge neste gang jeg skal gjøre sånt, så jeg får vel finne meg en fin måte å blir rik på i mellomtiden;-) Uansett bra at dagens inngrep gikk så greit, det gjør heldigvis gjerne det med dagens teknologi. Jeg har hørt minst en horror-story fra før de hadde kikhullskirurgi (artig, jeg er vant til å kalle det key-hole surgery), så jeg er tror vi skal være veldig glad for at den teknologien finnes i dag
SvarSlettDette gjorde jeg på Lovisenberg i 1999. Kirurgene der er de samme som på Idrettsmedisinsk institutt så jeg følte meg trygg og ble bra. Heller ingen idrettsskade her i gården. Å velge profil er ikke helt enkelt ser jeg så jeg publiserer anonymt. Hilsen Hanna B
SvarSlettNå er det ikke særlig anonymt når du signerer! Jeg hinker rundt, men forsøker å gå uten krykker. Tror dette går greit, jeg. Flinke fagfolk er det i alle fall. Men vi vet jo at det går galt også med disse fagfolka, noen ganger. Men jeg synes, som sagt, at det går an, innimellom, å fortelle hyggelige historier fra sjukesenga.
SlettNoe så enkelt som en meniskoperasjon ja, men jeg kan fortelle en annen historie.
SvarSlettMin kone ligger nå på sykehus etter sin 9. og 10. større operasjon på 3 uker. Etter 7 uker på sykehus er hun lenket til sengen uten mulighet til å bevege bena pga. muskelsvekkelse. Hun får fysioterapeut 15 min. pr dag, ellers ligger hun der og ser i taket.Når hun skal komme på bena igjen er meg en gåte med det tempoet. Avdelingen er så underbemannet at hun nesten ikke ser pleiepersonell.Spesielt ille er det i helgene. Hun ligger på enerom pga resistent bakterie . Jeg går som regel hjem mellom kl 9 og 10 på kvelden. 2 ganger har jeg kommet tilbake på formiddag og funnet henne i akkurat samme stilling som da jeg forlot henne kvelden før uten hverken kveldsstell eller morgenstell. ikke fått morgenmedisiner eller frokost.Når hun ringer på pleiere gir de henne et ukeblad e.l. og unnskylder seg med at de ikke har tid for de må hjelpe noen andre. Vi har tatt det opp med leger og det ble bedre et par dager og så var det tilbake til det samme. Nå vurderer vi å gå til pressen. Politikernes skryt i valgkampen om verdens beste helsevesen kjøper ialle fall ikke vi, for det er det ikke. Pga hennes lagvarige sykehistorie (25år) har vi vært i kontakt med helsevesen i flere andre land og erfaringene er at det norske slett ikke er så fantastisk.