 |
| Kræsjlanding? |
NATO og EEC
Men vi blir litt ille til mote over hvordan norsk politikk styres av enkeltsaker. Partier er blitt til på grunn av enkeltsaker. Gamle, gode SF ble tuftet på NATO-motstanden i Arbeiderpartiet. EU-saken, vel, det var var Norges forhold til EEC, skapte nye skillelinjer i norsk politikk.
Dette var ikke såkalte lokaliseringssaker, men stridsspørsmål om hvor Norge skulle gå. Men på et tidspunkt kom enkeltsakene opp. Jeg var for liten, men jeg er blitt fortalt at byggingen av Norsk Jernverk ble en sak hvor bølgene gikk høyt. Jernverket havnet i Mo i Rana i 1946, og ble en hjørnesteinsbedrift i Rana kommune.
Flyplass. Hvor?
De siste 30 årene har vi hatt en rekke såkalte lokaliseringsdebatter. Oslos flyplass fra 1940, Fornebu, var altfor liten og lå altfor nær byen da flytrafikken tok av. Men hvor skulle den nye flyplassen ligge, spurte man i 80-årene? Hvor skulle den lokaliseres, som det heter med et litt finere ord?
Hobøl! Der, rett utenfor Akershus fylke, i Østfold, der var det god plass. Og det gikk tog til Oslo!
Nei, tøv, ble det ropt! Vi har jo den militære flystasjonen på Gardermoen! Bygget av tyskerne!
De øde områdene på Hurum-landet ble også et alternativ.
Kræsjlanding
I 1988 fikk Gro Harlem Brundtland og hennes samferdselsminister Kjell Borgen hele lokaliseringsstrtiden midt i trynet. 14 av Arbeiderpartiets folkevalgte gikk mot sin egen regjering og stemte for at den nye hovedflyplassen skulle ligge på Hurum. Sosialdemokrater fra Buskerud måtte selvsagt stemme for alternativet som lå i Buskerud fylke, må vite! Og det ble Hurum-flertall!
200 millioner kroner senere og med en rapport om tåkelandet Hurum, fikk den borgerlige Syse-regjeringen i 1990 flertall for Gardermoen.
Skammer noen folkevalgte fra den gangen seg over egen stemmegivning i 1988? Lokalisering overskygget fagfolks råd.
Opera-saken
Så skulle Oslo få en ny opera. Der var det for og mot Bjørvika, for og mot Vestbanetomta og for og mot å bruke den operaen vi hadde. Og Fremskrittspartiet var mot alt! Tror jeg...
Det ble et politisk rotterace og en hestehandel uten like. Helt til aller siste minutt i stortingssalen var utfallet usikkert. Lokaliseringsspøkelset svevet over salen. Vi vet hvordan det gikk. Operaen står der. Men ikke be meg forklare prosessen!
Maratonslalåm
Her skal jeg sitere min gode venn og kollega, Odd Inge Skjævesland. Han skrev åpningskapittelet i den offisielle versjonen om hvordan Operaen kom til. «Maratonslalåm - det politiske forspillet» er overskriften på Odd Inges bidrag. Dragkampen mellom oslopolitikerne og havnevesenet om hvem som skulle forhandle med staten, var meget illustrerende. Les dette langsomt:
«Staten skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med kommunen, som måtte ha hjelp av staten for å finne ut av hvem som skulle snakke med staten på vegne av kommunen»
To mirakler?
Når vi ser hva som skjedde i Opera-saken, burde vi ikke forundre oss over det som har skjedd i den såkalte Lambda-saken. Når det skjedde et mirakel da operaen skulle bygges, er det for meget å forvente at det nye Munch-museet skulle falle på plass i Bjørvika. Det viktigste med avgjørelsen om et nytt Munch-museum var ikke plasseringen, men om man kunne sparke det Høyre-dominerte byrådet midt i balla (unnskyld uttrykket!). Vi fikk en uhellig allianse som stanset Lambda.
Storbyen Lillesand!
Det siste tiåret har vi hatt en rekke såkalte lokalieringsstrider. Det er sikkert greit at Norsk polarinstitutt flyttet fra Oslo til Tromsø. Kanskje det er helt på sin plass at Teletilsynet flyttet til Lillesand, selv om en haug med dyktige fagfolk hoppet av. Selv økonomiske gulrøtter for å få dem med på flyttelasset, var forgjeves. Lillesand er tross alt ingen by, selv i norsk forstand.
Kompasjon!
Så har vi flyttet NRKs lisenskontor til Mo i Rana som kompensasjon for arbeidsplassene som strøk med da Norsk Jernverk ble nedlagt etter 50 års drift. Nå ligger Nasjonalbibliotekets enorme arkiver sprengt inn i fjellet i Mo i Rana. Statens innkrevningssentral ligger også der. Lokalisert. For å sikre arbeidsplasser.
Det er en drøss av slikte lokaliseringssaker.
U2
Flymuseet havnet i Bodø etter at ildsjeler hadde samlet mange fly på Gardermoen. Men det er jo litt svung over å kunne beskue et U2-fly lik det Gary Powers satt i da russerne skjøt ham ned over Sverdlovsk i mai 1960. Han skulle avslutte sitt spiontokt i Bodø!
For noen år siden flyttet Sjøfartsdirektoratet til Haugesund. Det er sikkert helt i orden. Det er trangt nok i Oslo, og alle statlige organ skal ikke ligge her.
1X2
Jeg ble heller ikke særlig opphisset da Norsk Tipping i 1975 ble flyttet fra Smestad (her i Tigerstaden) til Hamar. Det er tross alt hjembyen til faren min!
Men hva skjer med landet vårt når lokalisering - plasseringen av offentlige etater og bygninger - blir kasteballer for lokale interesser, langt utenfor fagfolks kontroll.
Striden om Munch-museet setter dette inn i sitt rette perspektiv. Petter Olsen selger Skrik for rundt én milliard kroner, og bruker overskuddet til et museum ved Hvitsten.
Skattekroner
På Tjuvholmen er snart Astrup Fernley-museet snart klart. Ved årsskiftet stengte dørene i Dronningens gate 4. I september åpnes portene på Tjuvholmen. Ikke én skattekrone, tror jeg, går med. Jeg har heller ikke opplevd én eneste lokaliseringsdebatt om dette museet for moderne kunst.
Hva er galt med landet vårt? Jeg kommer i alle fall til å stryke ordet «lokalisering» fra tastaturet mitt....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint at noen leser det jeg skriver. Og kommenterer det! Jeg skal komme tilbake med en seriøs tilbakemelding!