torsdag 17. desember 2009

Journalister - hvor går vi?


Kutt i avisene kan føre til dårligere kvalitet i avisene, skriver Torstein Hvattum i Aftenposten torsdag 16. desember. Samme dag måtte Aftenposten rette tre feil i én artikkel fra dagen før.

Feil i avisartikler er ingen nyhet. Feilfrie aviser finnes ikke. Heller ikke feilfrie journalister. Men det blir litt for meget når det i et intervju med Eva-Marie Lund om hennes gjendiktning av Richard Wagners Nibelungens Ring, forekom tre feil. Rett under "Aftenposten retter"-notisen har Per Egil Hegge språkspalten sin. Der hender det ikke sjelden at Aftenposten får gjennomgå. Og sånn skal det være.

Hvattum har helt rett når han påpeker at det må skje en nødvendig kvalitetsdugnad i norsk presse. Det blir en utfordring når det ifølge Dagens Næringsliv har forsvunnet 2100 ulike stillinger i norske medier. Journalistenes fagforening, NJ, har mistet 400 medlemmer, konstaterer den samme Hvattum.

Kutt i avisene trenger ikke føre til dårligere kvalitet. Men da må førsteleddet i en avisproduksjon, journalisten, ta noen grep. Hvorfor ikke gjøre jobben korrekt med én gang? Skal det være nødvendig å ha kolleger som i etterkant rydder opp etter journalisten som ikke har "hatt tid" til å sjekke at alt er korrekt?

Leserne er nådeløse. Der ute finnes det spesialister som enhver avisredaksjon ønsker seg. Wagner-elskere (jeg er ikke det!) vet det meste om den tyske komponisten. Og er nådeløse overfor slike feil som Aftenposten begikk onsdag.

Dette vet jeg noe om fra mine mange år i pressen. Det var ikke moro når lesere gjorde meg oppmerksom på feil!

Såvidt jeg husker (!), vurderer Berlinske Tidende å publisere artikler ukorrigert, og rette opp eventuelle feil i etterkant. Det henger trolig sammen med at ledelsen ikke vet hvor alle artikler skal publiseres når de er ferdigskrevet. På papir? I Berlingske? Eller en eller annen annen avis innenfor konsernet? Eller på berlingske.dk?

Hvis danskene gjør som jeg tror, blir det en bratt læringskurve for mange journalister. Feilene som kommer på trøkk, er deres eget ansvar. Kan dette kanskje være den beste medisinen mot slurv og likegyldighet i en hektisk innspurt?

Kutt i avisene skaper problemer for den journalistiske kvaliteten. Det hadde ikke vært lett for Aftenposten å avsløre elendigheten i Oslos drosjenæring hvis Einar Haakaas hadde vært helt alene. Kjetil Sæter var også med. Og for jobben med avsløringen fikk de sin belønning.

Leserne vil ha denne typen journalistikk. De har lenge sett at noe er galt i drosjenæringen. Og høstens lange serie om problemene som Nav sliter med, viser at Aftenposten forsøker å finne saker som angår leserne.

Aftenposten vet også at utenriksstoff er god vare for å kapre nye lesere. Skal det trykte ord overvinne i kampen mot de lynraske etermediene og nettavisene, må det skje endringer. Raskt. Så kan man jo diskutere om James Camerons Avatar forsvarer forsiden på Kultur-seksjonen i tordagens avis. Samme sak topper avisens førsteside. Og blir en sak bedre hvis man bruker 80 prosent av den samme forsiden til Knut Storbergets manøver for å tvinge igjennom hardere straffer raskere enn det Høyesterett setter pris på? Er Aftenposten blitt tabloid? Skal avisen selges i avisstativene?

Det er i alle fall spennende for en PANGsjonert journalist å følge med i mediebildet!

Ha en god torsdag!