torsdag 8. mars 2012

8. mars 1962. Likestilling?

Kvinnedagen hadde de færreste hørt om for 50 år siden, selv om den da var 50 år gammel. Hverdagen var full av diskriminering. Eller forskjellsbehandling, som er et mer nøytralt ord. Jeg var nesten 17 år, og husker godt tida. 


Det tar sin tid...
Jeg vokste opp i et matriarkat, og bodde i ei grend hvor samholdet var sterkt. Og jeg tror alle ungene var født mellom 1943 og 1949. Til tross for dette, oppdaget vi mannsdominansen. Og undervurderingen av kvinner. 


Historien.
I dag undrer jeg meg over hvor historieløse mange av oss er blitt. Vi tror vi nordmenn er flinkest i alt. Også når det gjelder likestilling. Jeg ble glad da jeg leste Solveig Ruuds artikkel i Aftenposten i morges. 


Selvsagt lovprises den skandinaviske modellen over hele verden. Og Gro er nesten blitt landsmoder også utenfor Norge. 


Øl-distriminering!
Men bare noen få tiår tilbake, lå diskrimineringen av kvinner der. Overalt i hverdagen. Noen ganger ga det seg komiske utslag. Som da vi endelig var gamle nok til å ta en øl på Pernille i Studenterlunden. Gutta fikk halvlitern sin. Jentene fikk et glass øl!


Jeg var gutt og gikk på det de kalte «reallinja» på Vahl gymnas fra 1961 til 1964. Jentene, hvis de valgte 12 års skolegang, gikk på «engelsklinja». For meg var det et gedigent feilvalg! Jeg strøk i matte. Nå kan jeg bestille øl på omtrent samtlige europeiske språk!


Skatteklasse 2.
 Vi ungene tenkte ikke over det, men i dag ser mange av oss det klart. Mødrene var stort sett hjemme og passet ungene. Skatteklasse 2 kan mennene skattefordeler av å ha hustruen ved kjøkkenbenken. 


Vel, noen hadde en deltidsjobb. Det innebar blant annet at moren til Hans noen ganger ga oss en brødskive hjemme i Nr 59. Andre ganger veide hun oss på helsestasjonen på skolen. 


Bak rattet? 
Biler var jo rasjonert til 1960, men moren til Hans fikk jo aldri kjøre to-takteren med frihjul som Harald kjøpte. Det var en IFA Wartburg fra DDR. Den var ikke rasjonert. 


Mennene kom hjem til middag. Akkurat slik vi så det på «Støv på hjernen», med Odd Borg i hovedrollen. Ante vi et lite opprør hos Inger Lise Andersen i 1959? 


Solidaritet!
Mor var enslig, ganske uvanlig i grenda vår. Da hun var død, oppdaget vi at det lå et lite ekstra lag matjord på toppen av leira i hagen. Det var noen av mennene i grenda som avleverte litt ekstra til fru Monsen. I solidaritet med en enslig mor?


Mor jobbet, og vi hadde en «tante» fra Hallingdal boende noen år på 50-tallet. Men snart måtte vi lære oss å hjelpe til. Potetene skulle i alle fall være kokt når mor kom hjem! 


Frigjorte var vi sikkert ikke, men jeg kunne strikke før jeg kunne lese. Har glemt det nå. Å strikke, altså. Og mjølke geiter gjorde jeg før jeg begynte på skolen. Vel, det var bare tøys, men jeg husker det som noe vi lærte om sommeren på setra i Hallingdalen. 


Opprøret!
Damene gikk kledt i sort når ektemannen døde. Ofte altfor tidlig. Så sent som i 1981 opplevde jeg det i slekta. Astrid ble ung enke med fire barn da mannen døde av kreft. Moren hennes ba henne kle seg i sort! Da bannet Astrid høyt, tok tilbake pikenavnet og giftet seg på nytt. Og fikk to nye barn. Og Astrid var en høyrekvinne! 


Vi som er født i første halvdel av forrige århundre fikk stemmerett omtrent i 1967. Da var det kvinnekupp i Modum kommune. Dermed innledet kvinnene opprøret omtrent samtidig med at mennene ble 68-ere og ville lage revolusjon. Men litt likestilling attåt. 


Navnekaos!
Det ble moderne at kvinner beholdt etternavnet sitt når de giftet seg. Hvis de giftet seg! Ungene fikk gjerne mors navn. Med fars navn slengt på i midten. Det ble kaos for slektforskerne. Og signaturene til journalistene får i dag stort sett ikke plass på én spalte! 


Hvorfor skriver jeg denne bloggen? Jo, fordi vi er blitt helt overivrige i likestillingens navn. Vi brukte noen århundrer på å komme dit vi er i dag. Og så forlanger vi at folk som kommer fra landsbygda i Pakistan og knapt nok kan lese, skal kaste slørne og bli lik norske kvinner. 


En god samtale?
Det blir neppe mange 8.-marstog i år. For det første er det for mye nysnø. For det andre, det er for lite å slåss for, tror jeg. Kanskje vi skal slå et slag for kvinnene fra den 3. verden som ikke har den samme bakgrunnen som vi i Vesten har? Ta en samtale med dem i stedet for å være besservissere? Jeg tror nok at jeg selv er litt for selvsikker når jeg omgås folk med andre kulturtradisjoner. 


Forbilder!
Noen med ikke-norsk bakgrunn, har kommet seg langt. Det gjelder blant andre stortingsrepresentant Hadia Tajik (a) fra Rogaland med pakistanske foreldre. Hun hadde denne betraktningen på Fjesboksida si i dag: 


For nokre år sida var Gro Harlem Brundtland og ein kvinneleg leiar frå næringslivet gjestar hjå Skavlan. "Eg er ikkje feminist for eg har aldri vore diskriminert", sa næringslivsleiaren. Gro svarte: "Eg har heller ikkje vore diskriminert, men då eg var 15 skjønte eg at andre vart det. Då vart eg feminist". Gratulerer med kvinnedagen!