For 15 år siden sa Norge nei til EU. Det tjente jeg 1200 kroner. Ble jeg lykkelig fordi jeg vant veddemålet i politisk redaksjon i Aftenposten? Nei....
Anne Enger ble "Nei-dronning"!
Nå sitter jeg i solnedgangen, snart 65 år. Som lykkelig AFP´er. Og slett ikke bitter for at det gikk som gikk, den gangen.
Bak meg ligger to folkeavstemninger om EU, vel 40 år i pressen, hvorav tre år som korrespondent i Berlin. Og selvsagt, halvannet år som student i Bonn i 1970-1971.
Det var forresten den gang da jeg skiftet EU/EEC/EF-standpunkt! Og ble ja-mann. Selvsagt var jeg student, og radikal, må vite! Og altså "Nei til EEC". Men jeg gikk ikke så langt at jeg kom med i AKMED. AKMED? Ha, vet du ikke hva det betyr? Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid! Et rent underbruk av AKP.
Men så kom jeg altså til den tyske hovdstaden, Bonn. Den var knøttliten, mindre enn Oslo. Uten T-bane. Men med langt flere kneiper enn det Oslo kunne stille opp med.
Det tok ikke lang tid før norske studenter diskuterte EEC, eller Fellesmarkedet. Den gang tok vi en øl på Hänchen hver eneste fredag. For et par år siden ble tradisjonsrike Hänchen til Starbucks.
Skulle vi inn i dette Fellesmarkedet? Den gang - i Nittenhundreogtoogsøtti - var det 6 rike land (De indre seks) og 7 land utafor (De ytre sju) i Vest-Europa. Debatten gikk hett på Hänchen, i takt med konsumeringen av øl!
En ettermiddag kom NRKs Kjell Berger krystallklart inn på Westdeutsche Rundfunk (WDR). Han skulle forklare tyskerne hvorfor nordmenn var så splittet i synet på EEC/Fellesmarkedet.
Kjell - en hedersmann som jeg lærte å kjenne som en grundig reporter i NRK - fortalte saklig om debatten ca. 1200 kilometer mot nord.
Der og da skiftet jeg mening. Frykten hos mange nordmenn for katolikker, rødvin, tyskere, kapitalister, sjølråderett, osv. var stor. Union? Fysjameg!
Nå har det gått vel 37 år siden vi ikke kom med i Fellesmarkedet. Og status her hjemme? Vi frykter muslimene enda mer enn katolikkene. Vi vil ha billigere rødvin, og drar på Harry-tur til EU-Sverige. Tyskland er vår viktigste handelspartner. Og vi er det mest søkkrike kapitalistiske land i verden. EU-direktivene sluker vi rått som B-medlemmer av EU.
Det er fælt å bli gammel. Og huske hva som ble sagt i 1972. Eller 1994.
Men jeg synes Anne Enger, tidligere Sp.-leder og nå fylkesmann i Østfold, er modig. På siste side i DN fredag er hun "Klar for nei-feiring". Når DN spør om avisen kan skrive overskriften "Nei-dronning sier han til EU", kommer svaret:
- Det vil du aldri kunne skrive.
Dette minner meg om religion. Det å skifte standpunkt er som å skifte tro. Den som har troen, har det godt, har jeg hørt.
Tenk om det er feil, Anne Enger?
Hehe… Dette minner meg om vinteren 1993/94, da jeg meldte meg inn i Europabevegelsen og Senterpartiet.
SvarSlettSchizofren, jeg? Sludder og pølsebrød! Men det var moro å se partifellenes skrekkslagne blikk når jeg stilte på partimøtene med EU-pin i jakkeslaget. Omtrent som vampyrer i møte med sollys, forestiller jeg meg.
Ja, det var sikkert moro å være vampyr i de rekkene, men nå er du altså ja-mann og sosialdemokrat?
SvarSlettJa-mann har jeg vært siden jeg var ti år gammel, Trygve, og jeg stemte Ap i 1993 (mens jeg meldte meg inn i Sp), i håp om at tante Gro skulle klare å lose vårs innafor påfølgende år.
SvarSlettSom du skjønner, er det ikke så sikkert at jeg alltid mener så mye med partimedlemskapene mine, men jeg er iallfall innmeldt. I Ap denne gangen.
Men i dag sørger jeg.