mandag 5. oktober 2009

Overkjørt av et vogntog!


Det lyder som en kriminalroman, men er det ikke. Historien er hentet fra virkeligheten, nærmere bestemt Festningstunnelen i Oslo.

Jeg slapp med skrekken denne mandagsmorgen. Vogntoget fra ICA kom susende i venstre felt. Langt over fartsgrensen. Farlig nær min erotiske, franske bil, en Citroën C5.

Det samme skjedde ved Lysaker fire uker tidligere. Men da var det konkurrenten REMA 1000 som forsøkte å kjøre over meg.

Denne uken kjente jeg imidlertid ICAs voldsomme krefter da jeg så vogntoget komme.

Svusj! Forbi!

Knapt en time senere satt jeg harmdirrende foran min Mac. Og for første gang tastet jeg et brev til politimester Anstein Gjengedal.

Jeg hører ropene: "Herregud, hvor naiv går det an å bli! Skrive brev til ham som var lovende skøyteløper på 60-tallet. Og som akkurat har fått kontroll med polititroppene sine etter måneder med aksjoner!"

Vel, hvis jeg er naiv, da er også Oslo-politiets ledelse naive. Når de gir borgerne av byen muligheten til å politianmelde folk over Nettet, bør det være kurant å gjøre dem oppmerksom på at ikke alt er som det skal i Tigerstaden. Og da regner jeg med at jeg får svar og blir tatt på alvor.

Riktignok går hovedvalgene for slike tips på rasisme, menneskehandel og seksuelt misbruk av barn. Men de ber om tips av alle slag, og får det. Og når til og med politiets sentralbord rådet meg til å skrive til politimesteren personlig, trenger i alle fall ikke jeg nøle.

De som steller med vogntogene fra ICA har forlengst svart på det brevet jeg sendte dem. Og selvsagt beklaget at skilt med fartsgrenser ikke respekteres, selv i en tunnel dypt under Akershus festning.

Også REMA 1000 har lagt seg paddeflat. Sjåføren har fått seg en skrape, og hendelsen er blitt brukt internt for det den er verdt. Kanskje REMA 1000 helst vil bli husket for "Bare lave priser" og ikke for at de holder høyeste hastighet på veiene.

Pulsen min er normal igjen nå. På veien til fjells torsdag blir jeg neppe frakjørt. Da er det full stopp i Festningstunnelen.

Men når jeg kommer opp i Hallingdalen, står det et skilt ved Gulsvik: Spesielt politiovervåket veg.

Forleden passerte jeg to fartskontroller i Hallingdal. Når var Oslo-politiet ute med fartskontroll på Oslos veinett?

Ha en god langhelg!




fredag 2. oktober 2009

Monsen er ikke Monsen, men Behn er Behn!


Monsen er blitt et hett navn. Men jeg er altså ikke broren til Nina Karin Monsen. Hun som holdt på å bli drept av Ari Behn forleden år.

Lars Monsen er ikke fetteren min, men han er broren til Per Yngve Monsen. Han som plystret og fikk sparken i Siemens. Men som etterhvert har sparket grundig tilbake. Og har fått belønning nær sagt på alle fronter.

Nå er Behn-familien i skuddlinjen, og streifskudd kan kanskje sneie innom grener av vårt monarki. Altså er det pikant når Ari Behn løftet på sløret. Da slår også tittelen "En reise til Aris indre" godt an. I skrivende har intervjuet på massiv.no med Behn fått godt over 200 kommentarer.

Og i vår digitale tidsalder, tar det få timer før pressen henger seg på. "Føler seg deprimert", lyder overskriften på VGs nettavis, og forfatteren "frykter at han ikke skal få fullføre prosjektet det er å oppdra sine døtre sammen med Märtha".

Nina Karin Monsen griper til pennen og mener at "Ari Behn dikter", sier Fritt Ord-prisvinneren til avisen Vårt Land. Mener Behn at han kan ta livet av folk han ikke liker? spør Monsen.

Sjefredaktøren i Vårt land, Helge Simonnes, mener at kongehuset kanskje kan være rammet av det som skjer rundt svigersønnen til Kongen og Dronningen. Omdømmet både til Ari Behn og kongehuset kan være svekket, mener han.

Og selvsagt henger TV2 seg på karusellen, og ringer opp Nina Karin Monsen for å be henne kommentere Ari Behns uttalelser om at han holdt på å kjøre henne ned i Oslo. Og hvis han bare hadde bremset to sekunder senere, da...., filosoferer Behn i det milelange intervjuet med massiv.no.

-Ari oppfordrer til bildrag, lyser tittelen på TV2.no. Ah, den tittelen trekker nye lesere.

Ønsker vi å vite alt dette om Ari Behns indre sjeleliv, og at han tar seg en drink eller to ikke så altfor mange minutter etter lunsj?

I så fall ligner Behn litt på denne Monsen, selv om jeg synes øl passer best. Men til forskjell fra Behn, er jeg ikke inngiftet i kongefamilien. Bøker har jeg heller ikke skrevet. Og jeg kommer neppe til Tanger i dette livet.

Ha en trivelig helg, kjære lesere!

torsdag 1. oktober 2009

En opprører på buss 34


Forleden dag skjeddde det en revolusjon på bussen min, den som tidligere har vært omtalt som "sild-i-tønne"-bussen (bildet). Helt uventet skjedde revolusjonen. Den kom brått på, men var desto mer gledelig.

-Jeg er en djevel, fortalte bussføreren meg da vi ankom endeholdeplassen på Simensbråten. 13 minutter tidligere hadde han gjennomført sitt private oppgjør med snikingen. Da jeg gikk frem og takket ham for innsatsen, falt altså denne replikken som avslørte at han ikke er som bussjåfører flest.

Han er imidlertid også en bussjåfør, med godt humør, som det heter i sangen. Og med litt selvironi i tillegg. Og med en opprørstrang mot Systemet.

Hans private opprør fikk konsekvenser mot 5-6 ungdommer.

-Dere som gikk inn bak, kom hit og vis billettene, lød det barskt over høyttalerne da vi skulle til å dra fra Oslo S. Alle i bussen tok budskapet, og ungdommene ruslet fremover. Litt roting i veskene, noen replikker som vi ikke hørte, falt. Tre av de velkledte ungdommene ruslet slukøret ut fordøra!

-Takk for innsatsen, roste jeg sjåføren da vi var vel framme. Og fortalte at jeg for 45 år siden jobbet som 5818 Monsen på Oslo sporveier til kr. 6,18 i timen. Billettprisen var den gang 70 øre. Og det satt en konduktør bak. I tillegg til å selge billetter, måtte folk dyttes framover.

- Gå lenger frem, De med hatt kommer også lenger frem, ropte jeg en gang. Til stor munterhet!

Den gang var dette 18-bussen, og den gikk til Bjølsen. Og det var en trolleybuss! Og stiv som ei kjelke, og grå.

Nå er dette den røde 34-bussen, og den går 200 meter lenger opp Stamhusveien. Opp til omtrent der hvor Ekebergbanens sidelinje til Simensbråten hadde sin endeholdeplass frem til 1967.

Min opprørske sjåfør av i dag og jeg ble stående og filosofere litt over tingenes tilstand i kollektivtrafikken.

Jeg kunne ikke dy meg, noe av min frustrasjon over overfylte busser måtte ut:

- Månedskortene er for billige, sier Ruter. De har ikke råd til å øke kapasiteten!

- Tull, kommer det kontant fra min venn. - Det er bare å gjennomføre flere kontroller. Ruter taper 60 millioner kroner året på sniking.

- Men det er ikke mange som gjør som deg, og gjennomfører billettkontroll, konsekvent, roser jeg.

Det var da replikken falt: - Jeg er en djevel, sa han, med et glis!