Anklagene er alvorlige. Og når følelsene har kjølnet (og Amelie er tilbake i Norge?), bør pressen kanskje se på egen rolle. Det kan være bra for troverdigheten.
Selv skvatt jeg ved kaffebordet i morges da jeg i Aftenposten leste at Maria Amelies kjæreste, journalist Eivind Trædal i Klassekampen, har skrevet to kommentarer om selve saken. Der har han trukket sammenligninger mellom utvisningsvedtaket og Nacht und Nebel-leirene under krigen.
Burde Trædal fått lov av sin redaktør til å skrive kommentaren? Og burde noen forklart Trædal at det er nokså grovt å sammenligne behandlingen av kjæresten med konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland?
Nesten tre år inne i min pensjonisttilværelse som journalist, spoler jeg filmen tilbake til det yrkesaktive livet. Hvor mange ganger har jeg vært vitne til at pressen "tenner" på en sak. Gjerne en god sak. Eller en stygg sak.
Kan det hende at mange av sakene presenteres slik at (løssalgs)avisene skal selge bedre? I etterkant snakkes det om "blodtåka på desken". En enkel forklaring på at redaksjonen kunne presentert saken på en litt annen måte.
Kildekritikken kan også bli litt slumsete når det hele står på som verst, husker jeg. Da jeg for vel 16 år siden fikk fjernet galleblæren på Ullevål sykehus, omtalte Aftenposten en korridorpasient på min avdeling som døde. De pårørende var opprørte, og gikk til avisen.
Legen som hadde ansvaret på avdelingen der den vel 90 år gamle pasienten døde etter en operasjon, fortalte meg at det ikke nyttet å argumentere mot pressen. Jeg tok imidlertid en telefon til min kollega og fortalte at historien rundt dødsfallet ikke var akkurat slik som Aftenposten fremstilte det.
- Jeg har mine kilder, fikk jeg til svar fra min kollega.
En fillesak, kanskje. Ett år senere ble Ullevål sykehus frikjent. Det ble en liten notis ut av det mediestyret. Men jeg regner med at også denne enkeltepisoden har bidratt til å svekke folks omdømme av norske sykehus.
Når presseetiske debatter blusser opp blant journalister, brukes ofte bildet av pressefolk som ulver. De jager en sak. I fellesskap. På vegne av leserne. Det kan være statsråd Tore Tønnes som i 2002 kom i skuddlinjen fordi han angivelig hadde mottatt honorarer for et arbeidsforhold samtidig med at han fikk etterlønn for sin statsrådstid.
Tønne begikk selvmord. Det var derfor ikke uventet at pressens rolle og behandlingen av enkeltpersoner ble et viktig tema. Og når kritikken mot pressen kommer, går journalistene i skyttergravene?
Daværende statsminister Jan P. Syse opplevde også pressens makt da han i 1990 som styreformann i et gårdsselskap ikke hadde overholdt fristene for innsending av regnskaper til Brønnøysund. Det manglet ikke på overskrifter. Det hele kokte imidlertid ned til mindre alvorlige regelbrudd. Den påståtte skandalesaken endte i intet, men svekket ham politisk.
De som vil lese litt mer om hva folk mener om pressens dekning av Maria Amelie-saken, kan jo slå opp på Dagsavisens Nye meninger. Der går det friskt for seg!
Dette er gode refleksjoner, Monsen! Som ung og uten et historisk perspektiv snapper jeg opp fakta fra deg. Eller er det meninger, eller påstander? :) Men et spørsmål vil jeg stille: er det ikke allment at personer med sterke meninger/baktanker ytrer seg på kommentarplass i avisene? Er det ikke nettopp det de sidene er til for? Ja, Trædal er Amelies kjæreste. Han har vel en baktanke som de fleste andre? Dobbeltrollen er jo uheldig, men likevel?
SvarSlettFortsett, Monsen!
Elisabeth Skovly, Firerbanden :)
Der kommer noe med inhabilitet inn. Det er utenkelig for de aller fleste journalister å kommentere saker der de personlig er innblandet.
SvarSlettEllers er det lov å ha meninger. Men det er viktig å skille mellom meninger og nyheter. Hvis den samme personen svinger mellom å være "objektiv" journalist, og kommentator, kan tilliten til "journalisten" få en knekk.
Jeg voktet meg veldig for å kommentere. Det var mye morsommere å "følge pengene", dvs nyhetene. Men det betyr ikke at jeg var objektiv. Det klarer ingen å være. Men det gjelder å tilstrebe et mål, langt der fremme, om å være balanert.
Firerbanden der borte i Kina, var forresten noen fælinger. Hihi.
.... balansert!
SvarSlettJeg er ikke journalist, men redaksjonssekretær. Jeg redigerer innsendt materiale i avisa, fikser skrivefeil, gir tilbakemelding på tekster og slike ting. Og så finner jeg ofte fine bilder til. Ellers er jobben stort sett å holde orden på spaltistene. Jeg har altså ingen dobbeltrolle her.
SvarSlettVenlig hilsen Eivind Trædal.
Hei, Eivind
SvarSlettPoenget er at du jobber i en avis, og du bruker den posisjonen til å slåss for din kjæreste. I ettertid tror jeg du innser at dobbeltrollen redaksjonssekretær/kjæreste ikke er det beste utgangspunktet når en så komplisert sak skal kommenteres i avisen du jobber i.
Som journalist i vel 40 år har jeg passet meg vel for ikke å la private interesser komme inn i spaltene. En eneste gang hadde jeg skikkelig trøbbel. Det var da Haakon Lie i sin omtale av egen rolle overfor Politiet overvåkingstjeneste (POT) omtalte min far, Per Monsen.
Skulle jeg da stoppe intervjuet med Haakon Lie? Det gjorde jeg ikke fordi jeg ikke kunne se at det angikk meg hva min da avdøde far hadde vært med på vel 30 år tidligere.
Klassekampen lagde et stort oppslag av at jeg var min fars sønn, men dette kokte bort etter et par dager blant annet fordi professor Magne Skodvin tok meg i forsvar.
Det hører med til historien at Lundkommisjonen noen år seinere bekreftet Haakon Lies versjon til meg.
Etter hvert forsto jeg likevel at mange stilte spørsmål ved min habilitet i saker som angikk Haakon Lie som var en personlig og nær venn til min far. Derfor holdt jeg meg unna intervjuer med Haakon Lie de siste årene Lie levde.
Hei - flott at du som journalist selv reagerer ;-)
SvarSlettHer er mitt siste blogginnlegg som jeg måtte endre for det første ble slettet. Nå er jeg virkelig bekymret for norsk pressesensur!
legger linken her hvis du vil lese - også ønsker jeg deg en fortsatt god påske;-)
http://anitahorn.vgb.no/2011/04/20/mitt-siste-blogginnlegg-om-maria-amelie-ble-sensurert-altsa-slettet-fra-min-egen-blogg-av-andre-enn-meg/
Fra Anita Horn