torsdag 10. mars 2011

Går i strupen?

-Det er jo helt sinnsykt!

Ooobs, der tråkket jeg uti igjen. Vi pressefolk vil jo ikke at idrettsheltene våre sier at det var "helt sinnsykt å vinne 5-mila". Da må jeg holde meg på matta.

Men nå heter det i vg.no at Mia Sundvin går i strupen på, hvem var det nå, jo, Tone Damli Aaberge, torsdag ettermiddag.

Gikk hun i strupen på denne dama?

Det hadde virkelig vært en sinnsyk, ooobs, veldig god sak. En straffesak!

Ærlig talt. Er dette nødvendig? Jeg mener, er det nødvendig å bruke slike formuleringer?

Hvis jeg skriver dette, endrer det praksis? Neppe!

mandag 7. mars 2011

Kontraster, hva så?


”Northug vant, Norge slo Sverige!”

Leksjon 3 var knallenkel. Hva f…  interesserer det to svenske busslaster med unge, blonde jenter og gutter hvordan det går i Holmenkollen! De var på vei Jorda rundt. Skiløp var siste prio.
Østerrikeren fra Wien ved nabobordet, utvandret i 1971, visste heller ikke at hans landsmenn hadde gjort rent bord i hoppbakkene.

I Hermanus titter folk på hvaler. Ikke skiløpere. Hvalene er på vei hjem til Antarktis igjen. Men skal visstnok befinne seg ikke så langt fra land. Jeg så dem ikke.

Da jeg skulle sette nesa hjem fra (også dette kritthvite) paradiset 120 km øst for Cape Town (Kapstad, sier de her), kjørte jeg 300 meter feil. Plutselig var luksusvillaene med piggtråd erstattet med blikkskurene til lokalbefolkningen. De er ikke hvite.

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg skvatt litt, og tok raskt til høyre i neste veikryss. Det var et yrende folkeliv etter de tomme og godt bevoktede rikmannsstrøkene. En kilometer lenger fremme så jeg R43, hovedveien som skulle bringe jeg tilbake til N2. Det er motorveien mellom Durban og Cape Town.

Da jeg fylte drivstoff på bensinstasjonen med det mystiske navnet ”Engen”, lærte jeg enda mer. Der sloss de om å få fylle opp tanken i den enkle kjerra mi. Det var som i 50-åra i Norge. Skinnene hvit frontrute på et blunk.

Bensinen på tanken koster nå litt over 8 kroner literen. Katastrofe for lokalbefolkningen. Kjempebra for finansminister Sigbjørn Johnsen.

Ved Cape Town International Airport brakte en liten bro meg 20 meter over bakken. Til venstre lå blikkskurene så langt øyet rakk. Til høyre landet jumbojetene på rekke og rad. Med nye rikinger fra det høye nord.

Hvordan er det mulig å klage over norske forhold etter en uke i Sør-Afrika? Vi vasser i oljekroner som også fattige sørafrikanere gir oss.

Lett svimeslått over konstrastene i Western Cape, landet jeg til slutt på min lokale pub, Dizzy´s.

Der hadde jeg litt igjen på Internett-kontoen min. Og rakk å få med at Northug klarte det igjen. Da scoret Liverpool sitt tredje mål mot Manchester United. Og puben jublet omtrent som 100 000 nordmenn gjorde i Kollen.


lørdag 5. mars 2011

Dødsdømte bavianer


”De er ville dyr og farlige. Fôr ikke bavianene!”

Beskjeden er tydelig, men folk bryr seg ikke. Bavianene venter på rasteplassen på vei til Kapp det gode håp. Og de tobente forlater bilen. Og noen gir dem mat. Det er den sikre dødsdom for våre fjerne slektninger.

Banboos som de heter her nede, glemmer å jakte på gamleviset når turistene gir dem mat på sølvfat. Og når de ikke får mat nok, blir de sure. Og farlige. Det innebærer dødsdom for apene. Ingen vil ha farlige aper som attpåtil ikke fungerer i det fri.

Dermed lærte jeg noe på dag to som turistlærling i Afrika. Jeg fikk med meg at det også er ville strutser på Kapphalvøya. Trafikkaos var det ikke, men vi listet oss forbi stankelbenfuglene som ikke kan fly.
Pingvinene vet vi at ikke kan fly. Vi vet også at de ikke er redd oss. Derfor har sørafrikanerne bygget et anlegg hvor vi går over pingvinene på trebroer i naturreservatet i Boulders Beach. Vegg-i-vegg bader sørafrikanerne i False Bay.

Den geografiske barnelærdommen fikk seg også en knekk i dag. Vi burde visst det. Men Kapp det gode håp  er verken Afrikas sørligste punkt eller der hvor Atlanterhavet og Det indiske hav møtes. Men det er et mektig skue der fra det gamle fyret fra 1874. Det er en magnet på turistene. Antarktis ligger rett sør. Men Afrikas sørligste punkt ligger 200 kilometer lenger øst.

Selvsagt ramlet jeg borti norske turister som lar skirennet i Oslo seile sin egen sjø. Og vi kommer jo i snakk, vi nordmenn, når vi hører norsk i fjerne himmelstrøk. Fattige ungdommer i Cape Flat i Cape Town ville ikke trodd sine egne ører hvis de hadde forstått samtalen jeg hadde med ungdommene fra Hedmarktoppen folkehøyskole.

Mens den jevne afrikaner sliter med å få endene til å møtes, får norske ungdommer 35 000 kroner i stipend og kan låne resten for blant annet å dra til det sørlige Afrika. Læringskurven til de kjekke nordmennene blir sikkert bratt. Men jeg regner med at de også får med seg at de sitter på toppen av kransekaka. Det er ikke mange studiereiser for sørafrikanske ungdommer til Nord-Europa.
Den viktigste lærdommen under dag 2 var å komme seg ut av dynene tidlig. Jeg møtte hordene av turister på hjemveien litt etter klokka 12. Sola sto stekende het i nord (ja, det gjør det på den sørlige halvkule!).

torsdag 3. mars 2011

Turistlærling


Svimlende høyt, ikke sant? Robben Island der ute!

Afrika! Klart læringskurven blir bratt for førstereisgutten.  Selv i det kritthvite Camps Bay rett sør for Cape Town merker vi at vi er 10 000 kilometer fra Oslo.

-Welcome back, Sir, smiler Lydia. Hun er en av de mange fra Zimbabwe som nå brødfør familien sin som kelner på den lokale puben rett over gata. Jeg gir henne 6 rand i tips. Vel fem kroner. Dermed koster kveldens to pils 40 rand. Eller litt under 35 kroner.

Navnet på parkeringsvakten husker jeg ikke. Men han kommer fra Kongo. Og passer gata hvor jeg bor. Med kritthvite tenner og et strålende smil fortalte han at det koster 50 rand å parkere utenfor leiligheten min.

Mine kolleger gliste nesten like bredt som parkeringsvakten da de hørte at jeg hadde betalt  en formue.

- Men bilen min står  trygt, innvendte jeg.

Vennene mine himlet med øynene.  Enda en godtroende turist som lar seg lure.
Fire uker til skal jeg være i den sørafrikanske metropolen. Nå har jeg listet meg ut i venstretrafikken og bare vrengt speilet en gang på en parkert bil. Rattet sitter på gærne sida, og ser ikke at jeg ligger altfor langt til venstre. Pang!

Så var det  å gå i butikken. Da oppdaget jeg at det ikke er mulig å få kjøpt øl på den lokale supern! Det har visst sammenheng med at de ikke vil ha alkohol på den lokale stranda. Jeg måtte nesten helt inn til Cape Town for å finne en alkoholbutikk. Jeg fant  ei sjappe hvor de bare solgte sprit, vin og øl.
Handleturen med leiebilen viste seg ellers å bli veldig hyggelig. Sørafrikanerne er langt høfligere enn Oslos bilister. Jeg vinkes frem. Og når jeg skal parkere, kommer en parkeringsvakt og vifter meg trygt på plass. Og får sine 4,50 rand.

Det kryr av parkeringsvakter.  De er et synlig bevis på at arbeidskraften må være rasende billig. Tross min utrolige nysgjerrighet, får jeg meg ikke til å spørre om akkurat det.
Parkeringsvaktene, derimot, nøler ikke med å spørre om opphav når de ser den klønete parkeringen min. Og de smiler enda bredere når jeg sier ”Norway”.

- No way, skratter han. Og spør om det er kaldt der oppe på nordpolen.

Jeg har også lært at Cape Town har noe som Oslo definitivt ikke har. Table Mountain. Min stadig sterkere høydeskrekk ble skikkelig testet søndag. 1000 meter under oss lå millionbyen med Robben Island der ute i det fjerne.

Læringen fortsetter når jeg kommer meg ut til den nedlagte fangeøya.