 |
| Boligdrøm, ja! Men hvor realistisk? |
Opphisset ble jeg i sannhet da jeg så oppslaget i Aftenposten denne onsdagsmorgen. 21-åringen trives så godt i hovedstaden. Og her vil han fortsatt bo når han er ferdig med studiene.
Vi gamliser som bor i OBOS spoler filmen tilbake. Og tenker på hvordan det var en gang. Da vi skulle ut på boligmarkedet. Da kunne ikke barnløse samboere få mer enn en toromsleilighet. Det var det vi kaller boligrasjonering.
Og vi snakker ikke om rett etter krigen! Dette var i 70-åra. Da Norge fant olje. Og Statoil ble etablert.
Vi måtte trikse og miske og betale penger under bordet i et gjennomregulert boligmarked. Vi fikk vår fireromsleilihet. På Stovner, riktignok. Og fordi vi hadde en snill slektning, slapp vi meget billig unna med "under-bordet-oppgjøret".
Dette gjennomregulerte, råtne systemet avskaffet Kåre Willoch. Men samtidig ble ikke banknæringen sluppet fri. Vi måtte fortsatt stå med lua i hånda og be om lån. Som vi selvsagt hadde problemer med.
Noen gærninger skaffet seg såkalte "grå lån" til renter langt over det bankene forlangte. Men "grålånene" var avdragsfrie.
I dag gjelder markedskreftene, fullt ut. De attraktive strøkene koster mer. Det er tre faktorer som avgjør prisen. Beliggenhet, beliggenhet og beliggenhet.
Når vår 21-åring dermed skal ut i dette markedet, har han en rekke valg. Men han vil altså ikke velge en bolig han har råd til! Han må altså ha ene treromsleilighet til 2,9 millioner kroner.
Litt forarget er jeg også på Aftenposten som ikke forteller boligsøkende lesere at det finnes billigere alternativer enn det som skisseres i onsdagsavia. Sønnen min sparte forresten én million ved å selge blokkleiligheten i Oslo og kjøpe enebolig i Drammen.
