Operasjon? En lek!

Å gå med krykker på våt snø med glattis som underlag er fali! Men kikkehullskirugi en time tidligere på Aleris var en fest. Før drosja kom, rakk vi et godt måltid.

Klar til dyst!

Redselshistoriene om det norske helsevesenet har florert i media. VG har en serie om alt som går galt. Helseministeren klarer så vidt å holde det gående. Det er livsfarlig å legges inn på sykehus, høres det ut som.

Solskinnshistorie.
Selv om det snødde og tåka bokstavelig talt hadde pakket oss inn, serverer jeg en solskinnshistorie. Jeg kjenner meg godt behandlet. På alle måter. Her jeg sitter med venstrebeinet i sofaen og venter på at smertene skal komme. For det står det på papirene fra Aleris. Og dåktern sa det til meg. Han som skjærte i kneet mitt.

Først: Da kneet begynte å hangle i fjor høst, tok det et par uker å oppdage hva det var. Ingen idrettsskade, men vanlig slitasje for en PANGsjonist.

Så: Velg sykehus for kikkehullskirurgi. Aleris (Privat, bra nok?) hadde suverent kortest ventetid for meniskoperasjon.

Endelig: Nydusjet, fastende og våken i blikket klokka 0730 i dag på  gamle, gode Røde Kors-klinikken som nå altså heter Aleris.

Journalisten i meg våkna da jeg fikk anvist liggestol, og legen tegnet en pil på det venstre låret mitt. Retning venstre kne.

«Vi tar deg litt før klokka 9», smilte mannen med de skarpe knivene.

Live fra Aleris.
«Skal jeg ta et bilde av deg?» Sykepleier Ida så at jeg var langt inne i Facebook. Hun visste ikke at jeg sendte Live fra Aleris.

Litt over klokka 9 kom Anne Margrethe og så hun skulle gi meg litt narkose. Hun trillet meg inn til «slakterbenken»!

Plutselig gikk lyset. Og plutselig slo noen det på igjen.

30 min senere. Trett?

Femten minutter! Det hele var over. Og så ble jeg trillet ut til mobilen og Padda mi igjen.

Litt døsen.

«Nå skal det bli godt å komme hjem til en litt sen frokost», gliste jeg, og noterte at klokka var 0947. Svenske Josefin tok et snapshot av en litt døsen og nyoperert PANGsjonist. 

«Du kan få mat her. Hva vil du ha?» skjøt Ida inn. 

Et par minutter senere sto to brødskriver, kaffe og juice på bordet. Namnam!

Det smakte!

Hektisk er det på en slik avdeling hvor 22 knær skulle fixes denne dagen. Men litt småprat ble det tid til. Mitt lille hjertesukk over all klaging over helsevesenet, falt i god jord. Vi ble raskt enige om at mange kom meget friskere ut av sykehusene enn de gikk inn. 

Ikke helt råtten. 

Til slutt kom dåktern inn. Leif Pål het han med de skarpe knivene og de ørsmå kameraene. Tok meg i hånda. Og bedyret at jeg ikke var helt kassabel med det skadeskutte kneet. 

Og bak ham svinset bakkemannskapet. Ida, Josefin, Anne Margrethe, Anne Gerd og Irena. Og sikkert noen flere. Den fjerde av dagens 22 operasjoner var unnagjort. 

PS: Jeg kom meg igjennom den farligste ferden denne dagen. Ut av taxien og opp den snødekkede trappa!

Mot norrrmalt? Neppe!

Klimakrise på Svalbard? Nei, da!

Hvem husker ikke Leif Justers herlige parodi på værmannen, den gangen i forrige århundre. Nå er det ikke mye norrrmalt på Svalbard, hvis vi skal tro statstikken for januar som værmennene på Blindern har dumpet ut via yr.no.

Allerede for 50 år siden, visste jeg at det gikk mot varmere vær i polare strøk. For meg var værstatistikk skikkelig alvorlige greier. Tørkesommeren 1959 og snøvinteren i 1966 gjorde et uutslettelig inntrykk. I årevis hadde jeg en drøm om å bli meteorolog. Værrekorder og rundetider på skøyter satt som spikret.

Værkunnskapene mine ble imidlertrid satt på en skikkelig prøve da  Unge Høyre arrangerte det de kalte "Byens lyseste hoder". Jeg var juniorpartneren sammen med to glupinger fra Vahl skole. Men vær, det kunne jeg. Trodde jeg!

Vi nådde finalen i Høyres Hus og stilte som ett av favorittlagene, trodde mange.  I de innledende rundene, satte vi ny rekord. Og ble avbildet i selveste Aftenposten. To spalter, må vite.

Vi tapte jo så det suste! Vi var aldri i nærheten av 1.-plassen. Men vi burde hatt 2.-plassen. Vi ble bortdømt!

Spørsmålet som felte oss, lød omtrent slik: "Hvor mye har gjennomsnittstemperaturen steget på Svalbard fra 1930 til 1960. Altså, hva var gjennomsnittstemperaturen, "mot norrrmalt", i 1964? Og hvor mye hadde den steget siden forrige måleperide fra 1900-1930?

- Dette vet jeg, men vi svarer ca 1,1 grader, bedyret jeg.

En innertier, mente jeg, med litt slingsringsmonn fordi vi svarte "circa" 1,1.

Vi tapte så det suste! Riktig svar var 1,0 grader! Null poeng! Ingen andre lag var i nærheten av riktig svar. Men alle fikk null poeng.

Se på grafen og tenk over hva som skjedde på Svalbard siste månedene i fjor og hittil i år.  Gjennomsnittstemperaturen for januar var 11,8 grader over "norrrmalen". Gjennomsnittstemeraturen i Longyearbyen var minus 3,5, den skulle altså vært minus 15,3 grader!

I går regnet det på Svalbard. Går det an å påstå at det ikke skjer noe med klimaet? Norrrmalt er det i alle fall ikke!