lørdag 20. september 2014

Da Muren revnet

Natten mellom 16. og 17. oktober 1989 forsto vår bussjåfør hva som var forferderlig galt i DDR. Det forteller han oss når vi ruller inn i Leipzig 25 år etter at den fredelige revolusjonen startet i det østlige Tyskland. 

Daglig tenner folk lys i Nicolaikirche.
Vi stiger inn i Nicolaikirken i gamlebyen i Leipzig. Det gjør et sterkt inntrykk på en gjeng med nordmenn å komme inn i denne kirken. Like utenfor finner vi sporene etter oppstanden mot 40 års kommunistisk voldsherredømme. Ikke alle vet at det var i nettopp denne kirken at den fredelige revolusjonen innledes. 

Tidsvitnene fra slutten av 1980-årene er blitt gråere i luggen. Men de glemmer ikke. Og vi treffer dem  overalt. Også i bussen som bringer oss fra Berlin via Dresden til Leipzig. 

- Jeg jobbet i den nasjonale folkehæren (NVA) i etterretningsbataljonen helt til langt ut i 1990. De såkalte mandagsdemonstrasjonene hadde pågått siden begynnelsen av september 1989. Men denne mandagen 16. oktober ble soldater beordret til Berlin og de hadde skarp ammunisjon med seg,  forteller vår sjåfør.

En varm sensommerdag får jeg høre historien. Gradestokken kryper opp mot 25 grader. Vi er på vei fra Dresden til Leipzig. 

Vår mann bak rattet er en typisk østtysker. Ungdomsårene opplevde han i Arbeider- og bondestaten DDR. Han lærte seg flytende russisk. Han var på ingen måte opposisjonell. Faren hans var ansatt i det forhatte Folkepolitiet. 

Vi har reist til det østlige Tyskland for å finne ut hvorfor Muren falt. Bare fem måneder etter blodbadet på Den himmelske freds plass, endte opprøret i DDR uten et blodbad 9. november 1989. 

"Wir sind das Volk", ropte folket i gatene. 

"Wir bleiben hier", runget det. 

"Keine Gewalt", var slagordet. 

Vår mann bak rattet var ingen fiende av staten. Han tilpasset seg. Som så mange andre. Men det får være grenser. 

- Kommunismen er i prinsippet bra, men det gikk galt i DDR, forteller vår sjåfør. 
Folk strømmer til Nicolaikirche.

Nettopp i Nicolaikirken startet fredsbønnene i 1988. Aktivister ville vise at de ikke ønsket at atomkappløpet mellom Øst og Vest skulle fortsette.  Det var forlengst duket for fredelig revolusjon i Polen. Solidaritet hadde kjempet seg til samtaler med myndighetene. Da ungarerne 2.mai 1989 klippet opp jernteppet mot Østerrike, var det klart. Noe måtte skje i DDR også. 

- Bedraget gikk opp for meg etter at soldatene ble kalt tilbake til forlegningene utpå natten 17. oktober. Jeg visste at soldatene fikk utlevert skarpe skudd. Da ledelsen i hæren utpå dagen sa at de hadde delt ut gummikuler, forsto jeg at systemet var fortapt, forteller han rolig. 

Tre uker senere var alt over. Vår sjåfør mistet Murens fall. Han var sammen med en kjæreste på en romantisk film. Da han kom ut, fikk han høre at den reneste action-thrilleren utspant seg på grensen til Vest-Berlin. 

- Jeg og faren min ble gransket etter Murens fall. Vi hadde ikke gjort noe galt. Vi var bare med i systemet, slik mange var. Men jeg jobbet jo ikke lenge i den østtyske hæren, forteller han. 

Vi i bussen er godt over 60. Vel, vi er rundt 70, mange av oss. Vi husker jo byggingen av Muren. Og Murens fall skjedde i går, omtrent. 

Vi går til det såkalte Runde Ecke der det hemmelige politiet Stasi hadde sitt hovekvarter i Leipzig. Da frykten for dem var blåt vekk i midten av oktober, tok 300.000 demonstranter til gatene. De lyste opp bygningen ved ringveien rundt gamlebyen. 

4. desember 1989 okkuperte innbyggerne av Leipzig Stasi-hovedkvarteret. 3. oktober 1990 var de to tyske statene gjenforent.