Både i går og i 1989 ble jeg øyenvitne. I går som pensjonist. I 1989 som journalist. I går slapp jeg å være nøytral. I 1989 måtte jeg rapportere så nøkternt som mulig til leserne.
Jeg må innrømme. Juridisk korrekt utvisning av personer som kom til Norge som mindreårige på slep etter foreldrene, er problematisk. Personer som har bodd lenger i Norge enn i fødelandet, som knapt husker hvor de er født, bør få vurdert sine saker på selvstendig grunnlag. Da kan det åpnes adgang for å bli. På humanistisk grunnlag.
Derfor var det godt å være foran Regjeringskvartalet i går. Og når "den skyldige" blir pågrepet ved Nansen-skolen i det året vi feirer 150-årsdagen for Fritjof Nansens fødsel, mobileres ytterligere støtte for Maria Amelie.
Men likhetene og forskjellene mellom det som skjedde på Sunndalsørea i 1989 og og på Lillehammer i 2011 er slående. Og viktige. Chilenerne kom til Norge samtidig med at diktaturet i Chile gikk mot slutten. 16 år med general Augusto Pinochet var nok.
Maria Amelie og hennes familie kommer fra et urolig hjørne av det gamle Sovjetunionen. Men sovjettida er forbi. Men levekårene er ikke på topp i Russland, der som i Chile i 1989.
To viktige forskjeller er lett å se fra 1989 til 2011. De sosiale mediene har gitt Maria Amelie en støtte en asylsøker bare kan drømme om. Men de to chilenske familiene på Sunndalsøra hadde bare lokalsamfunnet bak seg.
En annen viktig forskjell var at chilenerne overhodet ikke var i nærheten av å være integrert i det norske samfunnet. Det kan vi trykt si at Maria Amelie er.
Når jeg nå spoler filmen tilbake til septemberdagene i 1989, slår det meg at følelser dominerte nyhetsbildet, også den gangen. "Spent forvening på Sunndalsøra" var tittelen på side 5 i Aftenposten mandag 25. september. Dagen etter lød tittelen: "Politiet henter chilenerne i dag". "Appelerer til Kongen", var en annen tittel. Men heller ikke den gang grep Regjeringen inn. Dagen etter slo en femspaltet overskrift mot Aftenpostens lesere: "Dro fra Norge i uvisshet". (En liten parentes: Trond Viggo Torgersen var barneombud den gangen, og så på saken!)
Én viktig endring har fått de fleste hus forbi. Frem til 1989, da den kalde krigen tok slutt, var det nærmest fritt frem for alle forfulgte grupper som ville til Norge. Hvem husker vel ikke oppstanden i DDR i 1953, oppstanden i Ungarn i 1956 og den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968? Alle flyktninger derfra ble tatt i mot med åpne armer.
Flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia er ikke like velkomne. Vel, de får midlertidig opphold, men irakerne sendes nå hjem. Vel, unntatt mullah Krekar. Men hva med dem som kommer fra det urolige Kaukasus.
Amelie-saken får politiske konsekvenser. Det fikk ikke utvisningen av chilenerne fra Sunndalsøra for over 21 år siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint at noen leser det jeg skriver. Og kommenterer det! Jeg skal komme tilbake med en seriøs tilbakemelding!