Vi regnet ikke med å treffe kjente på Dovrestua denne førjulsettermiddagen. Men vi hadde i alle fall ikke regnet med å treffe turister. Og helt sikkert ikke en japansk turist.
Men plutselig sto en liten svartlugget mann i 40-årene foran oss. Men en reiseguide i hånda. Så mye forsto jeg, selv om det var fullt av japanske skrifttegn på forsida.
- Are you a tourist? forsøkte jeg meg.
Og denne fremmede skapningen bekreftet det. På meget godt engelsk. Litt trøbbel hadde han med å skille mellom "r" og "l". Men det er vi jo vant med fra folk fra den kanten kanten.
Hva vi altså ikke var så vant med, er at turister, og med fullblods japansk blod i årene, svinger innom Dovrestua. I en hektisk, og iskald førjulstid.
Stamkneipa. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre hvordan i all verden han hadde funnet min gamle stamkneipe fra tilbake i russetida i 60-årene.
- I denne boka, sa min nye, japanske venn, og viste meg bilde av Dovrestua i den japanske reisebeskrivelsen av Oslo.
- Den er anbefalt for tradisjonell norsk mat, smilte han.
Øl og dram. I det overfylte vannhullet satt godt voksne menn og noen damer med ølglass i hånda. I annen etasje var det kappspising av lutefisk og pinnekjøtt. Her nede, i trekken mot den nitriste Storgata, var det litt lengre mellom spisegjestene. Men desto kortere mellom drammene.
Selvsagt skulle han spise. Og etter fem minutters venting fikk han plass. Faktisk en fin plass. Med utsikt til, vel, eller kall det heller innsikt i, Dovrestuas indre liv. Han bare gliste da et par gjester kom i munnhuggeri litt nærmere ølkranene.
- Hva skal jeg spise? forsøkte min venn seg, og pekte på den røde siden i menyen.
- Lutefisk! svarte jeg raskt.
Prøvesmak! Han tittet bort på fire staute karer ved nabobordet. De langet i seg av den norske nasjonalretten.
- Kom og smak, ymtet Bjørn frampå fra nabobordet. De hadde forlengst forstått at turisten trengte en prøvesmak.
Fem minutter seinere lå fisken der. Fast og fin. Baconfettet ble rutinert helt på fisken. Sennep var ikke noe problem. Vi fikk ham også til å forstå at akevitt hører med.
Der satt vår lille japaner. Tastet på sin iPhone. Han sendte ganske sikkert en MMS til familien hjemme.
- Var det godt? ville vi vite.
- Ja, ja! smilte han fra øre til øre.
- Billig?
- Nei, svarte han raskt.
Verneverdig? Men sånn er det når man kommer utenfra. Alle vi andre visste at 49 kroner halvliteren og 260 kroner for lutefisk i to omganger, er gi-bort-pris i høykostlandet her nord. Vi etniske norske mintes godt den gangen halvliteren kostet 3,25 for 45 år siden.
Det eneste som har endret seg her på Dovrestua/Dovrehallen er prisene. Og at en japaner svinger innom midt i julestria. En halvtime senere var det ut i julestria igjen. Med et morsomt minne. Kanskje lutefisk slår an i Japan om noen år?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint at noen leser det jeg skriver. Og kommenterer det! Jeg skal komme tilbake med en seriøs tilbakemelding!