Utøya - og så?

En stille minnestund ved Utøya.

Selvsagt lå det friske blomster der! To jenter sto der med mor og far. I minst ti minutter. Stille. Rosene la de forsiktig ned.

Plutselig stanset en buss, fullastet med kinesiske turister. 30-40 sekunder så de på blomsterhavet. Hva fikk de med seg, mon tro?

Denne torsdagen trodde jeg at jeg var ferdig med 22. juli. Jeg hørte smellet, slik mange andre oslofolk gjorde. "Tordenværet" var noe ganske annet. Og det ble bare verre og verre.

Akkurat denne dagen skulle jeg til fjells. Fred og ro, heter det visst. Men fordi vi alle blir omdirigert fra E16 til gamleveien, så jeg plutselig en kolle med roser og flagg.

Klart jeg forsto at dette var en minnelund for Utøyas 69 unge døde! Klart jeg måtte stoppe!

Vi har sett dette i fire uker nå...

Tilfeldigvis skulle jeg neste morgen også fortelle tyske radiolyttere i Berlin om hvordan nordmenn forholder seg til massakren, fire uker etterpå. Da var jeg jo nødt til å stanse her!

Inntrykket av verdighet slo mot meg. Et eldre ektepar var der. Så kom familien med de to barna. Litt etter dukket en middelaldrende mann. Så svingte en busslast med kinesiske turister av veien! Ut stormet et 20-talls turister. Med kamera!

De to barna og deres foreldre vek unna. Det er ikke plass til mer enn 10-15 personer på denne lille kollen like ved hovedveien med utsikt mot Utøya.

-En turistattraksjon, tenkte jeg. Og jeg vet ikke om jeg var glad eller trist. Hva fortalte den engelskspråklige kinesiske guiden? Fikk han formidlet Hovedbudskapet som vi nordmenn har terpet på de siste ukene. Om verdighet, samhold, kampen for demokratiet og ønsket om å beholde det åpne samfunnet. Langt unna den kinesiske modellen.

Guiden var ikke særlig villig til å snakke med meg. Han hadde sikkert dårlig tid, og jeg var trolig ikke den han måtte snakke med akkurat nå.

Her lagres historien....

Det slo meg at jeg 9. november 2009 på 20-årsdagen for Murens fall - tilfeldigvis var i Beijing. Der - på en karaokebar - fremførte en pensjonert major i Folkets frigjøringshær, sammen med vår svenske reiseleder, nettopp den sangen kinesiske studenter sang før demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble knust av panser.

69 døde på Utøya, enda flere mistet livet i junidagene 1989 i Beijing. Og tyskere betalte en blodig pris for Muren. Hva slags samfunn sloss våre unge, døde for før ABB stormet inn på Utøya? Hva slags samfunn ønsket de kinesiske studentene? I Norge stanset en person de unges drøm. I Beijing talte maktapparatet. Tyskere fikk til en ublodig, demokratisk revolusjon i 1989.

Jeg skulle gjerne hatt en samtale med de søkkrike kineserne som suste forbi åstedet for verdens blodigste massakre begått av en enkeltperson.