Oslo, mitt Oslo!

Ta en titt på denne bussen! Bildet er tatt i forrige århundre. I 60-årene. Den gangen hadde bussen min til Ekeberg konduktør! Og den hadde nr 18. Noen år gikk den til Tåsen. Andre år var endeholdeplasse Bjølsen.

Meget er forandret. Nå er den rute 34, og har ingen konduktør. Billettene koster ikke 70 øre, men vel 30, hvis du ikke gidder å kjøpe Flexikort. Eller månedskort. Og bussen er ikke skrudd sammen i Norge (Strømmen), men kommer rød og vakker, fix ferdig fra ett eller annet sted i EU.

Det eneste som ikke har forandret seg, er sild-i-tønne-følelsen! Og siden dette bildet ble tatt, har jeg stemt ved 21 valg.

Selvsagt er ikke min bussrute et valgkamptema! Sild-i-tønne-prosjektet til #Ruter (les: Oslo Sporveier) på strekningen Ekeberg Hageby-Oslo S er skikkelig vedlikeholdt gjennom 50 år.

Tidlig i vår fikk jeg en oppmuntrende beskjed fra #Ruter. Fra 25. april skulle de innføre 10-minuttersruter til oss! Hurra!

Det prosjektet gikk, ja, i dass, for å si det litt udiplomatisk. Ingen 10-minutters rute.

Sommeren kom, med tomme busser (vel, litt for mange turister kom på ved Ekeberg Camping, men det er jo eksotiske greier).

Sild-i-tønne-prosjektet var tilbake etter skolestart. En morgen sendte Hustruen nødmeldinger fra mobilen. Ja, hun klarte å få den opp av veska! "Stappfullt", var hennes beskrivelse av sild-i-tønne.

Nye brev til #Ruter!

I dag kom svaret: På grunn av prisreduksjonen på månedskortene i Oslo har det økte antall reiser ikke ført til en tilsvarende økning i inntekter.

Når vi får meldinger om kapasitetsproblemer, setter vi inn flere ressurser så langt økonomien tillater. Vi er klar over hvordan situasjonen er på linje 34. I dag har vi ingen økonomiske reserver vi kan benytte til å øke kapasiteten, dette var også årsaken til at tilbudet ikke ble utvidet til 10 minutters rute i vår slik det var planlagt.

Alle partier kappløper etter velgerne og lover økt satsing på kollektivtrafikken. Virkeligheten avspeiles på rute 34. Billige månedskort fører til økt trafikk. Flere busser trengs. Billige månedskort gir for lave inntekter. Det finnes ikke penger til flere busser.

Forslag til løsninger:

1: Øk prisen på månedskort. Resultat: Flere bruker andre transportmidler (les: bil)

2: Hold prisen på månedskort nede. Resultat: Folk orker ikke å ta bussen, finner andre løsninger (les: tar bilen)

3: Les høyt fra valgflesket fra de fleste partiene på bussen. Skriv klager til #Ruter. Mange klager! Og skriv til bydelspolitikere. Be dem lese valgløftene sine en gang til!

Konklusjon: Ta det easy! En eller annen gang bryter det hele sammen. Men da har i alle fall DU gitt beskjed. Og si: Hva var det jeg sa!

Gå til valgurnene mandag. Og stem! På et parti som satser på kollektivtrafikken!

Hjelp - jeg er hekta!

Klart det måtte bli sånn! Jeg er hekta på min nye iPhone 3G S!

Selvfølgelig kan jeg ringe med den. Men i løpet av én måned er den nesten blitt viktigere enn lommeboka!

Dere som ikke har en iPhone, og heller ikke kommer til å skaffe dere en, trenger ikke lese videre. Men hvis du lurer på om du skal skaffe deg denne duppeditten, kan det kanskje være lurt å lese litt om hvordan man kan bli avhengig av iPhone.

Nøkkelen til suksess for Apple ligger trolig i alle programmene som kan lastes ned til "telefonen". Selvsagt hadde jeg hørt om dette før jeg fikk min 3G S fredag 30. juli klokka 09.03.

En halv time senere var jeg på lufta. Aftenposten.nos applikasjon (program) for iPhone ble først lastet ned. Deretter kom yr.no, flytider, trafikanten og tweetdeck.

Disse tilleggene på min iPhone betyr at jeg kan se hva slags vær jeg kommer til å få når jeg drar til Tromsø om to dager. Når jeg endelig skal dra, ser jeg om flyet er i rute. På trafikanten finner jeg ut når bussen til Oslo S går. Og skjer det ett eller annet underveis som interesserer mange andre (togavsporing?!), sender jeg det ut som en tvitring med tweetdeck.

Jeg hører allerede ropene: - Det er da bare å se ut av vinduet for å sjekke været! Og det går tog hvert tiende minutt fra Oslo S!

Vel, alle medieoppslagene om skinnegående trafikk i Oslo-området tyder på at ikke alt er som det skal!

Siste skrik for undertegnede er en applikasjon som gir meg den gode, gamle almanakken på telefonen min. Nå vet jeg jo at midnattsola er forsvunnet for denne gang i Tromsø, men når er det mørkt? Det ser jeg nå på telefonen min.

Men det finnes tusener av applikasjoner der ute. Via iTunes har jeg skaffet meg en valutakalkulater (skal til Kina i høst), gjort det mulig å høre radio på mobilen selv om FM-radio ikke er installert på iPhone, og jeg har en TV-guide. Pluss "unyttige" ting som en vindmåler.

Og så lurer jeg på når NSB skal kopiere de sveitsiske statsbanene (SBB). Via iPhone kan du først finne ut når togene går, og så kan billett kjøpes via mobilen. Men det er vel for mye forlangt av NSB?

Valget er kanskje ikke så enkelt 12. september, men jeg har aldri angret på at iPhone 3G S havnet i lomma mi!

Velkommen etter, alle som hittil har sverget til Nokia, Sony Ericsson eller hva de heter.

Til bunns i Oslo

Velkommen til fremtiden!

I går dukket jeg ned i havnebassenet. I Bjørvika!

Tårnene som skal lufte ut eksosen, er på plass. Og søndag 30. august fikk vi 4 timer på oss for å sjekke om Bjørvika-tunnelen er tett!

Det er den, tror jeg. Men Oslo-bilistene får spennende tider. Hva skjer når senketunnelen på 1100 meter skal koples på Festningstunnelen?

Bjørvika-tunnelen blir det siste hullet i sveitserosten som Oslos underverden er blitt siden slutten av 80-årene. Vi arme bilister har betalt et tosifret milliardbeløp for å rydde opp i Oslo-trafikken. Da politikerne satt opp bombringen for ca. 20 år siden, lovet de at det skulle ta slutt om ca. 20 år. Klart, det skjedde ikke!

Men hva gjør vi ikke for å kunne kjøre i 5. gir fra Trondheim til Moss gjennom Oslo? Uten røde lys!

Jeg kommer neppe til å oppleve at Fjordbyen Oslo blir ferdig, da må jeg bli nærmere 90 år gammel. Men det er unektelig spennende å se at Oslo gjenerobrer fjorden. Det skjer ca 80 år etter at Oslo bestemte seg for å vende ryggen til fjorden. Rådhuset ble en effektiv sperre for utsikten til fjorden. "Forsiden" til Rådhuset er Borggården, ikke steinørkenen mot Honnørbrygga.

Neste sommer suser bilene gjennom senketunnelen i Bjørvika og ned i Festningstunnelen. Da begynner vi å rive Bispelokket. Trikkeskinner strekker seg østover. Om noen år seiler Vikingskipene fra bygdøy til Middelalderparken.

Men først skal vi ha noen saftige krangler om Deichmanske bibliotek! Og så kommer kabelbanen opp til Ekebergrestauranten!

Velkommen til fremtiden!

Mirakelet i Sverige

De som tror Norge er et paradis, kan slutte å lese her.

Vel, de som tror Norge nesten er et paradis, men at noe kan forbedres, bør lese videre.

Og de som vil ha noen gode tips om hvordan det kan være utenfor Norges grenser, bør absolutt lese videre.

Skrekkscenariet for båteiere er å miste kontrollen med fartøyet. Og når det skjer i litt sjenerende vind, er det enda verre. Men hvis først ulykken skal inntreffe, la det skje i Sverige!

Selvsagt inntraff en katastrofe, også for oss. Vel, katastrofe er kanskje å ta i litt for hardt. Men moro var det ikke å oppdage at girwiren ikke virket. Det betyr på fastlands-norsk at jeg ikke klarte å redusere hastigheten på vår smekre Scand Baltic. 8,2 knop var farten, og den måtte ned. Men vi klarte det ikke.

-Jeg må stanse båten, og vi må gjøre det inne i den vika der! ropte jeg til Hustruen.

I løpet av 30 sekunder hadde vi kastet anker, stanset motoren og sørget for at vi ikke var i havsnød.

-Stockholm radio, Stockholm radio, Stockholm radio, dette er "Donken" (ja, båten heter det!), vi trenger assistanse, vi har ikke kontroll over motoren, lød meldingen over kanal 16, nødkanalen, da vi la trygt ca. 2 nautiske mil sør for Gullholmen i Bohuslän.

En time senere lå vi i Ellös på Orust, en lørdag ettermiddag. Den svenske fetteren til Redningsselskapet hadde reddet oss. Og tauet oss inn.

Men vi måtte fixe båten. Da skjedde mirakelet som gjør at Norge ikke kan karakterises som et paradis.

I Norge måtte vi ha ventet til over helgen - minst - før vi kunne fått skiftet girwiren. I Ellös ble vi stående å måpe. En av de få svenskene som ikke har reist til Oslo, kastet seg ned i motorrommet. Fire timer senere kom han opp, svett og sliten. Og tørst. En øl lå klar til ham.

-Tack så mycket, smilte han, og gikk inn og skrev regningen.

Den kom på 2600 svenske kroner! Inklusive reservedeler.

1. Hadde vi fått utført jobben i Oslofjorden?
2. Hva hadde det kostet?
3. Når lærer norske servicefolk hva service er?

Dette var forøvrig tredje gang svenskene reddet oss. Vi vet jo at det koster å være båteier. Sesongen er kort, og været er en usikker greie. Men aller verst er at norske servicefolk har ferie i fellesferien. Vel, det virker i alle fall slik. Og hvis vi får tak i en fagmann, koster det 1000 kroner timen. Jeg VET det!

Og da båten vår igjen var friskmeldt, var den bedre enn da vi kjøpte den i fjor. Selvsagt var det en produksjonsfeil som førte til at girwiren røk. Og selvsagt var det en produksjonsfeil som førte til at varmtvannet forsvant tidligere på sommeren.

Selvsagt regner det like mye på Västkusten som i Blindleia. Og badetemperaturen er omtrent den samme.

Men vi er på en annen planet når vi kommer til Koster. Alt er tilrettelagt for båtfolket. Service er én ting, og priser er en annen hyggelig faktor.

Men etter noen sesonger på "venstre" og "høyre" side av Oslofjorden og Skagerrak, er jeg blitt frelst på "venstresiden". Og det hender at jeg takker de høyere makter for at Bohuslän ble svensk ved freden i Roskilde i 1658. Sentralregjeringen i Stockholm har effektivt forhindret at strandsonen er fyllt av fritidsboliger.

Derfor kaster vi anker overalt i Bohuslän. Hvis du har båt, forsøk å ankre opp i Kyrkegårdsön utenfor Fjällbacka. Det er gratis!

Trafikkaos? Neppe!

Trafikken på bloggen min ble mer enn femdoblet over natten da jeg begynte å skrive om bussen min. Vel, jeg hadde ikke mer enn 22 "passasjerer" i går, dvs lesere. Det er langt igjen før jeg når igjen passasjertallet på 34-bussen til byen om morran.

Men det tar nok tid før jeg kommer på lista over de mest leste bloggene, får å si det forsiktig! Og jeg kommer aldri til å få over 40 000 lesere, slik Ida Wulff kan skryte av.

Blogglivet har lært en gammel pressemann en lekse. Det er mange der ute som kan mer enn meg. Ja, meget mer!

Det har vært moro å følge Paul Chaffey, tidligere SV´er og stortingsrepresentant og bloggen hans. Nå er han direktør i Abelia, en organisasjon for kunnskaps og teknologibedrifter i NHO. Nå, like før vi skal avgjøre om vi får Jens eller Jensen som statsminister de neste fire årene, er det moro å lese bloggen hans. Les hva han mener om symbolsk miljøpolitikk!

En annen lekse en avlagt pressemann må lære seg, er at papiravisen langsomt, men sikkert mister sin betydning. Nye arenaer dukker opp. Bloggerne overtar. Og nettopp Chaffey hjelper meg å finne de riktige og gode bloggene fordi han har en bloggliste på høyre side.

Og fakta dem som blogger må sjekkes på en helt annen måte. Leserne er nådeløse. I papiravisen viste vi til kildene våre, her kan vi sende leserne direkte til kildene våre. Hvis jeg påstår at 149 arbeiderpartipolitikere har registrert seg som tvitrere, er det jo greit å la leserne av denne bloggen få se hvor jeg har det fra.

Etter 20 innlegg på egen blogg har jeg kommet til erkjennelsen av at mye er ugjort. Og læringskurven er bratt.

Men før trafikkaos inntreffer på denne bloggen, håper jeg at geriljakrigen mot #Ruter vinnes. Jeg tør ikke tenke på tilstandene på 34-bussen min hvis det er like mange om bord når vinterkulda setter inn. Og alle har på seg 5 cm tykkere klær!

Ha en god helg!