Et godt valg? Neppe!

Godt valg! ropes det i aviser, TV, radio og i de sosiale medier. Om noen timer vraker vi Jens og velger Erna. Et godt valg blir det ikke. Flertallet ønsker seg mer av alt. Det gir Erna & Co dem. En politisk bakrus venter.

Neste riksvalg er i 2017. Kan vi ta en tysk sving innen den tid? Tyskerne bråvåknet i 2005 fra  etterkrigsidyllen. Velferdsstaten var truet. Noe måtte gjøres.

Det er litt over 10 år siden Jens Stoltenbergs tyske partikamerat, Gerhard Schröder, lanserte moderniseringen av den tyske velferdsstaten. Det hørtes fint ut. Han kalte det hele "Agenda 2010". Innen 2010 skulle Tyskland bli "det mest konkurransedyktige og dynamiske økonomiske område i verden".

Schröder var forbundskanseler den gang, altså statsminister. Og han regjerte sammen med miljøpartiet De grønne.

"Vi vil kutte ytelsene fra staten", sa Schröder.  Det er en mild overdrivelse å si at tyskerne var misfornøyde.

Medisinen som ble foreskrevet, var sterk. Selvsagt skulle det spares penger på de offentlige budsjettene.


Ledighetstrygd i ett år, ikke to år. Hvis du mister jobben når du er over 55 år, har du halvannet år på å finne deg en ny jobb. 36 måneders ledighetstrygd forsvant. Deretter må den som ikke har jobb, søke om sosialhjelp. Hvis du har formue over et visst nivå, reduseres sosialhjelpen. Barnas bankbok ble tatt med i vurderingen av familiens økonomiske situasjon. Det ble et ramaskrik. Ikke minst innenfor de tradisjonelle velgerne til sosialdemokratene, SPD.

Denne tyske reformen bar det (typisk) tyske navnet ALG 2 (Arbeidlosengeld 2). Det er nytteløst å forklare hele ordningen til innbyggere i et land hvor hver borger i teorien har en andel i oljefondet på rundt én million kroner.

Kan en "tysk" modell tenkes for Norge? I Norge har vi rundt 3 prosent arbeidsledighet. Tenk dere tanken at den en gang dobles!


Tyskerne ble tvunget til å gjøre noe med velferdsstaten blant annet fordi ledigheten var skyhøy etter tyske forhold. Norge kan komme i samme situasjon. Spør Gro om hvordan stemningen var da hun overtok etter Kåre i mai 1986! Oljeprisen hadde falt som en stein høsten 1985 og etter nyttår. Det første hun gjorde, var å skrive ned den norske kronen med 12 prosent!

Da 1987-budsjettet skulle presenteres i oktober 1986, hadde ca. 50 milliarder oljekroner forduftet. Jappe-tiden tok brått slutt, "børstraktor" ble et skjellsord og boligprisene stupte i takt med stigende rente. Selv hadde jeg en byggelånsrente på 29,6 prosent i 1987!

Hvorfor forbereder ikke norske politikere oss på at en enorm regning skal betales for å møte eldrebølgen? Endringene (kutt, heter det!) i pensjonene hjelper noe. Men i stedet for å snakke om regninger som vi vet kommer, lover politikere stadig mer. 150 milliarder til fergefri E39 og noe tilsvarende til bedre jernebane på Østlandet.  Siv skal visst bli finansminister, men kommer ikke til å stoppe bompengeinnbetalingene, slik CIH krever.


Den unge moren jeg traff i Ekebergparken søndag, stemte ikke i 2009. Nå har hun fått en vakker datter. Denne gangen skal hun stemme!


-Du må regne med å betale mer skatt om noen år. Du skal være med på å betale regningen for alle oss som er født like etter krigen. Mange av oss skal på gamlehjem, minnet jeg henne om. Og ba henne tenke grundig igjennom hvordan de utgiftene skal finansieres. Med skattelettelser, redusert formueskatt, flere veier, mer til jernbane og enda flere sosiale reformer?

Småbarnsmoren skjønte ikke resonnementet mitt. Kanskje det ikke er like viktig med omsorgsboliger for eldre som full barnehagedekning. Og bedre veier.

Velferdsstaten vokser ikke inn i himmelen. Hvis vi skal ha et ørlite håp om å beholde viktige sider ved samfunnet vårt, må velgerne få klar beskjed: Dere må betale mer i skatt, og mange av de sosiale ordningene må endres.

I 2005 betalte de tyske sosialdemokratene regningen. Og den konservative Angela Merkel overtok. Men ingen, selv ikke i det tyske sosialdemokratet, tenker på å gå tilbake til det velferdssamfunnet tyskerne hadde bevilget seg.

Merkel  - og Tyskland - priser seg i dag lykkelig over Agenda 2010. Grekere, italienere, spaniere og portugisere gremmes.

Vi nordmenn lever lykkelig på oljen. Så lenge den varer. 

Gjentar historien seg for Erna?

Norges neste statsminister, Erna Solberg.

23 ganger har jeg stemt sosialdemokratisk, mandag gjør jeg det igjen. Og taper! Det blir spennende å se hvor lenge en borgerlig fire-tre-topartiregjering overlever. 

En borgerlig valgseier er ikke ensbetydende med et stabilt flertall for en Erna-regjering. Høyre er et bra parti, og Erna vil at vi skal ha det bra. Hareide er ikke verre. Men Venstre-Grande er jeg ikke like fortrolig med. Siv er tilpasningsdyktig, i motsetning til CIH. Men hvordan jobber et slikt politisk landslag? 

Historien: Det er spennende å bla bakover i Norges nyere politiske historie. En nærmest uhemmet økonomisk vekst i oljealderen har ført til at vi har fått en befolkning som stort sett sutrer. For 50 år siden hadde vi ikke olje. Og Einar Gerhardsen var landsfader. 

Men stabile politiske regjeringer, det har stort sett vært unntaket. 

Lyng-regjeringen for 50 år siden var derfor historisk. Den åpnet for Bortens firepartiregjering i 1965. I 1971 falt den på EEC-saken. Trygve Bratteli kom, men gikk av da Folket sa nei til EEC. To år senere tapte han valget så det suste, men ble statsminister fordi SV vant 16 plasser. 

1981-1986: Høyre-bølgen, ikke ulik den vi opplever nå, feide ut Ap og Gro i 1981. Inn kom Kåre Willoch. I en ren H-regjering. I 1983 var KrF ferdig med å sutre om retten til fri abort, og ble med Sp inn i regjeringen.

 I 1986 felte CIH regjeringen, og Kåre ga nøklene til Gro. Det borgerlige stortingsflertallet mislyktes i den berømte høstjakta på den sosialdemokratiske mindretallsregjeringen. 

1989-1991: Gro tapte valget i 1989, og inn kom Syses trepartiregjering. Da Muren falt og EF kom på dagsorden i det nye Europa, sa Sp nei i 1991. 

Gro kom inn, forsøkte forgjeves å få Norge inn i EU. 

1997-2000: Bondevik 1 - sentrumsregjeringen - fikk stortingsflertallet mot seg i 2001, og Jens 1 kom. Og tapte. 

For første gang i norsk politisk historie siden 1961 har vi nå i 8 år hatt en flertallsregjering. Den har sittet i to perioder! 

Stort sett har de borgerlige partier - som helst kaller seg ikke-sosialister - hatt flertall i nasjonalforsamlingen. 

2013-?: Nå blir det borgerlig flertall igjen. Et solid borgerlig flertall. Og Norge faller ikke fra hverandre. Men gjør Erna 1 det? 

Hva skjer hvis Erna må ha med seg FrP i regjeringen og V sier nei? Hva sier KrF da? 

Og hva skjer hvis Erna bare trenger V og KrF? Hva gjør FrP med en regjering de ikke er med i? Vil Siv være like knallhard som CIH i 1986 da han felte Willoch 2 fordi han ikke ville stemme for avgifter han var mot? 

Velgerne vet ikke hva slags regjering de får med Erna. I 2005 og 2009 visste velgerne at den rødgrønne regjeringen var alternativet på venstresiden. 

Neste uke blir spennende. Statsrådsposter skal fordeles. Nye koster skal rydde opp. Naboen min er venstremann og suser rundt i en miljøvennlig, men kostbar, elektrisk bil. Han satser på å komme inn på Akershus. Abid Raja heter han, og er flink og hyggelig. Meget synlig i det offentlige rom, men er det nok til å bli plukket ut på landslaget til Erna? 

I Røyken i Buskerrud bor et annet V-medlem. Hun er født og oppvokst i Tyskland, men ble norsk statsborger for to år siden. Hvis velgerne vil det, kommer hun inn på bekostning av Lundteigen. Det er et greit offer hvis først det rødgrønne alternativet går dukken mandag. 

Blir læringskurven i tøffeste laget for Rebekka Borsch? 

Fredsprosjektet EU

Fredsprosjektet EU. Balkan, Sveits, Norge og Island mangler

-Dæven, utbrøt 98 år gamle Haakon Lie da jeg ringte ham fra den tysk-polske grenseelven Oder i 2004. EU hadde tegnet opp Det nye Europa noen måneder tidligere. 

Mannen som husket to verdenskriger, kommunismen og nazismen i all sin gru, hadde neppe forestilt seg at han i sin egen levetid skulle få oppleve dette. At Europa var samlet, at krig var utenkelig, at demokratiet var en selvfølge, at NATO langt på vei skulle bli en alleuropeisk sikkerhetspakt.

Der sto jeg i alle fall og skuet østover, denne sensommerdagen i 2004. Jeg var nettopp blitt korrespondent for Aftenposten i Berlin. Og Polen var blitt medlem av EU. Og NATO. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg grep mobilteelfonen og ringte den aldrende politikeren hjemme på Ulvøya.

-Nå står jeg ved Oder og ser inn i EU- og NATO-landet Polen, forklarte jeg til Lie.

-Dæven, kom det spontant.

Det var aldri tvil hos Haakon Lie om hvorfor erkefiendene Tyskland og Frankrike og de tre BeNeLux-landene fant sammen i Kull- og stålunionen, forløperen til EU. Han hadde nok tvilt mer på om det var mulig å samle Europa og kaste det kommunistiske styresettet på historiens skraphaug.

Haakon Lie fikk jo oppleve det meste i sitt liv. Men det er vel for mye forlangt at han skulle fått med seg at det 20-talls toppledere denne kalde desemberdagen møtes i Oslo for å motta verdens mest prestisjetunge anerkjennelse, Nobels fredspris.

I dag burde mange forsøke å sette seg inn i Europas historie. De som leste Nils Mortens Udgaards kommentar i Aftenposten lørdag, nikket nok på hodet. Det er faktisk sant, EU har formet vår verdensdel.

NRK viste i helgen dokumentaren om Norges 50 år lange forhold til EU. Selv skiftet jeg standpunkt til det som helt Fellessmarkedet i 1971. I den vesttyske hovedstaden Bonn trengte jeg ikke lang tid for å forstå at noe var på gang i Europa. Den vesttyske forbundskansleren Willy Brandt fikk Fredsprisen for 1971 for sin forsoning østover 20 år etter at hans forgjenger Konrad Adenauer startet forsoningen vestover.

Fordi Willy Brandt var norgesvenn (og snakket flytende norsk!) kom ingen her hjemme på tanken om at det var feil å gi ham prisen for et prosjekt som nettopp var startet og ennå ikke hadde båret mange frukter. Hjemme i Vest-Tyskland, derimot, ble det ramakrik. Og Brandt ble nesten felt på sin Ostpolitik der "endring gjennom tilnærming" var ideologien i kontakt med kommunistene i øst.

Vi nordmenn ristet den gang på hodet over de tyske reaksjonene på Fredsprisen til Brandt. Og vi tok i mot Brandt da han på Youngtorget ønsket Norge velkommen i EF etter et norsk ja. Norge var delt på midten, men Willy Brandt var uomstridt. Han hadde jo også fått den gjeve Fredsprisen!

EU kunne godt fått prisen for lenge siden. Det virkelige gjennombruddet for fredsprosjektet var da de gamle diktaturer i Sør-Europa kom med i 80-årene. Noen av oss ristet på hodet at heller ikke utvidelsen østover i 2004 var nok til å sikre EU en anerkjennelse. "Alle" andre hadde jo fått prisen.

Jeg slutter aldri å undre meg over mine landsmenns angst for EU. Hver eneste dag nyter vi godt av de fire friheter. Vel, fra 1. januar er Norge det eneste landet som ikke nyter godt av kinesernes nye visumsbestemmelser, men det er jo fordi "vi" ga en kinesisk dissident fredsprisen for noen år siden.

Mens 27 EU land krangler så busta fyker og hvor EU skal gå og hvordan oppryddingen i den økonomiske krisen skal gjennomføres, sitter vi med oljefondet vårt. Vi klager over romfolk som tigger i Oslos gater. Men det er i Brussel løsningene på romfolkets fremtid utformes.

Miljøproblemene løses trolig også best i Brussel, ikke i tungrodde FN-organer. Sparepærene fikk vi tredd nedover hodene våre i fjor høst, takket være EU. Eftas kontrollorgan ESA slo nådeløs ned på Norge da vi forsøkte å subsidiere Hurtigruten.

Slik bindes Europa sammen i et forpliktende samarbeid. Konflikter havner på forhandlingsbordene. Vi liker ikke alltid beslutningene som tas over hodet på oss. Og noen ganger rasler nei-folket med sablene. I LO vil noen ha bort en av de fire frihetene for å sikre seg mot sosial dumping.

Men LO-medlemmer og mange andre nordmenn nyter hver eneste dag fordelen at noen bruker friheten til å komme til Norge for å jobbe. Tenk hva Steinrøysa hadde vært uten flittige polakker? Og hva med alle balterne som nå før jul selger juletrær til oss? Ingen nordmann med vettet i behold ville stått på ved Ekeberg Camping og prakket på oss danske juletrær til 500 kroner støkket!

Vi sees på demo i ettermiddag! For Fredsprisen til EU.

NY Times eller Aftenposten...

Akkurat som på papir, men nå digitalt....

 -Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd. 

Litt mindre dramatisk ble overgangen for meg i dag da vi hadde den første papirløse avisdagen på ca 40 år. Jeg tittet forsiktig i postkassa. Korrekt, det lå ingen morgenutgave av Aftenposten der.

Det var heller ingen fotspor fra et tappert avisbud som hadde kjempet seg opp den glatte trappa med nysnø.

Litt uvant var det da jeg ikke skulle åpne seksjon 2 i papirutgaven av Aftenposten. De utallige innstikkene ramlet heller ikke ut på gulvet. Men kaffekoppen sto der da jeg fikk slått på Padda.

Skal jeg lese New York Times eller Aftenposten først? Selvsagt ble det Aftenposten! Jeg hadde nok sett papiroppslaget først, men det var jo også ganske enkelt å finne fram til at sprekken i Oslo Arbeiderparti om Munch-museet var hovedoppslaget i "Kultur og meninger" i iPad-utgaven.

Det tok meg den vanlige halvtimen å skumme iPad-utgaven. Mens fronten på Kultur-seksjonen i papir/eavis-utgaven domineres av den evige krangelen om Munch-museet, var forsinkelsen av store TV-serier blikkfanget på iPad.

To forskjellige vurderinger i redaksjonen i Aftenposten? Eller bestemmes det hele av formatet på oppslaget? Padda er liten, og fronten på Kultur skal "selge". Og et morsomt bilde av redningsselskapets animerte skøyte er kanskje bedre enn Bjørvika med Lambda inntegnet?

Verdens beste avis? 

Men det er bedre svung over NYTimes! Men den klarer jeg ikke å fordøye på halvtimenn! Men jeg leste om tyskernes dilemma når det gjelder behandlingen av gjeldskrisen i Hellas. Kanskje jeg skal tvitre den til mine følgere eller legge den ut på Facebook-profilen min.

Der har vi en annen viktig side ved digitale aviser. Det er lett å tipse venner og bekjente om artikler de bør lese.

NYTimes tilbød meg 12 ukers prøveabo for 5 dollar. Nå er tiden ute, og det koster meg 15 dollar  85 kroner) for fire uker. Det har vi råd til, ikke sant? Pengene er forlengst spart fordi jeg går raskt forbi stativene med løssalgsaviser.

Litt over 2800 kroner året betaler jeg for Aftenpostens digitale pakke. Jeg har også fått meg National Geografic Society. Der bruker jeg snart mer tid enn i dagsvisene mine. Utrolige bilder, og skikkelig multimedialt. Hva med å se en gepard i fullt firsprang filmet med et kamera som klarer å ta 1200 bilder i sekundet? Og så vise verdens raskeste rovdyr i sakte film!

De digitale utgavene presser seg frem. Overalt. Og når attpåtil leserne trekkes inn fra første klikk, er svaret gitt. Papiravisene er dømt til å tape, men redaksjonene kan overleve.

Nå er det bare én vei ut. Det er å endre pressestøtten gradvis slik at støtten også gis til redaksjonene. Ikke nødvendigvis bare til selve papirproduktet.

Litt avisdød på dørmatta...

Det er bare å klikke seg inn....

Det måtte jo skje en eller annen gang. Og i dag tok jeg altså skrittet. Og sa farvel til papiravisa. Men jeg holder meg - foreløpig - til den elektroniske utgaven av Aftenposten. 

Nå har jeg altså ingen papiraviser i heimen. VG og Dagbladet forsvant for lenge siden. Minst 100 kroner uka spart. Nå sparer jeg noen kroner på å gå heldigitalt når det gjelder min gamle arbeidsplass.

Heldigital har jeg vært i hodet lenge. Og for noen uker siden kjøpte jeg New York Times på nettet. En av verdens beste aviser var dermed tilgjengelig for meg. Overalt og alltid.

Men når jeg har nølt så lenge med å kaste ut papiret, sitter det nok langt inn i ryggmargen hos mange avislesere å kvitte seg med det som stort sett ligger på dørmatta hver dag.

Senest i dag fikk jeg høre om en (digital) bekjent av meg som savnet nettopp det som skulle ligge på dørmatta. Hun hadde ikke noe å "kose seg med på trikken" på vei til jobben.

Andre "koser seg med avisen" til frokostkaffen, eller rekker ikke morgenutgaven før etter middag. Det heter seg at vi "dør med Aftenposten". Og da aller helst på papir. Og familien tar avskjed på dødsfallsidene i seksjon 2.

Men nå er det dessverre slik at vi ikke "blir født med Aftenposten". Spør du en tenåring i Oslo om forholdet til papiravisen, kan i alle fall en redaktør i Aftenposten bli deprimert. Selgere av avisabonnementer må skaffe godt over 100.000 nye kunder for at avisopplaget skal holdes seg.

Dette faktum tvinger mediehusene til å finne en strategi for å overleve. Etter at en drøss av kolleger har tatt sluttpakke i Aftenposten nå før jul, må det settes fortgang i arbeidet med å lage nye produkter.

Aller først må mediehusene se hva som skjer utenfor landets grenser. En opphisset debatt her hjemme om pressestøtte og momsregler bør stanse brått når vi får vite at EU kommer til å fastsette like regler for hvordan momssystemet skal praktiseres.

Det nytter ikke å gå til Kulturdepartementet eller Finansdepartementet hvis aviseierne vil ha en gradert momsats på digitale aviser og papiraviser. Men systemet med nullmoms for papiravisene og full moms for digitale utgaver er håpløst og ødeleggende.

Løsningen ligger altså i Brussel, ikke i Oslo.

Om få måneder legger de store avisene i Norge store deler av sine nettaviser bak en eller annen form for betalingsmur. Det er første skritt på vei til en bærekraftig økonomisk modell. Aftenposten vet det. Og i distriktene er signalene de samme.

Parallelt jobbes det med mobile produkter. VG er kommet lengst. Det ser alle. Med forventning og spenning ser jeg frem til hva Aftenposten kan tilby sine digitale lesere. Fordi Aftenpostens iPhone-app ikke var særlig kvikk, endte jeg på VGs mobile løsning.

Avisene dør ikke, ennå. Men glansdagene er over. Det viser med all tydelighet tallene fra Schibsted. I mellomtiden migrerer lesere og særlig annonsører over til nettet. Snart henter f.eks. Schibsted to av tre tjente kroner på digitale produkter. Og svært mye av fortjenesten hentes utenfor Norge. I all fall ikke fra papiravisene i Norge og Sverige.