Neste riksvalg er i 2017. Kan vi ta en tysk sving innen den tid? Tyskerne bråvåknet i 2005 fra etterkrigsidyllen. Velferdsstaten var truet. Noe måtte gjøres.
Schröder var forbundskanseler den gang, altså statsminister. Og han regjerte sammen med miljøpartiet De grønne.
"Vi vil kutte ytelsene fra staten", sa Schröder. Det er en mild overdrivelse å si at tyskerne var misfornøyde.
Medisinen som ble foreskrevet, var sterk. Selvsagt skulle det spares penger på de offentlige budsjettene.
Ledighetstrygd i ett år, ikke to år. Hvis du mister jobben når du er over 55 år, har du halvannet år på å finne deg en ny jobb. 36 måneders ledighetstrygd forsvant. Deretter må den som ikke har jobb, søke om sosialhjelp. Hvis du har formue over et visst nivå, reduseres sosialhjelpen. Barnas bankbok ble tatt med i vurderingen av familiens økonomiske situasjon. Det ble et ramaskrik. Ikke minst innenfor de tradisjonelle velgerne til sosialdemokratene, SPD.
Denne tyske reformen bar det (typisk) tyske navnet ALG 2 (Arbeidlosengeld 2). Det er nytteløst å forklare hele ordningen til innbyggere i et land hvor hver borger i teorien har en andel i oljefondet på rundt én million kroner.
Kan en "tysk" modell tenkes for Norge? I Norge har vi rundt 3 prosent arbeidsledighet. Tenk dere tanken at den en gang dobles!
Tyskerne ble tvunget til å gjøre noe med velferdsstaten blant annet fordi ledigheten var skyhøy etter tyske forhold. Norge kan komme i samme situasjon. Spør Gro om hvordan stemningen var da hun overtok etter Kåre i mai 1986! Oljeprisen hadde falt som en stein høsten 1985 og etter nyttår. Det første hun gjorde, var å skrive ned den norske kronen med 12 prosent!
Da 1987-budsjettet skulle presenteres i oktober 1986, hadde ca. 50 milliarder oljekroner forduftet. Jappe-tiden tok brått slutt, "børstraktor" ble et skjellsord og boligprisene stupte i takt med stigende rente. Selv hadde jeg en byggelånsrente på 29,6 prosent i 1987!
Hvorfor forbereder ikke norske politikere oss på at en enorm regning skal betales for å møte eldrebølgen? Endringene (kutt, heter det!) i pensjonene hjelper noe. Men i stedet for å snakke om regninger som vi vet kommer, lover politikere stadig mer. 150 milliarder til fergefri E39 og noe tilsvarende til bedre jernebane på Østlandet. Siv skal visst bli finansminister, men kommer ikke til å stoppe bompengeinnbetalingene, slik CIH krever.
Den unge moren jeg traff i Ekebergparken søndag, stemte ikke i 2009. Nå har hun fått en vakker datter. Denne gangen skal hun stemme!
-Du må regne med å betale mer skatt om noen år. Du skal være med på å betale regningen for alle oss som er født like etter krigen. Mange av oss skal på gamlehjem, minnet jeg henne om. Og ba henne tenke grundig igjennom hvordan de utgiftene skal finansieres. Med skattelettelser, redusert formueskatt, flere veier, mer til jernbane og enda flere sosiale reformer?
Småbarnsmoren skjønte ikke resonnementet mitt. Kanskje det ikke er like viktig med omsorgsboliger for eldre som full barnehagedekning. Og bedre veier.
Velferdsstaten vokser ikke inn i himmelen. Hvis vi skal ha et ørlite håp om å beholde viktige sider ved samfunnet vårt, må velgerne få klar beskjed: Dere må betale mer i skatt, og mange av de sosiale ordningene må endres.
I 2005 betalte de tyske sosialdemokratene regningen. Og den konservative Angela Merkel overtok. Men ingen, selv ikke i det tyske sosialdemokratet, tenker på å gå tilbake til det velferdssamfunnet tyskerne hadde bevilget seg.
Merkel - og Tyskland - priser seg i dag lykkelig over Agenda 2010. Grekere, italienere, spaniere og portugisere gremmes.
Vi nordmenn lever lykkelig på oljen. Så lenge den varer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint at noen leser det jeg skriver. Og kommenterer det! Jeg skal komme tilbake med en seriøs tilbakemelding!