Da jeg møtte Ida Jackson

Hun kunne vært barnebarnet mitt, Ida Jackson. Nå har hun vært læreren min. Endelig har jeg fortstått hva sosiale medier er. Og at det finnes en haug besservissere i min omgangskrets.

Sensasjon. Boka hennes "Sosiale medier" ble raskt en sensasjon i fjoråret. Av en eller annen grunn måtte jeg helt til Cape Town for å få lest den ferdig. Og det til alt overmål da jeg skulle undervise en flokk dyktige ungdommer i det faget som heter journalistikk. Sosiale medier sto dessverre ikke på pensumlista!

Tok meg på senga. Det var skremmende at jeg måtte lese boka til en 23-åring (nå 24) for å lære mer om opphavsrett i den digitale hverdagen. Jeg kjente at jeg rødmet svakt da jeg oppdaget at denne gærne jenta tok meg på senga i et fag jeg har holdt på med i 41 år!

Sparker fra seg. Og så herlig provoserende hun er! Min gode venn Bernt Hagtvet får så hatten passer av Ida Jackson. Den anerkjente professoren på Institutt for statsvitenskap ordla seg omtent slik på et møte på Litteraturhuset: "Nettet er et sted der du tømmer deg, ikke egentlig en arena for debatt".

Det hører med til historien at jeg har forsøkt å  lokke den godeste Hagtvet over på Nettet. Men han er sta. Dit vil han ikke, selv om han elsker debatter.  Da er det godt at professoren har en skokk med unge studenter rundt seg. De har forlengst lagt ut "Frokost med Bernt" på Nettet.

Analoge venner.... Verre er det med mine gode, gamle analoge venner. De kaller meg for "nerd" og sier at de ikke har tid til å drive med sosiale medier. Dessuten, legger mange til, det er bedre å ta en prat face-to-face enn via Fjesboka.

Etter noen, kanskje litt for iherdige, forsøk på å fortelle mine jevnaldrende, ikke-digitale venner om fordelene med Fjesboka, Twitter og annen digital moro, har jeg gitt opp. Det virker som om mange har låst døra bak seg. Solnedgangen som vi alle skimpter om 10-20 år, er visst viktigere.

Overrasket. Moro er det derfor at jeg i går fikk en forespørsel fra en av mine gamle journaliststudenter fra New York for ett år siden. Hun ville vite om jeg kunne snakke litt om journalistikk og sosiale medier!

- Nei, og nei, det har jeg ikke tid til, sukket jeg.

Denne studenten kommer kanskje inn i en eller annen redaksjon i en eller annen norsk avis. Eller kanskje det blir radio- eller TV-person av henne. Hun kommer til å være en helt annen rase enn vi oldiser. Vi som stort sett har lest aviser i bredformat. Og som synes det er skummelt med digitale løsninger.

Jeg pleier å si det slik: 100 av 100 trær støtter nettavisene.

Les og lær. Men det var jo skrekkelig moro å lese en analog bok av Ida Jackson. Bare så det er sagt! Men hun har jo en blogg! Den bør dere titte litt på!

Jaget av elefant!

-Kjør, ropte jeg. I noen sekunder trodde jeg virkelig at den iltre 5 tonns tunge hanelefanten Rex skulle innhente oss. Men det gikk bra!

Møtet med elefanten i et av de private reservatene kloss opptil Kruger nasjonalpark ble akkurat slik som vi ser det på amerikanske skrekkfilmer. Vi var ute på en av turene som Balule River Camp arrangerte for oss. Vi hadde akkurat fått med oss nesehornene og løven. Men hva med en skikkelig elefant?

Endelig så vi kjempen der borte, noen hundre meter vekk. Da elefanten så oss, kom den i lett trav mot oss. Spennende, tenkte vi, og snudde bilen. Just in case.

Det var da det skjedde. Elefanten giret opp og tråkket på gassen.

-Stopp, ropte en av våre to guider.

Og hissigproppen stoppet faktisk!

Det var da det begynte. Det som i etterkant må ha vært planlagt fra folkene i det reservatet vi oppholdt oss. Kjentfolkene rygget mot Rex, stanset og kjørte fremover igjen.

Dermed var visst signalet gitt til elefanten. Den kom brasende gjennom krattet.

Men, det gikk bra, også denne gangen. Ingen av oss fem i bilen var særlig høye i hatten. Men da vi hadde fordøyd det hele, forsto vi jo godt at guidene kjørte dette showet for alle besøkende.

Går i strupen?

-Det er jo helt sinnsykt!

Ooobs, der tråkket jeg uti igjen. Vi pressefolk vil jo ikke at idrettsheltene våre sier at det var "helt sinnsykt å vinne 5-mila". Da må jeg holde meg på matta.

Men nå heter det i vg.no at Mia Sundvin går i strupen på, hvem var det nå, jo, Tone Damli Aaberge, torsdag ettermiddag.

Gikk hun i strupen på denne dama?

Det hadde virkelig vært en sinnsyk, ooobs, veldig god sak. En straffesak!

Ærlig talt. Er dette nødvendig? Jeg mener, er det nødvendig å bruke slike formuleringer?

Hvis jeg skriver dette, endrer det praksis? Neppe!

Kontraster, hva så?

”Northug vant, Norge slo Sverige!”

Leksjon 3 var knallenkel. Hva f…  interesserer det to svenske busslaster med unge, blonde jenter og gutter hvordan det går i Holmenkollen! De var på vei Jorda rundt. Skiløp var siste prio.

Østerrikeren fra Wien ved nabobordet, utvandret i 1971, visste heller ikke at hans landsmenn hadde gjort rent bord i hoppbakkene.

I Hermanus titter folk på hvaler. Ikke skiløpere. Hvalene er på vei hjem til Antarktis igjen. Men skal visstnok befinne seg ikke så langt fra land. Jeg så dem ikke.

Da jeg skulle sette nesa hjem fra (også dette kritthvite) paradiset 120 km øst for Cape Town (Kapstad, sier de her), kjørte jeg 300 meter feil. Plutselig var luksusvillaene med piggtråd erstattet med blikkskurene til lokalbefolkningen. De er ikke hvite.

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg skvatt litt, og tok raskt til høyre i neste veikryss. Det var et yrende folkeliv etter de tomme og godt bevoktede rikmannsstrøkene. En kilometer lenger fremme så jeg R43, hovedveien som skulle bringe jeg tilbake til N2. Det er motorveien mellom Durban og Cape Town.

Da jeg fylte drivstoff på bensinstasjonen med det mystiske navnet ”Engen”, lærte jeg enda mer. Der sloss de om å få fylle opp tanken i den enkle kjerra mi. Det var som i 50-åra i Norge. Skinnene hvit frontrute på et blunk.

Bensinen på tanken koster nå litt over 8 kroner literen. Katastrofe for lokalbefolkningen. Kjempebra for finansminister Sigbjørn Johnsen.

Ved Cape Town International Airport brakte en liten bro meg 20 meter over bakken. Til venstre lå blikkskurene så langt øyet rakk. Til høyre landet jumbojetene på rekke og rad. Med nye rikinger fra det høye nord.

Hvordan er det mulig å klage over norske forhold etter en uke i Sør-Afrika? Vi vasser i oljekroner som også fattige sørafrikanere gir oss.

Lett svimeslått over konstrastene i Western Cape, landet jeg til slutt på min lokale pub, Dizzy´s.

Der hadde jeg litt igjen på Internett-kontoen min. Og rakk å få med at Northug klarte det igjen. Da scoret Liverpool sitt tredje mål mot Manchester United. Og puben jublet omtrent som 100 000 nordmenn gjorde i Kollen.

Dødsdømte bavianer

”De er ville dyr og farlige. Fôr ikke bavianene!”

Beskjeden er tydelig, men folk bryr seg ikke. Bavianene venter på rasteplassen på vei til Kapp det gode håp. Og de tobente forlater bilen. Og noen gir dem mat. Det er den sikre dødsdom for våre fjerne slektninger.

Banboos som de heter her nede, glemmer å jakte på gamleviset når turistene gir dem mat på sølvfat. Og når de ikke får mat nok, blir de sure. Og farlige. Det innebærer dødsdom for apene. Ingen vil ha farlige aper som attpåtil ikke fungerer i det fri.

Dermed lærte jeg noe på dag to som turistlærling i Afrika. Jeg fikk med meg at det også er ville strutser på Kapphalvøya. Trafikkaos var det ikke, men vi listet oss forbi stankelbenfuglene som ikke kan fly.

Pingvinene vet vi at ikke kan fly. Vi vet også at de ikke er redd oss. Derfor har sørafrikanerne bygget et anlegg hvor vi går over pingvinene på trebroer i naturreservatet i Boulders Beach. Vegg-i-vegg bader sørafrikanerne i False Bay.

Den geografiske barnelærdommen fikk seg også en knekk i dag. Vi burde visst det. Men Kapp det gode håp  er verken Afrikas sørligste punkt eller der hvor Atlanterhavet og Det indiske hav møtes. Men det er et mektig skue der fra det gamle fyret fra 1874. Det er en magnet på turistene. Antarktis ligger rett sør. Men Afrikas sørligste punkt ligger 200 kilometer lenger øst.

Selvsagt ramlet jeg borti norske turister som lar skirennet i Oslo seile sin egen sjø. Og vi kommer jo i snakk, vi nordmenn, når vi hører norsk i fjerne himmelstrøk. Fattige ungdommer i Cape Flat i Cape Town ville ikke trodd sine egne ører hvis de hadde forstått samtalen jeg hadde med ungdommene fra Hedmarktoppen folkehøyskole.

Mens den jevne afrikaner sliter med å få endene til å møtes, får norske ungdommer 35 000 kroner i stipend og kan låne resten for blant annet å dra til det sørlige Afrika. Læringskurven til de kjekke nordmennene blir sikkert bratt. Men jeg regner med at de også får med seg at de sitter på toppen av kransekaka. Det er ikke mange studiereiser for sørafrikanske ungdommer til Nord-Europa.

Den viktigste lærdommen under dag 2 var å komme seg ut av dynene tidlig. Jeg møtte hordene av turister på hjemveien litt etter klokka 12. Sola sto stekende het i nord (ja, det gjør det på den sørlige halvkule!).