søndag 29. november 2009

Jeg, en trygdemisbruker?


Svaret er selvsagt nei. Men noen ganger lurer jeg på hva jeg egentlig bedriver. Det er ikke uten bismak jeg mottar Avtalefestet pensjon (AFP).

Eller hva synes folk flest om en oppegående 64-åring som er åndsfrisk, skrivefør, nesten ikke syk og samtidig strutter av energi, men som nå mottar penger fra NAV?

Det er klart AFP-avtalen var myntet på andre enn meg! Sliterne som holdt ut i treskiftsordninger i smelteverkene i tiår etter tiår. Riktignok hadde jeg skift i mange år, opp klokka 0400, ofte hjem etter midnatt. Men selv miljøproblemet (kollegers røyking) ble løst.

Fordi jeg jobbet i en bedrift som var omfattet av AFP-ordningen, har denne bedriften i en årrekke kuttet med AFP som lokkemiddel. Og fordi AFP ikke ville gi den pensjonen vi hadde krav på, måtte bedriften gi oss gavepensjon.

I utgangspunktet er AFP en strålende ordning. For dem som trenger den. Akkurat som Kontantstøtten er strålende. For dem som trenger en slik ordning.

Men samfunnsøkonomisk er AFP-ordningen meget kostbar, særlig når skokken av etterkrigsbarn snart melder seg til tjeneste som pensjonister.

Selvsagt grep jeg AFP-ordningen med begge hendene - og stakk. 40 år i pressen har vært interessant og moro.

Når noen (les: Jens & Co) forsøker å gjøre noe for å få folk til å stå lenger i jobb, forstår jeg årsakene til det. Samtidig forstår jeg dem som ikke vil finne seg i at gode ordninger rives i stykker like før akkurat de skulle dra fordel av denne ordningen.

Men det er nettopp her vi har valgt et system i Norge som innebærer at politikerne skal trekke de lange linjene, og så skal velgerne fortelle dem om de gjør en god jobb. Politikerne må tenke langsiktig, du og jeg tenker kanskje ikke lenger enn til neste lønningsdag.

Nå er det kanskje slik at jeg ikke har så forferdelig dårlig samvittighet når jeg mottar pensjon. Men debatten rundt pensjonsforliket, arbeidslinjen og fleksibel pensjonsalder får meg til å tenke enda en runde.

Og jeg har tenkt den ekle tanken: Hva gjør jeg egentlig hvis politikerne skulle komme til å føkke opp hele AFP-ordningen eller skattlegge pensjonistene litt tøffere?

Det er valg først om fire år!

5 kommentarer:

  1. Så bra Morten. Du er flink til å ordlegge deg og jeg er helt enig med deg. Selv er jeg uføretrygdet 100% fra 2001. Beklageligvis leddgikt, men jeg betaler min skatt hver eneste måned og føler meg IKKE som noen snylter på samfunnets "rompe". Hilsen Vigdis

    SvarSlett
  2. Jeg heter Trygve.... Pytt, pytt!

    Poenget er at JEG er funksjonsfrisk. Litt artrose, liker ikke å hilse på ingeniører som klemmer i stykker hånda mi. Men jeg føler meg ikke som misbruker, men det var det da, jeg burde ikke få lov av Samfunnet å gå her og slenge...

    SvarSlett
  3. Du har rett Trygve,det er ikke bra at ånds- og funksjonsfriske 62-åringer forlater arbeidslivet på den måten. - Og det er slett ikke alltid frivillig. - Vi får en stor gruppe ressurssterke, frustrerte folk som skulle deltatt et annet sted enn på NAVs lønningslister.

    SvarSlett
  4. Takk for dem orda, Lene! Men jeg har det jo bra, det er jo bare det at vi kan ikke ha dette systemet som belønner bedrifter som vil bli kvitt folk!

    SvarSlett
  5. Jeg er enig. Jeg er langt unna AFP-alder, men vet jo med meg selv at hvis jeg er så heldig at jeg er frisk og rask fortsatt i alder av noenogseksti, vil jeg sikkert gripe enhver AFP-liknende mulighet med begge hender - og dermed kunne fordype meg enda mer i ting som er vanskelig å få tid til i en travel hverdag...

    Selve ideen bak AFP er jo at "slitere" skal få gå av uten å måtte ta turen innom legen og få fastslått uførhet. Men kanskje det tross alt hadde vært bedre med en ordning hvor man i det minste må være litt sliten for å gå av så tidlig? Vanskelige dilemmaer, dette.

    SvarSlett

Det er fint at noen leser det jeg skriver. Og kommenterer det! Jeg skal komme tilbake med en seriøs tilbakemelding!