Pinlig, NRK!

Skuddene gjaller i Kairos gater. De store TV-stasjonene sender direkte. TV2Nyhetskanalen også. Men NRK sender reprise på gårsdagens strømdebatt på NRK2!

Riv, rusende gal prioritering fra statskanalen, spør du meg! Og jeg tror den interne debatten i NRK kommer til samme konklusjon.

Klart det koster penger å jobbe med TV. Da får vi nøye oss med Al Jazeeras engelske kanal på Internett.

Kan det være slik at NRK har glemt å tenke på dem som betaler godt over 2000 kroner i lisenspenger? Men det er sikkert viktigere å overføre et skirenn eller to. Eller ti. Hver eneste helg. Direkte.

Pinlig, NRK!

Det er bra vi har VGs @Akerhaug på plass i den egyptiske hovedstaden. Her er er av hans meldinger fredag ettermiddag: "Akkurat nå er det kaos i Kairo. Politiet trekker seg tilbake, demonstrantene tar over".

Norsk stemme fra Kairo

"Not much people around. Still early", tvitrer VGs Lars Akerhaug fra Kairo litt før klokka 8 i morges.

Dermed er det bevist, det er ikke helt tett det teppet egyptiske myndigheter har trukket over Internett.

Den vedlagte skjermdumpen fra Twitter viser altså at Akerhaug fortsatt er på lufta. Og flere kommer igjennom sensuren, hvis vi skal tro JPBarlow. Han holder til i California, og der er klokken snart midnatt, torsdag kveld.

Samtidig er muslimer i Egypt på vei til fredagsbønnen i moskeene. Vi får håpe at tvitrere som Akerhaug kommer igjennom når det kommer folk ut på gatene.

De som ønsker å følge Lars Akerhaug (@lars_akerhaug), har jo bare én ting å gjøre. Kom dere inn på twitter! VG har to tvitere i den egyptiske hovedstaden. Den norske varianten av av Lars Akerhaug finner dere på @akerhaug.

Egypts revolusjon - live?

I dag stengte egyptiske myndigheter Internett. Det har aldri skjedd før, i noe land. Hva skjer da? Og når kommer revolusjonen i landet med 80 millioner innbyggere?

Jeg skvatt litt da jeg leste meldingen på twitter om at de sosiale medier var slått av i Egypt. Nå viser det seg at noen har trykket på bryteren der nede, og stengt hele nettet. Det er i alle fall hovedinnholdet i den meldingen WikiLeaks sendte ut i morgentimene.

Dagens analoge aviser fylles langsomt av stoff fra Egypt. Etter jasmin-revolusjonen i Tunis, forsøker egypterne å bli kvitt sitt autoritære regime. Aftenposten trykker nye dokumenter avisen har fått tak i fra WikiLeaks. Disse kaster nytt lys over blant annet den amerikanske støtten til president Mubaraks regime.

Nå varsler WikiLeaks flere lekkasjer. Men nå får altså ikke egypterne tak i innholdet. Men det er vel det samme. Det mangler ikke på spådommer om at det muslimske landet har et nytt regime ikke lenge etter at fredagsbønnen er unnagjort i dag.

Maria Amelie-dikt! Strålende!

Hvem hadde ventet dette? At den gamle tanta som nå bor i Posthuset, skal trykke et dikt på kremsiden i norsk kulturdebatt? Eller hva synes dere?

Sjelden kost er det i alle fall med et skikkelig dikt som slår byråkratene ned i bakken.

Denne dagen har Aftenposten virkelig bredde over side 4. Det er kostelig å følge humorist Lars Mjøens kamp mot profittjegerne i norsk kraftproduksjon. Og han er dønn seriøs!

Mindre seriøs er ikke Finn Jebsen som klasker til mot Stein Erik Hagen på Aftenpostens kronikkplass. Les!

Det må vel være innertier for den tidligere konsernsjefen i Orkla. Han får en synlig enspalter på forsiden i del 1.  Og så fyller nesten hele økonomiforsiden med den ramsalte kritikken av Stein Erik Hagens fem år som styreleder i Orkla.

Det må ha hersket rene WikiLeaks-stemning i økonomiredaksjonen da Jebsens kronikk dumpet ned i innbobsen til kulturredaksjonen. Dermed hadde Lars Magne Sunnanå og Sverre Stenseng bare å komme seg avgårde til tidligere Orkla-sjef Finn Jebsen. Nå blåses liv i en gammel maktkamp. Men kritikken biter ikke på Hagen.

Når journalister blir aktører

Et journalistisk havari, kaller journalist Arnt Folgerø pressens behandling av Maria Amelie-saken. Han mener at pressens egne spilleregler og etikk er satt til side.

Anklagene er alvorlige. Og når følelsene har kjølnet (og Amelie er tilbake i Norge?), bør pressen kanskje se på egen rolle. Det kan være bra for troverdigheten.

Selv skvatt jeg ved kaffebordet i morges da jeg i Aftenposten leste at Maria Amelies kjæreste, journalist Eivind Trædal i Klassekampen, har skrevet to kommentarer om selve saken. Der har han trukket sammenligninger mellom utvisningsvedtaket og Nacht und Nebel-leirene under krigen.

Burde Trædal fått lov av sin redaktør til å skrive kommentaren? Og burde noen forklart Trædal at det er nokså grovt å sammenligne behandlingen av kjæresten med konsentrasjonsleirene i Nazi-Tyskland?

Nesten tre år inne i min pensjonisttilværelse som journalist, spoler jeg filmen tilbake til det yrkesaktive livet. Hvor mange ganger har jeg vært vitne til at pressen "tenner" på en sak. Gjerne en god sak. Eller en stygg sak.

Kan det hende at mange av sakene presenteres slik at (løssalgs)avisene skal selge bedre? I etterkant snakkes det om "blodtåka på desken". En enkel forklaring på at redaksjonen kunne presentert saken på en litt annen måte.

Kildekritikken kan også  bli litt slumsete når det hele står på som verst, husker jeg. Da jeg for vel 16 år siden fikk fjernet galleblæren på Ullevål sykehus, omtalte Aftenposten en korridorpasient på min avdeling som døde. De pårørende var opprørte, og gikk til avisen.

Legen som hadde ansvaret på avdelingen der den vel 90 år gamle pasienten døde etter en operasjon, fortalte meg at det ikke nyttet å argumentere mot pressen. Jeg tok imidlertid en telefon til min kollega og fortalte at historien rundt dødsfallet ikke var akkurat slik som Aftenposten fremstilte det.

- Jeg har mine kilder, fikk jeg til svar fra min kollega.

En fillesak, kanskje. Ett år senere ble Ullevål sykehus frikjent. Det ble en liten notis ut av det mediestyret. Men jeg regner med at også denne enkeltepisoden har bidratt til å svekke folks omdømme av norske sykehus.

Når presseetiske debatter blusser opp blant journalister, brukes ofte bildet av pressefolk som ulver. De jager en sak. I fellesskap. På vegne av leserne. Det kan være statsråd Tore Tønnes som i 2002 kom i skuddlinjen fordi han angivelig hadde mottatt honorarer for et arbeidsforhold samtidig med at han fikk etterlønn for sin statsrådstid.

Tønne begikk selvmord. Det var derfor ikke uventet at pressens rolle og behandlingen av enkeltpersoner ble et viktig tema. Og når kritikken mot pressen kommer, går journalistene i skyttergravene?

Daværende statsminister Jan P. Syse opplevde også pressens makt da han i 1990 som styreformann i et gårdsselskap ikke hadde overholdt fristene for innsending av regnskaper til Brønnøysund. Det manglet ikke på overskrifter. Det hele kokte imidlertid ned til mindre alvorlige regelbrudd. Den påståtte skandalesaken endte i intet, men svekket ham politisk.

De som vil lese litt mer om hva folk mener om pressens dekning av Maria Amelie-saken, kan jo slå opp på Dagsavisens Nye meninger. Der går det friskt for seg!