La Ekebergskogen blomstre!

En perle, reddet av Christian Ringnes. 

Selvsagt skal naboskauen min blomstre. Derfor foretrekker jeg kulturparken til Christian Ringnes fremfor  det møkkete, gjengrodde og tilfeldige som noen så vakkert kaller Ekebergskogen.

Befriende var det å lese kulturredaktør Knut Olav Åmås kronikk i Aftenposten tirsdag. Endelig settes kulturparken i det rette lys.

Det er klart at ingen må slippe private investorer løs i byen vår uten at det settes rammer. Men den motbøren som Christian Ringnes har fått, viser at han ikke har kunnet gjøre som han vil. Om få år vil kritikken forstumme, og Oslo-folk vil glede seg sammen med turistene som vi ønsker skal finne andre steder enn Frognerparken, Holmenkollen og Karl Johans gate.

Selvsagt er ikke alt rosenrødt, det er det aldri når store prosjekter skal gjennomføres. Men når det gjelder Ekebergskogen min, fem minutters gange unna, vet jeg hva jeg snakker om. Da vi flyttet inn her for over 60 år siden, var Ekeberg hovedgård en gård! Med sauer. De koste vettet av seg på Oslos tak. Men det gikk jo ikke med gårsdrift, og så fikk vi Ekeberg Camping. Hovedhuset på gården ble Heimevernets hovedkvarter på Bekkelaget. Og forfalt. Kommunen forsøker å holde huset i live, men har ikke penger. Der står det, da, halvferdig.

Sånn er det også med den såkalte Ekebergskogen. Det gamle kulturlandskapet med steingjerder og eldgamle spor etter landbruk, har forfalt. De siste årene har husløse og narkomane hatt gratis overnatting. Noen skippertak tar kommunen for å rydde opp.

Skilter som markerte alle stiene her oppe, blir revet ned så fort de settes opp. Den som våger seg opp i dette området når sola er på hell, kan få seg en overraskelse.

Utsikt er det heller ikke fra Ekebergskogen. Vel, om våren, etter at snøen er vekk, ser vi byen gjennom de nakne trærne. Men i takt med utviklingen ellers i Norge, gror også Ekebergskogen igjen.

Jeg gleder meg til jeg om et par-tre år gir meg ut på en ettermiddagstur via Ekeberg Camping og ned velholdte stier til vakre skulpturer før jeg ender på Ekebergrestauranten. Der kjøper jeg et par-tre pils og nyter utsikten over Oslo. Og de færreste velger bilen for å komme opp hit. Gondolbanen tar dem rett fra Operaens nærhet opp i Ekebergskogen.

Nå er det alvor!

Vil du betale for Aftenposten på iPad? 

Endelig kan jeg benytte tittelen på bloggen min i en blogg! Ja, nå er det virkelig alvor. Aftenposten skal teste om markedet er rede til å betale ekstra for å lese avisa på iPad. Vi lojale lesere av De Flate Og Døde Trærs Avis får riktignok rabatt!

"Aftenposten tar seg betalt på iPad" lyser det fra toppen av side 8 i dagens Kultur-seksjon. Jeg må ut med 39 kroner måneden hvis jeg velger en digital lesing av avisa på min iPad. Men da får jeg også med meg A-magasinet og hele avisa som pdf-fil.

Det er kanskje en tilfeldighet at toppoppslaget kommer over utsagnet fra den nyansatte toppsjefen i A-pressen, Thor Gjermund Eriksen. "- Skal vokse digitalt", er budskapet hans. Med litt større bokstaver.

Dermed får vi iPad-brukere den første testen på om vi er villige til å betale får de digitale løsningene til Aftenposten. Eller er det slik at vi svitsjer over til aftenposten.no der herligheten ligger gratis. Vel, de gode sakene skal sikkert forbeholdes iPad-versjonen.

Helt siden jeg ble med internetteventyret for over 14 år siden, har debatten rast. Skal vi ta betaling eller ikke?

Den første store debatten var at vi ikke kunne legge avisen ut på aftenposten.no før abonnentene hadde fått den i postkassa. Altså tidligst klokka 8!

Vi så jo hvordan det gikk! NRK hadde jo forlengst sitert Aftennposten klokka 24 etter at den ble spydd ut av trykkeriet i Nydalen. Den nystartede nettavisen.no sakset vilt. Og når vår egen nettavis var "på gata", var det neimen ikke vi som hadde bragt nyhetene først.

Medierevolusjonen som ble sparket i gang på 2000-tallet, har skapt nye problemer. Opplaget for løssalgsavisen faller som stein. Dermed ble Aftenposten igjen større enn VG.

Da Steve Jobs på nyåret i fjor slapp lesebrettet iPad, var en ny revolusjon i gang. VG var først ute før jul med VG+. Mye senere kom Aftenpostens iPad-versjon.

Nå er Aftenposten først ute med en betalingsløsning. VG+ henter fram kassaapparatet om noen dager.

Hva innebærer det at 180 000 iPad er solgt i Norge? Og hvor mange av de 80 000 som har lastet ned VG+, kommer til å betale for bruken? Designen i VG+ er ingen bombe, for å si det slik! Men mange av artiklene er leseverdige. Og jeg har forlengst sluttet å kjøpe VG på papir.

40 000 har lastet ned Aftenpostens versjon for iPad.

Blir det en kræsjlanding for Norges to største aviser?

Agurknytt

Billig, men nesten uselgelig.

Nesten over natten er agurker og tomater blitt uselgelige. Det oppdaget i alle fall jeg da jeg siste uke var i den tyske hovedstaden. Ingen panikk, men spør du folk om de er redde for å spise agruk, får du ofte ja. Nå er 14 døde i Tyskland av tarminfeksjonen utløst av EHEC-bakterier.

Her i Norge kaller vi denne bakterien for E-Coli. Og vi vet at den er farlig. Men den varianten som tyskerne har fått i seg, er riktig ille. Og panikken brer seg. Det minner nesten om det som skjedde da svineinfluensaen slo inn over oss i 2009.

Jakten på de skyldige er forlengst i gang. Det hele skal visst ha startet i Spania. Men det hjelper ikke lokale produsenter av grønnsaker. Kan du se om en agrurk er spansk eller tysk?

Nå er også tomater bannlyst. Og salat. Altså blir det neppe mange som kaster seg over en frodig salat til biffen.

På toppen av alt skal det være nettopp økologiske agurker som nå setter altfor mange mager i kok. Bokstavelig talt. Oppsøk lege med én gang hvis du får blodig diare, lyder budskapet.

Denne epedemien kommer på toppen av alt annet tyskerne strir med. Nå skal de stenge alle atomkraftverk innen 2022. En rekke lover må endres. Og det skal visst skje innen 8. juli i år. Derfor ryker en viktig reform for eldre tyskere. Den må i alle fall utsettes til midten av neste år.

Og som ikke det er nok, vil ikke tyskerne betale for sør-europeeres slumsete omgang med pengene.

Og i formiddag meldte tyske medier at forbundskansler Angela Merkes fly ikke fikk benytte Irans luftrom på vei til India. I to timer sirklet Merkels maskin over det østlige Tyrkia mens de forsøkte å få tillatelse til å lufta over presteskapet i Teheran.

Det var varmt og godt i Berlin. Her er i Oslo er det svalt. Og snart velter dyre norske agurker og tomater inn over oss.

Kina-hjelp til Polen. Og Norge?

Fra 0 til 70 000 kilometer motorvei siden 1988 i China

50 kilometer motorvei ferdig på vel ett år? Det hadde vært musikk i ørene for norske veimyndigheter. Og når prisen samtidig blir halvparten av hva man regner med, er det vel bare å komme seg i gang. Eller?

En liten notis i Berliner Zeitung vekket min interesse. Der sto historien som virker utrolig. Snart er 800 kinesiske arbeidere er i gang med å bygge 50 kilometer av motorveien mellom Berlin og Warszawa. Det statlige kinesiske selskapet Covec la inn et anbud på 330 millioner euro (vel 2,5 milliarder kroner). Det viste seg å være 50 prosent lavere enn det neste billigste anbudet.

Hvorfor kan ikke kineserne få lov til å komme til Norge og hjelpe oss med noen prosjekter? Vi lar svenskene servere oss kaffe, og vi støvsuger europa for alle slags fagfolk. Hva med å slippe kinesiske selskaper inn når store samferdselsprosjekter skal gjennomføres?

I EU har mange reagert, særlig fordi de frykter at kinesiske selskaper subsidieres av kinesiske myndigheter.

Kineserne kan visst dette med å bygge motorveier. Ifølge Wikipedia hadde Midtens rike null kilometer motorvei i 1988. Nå ferdigstiller de rundt 5000 kilometer motorvei årlig. Snart kan kineserne boltre seg på rundt regnet 70 000 kilometer motorveier.

Polakkene nøler ikke med å slå til når kineserne tilbyr dem en slik pakke. Problemet for Tysklands naboer i øst er at fotball-EM skal arrangeres neste sommer. Det haster altså med å få satt spaden i bakken.

Noe av det første kineserne måtte gjører var å fjerne en bro som polakkene hadde bygget for 20 år siden. Motorveiplanene kollapset sammen med kommunismen. Men nå fullføres det hele av flittige arbeidere fra det røde Kina.

Den kinesiske byggelederen Gou Ling har tidligere jobbet i Angola. Og han trives med oppholdet i Polen. Er han klar for et skippertak i Norge i 2012?

En guttedrøm med syv gir

Dette er noe annet enn en Ford Mondeo!

-Er det greit at dere tar en Porsche Panamera i stedet for en Golf? Til samme pris, selvsagt, forsikret Avis-mannen.

Vi  trengte ikke å bli overtalt! Berlin var støvsugd av biler fordi tusener satt askefast i den tyske hovedstaden. Vi skulle kjøre en landsmann til en skole 10 mil utenfor Berlin.

Bilen som koster minst 1,2 millioner kroner i Oslo, ble jeg fortalt, sto nå foran oss. Og jeg skulle manøvrere kjerra på travle tyske veier!

Jeg husker godt da jeg forlot Berlin i 2007 og hadde en gjennomsnittshastighet mellom Sybelstrasse i Berlin og kaia i Kiel på 128 km/t!

Og nå skulle jeg stige inn i alle gutters drøm! Med en 7-trinns automatkasse. Og fra 0 til 160 på ca. 15 sekunder! Og med en topphastighet rundt 260 km/t.

Min personlige rekord hittil er 210 km/t. Det klarte jeg mellom Leipzig og Berlin en sen kveldstime i 2006. Min BMW 118 lå pluteslig i 180 km/t.

- Klarer den mer? tenkte jeg, og tråkka pedalen i bånn. 210 km/t lyste mot meg i 10 sekunder. Det var nok.  210 er veldig fort. Bare så det er sagt.

Dokumentasjonen av mitt ville liv med en Porsche har ligget ut på Facebook noen timer nå. Jeg ser for meg de ville blikkene til mine venner på Fjesboka.

Hvor fort kjørte jeg?

113 km/t! Og det i bare få sekunder!! Det er fotobokser overalt i Tyskland. Og de er IKKE varslet. Og på B5 inn vestfra mot Berlin kryr det av dem.

Jeg kom i mål! Herlig!!

Men moro var det! Ikke ta fra meg den gleden, takk!