Trafikketaten? Det er service, det!

Det er lenge siden jeg har blogget. Vintermørket tar knekken på meg. Kulda også. Men så, vel fire uker før jul, kom lyspunktet. Og Trafikketaten lyste kraftig opp!

Aldri hadde jeg trodd det skulle skjedd, men jeg må tro det. Jeg har opplevd det. Helt personlig.

Denne fæle vinterdagen på vei til legen orket jeg ikke offkom. Bilen var min ekstra vinterfrakk. Varmen i setet gjorde godt.

Til alt hell fant jeg en ledig plass i de overfylte gatene på Briskeby. Og hastet avgårde til legetimen. Inne hos legen var det varmt og godt.

Plutselig ringte telefonen: - Jeg ringer tilbake om en halvtime, jeg sitter i et møte, avskar jeg innringeren. Dessuten, jeg kjente ikke igjen det 8-sifrede telefonnummeret.

- Det er fra Trafikketaten, lød det fredelig. Nesten vennlig, fra innringeren.

- Ja? spurte jeg forsiktig. Og skottet bort på legen!

- Du har feilparkert. På en taxi-holdeplass, var beskjeden.

- Jeg kommer med én gang, ropte jeg.

Legen smilte. Han forsto at feilparkerte biler som taues bort koster det samme som to frikort i helsevesenet.

På Riddervolds plass sto nybilen. Uten p-bot. Uten kranbil. Men en vennlig taxisjåfør steg ut:

- Du har feilparkert. Jeg ringte Trafikketaten, kom det vennlig fra ham.

Et par minutter senere var jeg vekk. Gratis feilparkering er ikke hverdagskost i Tigerstaden.

Ved brannstasjonen på Briskeby svingte jeg inn til fortauskanten. Denne begivenheten må markeres, tenkte jeg.

- Trafikketaten, svarte den samme kvinnen som et kvarter tidligere hadde ringt meg hos legen.

- Dette er Monsen, takk for at du ringte meg. Bilen er fjernet. Og jeg fikk ikke bot! Takk!

- Bare hyggelig. I dag fikk vi tak i eierne av to feilparkerte biler. De er fjernet av eierne. Du sto på taxiholdeplassen på Riddervolds plass?

- Ja, og den var dårlig merket, gitt, forsøkte jeg meg.

Jeg ante et lite smil fra damen i vår utskjelte etaten.

Dette er det nærmeste jeg har vært en serviceinnstilling fra Trafikketaten. Bortsett fra været, er bøtleggingen av Oslos bilister ett av de heteste temaene når folk treffes.

Hendelsen denne iskalde vinterdagen får meg til å minnes tiden i Berlin. Der møtte politiet opp på døra en dag for å varsle at jeg hadde feilparkert! Der var det en del av instruksen først å lete etter eieren av feilparkerte bilder. Og bor eieren i kvartalet, kommer politiet på døra før bilen taues vekk.

Jeg sparte vel rundt 3000 kroner på servicen fra Trafikketaten denne dagen!

Takk!

Ranet uten å merke det?

Er jeg blitt svindlet? Jeg velger å tro at forsikringsselskapet If ikke har gjort det. Svindel eller ikke, jeg har fått meg en lærepenge.

Bilforsikringen raste ned fra 11 300 til ca 6500 kroner. Båtforsikringen falt fra 8200 til 5700. Et nybilkjøp til noen hundretusen utløste anbudsrunden på mine forsikringer.

Mellom linjene som kom ut av munnen til den dyktige bilselgeren kunne jeg lese budskapet: Du er blitt lurt!

Bilselgere og journalister! Vel, jeg har jo lært at bilselgere har omtrent like lav status som journalister, så jeg tok det ikke helt alvorlig budskapet fra bilselgeren.

Etter noen minutter hadde min ukjente bilselger funnet ut at jeg skulle betale ca 6500 kroner i årlig forsikring for min fabrikknye Ford til godt over 350 000 kroner. Premiesummen for min snart 7 år gamle Citroen C5 (verd 90 000?) var på vel 11 000 kroner, og skulle betales 25. november.

Mye å spare. Det var da jeg fikk blod på tann! Vår Scand Baltic ble sendt ut på forsikringsanbud. I løpet av helgen må jeg velge og vrake blant tilbud fra inn- og utland. Jeg tror et for meg ukjent selskap på Lysaker stikker av med båtforsikringen. Dermed ryker forsikringssummen ned 2500 kroner året. Vel, jeg tar litt høyere egenandel. Det hjalp litt.

7300 kroner i sparte forsikringspremier monner litt, må jeg innrømme. Men hvordan er det mulig å havne i min situasjon? Selvsagt er det mitt ansvar når jeg lar If robbe meg.

"If they treat all their customers the same way, everyone will leave If", ville vært en lystig setning i det engelske segmentet til If.

C5 var best. Sorgen over å forlate min Citroen C5 er imidlertid stor. Men det er ikke mulig å betale 460 000 kroner for det fantastiske hydrauliske fjæringssystemet til franskmennene. Da er det bedre med den solide bestselgeren til den tyske Ford-fabrikken, Ford Mondeo. 100 000 kroner lavere ble regningen, omtrent.

De kloke leserne av denne bloggen rister allerede på hodet. Mange mener det er galskap å kjøpe en ny bil. En investering kan det i alle fall ikke kalles.

Spiste opp gjeldsrentene. Men til uka har vi en flunkende ny bil. Og flunkende nye forsikringsavtaler. Økte gjeldsrenter oppleves nesten av reduserte forsikringspremier.

Hennes mor? Sin mor!

I dag blir det en liten språkspalte. Per Egil er uslåelig i denne grenen. Men jeg kan ikke dy meg.

Selvsagt kaster jeg meg over side 2 og 3 i dagens Aftenposten. Forsidetittelen: "Får betalt i P-bøter", tvinger meg til å bla om.

Grundig er artikkelen om hvordan P-selskapene tar seg betalt i bøter. Mange borettslag, sameier, kjøpesentere og butikker betaler ikke noe til selskapene som sørger for at parkeringsbestemmelsene følges.

Grundig er ikke korrekturen i denne artikkelen. Eller hva har skjedd Tove Lisbeth Enders sørgelige P-historie skal fortelles.

"I mai i fjor ble hun ilagt en kotrollavgift på 800 kroner for å ha parkert foran hennes egen mors parkeringsplass på et borettslagsområde på Fjellhamar," heter det i annen spalte i artikkelen på side 2.

Jeg trodde det heter sin egen mors parkeringsplass.

Det er klart en avis aldri blir feilfri. Avisproduksjon skjer ofte raskt i hektiske kveldstimer. Men hva tenker journalistene når de skriver?

Da jeg var journalist, oppdaget jeg at slurvet for mye. Navn ble feilskrevet. I fleng! Jeg fikk hetta. Og tenkte. Hvordan skal jeg bli bedre? Det var ingen annen vei ut av problemet enn å sjekke alle navn. Grundig.

Hm. Hva skjer med det norske språket? Sukk. Hva er kvalitetssikring?

PS. Ja, jeg vet det. Det er mange skrivefeil i mine blogger! Men jeg sirkulerer dem foreløpig ikke i et opplag på en kvart million. I går hadde jeg 96 lesere!

Redd et barn for 50 øre!

TV-aksjonen kan ende med at flyktningehjelpen får en kvart milliard kroner å rutte med. Det skulle da bare mangle! Det er småpenger for velstandsmette nordmenn.

Et innslag fra Colombia under gårsdagens TV-sending, får meg til å spole filmen nesten 29 år tilbake i tid. Vi var ankommet Bogota i mars 1982, og ventet på at adopsjonsprosessen skulle gå sin gang. Vi fikk raskt første leksjon i nødhjelp i fattige land. For 50 øre kunne vi redde et dehydrert barn!

Oppblåste mager. Vi så jo fattigdommen skrike mot oss da vi kom til byen Armenia vest for hovedstaden. Armenia var på størrelse med Drammen, men hadde minst 200 000 innbyggere. Trengsel overalt.

Vi så barna med de oppblåste magene. Det var ikke fedme, men innvoldsormer, erfarte vi. Forurenset vann var årsaken. Diare tappet barna for krefter. Våre kontakter i adopsjonsprosessen fortalte at det kostet tilsvarende 50 øre å forebygge de verste lidelsene av urent vann.

Gode Norge? I Colombia ble jeg en kveld bedt om å snakke litt om Norge. Etter møtet med fattigdommen, ville jeg ikke bare fortelle om de gode sidene ved Norge.

- Vi har økende narkotikaproblemer, mange skilsmisser og økende forskjeller mellom fattig og rik, forsøkte jeg meg på engelsk.

Det var stille under mitt kvarterslange kåseri om landet her nord. Jeg snakket til eliten i den colombianske byen. De drev et omfattende prosjekt for gatebarn.

Dagen før hadde husverten, en amerikansk, presbyteriansk misjonær (!) tatt meg med til byens fengsel. Flere av kvinnene der var politiske fanger. De råtnet opp bak murene.

En leksjon. Etter mitt velmenende kåseri om Norge, fikk jeg så hatten passet av kvinnen som var gift med denne amerikanske misjonæren.

- Trygve, du aner ikke hvilket paradis dere kommer fra. Hvis du hadde beskrevet det norske samfunnet i tall og kvaliteter, ville ingen trodd at et slikt samfunn finnes, tordnet den amerikanske vertinnen. Misjonærekteparet hadde i 25 år jobbet blant gatebarna i Colombia. De visste hvordan vi levde i Vesten.

I dagens oljemette Norge burde vi være spart for ropene om at vi må ordne opp hjemme før vi "redder verden". I dagens Aftenposten leser jeg at 136 millioner kroner skal utbetales til bønder fordi rovdyr forsyner seg grundig blant bøndenes beitedyr. Verden blir aldri perfekt. Og mye hjelp til fattige land forsvinner blant korrupte politikere.

Da vi trengte hjelp. Norge var fattiglemmet i Europa for bare 150 år siden. Den uhjelpen vi fikk, har vi forlengst glemt. Den var at 1 million nordmenn fikk reise til USA, til et bedre liv. Trykket mot det norske samfunnet ble mindre.

At vi så ramlet borti oljen for 41 år siden, se det er en annen historie.

Er leger til salg?

Visste du at 17 700 leger og annet helsepersonell i USA i snitt mottok i snitt ca 85 000 kroner fra legemiddelindustrien i 2009? Gravejournalistene på nettstedet Propublica har i samarbeid med fem andre mediebedrifter har funnet interessante tall i de hemmelige overføringene.

Propublica kaller seg en ikke-kommersiell redaksjon som driver med undersøkende journalistikk på vegne av offentligheten. Gravingen har gitt resultatet. I april i år fikk de digitale journalistene i Propublica den ettertraktede Pulitzer-prisen. Artikkelen dreide seg om de mange livsviktige avgjørelsene som utslitte leger måtte ta etter at orkanen Katrina feide over New Orleans for fem år siden.

Denne uken har Propublica innledet en serie artikler om pengestrømmen fra legemiddelindustrien til amerikanske helsearbeidere. Selv om det er småpenger, sett med amerikanske øyne, er jo $ 257 millioner (1,511 milliarder kroner) til 17 700 leger og andre helsearbeidere endel.

Samarbeidet med den ikke-kommeriselle radiokanalen NPR, PBS Nightly Business Report, Chicago Tribune, The Boston Globe og den amerikanske forbrukerrapporten, Consumer Reports, kommer helt sikkert til å bringe nye avsløringer.

Det interessante her er at utviklingen av gravejournalistikken skjer utenfor de etablerte avisene. Finanskrisen til dels raserte storavisene. Korrespondentnettet i mange aviser raknet, og gravejournalistene kostet for meget.

Hva skjer i lille Norge? Nettredaksjonene blir større og større. Papiravisene har i årevis kuttet. Men skal de satse på søk mot skattelistene for å få opp trafikken og dermed øke annonseinnektene? SKUP (Stiftelsen for Kritisk og Undersøkende Presse) kan regne med at digitale journalister gjør seg mer gjeldende.

Egner helsevesenet i Norge seg for digitale gravegrupper? Hva skjer hvis norske onlinejournalister ber pasientene berette om tilstanden i norsk helsevesen? Mange innspill kommer til journalistene i dag, men systematiserer redaksjonene informasjonene? Kan tips fra pasienter avsløre enda flere feil og mangler? Hvordan kan pasientene omgå helsekøene? Bestikkelser??

Propublica her leserne henvende seg til navngitte journalister og fortelle om sine leger. Pushet legene spesielle produkter på dem? Anbefalte legene også billigprodukter som stort sett har samme virkning som kostbare medisiner fra legemiddelindustrien? Har dere spurt legene deres om de mottar penger fra legemiddelindustrien? spør Problublia.

På denne siden av Atlanterhavet diskuterer det lille, norske språksamfunnet pressestøtten. Den er, mildt sagt, gått ut på dato. Vi må støtte produksjsonen av godt innhold. Nettredaksjonene sliter med å få endene til å møtes. Hva med å støtte gravegruppene her?

I dag domineres nettjournalistikken av de store redaksjonene i Oslo. Men digital graving trenger jo ikke gjennomføres fra Oslo?

Det beste ville selvsagt vært om uavhengig journalistikk i de digitale kanalene skjedde uten noen form for offentlig støtte. Det tror jeg Norge er for lite til.