Bare ta en titt på illustrasjonen til høyre. Den er hentet fra Twitter litt over klokka halv ti torsdag 17. februar.
Som tidlig twitter- og fjesbok-bruker, har jeg forlengst begynt å snuse innom disse sosiale mediene. Selvsagt er det mye tøv og tull der ute. Så mye, faktisk, at jeg lurte på om dette kunne være noe for meg.
Læringskurven ble bratt. Jeg så tendenser da iranerne forsøkte å kaste av seg presteskapet i 2009. Jeg var en av dem som endret min twitterprofil slik at jeg hadde iransk tid og sted, selv om jeg jo holdt til her i Tigerstaden. Hensikten med en slik operasjon var å forvirre iransk politi som jaktet etter tvitrere. Den jobben ble tøff fordi antallet iranske tvitrere plutselig ble mangedoblet, fikk jeg høre.
Da regimet i Tunis veltet, tok det ikke lang tid før vestlige medier meldte at noe var på gang i Egypt. Bare for å teste Twitter, søkte jeg etter meldinger som inneholdt #egypt. 20-30 meldinger strømmet inn hvert eneste minutt. Svært mange av dem var på engelsk.
Da politiet slo til mot demonstrantene, og det hele så ut til å ende i blodbad, oppdaget jeg en amerikaner i California som rapporterte at det satt en tvitrer som het @lars_akerhaug. Han må jo være norsk, tenkte jeg! Han tvitret på engelsk, men også på norsk. Da het han @akerhaug. En av VGs to utsendte i den egyptiske hovedstaden.
Etter hvert fikk jeg ryddet opp i hvem jeg burde følge på tvitter. Al Jazzera var strålende. De logget revolusjonen slik at de som ikke orket eller hadde tid til å følge tvirerne.
Og resten er historie. Mubarak er vekk. Han ligger syk, trolig i Sharm El-Sheikh.
Dagens Næringsliv hadde lørdag en artikkel om bloggerne som tok makten. I lang tid hadde unge middelklasseegyptere planlagt hvordan revolusjonen skulle skje. De hadde sett hvordan 28 år unge Khaled Saed ble slått i hjel av politiet i Alexandria 6. juni i fjor.
Mona Saif (25) er en av de utallige bloggerne som angrep regimet. "Det var denne revolusjonen våre foreldre drømte om, men aldri klarte å gjennomføre", forteller hun. Saif er datter til en menneskerettsaktivist som politiet etterlyste i 1985. 30 minutter før demonstrasjonene begynte på Tahrir-plassen, fikk hun via Twitter vite hvor hun skulle møte.
Den virkelige helten under Revolution 2.0, som opprøret i Egypt er kalt, var Googles direktør for Midtøsten og Nord-Afrika, Wael Ghonim (31). 27. januar ble han tatt av politiet og holdt isolert i 12 dager. Da han ble sluppet ut, sto han fram som mannen bak internettsiden "Vi er alle Khaled Saed". Nå fikk Ghonim sin egen Facebook-side. Og 130 000 tilhengere. Han ble utnevnt til revolusjonens talsmann.
Snart tvitret Gholnim: "Revolution 2.0. Mission Accomplished".
Det gikk likevel noen dager før det hele var over.
Nå kan presteskapet i Theheran få skikkelig motvind. Khadafi sitter kanskje trygt i sadelen i Libya litt til. I Algerie har det vært demonstrasjoner mange steder. De som vil følge revolusjonen i Iran, kan jo klikke her for å få en enkel oversikt. Direkte!
Alt dette utløses altså ikke av gamle, gode VOA! Men to av Internetts ektefødte barn, Facebook og Twitter, blir oljen som får folk til å samhandle.
Tidligere kollega Kathrine Aspaas treffer blink med sin Signert-artikkel på side 2 i kulturdelen i Aftenposten. Noen hevdet for 15 år siden at Internett var et festlig leketøy, skriver hun Og de tok akkurat like feil som dem som nå vurderer de sosiale medier som tidsslukende tøys, mener Aspaas.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint at noen leser det jeg skriver. Og kommenterer det! Jeg skal komme tilbake med en seriøs tilbakemelding!