Fri, men voldtatt. En jødinnes virkelighet.

Jødiske Hanni Levi ble voldtatt fem ganger da russerne inntok Berlin mot slutten av april 1945. Hun hadde ikke regnet med at befrielsen fra naziregimet skulle ende sånn.

Tilbake. 63 år etter at hun forlot den lille, og mirakuløst nok, uskadde leiligheten i Nolledorfer Straße, er hun tilbake. Sammen med barnebarna til familien som reddet henne. Og sin egen familie.

Tidsvitne. Det gjør inntrykk på en flokk nordmenn å få Hannis historie servert. Hun er et tidsvitne som husker 65 år tilbake i tid. Den lille, vevre kvinnen sto på en stol i den leiligheten der Jean og Victoria Kolzer skjulte henne. Og dermed reddet livet hennes. Hun var en av ca. 1500 jøder som berlinerne klarte å redde fra gasskamrene.

Freden. Denne unike historien dokumenteres nå av tysk fjernsyn. Detaljene rundt russernes innmarsj i Nollendorfer Straße er dramatiske. Etter at 12 jødiske beboere i nummer 28 etter hvert ble fraktet til dødsleirene, rykker russerne inn. Hvite flagg henger ut av vinduene.

Henrettet. Hanni Levi har lært hva "jøde" heter på russisk av en hviterussisk kvinne som bodde i gården. Når en gruppe unge russiske soldater kommer ned i kjelleren, kommer de i snakk med den russisktalende kvinnen. Hanni Levi vet ikke hva ordvekslingen mellom en soldat og kvinnen dreide seg om. Men de skyter henne på stedet. Russerne godtok kanskje ikke at en russisktalende hadde bodd i Berlin under krigen...

Kvinnen gravlegges i sandkassen i gårdsrommet. Og etter hvert voldtar de Hanni Levi fem ganger. Men 17-åringen har altså overlevd.

Redningsmennene. Den vevre damen på 87 år flyttet for 63 år siden til Paris. Nå er hun tilbake og henger opp en minneplakett til minne om dem som reddet livet hennes. Denne regntunge søndagen er hjelperne hovedpersonene.

Vi norske, tilreisende lytter andektig til historien som rulles opp. Igjen settes ting i sitt rette perspektiv. Vi ble spart for det aller meste under krigen. I dag har vi nok med å klage over skjevheter i det gigantiske norske overflodssamfunnet.

Tysk grundighet. To døgn senere slår jeg på fjernsynet. Da velter en ny bølge inn over meg. "20 Jahre Einhet", 20 år med tysk enhet, markeres før 20-årsdagen for gjenforeningen av de to tyske stater 3. oktober 1990. Klokka 2015 sendte den andre tyske statskanalen, ZDF, "Sonderauftrag Mord" (Spesialoppdrag mord) om DDRs forhatte Stasi og planene deres om bestillingsdrap av vesttyskere og avhoppede agenter.

Flaks? To timer senere var det duket for "Deutschland, eilig Vaterland" om hvordan tyskere i øst og vest til tross for massiv motstand i London, Paris og Moskva, lynraskt fikset samlingen knappe 11 måneder etter Murens fall.

Selv etter tre år i Rikshovedstaden som korrespondent, slutter jeg ikke å la meg imponere over hvordan tyskere behandler kontroversielle temaer. Datteren til tidligere president, Richard von Weizäcker, har nettopp utgitt på boka "Die unvollendete" om den ufullendte tyske samlingen. Boka til Beatrice von Weizäcker har den talende undertittelen, Deutschland zwischen Einhet og Zweiheit. Et vakkert ordspill på tysk som betyr noe sånt som "Tyskland mellom enhet og tohet".

Bokbombe. Og midt i debattter om krigen for over 65 år siden, samlingen rundt 1989/90, slenger Berlins tidligere finansbyråd, Thila Sarrazin, ut en bokbombe. "Deutschand schafft sich ab" (Tyskland avskaffer seg selv) har ført til at sosialdemokratene vil kaste Sarrazin ut av partiet. Den tyske sentralbanken, Bundesbank, har bedt presidenten fjerne ham fra styret i banken.

Sarrazin skriver det mange tenker. Hva skjer med Tyskland når innvandrere ikke lar seg integrere, føder flere barn enn tyskerne og når dette skjer samtidig med at det blir stadig færre tyskere i de unge årskullene?

Det forente Europa. Hanni Levi-Weissenberg, som hun nå heter, er glad for å være tilbake i sin gamle by. Hun er mild i røsten. Barnebarna snakker fransk. Og tysk. I det gjenforente Europa. Der selvgode nordmenn synes det er best å holde seg unna.

Vel, 200 000 av oss legger igjen en haug med penger i Berlin hvert år. Men å være med på prosessen for å fullføre samlingen av en verdensdel, det vil vi ikke.