Ta stormen rundt Røkke, og sjekk hvordan pressefolk i sin alminnelighet har skrevet om Røkke i ukene siden striden rundt avtalen som det Røkke-kontrollerte Aker inngikk med staten i 2007 poppet opp.
Røkke er dømt nord og ned av nær sagt et samlet pressekorps. Og vann på mølla fikk de av Sylvia Brustad som uttrykte "frustrasjon og irritasjon" over prosessen frem til avtalen som gjorde staten til en mindretallsaksjonær i Aker Solutions.
Hvorfor blir det ofte slik at journalister ofte står så samlet i store saker? Og hvorfor blir saker så store? Er norske medier aktører, f.eks. i Røkke-saken? Hvilken rolle spilte redaksjonene da Gerd-Liv Vallas tid som LO-leder endte med knall og fall?
Det er et faresignal når pressefolk jager sitt bytte (Tore Tønne? Valla? Røkke?) og leserne må lete etter avvikende synspunkter i media.
Røkke har nå sagt at han har fått seg en trøkk, både fysisk og psykisk. Men han innser at han må tåle at lyskasterne rettes mot ham.
Hva gjør kommentorene nå? Etter at Røkke tok til motmæle etter tre uker? "Knyttneve fra samfunnsstøtte" i skriver Ola Storeng i Aftenposten. Her kommer analysen som jeg har savnet helt siden bråket startet.
Sylvia Brustad har innrømmet at ordbruken hennes kanskje ikke var den mest velegnede da hun kom med sine friske uttalelser for noen uker siden. Onsdag var det Røkkes ut til å utdype den unnskyldningen han ga Jens Stoltenberg da han satte statsministeren i forlegenhet på Aker-dagene i begynnelsen av måneden.
Jeg tror mange Røkke-journalister ville ha ordlagt seg annerledes når har fått saken på litt avstand. Som avisleser (og nå PANGsjonert journalist) har jeg irritert meg over skråsikkerheten blant kolleger.
Tenk om ikke det bildet vi tegner er i tråd med virkeligheten? Går pressefolk i kringvern som en flokk moskuser hvis kritikken mot dem kommer? Dessverre skjer det altfor ofte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint at noen leser det jeg skriver. Og kommenterer det! Jeg skal komme tilbake med en seriøs tilbakemelding!