Da bomben detonerte på Nobelinstituttet...

"Lundstad er en dust. Det er selvsagt Jagland også." Slik ordla en av mine fjesvenner seg etter fredspristildelingen fredag. Hva i all verden går det av folk? 

Jeg innrømmer det glatt. I en årrekke har jeg ment at EU burde få fredsprisen for sin krigsdempende innsats i det krigsherjede Europa. Men det voldsomme sinnet som tildelingen fikk blant mange nei-folk, overrasket meg.

Riktignok var SV-leder Audun Lysbakken litt mindre rød i toppen da det hadde rent litt mer vann ut i havet. Arbeiderpartiets folkevalgte Eva Kristin Hansen ble også litt mindre agressiv jo lenger ut på dagen vi kom. Det ble nesten en dialog mellom henne og Thorbjørn Jagland i Dagsrevyen.

Bombet Libya? Det kokte på de sosiale mediene. Og i opphisselsen kom reaksjoner jeg ikke hadde forestilt meg. EU var krigshissere. Og det gikk ikke an å gi prisen til en organisasjon som hadde bombet Libya. Etter hvert klarte jeg jo å forklare at bombingen skjedde etter oppdrag fra Sikkerhetsrådet og at NATO gjorde jobben for dem.

Men hva i all verden får folk til å gå av hengslene, slik det skjedde i går?

Vi har glemt. Det bringer meg tilbake til 1972, og stemningen den gang. I 1994 skulle vi være mer saklige. Og ble kanskje det. Men nå er det gått nesten to tiår siden forrige nei. Og all erfaring fra 1994 var glemt.

EU-saken er et syndrom som ikke bare endrer norsk politikk for tiår. Norges forhold til verdens trolig nyttigste samarbeidsorganisasjon ødelegger de fleste diskusjoner blant nordmenn. Hvis man av en eller annen grunn er tilhenger av EU, så begynner motstandere å glise av deg. Eller sukke. Eller bli helt ville!

Norge ble delt igjen. Det skjedde fredag ca. 20 sekunder etter klokka 11. Norge ble delt, ikke på midten, men omtrent 70-30, i synet på om EU fortjente fredsprisen.

24 timer etter at bomben gikk av på Nobelinstituttet, hører jeg etterdønningene. En av mine gode venner som også tenker godt om EU, forteller muntert at han fredag hadde "evakuert" til EU.

Jeg spør igjen: Kan noen fortelle meg hvorfor så mange mine ellers så sindige landsmenn reagerer så sterkt? 

Endelig!

Da jeg bodde i Bonn for over 40 år siden, kom NRK-reporter Kjell Berger med sin skoletysk inn på min vesttyske favorittkanal, WDR. Han skildret den norske debatten om Fellesmarket, EEC.

Akkurat da ble jeg Ja-mann. Og stemte ja i 1972 og 1994. 

Den gang...

I 1971/72 var det svart/hvitt-fremstillinger av EEC på nei-siden. Og skjønnmaling av fordelene med EU på Ja-siden.

Hva tenker jeg i dag? EU har et demokratisk underskudd. EU sliter med euro-samarbeidet. Fattigdommen brer seg. Men jeg tør ikke tenke tanken på hva som skjer hvis EU rakner.

Hva nå, lille Norge?

Krisen i EU er også en krise for Norge. Men det ser vi ikke. Ennå. Vi slipper ikke unna, vi er knyttet til EU-masten. Men oljefondet er godt å ha. Da klarer vi å kjempe mot en kraftig nedgang. På kort sikt.

Det er skremmende å høre norsk fredsprisdebatt den siste timen. En ting er at det fortsatt er veldig svart/hvitt på nei-siden. Men det blir litt for Trangvik når vi ikke klarer å se EU-prosjektet som en uunnværlig del av Europas fredelige utvikling. 

Folkeforbundet. 

Tysklands utenriksminister Gustav Stresemann fikk fredsprisen i 1926, syv år etter den ulykksalige fredstraktaten i Versailles. Nordmannen Christian L. Lange fikk prisen i 1922 for sitt fredsarbeid. Den gangen skulle det skjøre Folkeforbundet forsøke å sikre freden etter en blodig verdenskrig i Europa. 

Det gikk dårlig. Det vet vi. Og etter den blodigste av alle kriger, tok noen franske og tyske politikere de første forsonlige skrittene. Vekk fra krigen. Italia kom med. Og de små BeNeLux-landene. 

Overnasjonalitet. 

Dette ble "De indre seks". Og Norge kom med i "De ytre syv", organisasjonen EFTA. Det ble for mye overnasjonalitet for Norge og de andre. 

Resten vet vi alt om. Nå er det snart 30 land med i EU. Vi klager over romfolket som tigger penger fra rike nordmenn. Og så henter vi arbeidsledige fagfolk fra EU. Det begynte med polakkene etter Murens fall. Nå snakker nesten alle i service-næringen svensk! 

Takk, EØS!

Dette skjer fordi vi er med i EU gjennom EØS-avtalen. Ingen kan tenke seg å oppheve Schengen-avtalen som har gitt passfrihet for nordmenn i EU. Svært få ønsker å kvitte seg med EØS-avtalen. 

Og nå får EU fredsprisen! Det skulle bare mangle. Og EU skulle fått den for mange år siden.

Utøya - bilder gjennom 11 måneder

I går var det slutt. Anders Behring Breivik får sin dom 24. august. 11 måneder har vært en lang tid for etterlatte og pårørende.

Her er en fotodokumentasjon over noe av det jeg fanget med kameraet mitt etter 22. juli 2011.

Siste stikk fra de pårørende etter rettssaken

Også en politioppgave. Rydde i roser og hilsener..

Det tok ikke lang tid før minnestedet ble etablert ved Utøya.

Snart kom sørgende landsmenn...

Høsten kom, og stadig friske blomster...

Det multikulturelle Norge var også ved Tinghuset

Rostoget ble stort denne julidagen i 2011.

I 11 måneder er plassen ved Domkirken preget av massakeren...

Hit, til Utvika Camping, ble mange overlevende bragt i land. 

Mange ofre valgte å stå frem. Her i Aftenposten

Forsvarer Geir Lippestad og hans team hadde en vanskelig oppgave

Møtet med legenden Sønsteby

Samtalene med "Kjakan" var alltid interessante.

Det er sjelden jeg lar meg avbilde offentlig med kjente personer. Med "Kjakan" gjør jeg et unntak! I dag døde han, 94 år gammel. 

Gunnar Sønsteby var aktiv nesten like til det siste. Da jeg traff ham i Polen i 2007, var han det sentrale midtpunkt.

Tre generasjoner Stoltenberg møtte den aldrende krigshelten i polske Ostrzeszow. Der satt bestefaren til Jens, Emil Stoltenberg, som norsk krigsfange i byen som den gang het Schildberg. Jeg fikk den glede å være med dem.

Statsministerens sønn, den gang 18 år gamle Axel Schulerud Stoltenberg, og fetteren Emil Stoltenberg Aas som var 21, fikk en historietime de neppe har glemt.

-Læringskurven var bratt, rapporterte jeg hjem, den gangen i juni 2007.

Kvelden før vi besøkte museet som polakkene har etablert til minne om krigsfangene fra 22 land i den lille byen, var det middag. "Kjakan" og generalmajor Bjørn Egge skulle fortelle om sine opplevelser under krigen.

Lavmælt og smilende fortalte "Nr. 24" Sønsteby, om aksjonen mot arbeidsformidlingen i Akersgata 55, der VG i dag ligger. Sønsteby og en annen legendarisk sabotør, Gregers Gram, syklet frekt mot bygningen, bar sprengladningene inn, og ha folk komme seg vekk.  Bygningen ble ødelagt, og kartotektene strøk med. Dermed klarte ikke tyskerne å innkalle fem årsklasser norsk ungdom til arbeidstjeneste.

Like stillferdig fortalte Egge om hvordan han ble tatt da han var med på forsøket å få noen av de såkalte Kvarstad-båtene fra Sverige til britisk havn i 1942. Det hele gikk forferdelig galt. Tyskerne senket skipene, og Egge havnet i Sachsenhausen. I april 1945 ble han hentet hjem med De hvite bussene.

Ungguttenes oldefar, Emil Stoltenberg, ble sendt ut på marsj vestover da russerne nærmet seg senvinteren 1945. 400 km var litt av en marsj, og den norske krigsfangen orket ikke bære kofferten sin. Den ble overlatt til en polsk bonde. På kofferten var det en lapp med Stoltebergs adresse i Oslo. 10 år seinere kom kofferten tilbake til Norge!

Det ble noen minnerike timer for de tre generasjonene Stoltenberg denne junidagen for snart fem år siden. Også for meg, som i 50-årene hadde slukt boka om "Kjakans" meritter under krigen ("Rapport fra Nr. 24""), ble møtet med de gamle krigsheltene noe som huskes.

Og for snart to år siden, traff jeg Sønsteby på Karl Johan. Han var ute med et barnebarn for å se på barnetoget. Vi slo av en prat, og mintes oppholdet med de tre generasjonene Stoltenberg. Og før vi skiltes, tok barnbarnet bilde av oss!

Bare noen uker etter besøket i Polen, døde Bjørn Egge. Og fem år senere sovnet Gunnar "Kjakan" Sønsteby stille inn.

Utøya - sorgen og smerten

Torjus Jakobsen Blattmann ble drept med ett skudd på Utøya. Nå har lillesøster, farmor, tante og foreldre igjen fått høre hvordan han døde. 

Hver dag, ny sorg, nye hilsner

Nøktern og sterilt forteller rettsmedisinerne om hvorfor han døde. Det er mye sorg og smerte i rettssal 250 denne onsdagen.

I tre dager har etterforskere og rettsmedisinere gjennomgått hvert enkelt av ofrene for Anders Behring Breiviks kuler.

I tre dager har massemorderen sittet der, tilsynelatende uberørt.

I tre dager har etterlatte og tilhørerne fått detaljene om hvordan ungdommene på Utøya ble henrettet.

Beretningene gjør inntrykk, særlig på dem som sto nær ofrene. Mange gråter. Åpenlyst. Dommeren Wenche Elizabeth Arntzen tar frem et hvitt lommetørkle. I noen sekunder avslører hun at detaljbildene av de døde er skrekkelige. Vi tilhørere slipper unna dette. Heldighvis.

-Han døde øyeblikkelig, konstaterer professor Per Hoff-Olsen.

Nå er snart lunspausen over. Jeg får beskjed om at jeg får plass i sal 250. Bak glassveggen skal jeg iaktta Breivik. Nå skal blant andre generalsekretæren i AUF, Tonje Brenna, vitne om sine inntrykk....