En journalistisk reise

Den politiske reisen til tidligere SV-er og stortingsrepresentant Paul Chaffey er en interessant reise. Jeg har også vært ute på en reise, men er ikke helt sikker på hva endestasjonen ble.

Har mange journalister sporet av? Hvor går norsk presse?

Chaffeys reise er politisk, inn i SV på begynnelsen av 80-tallet. Han forlot, helt frivillig, maktens senter, Stortinget. Han vendte ryggen til SV. Og ble partipolitisk uavhengig. Og tilhenger av kapitalismen. Det bør mange lese om i hans blogg.

Min journalistreise er ikke så spennende. I vel 40 år fartet jeg rundt. Klart det var moro! Fra jeg var 22 til jeg var 63 fikk jeg jo min drøm oppfylt. Skrive om viktig ting, også fra Storting og Styringsverk.

Da jeg sto på perrongen - bokstavelig talt - på gamle Oslo Ø. en marsdag i 2008, startet en prosess. Det var den siste kvelden med Gjengen fra Desken i Aftenposten. Vi satt med noen halvlitere på det som en gang hadde vært billettekspedisjonen!

Sex og drap! Gubevarremegvel! For noen historier pressefolk kan fortelle. Historier som sjelden kommer videre til leserne. Men Trygve Aas Olsen har fortalt noen lystelige historier i boka "Sex, drap og dårlig ledelse".

Vel, vi forlot billettekspedisjonen utpå natta med tomme glass. Noen timer senere bar det ut på drømmereisen. Interrail gjennom Europa. På første klasse! For penger gode kolleger hadde samlet inn.

Før jeg la ut fra den splitter nye Hauptbahnhof i Berlin med kurs for Praha, skulle jeg møte 9 tyske og norske kolleger i Rostock.

Hvordan? Temaet var spennende, det. "Hvordan dekker du Tyskland for dine norske lesere?"

Det var da det gikk opp for meg. Jeg hadde aldri vært i den tyske forbundsdagen under mine tre år som korrespondent i Berlin!

Hvorfor ikke? ropte min indre stemme.

Svaret var enkelt, men jeg hadde ikke tenkt grundig igjennom svaret før.

Det tyske samfunnet må sees nedenfra. Fra vanlige folks synsvinkel. Den tyske dagsrevyen, Tagesschau i ARD og Heute i ZDF, er gjennompolitisert, men utsynet er fra maktens tinde. Nyhetssendingene der er en slags filmet radiosending med foto eller filmsnutter av toppolitikere. Fritz og Hanni er ikke så ofte der.

PANGsjonist! Vel hjemme fra min reise igjennom Europa ble jeg avisleser våren 2008. Etter hvert har jeg sluttet å kjøpe noen aviser. Dagbladet, blant annet. Og stadig oftere blir VG liggende i stativet. Andre aviser leser jeg oftere. Morgenbladet. Aftenposten er favoritten! Den klarer seg utmerket uten meg!

Avstanden til redaksjonen har imidlertid fått meg til å undres. Hva driver journalistene? Hvordan tenker de? Hvor går norsk media?

Krig rundt fredsprisen. Det ferskeste eksempel er fra oppslagene for en uke siden om utenriksministeren som skal ha "advart om kinesisk Nobel-sinne" da han snakket med komiteformann Jagland i New York. Og på forsiden står det at Jonas Gahr Støre "tok kontakt med Nobelkomité-leder Thorbjørn Jagland."

Så skriver Støre et innlegg i Aftenposten under tittelen "Ikke press". Der snakker han om en "samtale" som "begynner å leve sitt eget liv i mediene". Støre skriver også at Jagland er "den første jeg tilfeldig møter på fortauet utenfor FN-bygningen".

Her beskrives to virkeligheter. Hvilken er korrekt? Nå avviser både Jagland og Støre at det ble lagt press på komiteen.

I den opprinnelige artikkelen i Aftenposten står det at "Støre valgte å dele sine tanker" (om kinesernes syn) med Jagland. Og han fant "kontakten så uvanlig at han refererte den for en samlet Nobelkomité".

Virkeligheten. Jeg aner ikke hva som har skjedd internt i Aftenposten da denne saken ble drøftet i dagene etter. Men som leser reagerer jeg på at det er en så stor avstand i virkelighetssbeskrivelsene av det som faktisk skjedde.

Blir jaget etter sensasjoner og gode oppslag slik at fremstillingen i avisene, gjerne på forsiden, dras litt lenger enn fakta tillater? Hvor er den djevelens advokat som kommer med motforestillingene? Og når man kommer litt skjevt ut, hvor er debatten? Hvis det i dette tilfelle var en intern debatt i etterkant, hvorfor blir ikke den luftet overfor leserne?

Tostrupkjelleren. I "Sex, drap og dårlig ledelse" beskriver Olsen Dagbladets fall. Det er interessant lesning. Også for meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av pressemiljøet i Akersgata. Livet på Tostrupkjelleren. Et hemningsløst uteliv.

Hva er journalistenes reaksjon på boka? Hvorfor tok ingen tidligere fatt i utvekstene i dette yrket? Det har i sannhet ikke manglet på graving i maktstrukterer i samfunnet forøvrig. Tønne-saken endte med forferdelse. En rekke mennesker har opplevd hva det innbærer å havne på avisforsidene. Med rette eller urette.

Leserne tar oss. Den største journalistiske utfordringen kommer ikke fra pressen selv, men fra leserne. De stiller stadig flere kritiske spørsmål. Bloggere tar stadig oftere pressefolk med buksene nede. Ofte er det pinlig - på standens vegne - å se dementiene som fra tid til annen må trykkes.

Hvorfor ser ikke norske medier samfunnet oftere nedenfra? Det politiske spillet på toppen interesser kanskje ikke alle leserne. "Skylden" for "feil" i samfunnet skal fordeles av avisene. Den rødgrønne regjeringen får ansvaret for alt som går galt, selv om problemene har eksistert i tiår. For noen år siden satt Bondevik med svarteper.

Treholt-saken. Pressens makt er stor. Det opplever i alle fall mange enkeltpersoner. I går møtte jeg meg selv i døra da Arne Treholt var invitert til å diskutere pressens rolle etterat den daværende byråsjefen i UD ble arrestert en januardag i 1984.

Det var skremmende å se avisforsider de første dagene etter arrestasjonen. Det var ingen tvil, her var en storspion fakket. Snart 27 år har gått, men fantes det noen i avisredaksjonene som lette etter informasjoner som kunne gå i Treholts favør? I 1984/85 var jeg ute av pressen. Men jeg tenkte: "Treholt er en spion, det kan ikke være tvil".

Når vi snubler... Jakten på fakta blir intens. Det er ikke til å unngå at det går feil, noen ganger. Altfor mange ganger klarer ikke avisene å luke ut feil under en hektisk kveldstid. Og når feilene påpekes, blir de ofte bagatellisert under rubrikken "Søndagsposten presiserer". I stedet for "retter". Kanskje norske aviser ville økt troverdigheten ved å etablere en egen spalte, slik New York Times har? Der havner dementier og rettelser. Pinlig nøyaktig.

Kanskje jeg havner på et sidespor til slutt. Som en frustrert, gammel journalist som ofte ser atnorsk presse ikke alltid holder mål. Og at viktige debatter uteblir. Pressefolk ikke er flinke nok eller mangler viljen til til å se i sladrespeilet. Leserne vet i alle fall ingenting om den interne debatten. Og la debatten skje i full åpenhet. Slik vi forlanger av de fleste andre.