En papirtigers død

Skal jeg kjøpe en iPad i New York om to uker, eller skal jeg vente til Aftenpostens kaster en etter meg for at jeg fortsatt skal være abonnent på papiravisa?

Lojalitet. Det siste kommer til å skje - en eller annen gang. Lojalitet til en papiravis er vanskelig å bygge i en digital hverdag. På fjellet forrige uke savnet jeg avisen. Det gjorde ikke en god venn av meg noen uker tidligere. Han leste New York Times som ferskvare i den norske fjellheimen via sitt lesebrett.

iPad. Nyhetene mine ramler nå ned i min iPhone når det passer meg. Men jeg blir litt sliten av å lese på den lille skjermen. Hvorfor får jeg ikke Aftenposten levert på en større dings? Et lesebrett eller siste skrik, iPad fra Apple? Hva med å binde seg til Aftenposten for to-tre år hvis jeg vil ha avisa levert via et lesebrett?

Gammal graut. Aftenposten (og de fleste andre aviser) henger igjen i fortiden. Det så jeg under frokosten i dag. På side 28 i del 1 lyste Erlend Nesje referat av hockeyfinalen mellom Canada og USA. Én side av saken er hva det koster å stanse trykkingen av avisen for å legge inn Nesjes referat. Verre er det at referatet var helt uinteressant for mange fordi de hadde sett kampen på TV. Men reporter Nesje har gjort en formidabel jobb, bare så det er sagt.

Rett i vasken. Men leserne er ikke interessert i å lese åtte timer gamle nyheter til frokost. Nyhetene finner vi på Nettet, altså skulle side 28 hatt noe annet enn et slikt referat. Sjefredaktøren i Fædrelandsvennen, Hans-Christian Vadseth, setter ord på virkeligheten for mediebransjen i sin kommentar i Morgenbladet fredag. 150 års læring går i vasken i vår digitale virkelighet. Slik typografer forlengst har erfart.

Suksessoppskriften fra papirtiden, nyhetene først, kan ikke berge papiravisene fra en undergang. De aller fleste avisfolk forstår dette.

Ta konsekvensen. -Det neste, og det vanskeligste, skriver Vadseth, er å ta konsekvensen av denne forståelsen. For det er i stor grad de samme menneskene som setter sammen papiravisene i dag som for ti år siden. For dem (jeg burde kanskje sagt oss) er det vanskelig å legge bort en suksessoppskrift, selv når den ikke lenger en en suksess.

Media Norge. Det er ikke en hvemsomhelst som her kaster fortiden over bord. Vadseth er sjef i en av de fire dagsavisene i Media Norge, der Aftenposten er den største avisen. Og pengemaskinen finn.no er også med!

Aftenposten, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende samarbeider nå tettere enn på mange år. Ingen reagerer på at Vidar Ystad, en garvet politisk reporter fra Bergens Tidende, får sine artikler trykket i Aftenposten.

"En døgnflue". For snart 15 år siden var Aftenposten en av de første dagsavisene på nett. "En døgnflue", sa mange avisfolk om Internett. Avisene hadde overlevd da fjernsynet invaderte alle hjem, hvorfor skulle Internett være noe annerledes?

I aftenposten.no ble det til å begynne med forbudt for nettredaksjonen å legge ut nyhetene fra papiravisene før klokka 8 om morgenen. Da hadde jo abonnenentene (trolig) hentet morgenutgaven i postkassa.

Stjal nyhetene! Den nystartede Nettavisen tok Aftenposten på senga. Straks Aftenposten kom fra trykkeriet, serverte nettavisen.no blodferske Aftenposten-nyheter på sitt eget nettsted!

Fortsettelsen kjenner avisfolk til så altfor godt....

Nå er det ikke spørsmål om, men når, avisene tar skrittet fullt ut og publiserer alt innhold i de mest praktiske kanalene.

Twitter. Litt skremmende er det, imidlertid, når Aftenpostens nyansatte sjefredaktør og nettredaktør ikke kom seg ut på twitter før siste uke. Da har de ikke oppdaget hvordan det katastrofale jordskjelvet i Chile spredte seg med lydens hastighet ut på twitter. TV2 tvitret og ba om norske vitner i Chile til det som skjedde.

Et tankekors. Hilde Haugsgjerd må nok gå i skole hos Hans-Christan Vadseth. Han har sendt ut 2266 meldinger via twitter. En av dem han sendte ut i går var morsom, og dagsaktuell. Den lyder så:

"Medietrender til ettertanke 3: Alle barna fikk surfe på nettet, men ikke Bør. Moren hans var papiravisredaktør".