Utøya - og så?

En stille minnestund ved Utøya.

Selvsagt lå det friske blomster der! To jenter sto der med mor og far. I minst ti minutter. Stille. Rosene la de forsiktig ned.

Plutselig stanset en buss, fullastet med kinesiske turister. 30-40 sekunder så de på blomsterhavet. Hva fikk de med seg, mon tro?

Denne torsdagen trodde jeg at jeg var ferdig med 22. juli. Jeg hørte smellet, slik mange andre oslofolk gjorde. "Tordenværet" var noe ganske annet. Og det ble bare verre og verre.

Akkurat denne dagen skulle jeg til fjells. Fred og ro, heter det visst. Men fordi vi alle blir omdirigert fra E16 til gamleveien, så jeg plutselig en kolle med roser og flagg.

Klart jeg forsto at dette var en minnelund for Utøyas 69 unge døde! Klart jeg måtte stoppe!

Vi har sett dette i fire uker nå...

Tilfeldigvis skulle jeg neste morgen også fortelle tyske radiolyttere i Berlin om hvordan nordmenn forholder seg til massakren, fire uker etterpå. Da var jeg jo nødt til å stanse her!

Inntrykket av verdighet slo mot meg. Et eldre ektepar var der. Så kom familien med de to barna. Litt etter dukket en middelaldrende mann. Så svingte en busslast med kinesiske turister av veien! Ut stormet et 20-talls turister. Med kamera!

De to barna og deres foreldre vek unna. Det er ikke plass til mer enn 10-15 personer på denne lille kollen like ved hovedveien med utsikt mot Utøya.

-En turistattraksjon, tenkte jeg. Og jeg vet ikke om jeg var glad eller trist. Hva fortalte den engelskspråklige kinesiske guiden? Fikk han formidlet Hovedbudskapet som vi nordmenn har terpet på de siste ukene. Om verdighet, samhold, kampen for demokratiet og ønsket om å beholde det åpne samfunnet. Langt unna den kinesiske modellen.

Guiden var ikke særlig villig til å snakke med meg. Han hadde sikkert dårlig tid, og jeg var trolig ikke den han måtte snakke med akkurat nå.

Her lagres historien....

Det slo meg at jeg 9. november 2009 på 20-årsdagen for Murens fall - tilfeldigvis var i Beijing. Der - på en karaokebar - fremførte en pensjonert major i Folkets frigjøringshær, sammen med vår svenske reiseleder, nettopp den sangen kinesiske studenter sang før demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble knust av panser.

69 døde på Utøya, enda flere mistet livet i junidagene 1989 i Beijing. Og tyskere betalte en blodig pris for Muren. Hva slags samfunn sloss våre unge, døde for før ABB stormet inn på Utøya? Hva slags samfunn ønsket de kinesiske studentene? I Norge stanset en person de unges drøm. I Beijing talte maktapparatet. Tyskere fikk til en ublodig, demokratisk revolusjon i 1989.

Jeg skulle gjerne hatt en samtale med de søkkrike kineserne som suste forbi åstedet for verdens blodigste massakre begått av en enkeltperson.

Valg! Gjesp? Ikke alltid!

NRKs valgomat gjorde meg til venstremann i Oslo. Helt feil. Akkurat slik det er blitt når vi skal snakke om alt annet enn ABB og Utøya. Da blir det Hagen-show om hva han egentlig mener om politietterforskning. 

Det er tungt å sette igang avistrykkeriet mitt igjen etter en lang sommerferie. Men nå er det jo valgtider, og alle skal mene noe. Og så lover politikerne noe. Og påstander mangler det ikke. Har jeg hørt det før? 

Ap lover at det ikke skal innføres eiendomsskatt i Oslo. Hva mer skjer der ute? 

Jeg har bestemt meg for at jeg skal forsøke å se valget med sosiale medier som plattform. Kanskje det er bedre enn en analog dobbeltside om Carl Ivar og Siv i Aftenposten?

Hvert femte minutt dukker det opp en velger på Twitter under #valg2011. 

- Det er journalistenes ansvar at ikke #valgkamp blir avsporet av tullete utspill fra Carl I. Sett dagsorden med relevante saker! formaner @Gallilee77. Han er pappa og ektemann. Dessuten trikkeentusialt og kulturinteressert. Men, dessverre, anaonym. Interessene hans burde vekke politikeres interesse. Særlig i Oschlo!

@Thomas, som bare forteller oss at han er fra Tigerstaden, skriver at @Jensstoltenberg snakker til velgerne. Og i @Thomas sin twitter finner vi selgsagt en adresse. Den bragte meg hit! Statsministeren tåler nok den! Han har jo 76 163 følgere på twitter, og slike venner kan være nådeløse!

Ugjerne gir jeg meg i kast med valgstoffet i aviser og etermedier. Jeg synes jeg har lest alt dette før. Men sånn er det kanskje når jeg leverte den første kumulerte liste ved kommunevalget i Oslo i september 1967. 

Noe av det mest oppløftende de siste årene, er at enkelte medier driver med faktasjekk. Holder påstandene som politikerne kaster ut? 

Bergens Tidende har forlengst opprettet faktasjekk.no.  Det får blant andre FrPs Tord Lien merke. Han hevdet i en blogg 27. juni at 21 prosent av guttene fortsatt ikke kan lese etter 9 år på skolen. 

Bergens Tidende sjekket saken og finner at Lien er "på tynn is". -Uten nærmere presiseringer er påstanden i beste fall unyansert, skriver avisen. 

Politisk redaktør Sjur Holsen i BT gir FrP strykkarakter når partiet i valgkampen i Bergen forsøker å fortelle velgerne hva boligskatten blir med den rødgrønne regjeringen. 

Men FrPs motstandere kommer skadeskutte ut av faktasjekkingen til Bergens tidende. Uansett leverandør, smaker valgflesk sjelden godt, hvis vi skal tro Bergens Tidende. 

Hører dere ropet, politikere? Fakta!

Hvem har forresten tukla med valgomaten til NRK? 

Fellesferie! Hæ? I en digital avis?

Snart er det ut på fjorden. Fellesferie!

-Jeg klarer ikke mer, jeg er helt utslitt. Jeg kan ikke både være PANGsjonist og så skrive dag ut og dag inn. Redaktør T. Monsunen i "Nå er det alvor" sukker. Langsomt løfter han blikket opp fra tastaturet. Han skuer ut over Tigerstaden fra redaksjonslokalene på Oslo øst. Snart er det ut på bøljan blå.

- Det ble villere og villere jo nærmere ferien kom. Opplaget har vært rekordstort. Jeg aner ikke hvorfor, sier Monsunen.

Monsunen.blogspot.com ligger et stykke bak riksavisene, for å si det forsiktig. Det er bare litt over 1600 sidevisninger siste måned. Men likevel all time high!

- Men det er unektelig en fin vekst på knappe to år, understreker han.

Det mest leste blogginnlegget ble Monsunens kritikk av gamle kolleger i Amelie-saken. Samtidig var han også kritisk til pressens opptreden i en rekke andre saker de siste 20 årene.

Men Amelie-saken ble en digital supersak rundt årsskiftet.

- Da var det kanskje ikke så merkelig at historieprofessor Francis Sejersteds kritikk av Regjeringen når det gjaldt håndtering av  samme sak kom på en solid annenplass, legger Monsunen til.

Bloggere tjener stort sett ikke penger. Men det forhindret ikke redaktøren i å kjøpe en splitter ny bil i fjor høst. Men den tok en Rattus Norvegicus rotta på like før jul. Det ble det mye moro av etter at sinnet over Fords superselger hadde lagt seg. Rottesaken havnet ikke på pallen, men fikk en hederlig 4.-plass.

Monsunen er overrasket over hvem som skaffet ham mange av leserne. Det viser seg at mange stikker over til "Nå er det alvor" etter at de har vært innom Paul Chaffeys blogg!

- Takk, Paul, du er en av mine favorittbloggere, smiler Monsunen. Han legger til at han godt kan tenke seg å lære litt av den godeste Chaffey om hvordan "Nå er det alvor" kan bli litt smartere og enda mer digital.

Om et par dager pakker Monsunen ned sitt digitale verktøy i snippesken. Det er gjort litt påfylling i  verktøyboksen. Siste skrik er en iPad2 med 3G.

- Det utelukkes ikke at jeg bryter meg ut av ferien, ler redaktøren.

Det digitale dilemma

VG+ "liker" VG+

Nå koster det 59 kroner måneden å lese VG+ på Padda mi. Foreløpig takker jeg nei. Men hvorfor trykker VG+ på "liker"-knappen på Facebook-sida si der de kunngjør betalporten?

Noen dager tidligere låste også Aftenposten sin iPad-versjon. Gratisfesten er over. Det var en lenge ventet nyhet. Men også her har jeg bestemt meg for å vente og se.

Som nyhetsjunkie har jeg vært helt forferderlig å være i hus med. I gamle dager fløt det med papir. Avispapir. Overalt.

Mot midten av 90-tallet skjedde det noe. Internett, het det visst. Og det kom for å bli, selv om mange trodde dette var noe som "gikk over".

Nå faller opplagene i papiravisene som en stein. Mest blant løssalgsavisene. VG er hardt rammet selv om de har Nordens største nettsted i vg.no. Dagbladet har også blødd.

Aftenposten er igjen blitt Norges største avis fordi fallet der er mindre enn i det som var landets største avis, VG.

For snart 15 måneder siden sto jeg i kø foran Apple-sjappa i Soho på Manhattan. Etter ca én time sto jeg med en iPad mellom hendene.

- Revolusjon, skrek folk!

Mediene var ikke seine om å se på det vi nerder kaller Padda, som framtidas nyhetskanal.

I dag kjøper jeg det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel regelmessig over nettet. For 29 kroner. Ikke for 57 kroner hos Narvesen to dager seinere.

Hvorfor kjøper jeg da ikke VG+ for 59 kroner måneden? Fordi den er statisk og kjedelig og heller ikke gir meg hele VG. Ja, det er videoinnslag i VG+, og den er blitt bedre og bedre. Men jeg tenner ikke på denne utgaven. Dessuten er vg.no bedre oppdatert, selv om det kanskje blir litt markskrikerske overskrifter på nettutgaven.

VG+ har rampelysavdeling. Hva om de kjøpte opp gratistjenesten filmweb for iPad og la den inn i en egen seksjon i VG+?

Aftenpostens hengelås på Padde-versjonen er forståelig. Men ikke for lojale papirabonnenter som betaler  vel 3700 kroner året for "full pakke" på dørmatta. 49 kroner måneden innebærer at avisabonnenten som vil ha den digitale pakka i tillegg, betaler nesten 4300 kroner.

Svelger Markedet et slikt opplegg i 2011?

Den digitale kafeen

En  analog skute som plutselig ble limet i et sosialt nettverk

Papiravisen klarte jeg ikke å få lest før langt ut på kvelden. Dagsrevyen var det ikke tale om å se. Mobilen var påfallende stille denne helga.

Årsaken? Jeg kom meg ikke vekk fra den digitale kafeen hvor hver femte nordmann var innom. Eller sagt på en annen måte, de gamle formene for sosiale aktiviteter holdt på å gå i oppløsning. Det var i alle fall ikke slik at vi satt foran TV´n og okket oss over Dagsrevyen eller leste høyt for hverandre fra Kultur-seksjonen i Søndags-Aftenposten.

Et lite avbrekk (12 timer!) fikk vi lørdag. En 75-årsdag og en forlengst avtalt vennefest måtte jo bli nokså analog. På vennefesten oppdaget jeg imidlertid at noen av mine barndomsvenner, som ikke er på Facebook, endelig forsto at kanskje Fjesboka kan være til nytte. Via min avanserte mobil - ja, det er en iPhone4 - fikk vi gitt beskjed til broren til Tove, Ulf M., i Lofoten at han måtte stille med kunsten sin når Nordnorge anløp ved 19-tida søndag.

Selvsagt stilte han opp, og fikk sine 20 sekunder på NRK2 midt under Dagsrevyen dagen etter vennefesten.

Nå endrer jo ikke akkurat en maratonsending fra den trauste statskanalen NRK det sosiale livet vi har bedrevet noen århundrer. Men akkurat som fjernsynet bant landet sammen i 1960-åra, holder de sosiale, digitale nettverkene på å skape et nytt lim mellom folk og grupper av folk.

Hurtigruten fra minutt til minutt er blitt en snakkis. Men hvor "snakker" vi når selve kafeen går i 14-15 knop i retning Kirkenes? Og i åpen sjø! Selvsagt i de sosiale medier!

Søndag brukte 678 norske tvitrere hashtagget #hurtigruten. 117 brukte  #hurtigruta (raddiser/målfolk?). #NRK kom på tredjeplass.

Hva betyr dette? I praksis dundret det ut på twitter hvert 8 sekund en eller annen melding som var merket med disse taggene. Dette møtet ble litt i meste laget for meg.

- Det er en helt merksnodig folkefest. Et mediefenomen vi aldri har sett før. Mediebygging og rein, skjær galskap, tvitret Geir Holen (@geirh)

 Karin Sohlberg Hagen (@karinsolberg) var en av de få som ikke deltok på folkefesten. I et tweet til @geirh sier hun det slik: - Vel, fullstendig boikott fra min side. Hurtigruten er og forblir noe harry.

Der sitter altså de to tvitrerne ved "samme bord" og diskuterer hva som hele Norge snakker om. På Facebook ble det litt lengre samtaler. En av mine Facebook-venner, Kirsten, fortalte søndag formiddag at "hun tok kaffen på dekket". Hun hadde akkurat passert Polarsirkelen, fortalte hun, og var på vei inn til Bodø. Hun lurte på om jeg hadde stått opp!

- Monsen står også ved rekka i det vakre sommerværet. Jeg ser deg ikke! ropte jeg tilbake. Snart blandet en annen FB-venn inn, Ivar. Han ville også ha en kaffe. Jeg presset meg på og ville være med dem. Og slik ble det.

Det hele ble så hyggelig at flere av mine FB-venner faktisk trodde at jeg var med skuta! Da det lakket mot leggetid (i lugaren, selvsagt!), måtte jeg krype til korset og fortelle mine dyktige journalistvenner at jeg var på en digital reise!

Ett døgn senere har jeg tenkt over hva den langsiktige virkningen kan bli for vårt sosiale liv. I går så jeg en melding i avisen (ikke sto på alt som står i avisene!) om at folk på Facebook er lykkeligere og har et rikere sosialt liv.

Det viser seg at kontakt mellom mennesker av kjøtt og blod kan bli bedre med sosiale medier. Aviser og etermediene kommuniserer ovenfra og nedover, altfor ofte på en belærende måte. Og altfor mange ganger med en pekefinger av ett eller annet slag.

Facebook, twitter, gowalla, foursquare og hva de nå heter, åpner for et annen type nettverk. De som knytter seg til undernettverk i disse sosiale mediene, får det ganske hyggelig, tror jeg. Kontakter du kanskje ikke har klart å opprettholde på annet nivå en ett og annet julebrev, blir fornyet og fordypet.

Hva skjer med avisene og de tradisjonelle etermediene? De kommer til å ta mindre av vår tid. Men omstilling er nøkkelordet! Kundene, dvs. leserne og seerne/lytterne, forlanger noe mer. De har fått smaken på de sosiale mediene.