-Hva gjorde du 9. november?

-Vier KöPi, bitte!

På stamkneipa mi i Berlin, Lentz, kjenner de meg som vanlig igjen. Og de vet at jeg liker Königs-Pilsner, en av ølmerkene i den tyske hovedstaden. Og nå har jeg noen venner med meg. Vi har akkurat vært med på den tyske nasjonaldagen, 3. oktober. 

Stamkneipa i Berlin

Og nå skal vi dit igjen. 9. november er det 25 år siden Muren ble åpnet av tyskere i øst. På Lentz har jeg mange ganger diskutert samlingen av de to tyske statene i 1989-1990. 

Ølet smaker like godt som alltid, og koster halvparten av liknende vare hjemme i Tigerstaden. Og tyskernes diskusjon av nasjonale begivenheter, tar aldri slutt. Den tyske nasjonaldagen 3. oktober stråler ikke like mye som «Søttende mai» på Karl Johan. Tyskerne har bare holdt på noen tiår, her i Steinrøysa har vi holdt på i 200 år. Vel, barnetoget har bare holdt det gående litt over 130 år...

Nettopp dette fikk meg til å tenke litt bakover etter at jeg to ganger i høst har vært i Berlin. Nordmenn flest tenker ikke så nøye igjennom historiens gang. Vel, 1814 er meislet fast. Og sjøfolkenes innsats under første og andre verdenskrig tilhører barnelærdommen for mange nordmenn.

Men nå er det blitt slik at noen hundre tusen berlinere for 24. gang feiret den ferskeste nasjonaldagen sin, 3. oktober. Og vel én måned senere er det på´n igjen. Til minne om dagen da DDR og Vest-Tyskland begynte samlingen til ett Tyskland. I vest hadde de siden midten av 50-årene feiret 17. juni som nasjonaldagen. For å markere  dagen da sovjetiske stridsvogner slo med opprøret mot de kommunistiske makthavnerne i DDR.

Nå er det trolig slutt på å måtte etablere nye nasjonaldager i Tyskland. 3. oktober blir nok markert i overskuelig framtid. Men sett gjennom norske briller, er det bemerkelsesverdig hva tyskerne har fått til. 

Nå kommer jeg til å stille spørmsålet  «Hvor var du 9. november». Vel, det er vel bare dem over 40 år som har et bevisst forhold til dagen.

Jeg kommer til å stå i Bornholmerstrasse og minnes de dramatiske timene da DDR i praksis brøt sammen. Titusener DDR-borgere banet seg veien vestover sent denne torsdagskvelden i 1989. 

Den fredelige revolusjonen åpnet Muren 9. november

11 måneder senere var de to tyske statene samlet. Og da noen begynte å diskutere hvilken dato de skulle ha som nasjonaldag, var det ikke lett.

9. november 1918 var det slutt med det tyske keiserriket.

9. november 1923 forsøkte Adolf Hitler å begå statskupp i Bürgerbraukeller i München.

9. november 1938 startet for alvor klappjakten på alt jødisk i Tyskland.

9. november 1989 falt altså Muren. Det ble greiest å velge 3. oktober.

Bussjåføren vår tidligere i høst husker utmerket 9. november for snart 25 år siden. Han var på kino. I Øst-Berlin. Da han og kjæresten kom ut av kinoen sent på kvelden, var det like før.

-Det er her i gatene det skjer, det er rene krimien, fortalte en av vennene hans. 

Allerede tre uker tidligere var det spennende nok for vår sjåfør. Vel, i 1989 var han i den øst-tyske hæren, NVA. Som ekspert på elektronisk overvåking. Og natt til 16. oktober fikk mange i hans forlegning i Magdeburg utlevert skarp ammunisjon. 

-Dere skal til Berlin, lød kommandoen. 

-Hva vi all verden skulle de med skarp ammunisjon når fredelige berlinere demonstrerte for frihet? minnes vår sjåfør denne oktoberdagen i 2014. 

Ett døgn senere sto forsvarssjefen i DDR frem på TV. -Soldatene var utstyrt med gummikuler, messet han. 

Løgnen vekket den unge DDR-borgeren. Der og da mistet 21-åringen all tiltro til regimet. Snart var Muren vekk. DDR-staten også. Og jobben hans. Omskolering var neste trinn på den kapitalistiske stigen. Etter syv års jobb på nattoget mellom München og Amsterdam i et sveitsisk selskap, ble han lastebilsjåfør. De siste fem årene har han kjørt buss. 

Han snakker flytende russisk. Nå har han lært seg engelsk. Han er én av millioner tyskere med erfaringer ingen nordmenn har vært i nærheten av. 

Vi har igjen sett det som er igjen av Muren. Men møtet med enkeltmennesker gjør størst inntrykk. 

Når du kommer til Berlin, skal du spørre en person over 40 år: «Hva gjorde du 9. november 1989?» Her i Steinrøysa stiller vi spørsmålet: «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?»....

Norge og DDR. Åpenhet?

Her havnet DDRs politiske fanger. 

Åpenhet var slagordet etter 22. juli. Åpenhet er ikke slagordet for å rydde opp i Norges forhold til DDR. Stasi-helvetet er endevendt i Tyskland. Hvorfor får vi ikke vite omfanget av DDRs spionvirksomhet i Norge?

"Kjemper for taushet", lyder tittelen på et debattinnlegg i Aftenposten lørdag 12. november. (Det ligger ikke på Nettet ennå). Einar Kr. Steffenak klager i debattinnlegget over at det her i landet ikke er mange som slåss for å få til en åpenhet rundt nordmenns kontakter til DDR-regimet.

Tankevekkende er det å lese at en svensk historiker, Birgitta Almgren, gikk rettens vei og fikk tilgang til det svenske sikkerhetspolitiet Säpos arkiv over svensker med tilsknytning til det østtyske Stasi. Hun hadde fri tilgang til de tyske arkivene.

Almgren skrev boka "Inte bara spioner", men får ikke lov til å oppgi navnene på svensker i Stasi-arkivene.

POT endevendt.
Hvorfor er det slik at vi endevendte Politiets overvåkingstjeneste (POT) på 90-tallet, men tilsynelatende ikke ønsker å finne ut omfanget av norske kontakter med f.eks. Stasi?

Lørdagens artikkel får meg til å spole  tilbake i tid. Fem år etter Murens fall fikk jeg fikk jeg tilgang til deler av det østtyske UDs arkiver. Fire år tidligere hadde en forsker, Michael Scholz, vært i det samme arkivet. Arkivet ble stengt Tyskland ble samlet 3. oktober 1990. Men sommeren 1994 ble det gjenåpnet. Alt arkivmateriale frem til 1963 ble frigitt for vel 17 år siden. Artikkelen i Aftenposten i 1994 skapte i sannhet oppstandelse.

Uviktige Norge, men...
Allerede i 1994 konkluderte Scholz med at mappene om Norge i det østtyske UD var tynne. Det hadde jeg jo selv sett.

- Det finnes langt mer materiale om Sverige og Danmark, sa Scholz til meg i 1994. Norge var ikke viktig for DDR.

Hvorfor får vi ikke vite mer om det lille som finnes? Norske politikere og journalister har vært i søkelyset. Norske sympatører med DDR har forlengst tatt avstand fra egne uttalelser og skriverier om DDR-staten.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitter helt sikkert på arkiver fra DDRs glansdager. Og PST har helt sikkert gode kontakter i "vennligsinnede tjenester", som det ofte kalles. Tyskerne har forlengst systematisert de 180 kilometerne med Stasi-arkiver. Amerikanerne sikret seg noen CD´er med oversikt over alle utenlandsagentene til DDR.

Avskjediget. 
Tyskere som søkte stillinger i stat eller lokalforvaltningen, måtte fortelle alt om sine forbindelser med det forhatte Stasi. Dersom de ikke gjorde det, og ble oppdaget, var avskjedigelse ofte utfallet. De første årene datt skjelletene ut av utallige skap i Tyskland. Nå er det ikke lenger lov å spørre jobbsøkere om eventuell Stasi-fortid.

Agurknytt

Billig, men nesten uselgelig.

Nesten over natten er agurker og tomater blitt uselgelige. Det oppdaget i alle fall jeg da jeg siste uke var i den tyske hovedstaden. Ingen panikk, men spør du folk om de er redde for å spise agruk, får du ofte ja. Nå er 14 døde i Tyskland av tarminfeksjonen utløst av EHEC-bakterier.

Her i Norge kaller vi denne bakterien for E-Coli. Og vi vet at den er farlig. Men den varianten som tyskerne har fått i seg, er riktig ille. Og panikken brer seg. Det minner nesten om det som skjedde da svineinfluensaen slo inn over oss i 2009.

Jakten på de skyldige er forlengst i gang. Det hele skal visst ha startet i Spania. Men det hjelper ikke lokale produsenter av grønnsaker. Kan du se om en agrurk er spansk eller tysk?

Nå er også tomater bannlyst. Og salat. Altså blir det neppe mange som kaster seg over en frodig salat til biffen.

På toppen av alt skal det være nettopp økologiske agurker som nå setter altfor mange mager i kok. Bokstavelig talt. Oppsøk lege med én gang hvis du får blodig diare, lyder budskapet.

Denne epedemien kommer på toppen av alt annet tyskerne strir med. Nå skal de stenge alle atomkraftverk innen 2022. En rekke lover må endres. Og det skal visst skje innen 8. juli i år. Derfor ryker en viktig reform for eldre tyskere. Den må i alle fall utsettes til midten av neste år.

Og som ikke det er nok, vil ikke tyskerne betale for sør-europeeres slumsete omgang med pengene.

Og i formiddag meldte tyske medier at forbundskansler Angela Merkes fly ikke fikk benytte Irans luftrom på vei til India. I to timer sirklet Merkels maskin over det østlige Tyrkia mens de forsøkte å få tillatelse til å lufta over presteskapet i Teheran.

Det var varmt og godt i Berlin. Her er i Oslo er det svalt. Og snart velter dyre norske agurker og tomater inn over oss.

En guttedrøm med syv gir

Dette er noe annet enn en Ford Mondeo!

-Er det greit at dere tar en Porsche Panamera i stedet for en Golf? Til samme pris, selvsagt, forsikret Avis-mannen.

Vi  trengte ikke å bli overtalt! Berlin var støvsugd av biler fordi tusener satt askefast i den tyske hovedstaden. Vi skulle kjøre en landsmann til en skole 10 mil utenfor Berlin.

Bilen som koster minst 1,2 millioner kroner i Oslo, ble jeg fortalt, sto nå foran oss. Og jeg skulle manøvrere kjerra på travle tyske veier!

Jeg husker godt da jeg forlot Berlin i 2007 og hadde en gjennomsnittshastighet mellom Sybelstrasse i Berlin og kaia i Kiel på 128 km/t!

Og nå skulle jeg stige inn i alle gutters drøm! Med en 7-trinns automatkasse. Og fra 0 til 160 på ca. 15 sekunder! Og med en topphastighet rundt 260 km/t.

Min personlige rekord hittil er 210 km/t. Det klarte jeg mellom Leipzig og Berlin en sen kveldstime i 2006. Min BMW 118 lå pluteslig i 180 km/t.

- Klarer den mer? tenkte jeg, og tråkka pedalen i bånn. 210 km/t lyste mot meg i 10 sekunder. Det var nok.  210 er veldig fort. Bare så det er sagt.

Dokumentasjonen av mitt ville liv med en Porsche har ligget ut på Facebook noen timer nå. Jeg ser for meg de ville blikkene til mine venner på Fjesboka.

Hvor fort kjørte jeg?

113 km/t! Og det i bare få sekunder!! Det er fotobokser overalt i Tyskland. Og de er IKKE varslet. Og på B5 inn vestfra mot Berlin kryr det av dem.

Jeg kom i mål! Herlig!!

Men moro var det! Ikke ta fra meg den gleden, takk!

Ich hab’ noch einen Koffer in Berlin

Herlig å starte dagen i Berlin!

Det heter slik i den velkjente hyllesten til Berlin fra  Hildegard Knef i 1963. Og jeg vender tilbake. Og tilbake. Til denne byen som forlengst har slått ut de fleste andre hovedsteder i Europa. I går fikk jeg min velkjente frokost på stamkneipa mi, Lentz.

Det har snart gått fire år siden jeg forlot Berlin. Tre begivenhetsrike år. Hver gang jeg kommer tilbake, tar jeg runden i min Kietz. Eller bydelen min, om dere vil. Den italienske restauranten Nardini i krysset Sybelstrasse/Droysenstrasse er forlengst stengt. Det var vel litt svart der, mente kanskje Finansamt i bydelen Charlottenburg. Tyske skatteoppkrevere er nådeløse.

Mine venner i bydelen mener at de nye eierne har komponert en bedre meny. Men de tviler på at det er over med den svarte økonomien.

Verre var det at det franske bakeriet i Damaschkestrasse har fått nye eiere! Den unge serberen som var fullintegrert i Berlin, leverte prima rundstykker med ost og skinke, har kastet kortene. Og jeg som hadde tenkt meg et rundstykke med skinke og ost til 20 kroner!

J. Kron - ferske nyheter!

Jeg måtte jo stikke oppom fru Kron i tobakksforretningen litt opp i Joachim-Friedrich-Strasse.

-Han solgte i april i år, forteller min avisvenn og informasjonssentral, Hanne Kron.

-Det kunne jo ikke gå i lengden, den unge datteren og kona som ham jo aldri, sukker fru Kron.

De nye eierne har allerede klart å legge egget. De smiler ikke til kundene. Og er rundstykkene like gode? Og hvorfor ligger det ikke tepper ute ved bordene? Det er jo litt kjølig en maimorgen i Berlin, også!

Man skal jo ikke stole på pressefolk, sies det. Og da er det vel enda mindre grunn til å stole på folk som selger aviser - og røyk?

Fru Kron har god oversikt over lokalområdet. Men så viser det seg at hun tar tysk økonomi på pulsen. Da jeg i augustdagene i 2004 begynte å vanke i kiosken hennes, var hun ganske nedfor.

-Alle piler peker nedover. Omsetningen svikter. Folk mister jobbene. De har mindre å rutte med, fortalte hun meg.

Dette var samtidig med at forbundskansler Gerhard Schröder kuttet i sosialstaten og tok penger fra arbeidsledige. Hartz IV ble et skjellsord. Og jeg skrev hjem til norske lesere som strødde om seg med oljepenger.

I dag møter jeg en smilende fru Kron.

-Det går bedre og bedre. Lotto-apparatet som jeg har fått, gir meg 1000 euro mer i omsetning hver måned, ler hun.

Det er som å høre tyske økonomer beskrive tysk virkelighet i et europeisk hav der landene bakser for å overleve. Her nord i Euroland går det så det suser, er budskapet fra de fleste økonomer!

Det er alltid ledige lokaler i Berlin!

Det verste med Berlin skal visst nå være at det har begynt å ruste i det nesten perfekte kollektivsystmet i den tyske hovedstaden. Jeg fikk nærmest sjokk da jeg skulle kjøpe bussbillett. 2,30 Euro! 20 cent opp! Nesten 20 kroner!

Syvdagerskortet koster nå 27,20, nesten Oslo-priser i en by der vanlig lønn neppe overstiger 50 prosent av det Oslo-folk tjener. Uflaks har Berlins kollektivselskap, BVG, også hatt. I disse dager skulle det viktige Ostkreuz stå skinnene og nypusset frem for berlinerne. Der var det visst en brann!

Rusleturen i gamle trakter avslørte heldigvis at det meste ellers er ved det gamle. De latterlig lave prisene også.

Tilbake på Lentz traff jeg gode norske venner. Og det var tid for en øl. Verten ønsket meg velkommen tilbake. Det ble en velsignet første dag i Berlin.

Fri, men voldtatt. En jødinnes virkelighet.

Jødiske Hanni Levi ble voldtatt fem ganger da russerne inntok Berlin mot slutten av april 1945. Hun hadde ikke regnet med at befrielsen fra naziregimet skulle ende sånn.

Tilbake. 63 år etter at hun forlot den lille, og mirakuløst nok, uskadde leiligheten i Nolledorfer Straße, er hun tilbake. Sammen med barnebarna til familien som reddet henne. Og sin egen familie.

Tidsvitne. Det gjør inntrykk på en flokk nordmenn å få Hannis historie servert. Hun er et tidsvitne som husker 65 år tilbake i tid. Den lille, vevre kvinnen sto på en stol i den leiligheten der Jean og Victoria Kolzer skjulte henne. Og dermed reddet livet hennes. Hun var en av ca. 1500 jøder som berlinerne klarte å redde fra gasskamrene.

Freden. Denne unike historien dokumenteres nå av tysk fjernsyn. Detaljene rundt russernes innmarsj i Nollendorfer Straße er dramatiske. Etter at 12 jødiske beboere i nummer 28 etter hvert ble fraktet til dødsleirene, rykker russerne inn. Hvite flagg henger ut av vinduene.

Henrettet. Hanni Levi har lært hva "jøde" heter på russisk av en hviterussisk kvinne som bodde i gården. Når en gruppe unge russiske soldater kommer ned i kjelleren, kommer de i snakk med den russisktalende kvinnen. Hanni Levi vet ikke hva ordvekslingen mellom en soldat og kvinnen dreide seg om. Men de skyter henne på stedet. Russerne godtok kanskje ikke at en russisktalende hadde bodd i Berlin under krigen...

Kvinnen gravlegges i sandkassen i gårdsrommet. Og etter hvert voldtar de Hanni Levi fem ganger. Men 17-åringen har altså overlevd.

Redningsmennene. Den vevre damen på 87 år flyttet for 63 år siden til Paris. Nå er hun tilbake og henger opp en minneplakett til minne om dem som reddet livet hennes. Denne regntunge søndagen er hjelperne hovedpersonene.

Vi norske, tilreisende lytter andektig til historien som rulles opp. Igjen settes ting i sitt rette perspektiv. Vi ble spart for det aller meste under krigen. I dag har vi nok med å klage over skjevheter i det gigantiske norske overflodssamfunnet.

Tysk grundighet. To døgn senere slår jeg på fjernsynet. Da velter en ny bølge inn over meg. "20 Jahre Einhet", 20 år med tysk enhet, markeres før 20-årsdagen for gjenforeningen av de to tyske stater 3. oktober 1990. Klokka 2015 sendte den andre tyske statskanalen, ZDF, "Sonderauftrag Mord" (Spesialoppdrag mord) om DDRs forhatte Stasi og planene deres om bestillingsdrap av vesttyskere og avhoppede agenter.

Flaks? To timer senere var det duket for "Deutschland, eilig Vaterland" om hvordan tyskere i øst og vest til tross for massiv motstand i London, Paris og Moskva, lynraskt fikset samlingen knappe 11 måneder etter Murens fall.

Selv etter tre år i Rikshovedstaden som korrespondent, slutter jeg ikke å la meg imponere over hvordan tyskere behandler kontroversielle temaer. Datteren til tidligere president, Richard von Weizäcker, har nettopp utgitt på boka "Die unvollendete" om den ufullendte tyske samlingen. Boka til Beatrice von Weizäcker har den talende undertittelen, Deutschland zwischen Einhet og Zweiheit. Et vakkert ordspill på tysk som betyr noe sånt som "Tyskland mellom enhet og tohet".

Bokbombe. Og midt i debattter om krigen for over 65 år siden, samlingen rundt 1989/90, slenger Berlins tidligere finansbyråd, Thila Sarrazin, ut en bokbombe. "Deutschand schafft sich ab" (Tyskland avskaffer seg selv) har ført til at sosialdemokratene vil kaste Sarrazin ut av partiet. Den tyske sentralbanken, Bundesbank, har bedt presidenten fjerne ham fra styret i banken.

Sarrazin skriver det mange tenker. Hva skjer med Tyskland når innvandrere ikke lar seg integrere, føder flere barn enn tyskerne og når dette skjer samtidig med at det blir stadig færre tyskere i de unge årskullene?

Det forente Europa. Hanni Levi-Weissenberg, som hun nå heter, er glad for å være tilbake i sin gamle by. Hun er mild i røsten. Barnebarna snakker fransk. Og tysk. I det gjenforente Europa. Der selvgode nordmenn synes det er best å holde seg unna.

Vel, 200 000 av oss legger igjen en haug med penger i Berlin hvert år. Men å være med på prosessen for å fullføre samlingen av en verdensdel, det vil vi ikke.