Da var det virkelig alvor!

Rydding. Mange av oss stritter mot ordets konsekvenser. Men denne helga har det vært moro. Dypdykket avslørte blant annet at min far dukket opp i en 1-spalter i Aftenposten 2. mai 1934. 

Lokal nyhet når Oslo...

Det var 2 dager før han fylte 21 år. Og som journalist i den forlengst avdøde dagsavisen «Sørlandet» var han også en aktiv demonstrant. Og en skikkelig motstander av Adolf Hitler. Det var også hans tilkomne svigerfar, Olav Scheflo, sjefredaktør i «Sørlandet». Men min mor, Mosse, var bare 17 år, og fars dramatiske demonstrasjon i Kristiansand fant sted 11 år før jeg ble født. 

80 år gamle!

Da far døde, etterlot han seg ikke mye materiale om seg selv. Men dette gulnende avisutklippet fra Aftenposten, fant jeg. 

Nå har det i årevis ligget i en konvolutt. Og det kom igjen for dagen da vi endelig tok fatt på ryddingen av «kontoret» vårt. Der vi aldri har sittet når vi har «jobbet». 

Vi avvikler kort og godt «kontoret», og da ble det ryddet. Grundig. 

Ekstrautgave i Kristiansand!

Avslørende!

Det ble en grundig dokumentasjon av egne vektøkninger og håravfall. Bildene er nå sortert! Og ikke glemt. 

Svart/hvitt-bilder av mine foreldre finnes det mange av. Og vi husker dem fordi vi har sett på dem mange ganger. Men i motsetning til hva vi opplever i våre digitale tider, er bilder fra  1930-åra en skatt vi tar vare på. 

Trotskij med flippskjegg, mor i bakgrunnen til venstre.

Ett av bildene ble faktisk historisk. Og det ble tatt av far. Det skjedde på Sørlandet, der den landsflyktige Leo Trotskij var på besøk hos en gammel kjenning og kampfelle, min bestefar Olav Scheflo. 

Solgte for tidlig. 

Far fortalte meg at bildet med grunnleggeren av Den røde hær i Sovjetunionen ble solgt til NTB for 25 kroner. Far ble senere sjef i NTB, og på 40-årsdagen for mordet på Trotskij i 1980, var far ennå sjef i NTB. Han gliste godt da han fortalte at bildet ble solgt til mange aviser over hele verden. 

Det var fra far og mor jeg også fikk kunnskaper om hvordan Stalin opptrådte overfor meningsmotstandere. De såkalte Moskva-prosessene ble et vannskille for mange. Kommunistene slukte den offisielle, sovjetiske versjonen om sammensvergelsene mot Stalin. Og Trotskij var jo den aller verste! Mens det sto på som verst under «rettssaken» mot Stalins gamle kampfeller fra revolusjonen, lærte mor Trotskij å fiske....

Helten Stalin

I 70-åra pusset norske ml-ere støvet av Stalin. Det var en stund snakket om at han hadde 70 prosent rett og 30 prosent feil. Eller var det omvendt. Stalin var i alle fall en av de store heltene på venstresiden i Norge. 

Før jeg ga opp debatten mot «stalinistene» på universitetet, kunne jeg derfor dokumentere at Trotskij i alle fall ikke var i Moskva, men på det idylliske Sørlandet da det gikk som hetest for seg i Moskva. (Det mangler i dag ikke på litteratur om det som skjedde i Sovjetunionen i 30-årene. Det gjorde det forsåvidt heller ikke i 70-åra...) 

Digital opprydding!

Den store ryddesjauen denne helgen blir å gjennomgå alle digitale bilder! Jeg tror jeg har et arkiv på i alle fall 20.000! Nå gjelder det å være hard på labben! Erfaringer jeg nå har fått, viser at 99 prosent av alle «eksponeringer» med digitale kameraer, bare kan slettes umiddelbart. Hvis jeg vil gjøre jobben lettere for mine etterkommere, må jeg handle NÅ! 

Hvis denne digitale ryddeoperasjonen faller heldig ut, kan det hende at noe dukker opp her. 

Markedet... Æsj! Eller?

Service, ikke 10-kronersmarked, lokket meg hit

Markedet kom og tok meg! Hva gjør jeg da? Jeg går tilbake til "markedet". Og sier et forsiktig farvel til nærbutikken min de siste 20 årene. 

Egentlig er det ikke helt smart. For når jeg legger et par-tre år til på livslinjen min, kan jeg kanskje ikke gå til nærbutikken. Og enda litt lenger inn i solnedgangen har legen kanskje tatt fra meg førerkortet. Og da må jeg ta bussen til butikken! Med rullator?

Ledelsen i Spar Simensbråten må spare penger. Det forlanger sikkert kjeden. Dermed forsvant fiskedisken. Og kjøttet blir mer og mer ferdigpakket. Sterilt, sikkert. Men ikke kundevennlig for mange av oss.

I dag forsøkte jeg å leve uten nærbutikken. Jeg syklet (!) et par kilometer til butikken som vi lokalt kaller "Lavpris". Det er jo Jacob´s på Holtet. Trolig en av Norges fineste butikker. Ikke alltid like billig. Min nye nærbutikk, der utenfor bomringen? Eller skal jeg velge Meny på Manglerud eller Ultra på Bryn?

Fiskedisken hos Jacob´s lå der innbydende! Kjøttdisken bugnet over av kvalitet. Vel, jeg synes jo det er litt i meste laget å betale 446 kroner kiloen for en skikkelig biff!

Fiskedisken hadde strålende seifileter til 99 kroner kiloen. Akkurat den fisken jeg for noen dager siden kunne kjøpe på Spar Simensbråten. Til samme pris.

Ostedisken er en historie for seg selv. Selv etter at Stoltenberg-regjeringen innførte prosenttoll på ost som konkurrurerer med produkter basert på norsk ost.

- Forferdelig dyrt, sa den middelaldrende damen. Maasdamer (fra EU) kostet 249 kroner kiloen. Rene ranet, spør De meg!

Nå vet jo både de middelaldrende damene og mange andre at finansminister Siv Jensen frekventerer "Lavpris" rett som det er.

- Jeg hørte i radioen i dag at landbruksminister Listhaug (FrP) ikke vil fjern ostetollen, påpeker min ostevenninne.

- Du stemte vel ikke FrP? spør jeg.

Nei, det gjorde hun ikke. Men bergenseren fikk nok en stemme.

Vi rullet alle videre gjennom Jacob´s. Jeg var klok nok til å ha en handleKURV, ikke en handleVOGN.

Altså kom jeg under 300 kroner denne gang. Penger som kunne ha havnet hos Spar Simensbråten.

Fulltreffer i Ekebergparken

Pang, sa det til slutt, og Ekebergparken var åpnet!

Suksess! Det er ikke mulig å finne et annet ord på åpningen av Ekebergparken denne høstdagen i slutten av september. Flere motstandere og nølende tilhengere, ga se ende over.

Bare langt inne i Ekebergskogen var motstanderne samlet i stille protest. Og det skal de ha, de har oppført seg ekspemplarisk etter hvert som prosjektet til milliardæren Christian Ringnes nærmet seg fullførelse.

Mange likte "The Couple" av Luise Bourgeois

 Terningkast 5 i VG og uhemmet skryt i Aftenposten er én ting. Mye bedre for Oslos ordfører Fabian Stang og Ringnes må det være se frammøtet denne torsdagen.

Mens sola ennå varmet, gikk pølsene ned på høykant. Noen lette fortvilet etter øltelt fra Ringnes. Men den slags var forbeholt Ringnes selv. Og ordføreren. Ringnes tømte ølflasken på sekunder for åpent kamera.

Åpningsforestillingen varte i drøye fire timer. Første akt var uformell rundtur i anlegget for mange tusen Oslo-borgere. Det ble humret og kommentert.

En herlig høstdag i september.

Jeg fikk i all hemmelighet vite om den gamle radissen som egentlig er mot at milliardærer boltrer seg i det offentlige rom. Men da sjefsradissen i Rødt bestemte seg for å gå mot planene, mistet Rødt en stemme i Oslo av den grunn. Den kompromissvillige radissen hadde sett hva Ekebergparken utviklet seg til.

Annen akt var pølser og (altfor søt) bringebærsaft. En nesten selvbetjent pølseservering var ettermiddagens høydepunkt. Og kjente fjes svinset forbi. Avtroppende kulturminister  Hadia Tajik gled smilende ned steintrappa som motstandere ikke liker på grunn av dens nazistiske fortid. Dommen var klar før siste akt. Suksess.

Også den høyreiste asiatiske kvinnen kom på festen!

Da var det bare å kose seg med Linn Skåber, Fabian Stang og Postgirobygget. Og et herlig fyrverkeri helt til slutt. Da hadde nok halvparten tatt fatt på hjemveien.

Terningkast 6 for innhold og terningkast 6 for utførelse. Med et lite minus for litt lave temperaturer. Det hjalp litt på varmen at folk danset mot avslutningen av konserten med Postgirobygget.

Og så må det hugges noen flere trær! Hører du meg, Christian Ringnes? Eller kanskje dette er en jobb for ordfører Stang som fikk en stilig gave denne høstdagen.

Geriljaleiren i Ekebergparken....

Godt skjult i Ekebergskogen finnes motstanderne.

Fredelig går det for seg i Ekebergparken. Dager før den offisielle åpningen 26. september, gjør motstanderne av skulpturparken til Christian Ringnes seg klar til neste slag.

-Fase 2 er rett rundt hjørnet. Det skal anlegges flere grusveier og det kommer mer lys, sier en av beboerne i den litt dunkle og kanskje litt skumle teltleiren bare et par steinkast fra de nyopprustede  stiene.

Det var adskillig mer uro da anleggsarbeidende startet. Det ble snakket om "lenkegjenger" som skulle forhindre at anleggsmaskinene kom seg inn i skogen her like øst for sentrum.

Stille protest

Men det hele har etter hvert gått fredelig for seg. Vi visste at noen hadde slått opp en slags teltleir et sted inne i skogen. Men vi hadde ikke lett etter den.

Plutselig en dag så vi at noen trestammer hadde fått på seg noen ullplagg. Noen trodde kanskje det var en del av utsmykningen av anlegget!

Der tok vi altså feil! Dette er den diskret protesten mot at det skjer noe i Ekebergskogen som ikke alle er like tilfreds med.

Christian Ringnes og kommunen er fullstendig klar over at det fortsatt finnes motstandere av at privatefolk bruker 300 millioner kroner skulpturparken. Det foreligger vitterlig planer om en ytterligere "opprusting" av Ekebergparken også utenfor selve skulpturparken. Og det plager aksjonistene og mange andre.

Klar tale!

Planer skal visst foreligge om å rive den gamle Ekeberghallen og få opp en større hall. Og noen drømmer om at det skal anlegges et "torg" i området der EKT Rideskole holder til. Da kan minigolfanlegget ryke.

Noe gikk litt feil...

Imens foregår en iherdig innspurt  før den høytidelig åpningen. På stien mellom Ekeberg Camping og Rideskolen må en mislykket bevaring av noen helleristninger fjernes. Informasjonstavlene kommer opp, en etter en. Lørdag ble lysene tent noen steder. Og anleggsarbeiderne fjernet overflødige steiner.

Det blir spennende å se Ekebergparken. Og hva skjer med "geriljaleiren" midt inne i den mørke skogen der gamle grantrær skjuler det meste....

Her er et godt valg!

Christian Ringnes forklarer NRK hva dette er! 

Oslo by gjorde et godt valg da de sa ja til prosjektet til Christian Ringnes. Men det er omtrent som med politikk. -Jeg liker ikke kunstsynet hans, fortalte en turgåer meg. 

Denne valgdagen bruker (høyremannen?) Ringnes tiden sammen med NRK. Ekebergparken tar form. Om vel 14 dager er det høytidelig åpning. Men nå filmes det altså til et program på NRK2. "Nasjonalgalleriet" heter det visst.

Min gamle Ekebergskog er ikke til å kjenne igjen. Jeg snakker da ikke om trær som er borte eller en halvnaken kvinne som sitter på huk og tisser. Jeg, hun gjør faktisk det!

Adam og Eva? 

Ekebergskogen står klar og venter på Oslo-borgere som kommer til å glede seg over at det endelig er ryddet opp i skråningen mellom Ekeberg Camping og Ekebergrestauranten. Dem som gleder seg best er trolig familier med barnevogner! Tidligere var stiene ufremkommelige for alle slags kjøredoninger. Også dem for de aller minste.

Nå er de fleste stiene ryddet og satt i stand slik at alle som klarer å gå på to bein, lett kan komme seg til de 30 skulpturene i parken.

Kritikken mot Ringnes-prosjektet har haglet. Han må ha hatt sterk vilje til å gjennomføre prosjektet. I dag legger han ikke skjul på at motstanden fikk ham til å endre syn. Prosessen fem mot utformingen av Ekebergparken har vært langdryg. Og han bladde opp 300 millioner kroner.

Det har vært sabotasje mot anleggsarbeidet. En stund truet en regelrett lenkegjeng å kopiere motstanden mot utbyggingen av Mardøla for over 40 år siden. Motstanderne var vært synlige, for å si det mildt.

Vi som har gått her i skogen, har sett endringene komme. Klart det ikke er vakkert med anleggsmaskiner på et slikt område. I helgen fikk vi se at det hadde skjedd noe. Det vil si, vi hørte en smakkende lysmast!

Hallo!

I bakken opp mot hestesletta er den diger dame allerede blitt et yndet motiv. Hun har nok allerede holdt i noen tusen hender allerede. En stund gikk hun nedover mot Ekebergrestauranten. Men nå "går" hun altså oppover.

I to digre furutrær henger det som kan være Adam og Eva. De skinner i sola. Og folk lurer på hva det er, disse figurene som også minner oss litt om reklamemannen til de franske bildekkene fra Michelin.

Helt oppe ved Ekeberg Camping er det klart for en dansende figur. Det er to bøyde stenger på en roterende plate.

Ta dere en tur til Ekeberg, folkens. Det er et lurt valg som dere kanskje ikke angrer like mye på som etter at dere har stemt ved Stortingsvalget. Mange av de 169 folkevalgte blir skiftet ut om fire år. De 30 skulpturene blir sikkert stående..

Et godt valg? Neppe!

Godt valg! ropes det i aviser, TV, radio og i de sosiale medier. Om noen timer vraker vi Jens og velger Erna. Et godt valg blir det ikke. Flertallet ønsker seg mer av alt. Det gir Erna & Co dem. En politisk bakrus venter.

Neste riksvalg er i 2017. Kan vi ta en tysk sving innen den tid? Tyskerne bråvåknet i 2005 fra  etterkrigsidyllen. Velferdsstaten var truet. Noe måtte gjøres.

Det er litt over 10 år siden Jens Stoltenbergs tyske partikamerat, Gerhard Schröder, lanserte moderniseringen av den tyske velferdsstaten. Det hørtes fint ut. Han kalte det hele "Agenda 2010". Innen 2010 skulle Tyskland bli "det mest konkurransedyktige og dynamiske økonomiske område i verden".

Schröder var forbundskanseler den gang, altså statsminister. Og han regjerte sammen med miljøpartiet De grønne.

"Vi vil kutte ytelsene fra staten", sa Schröder.  Det er en mild overdrivelse å si at tyskerne var misfornøyde.

Medisinen som ble foreskrevet, var sterk. Selvsagt skulle det spares penger på de offentlige budsjettene.


Ledighetstrygd i ett år, ikke to år. Hvis du mister jobben når du er over 55 år, har du halvannet år på å finne deg en ny jobb. 36 måneders ledighetstrygd forsvant. Deretter må den som ikke har jobb, søke om sosialhjelp. Hvis du har formue over et visst nivå, reduseres sosialhjelpen. Barnas bankbok ble tatt med i vurderingen av familiens økonomiske situasjon. Det ble et ramaskrik. Ikke minst innenfor de tradisjonelle velgerne til sosialdemokratene, SPD.

Denne tyske reformen bar det (typisk) tyske navnet ALG 2 (Arbeidlosengeld 2). Det er nytteløst å forklare hele ordningen til innbyggere i et land hvor hver borger i teorien har en andel i oljefondet på rundt én million kroner.

Kan en "tysk" modell tenkes for Norge? I Norge har vi rundt 3 prosent arbeidsledighet. Tenk dere tanken at den en gang dobles!


Tyskerne ble tvunget til å gjøre noe med velferdsstaten blant annet fordi ledigheten var skyhøy etter tyske forhold. Norge kan komme i samme situasjon. Spør Gro om hvordan stemningen var da hun overtok etter Kåre i mai 1986! Oljeprisen hadde falt som en stein høsten 1985 og etter nyttår. Det første hun gjorde, var å skrive ned den norske kronen med 12 prosent!

Da 1987-budsjettet skulle presenteres i oktober 1986, hadde ca. 50 milliarder oljekroner forduftet. Jappe-tiden tok brått slutt, "børstraktor" ble et skjellsord og boligprisene stupte i takt med stigende rente. Selv hadde jeg en byggelånsrente på 29,6 prosent i 1987!

Hvorfor forbereder ikke norske politikere oss på at en enorm regning skal betales for å møte eldrebølgen? Endringene (kutt, heter det!) i pensjonene hjelper noe. Men i stedet for å snakke om regninger som vi vet kommer, lover politikere stadig mer. 150 milliarder til fergefri E39 og noe tilsvarende til bedre jernebane på Østlandet.  Siv skal visst bli finansminister, men kommer ikke til å stoppe bompengeinnbetalingene, slik CIH krever.


Den unge moren jeg traff i Ekebergparken søndag, stemte ikke i 2009. Nå har hun fått en vakker datter. Denne gangen skal hun stemme!


-Du må regne med å betale mer skatt om noen år. Du skal være med på å betale regningen for alle oss som er født like etter krigen. Mange av oss skal på gamlehjem, minnet jeg henne om. Og ba henne tenke grundig igjennom hvordan de utgiftene skal finansieres. Med skattelettelser, redusert formueskatt, flere veier, mer til jernbane og enda flere sosiale reformer?

Småbarnsmoren skjønte ikke resonnementet mitt. Kanskje det ikke er like viktig med omsorgsboliger for eldre som full barnehagedekning. Og bedre veier.

Velferdsstaten vokser ikke inn i himmelen. Hvis vi skal ha et ørlite håp om å beholde viktige sider ved samfunnet vårt, må velgerne få klar beskjed: Dere må betale mer i skatt, og mange av de sosiale ordningene må endres.

I 2005 betalte de tyske sosialdemokratene regningen. Og den konservative Angela Merkel overtok. Men ingen, selv ikke i det tyske sosialdemokratet, tenker på å gå tilbake til det velferdssamfunnet tyskerne hadde bevilget seg.

Merkel  - og Tyskland - priser seg i dag lykkelig over Agenda 2010. Grekere, italienere, spaniere og portugisere gremmes.

Vi nordmenn lever lykkelig på oljen. Så lenge den varer. 

Gjentar historien seg for Erna?

Norges neste statsminister, Erna Solberg.

23 ganger har jeg stemt sosialdemokratisk, mandag gjør jeg det igjen. Og taper! Det blir spennende å se hvor lenge en borgerlig fire-tre-topartiregjering overlever. 

En borgerlig valgseier er ikke ensbetydende med et stabilt flertall for en Erna-regjering. Høyre er et bra parti, og Erna vil at vi skal ha det bra. Hareide er ikke verre. Men Venstre-Grande er jeg ikke like fortrolig med. Siv er tilpasningsdyktig, i motsetning til CIH. Men hvordan jobber et slikt politisk landslag? 

Historien: Det er spennende å bla bakover i Norges nyere politiske historie. En nærmest uhemmet økonomisk vekst i oljealderen har ført til at vi har fått en befolkning som stort sett sutrer. For 50 år siden hadde vi ikke olje. Og Einar Gerhardsen var landsfader. 

Men stabile politiske regjeringer, det har stort sett vært unntaket. 

Lyng-regjeringen for 50 år siden var derfor historisk. Den åpnet for Bortens firepartiregjering i 1965. I 1971 falt den på EEC-saken. Trygve Bratteli kom, men gikk av da Folket sa nei til EEC. To år senere tapte han valget så det suste, men ble statsminister fordi SV vant 16 plasser. 

1981-1986: Høyre-bølgen, ikke ulik den vi opplever nå, feide ut Ap og Gro i 1981. Inn kom Kåre Willoch. I en ren H-regjering. I 1983 var KrF ferdig med å sutre om retten til fri abort, og ble med Sp inn i regjeringen.

 I 1986 felte CIH regjeringen, og Kåre ga nøklene til Gro. Det borgerlige stortingsflertallet mislyktes i den berømte høstjakta på den sosialdemokratiske mindretallsregjeringen. 

1989-1991: Gro tapte valget i 1989, og inn kom Syses trepartiregjering. Da Muren falt og EF kom på dagsorden i det nye Europa, sa Sp nei i 1991. 

Gro kom inn, forsøkte forgjeves å få Norge inn i EU. 

1997-2000: Bondevik 1 - sentrumsregjeringen - fikk stortingsflertallet mot seg i 2001, og Jens 1 kom. Og tapte. 

For første gang i norsk politisk historie siden 1961 har vi nå i 8 år hatt en flertallsregjering. Den har sittet i to perioder! 

Stort sett har de borgerlige partier - som helst kaller seg ikke-sosialister - hatt flertall i nasjonalforsamlingen. 

2013-?: Nå blir det borgerlig flertall igjen. Et solid borgerlig flertall. Og Norge faller ikke fra hverandre. Men gjør Erna 1 det? 

Hva skjer hvis Erna må ha med seg FrP i regjeringen og V sier nei? Hva sier KrF da? 

Og hva skjer hvis Erna bare trenger V og KrF? Hva gjør FrP med en regjering de ikke er med i? Vil Siv være like knallhard som CIH i 1986 da han felte Willoch 2 fordi han ikke ville stemme for avgifter han var mot? 

Velgerne vet ikke hva slags regjering de får med Erna. I 2005 og 2009 visste velgerne at den rødgrønne regjeringen var alternativet på venstresiden. 

Neste uke blir spennende. Statsrådsposter skal fordeles. Nye koster skal rydde opp. Naboen min er venstremann og suser rundt i en miljøvennlig, men kostbar, elektrisk bil. Han satser på å komme inn på Akershus. Abid Raja heter han, og er flink og hyggelig. Meget synlig i det offentlige rom, men er det nok til å bli plukket ut på landslaget til Erna? 

I Røyken i Buskerrud bor et annet V-medlem. Hun er født og oppvokst i Tyskland, men ble norsk statsborger for to år siden. Hvis velgerne vil det, kommer hun inn på bekostning av Lundteigen. Det er et greit offer hvis først det rødgrønne alternativet går dukken mandag. 

Blir læringskurven i tøffeste laget for Rebekka Borsch? 

Lokaliseringsdebatt? Æsj!

Trønderne jubler, nordlendingene raser. Hvorfor? Fordi våre nye jagerfly, når de lander om altfor mange år, skal ha Ørland som hovedbase. Enda en lokaliseringsdebatt er over!

Kræsjlanding?

Vi som er godt over 30 år og sitter i solnedgangen, kommer trolig ikke til å merke noe som helst. Vi ligger under torva når F-35 går inn for landing.

NATO og EEC
Men vi blir litt ille til mote over hvordan norsk politikk styres av enkeltsaker. Partier er blitt til på grunn av enkeltsaker. Gamle, gode SF ble tuftet på NATO-motstanden i Arbeiderpartiet. EU-saken, vel, det var var Norges forhold til EEC, skapte nye skillelinjer i norsk politikk.

Dette var ikke såkalte lokaliseringssaker, men stridsspørsmål om hvor Norge skulle gå. Men på et tidspunkt kom enkeltsakene opp. Jeg var for liten, men jeg er blitt fortalt at byggingen av Norsk Jernverk ble en sak hvor bølgene gikk høyt. Jernverket havnet i Mo i Rana i 1946, og ble en hjørnesteinsbedrift i Rana kommune.

Flyplass. Hvor?
De siste 30 årene har vi hatt en rekke såkalte lokaliseringsdebatter. Oslos flyplass fra 1940, Fornebu, var altfor liten og lå altfor nær byen da flytrafikken tok av. Men hvor skulle den nye flyplassen ligge, spurte man i 80-årene? Hvor skulle den lokaliseres, som det heter med et litt finere ord?

Hobøl! Der, rett utenfor Akershus fylke, i Østfold, der var det god plass. Og det gikk tog til Oslo!

Nei, tøv, ble det ropt! Vi har jo den militære flystasjonen på Gardermoen! Bygget av tyskerne!

De øde områdene på Hurum-landet ble også et alternativ.

Kræsjlanding
I 1988 fikk Gro Harlem Brundtland og hennes samferdselsminister Kjell Borgen hele lokaliseringsstrtiden midt i trynet. 14 av Arbeiderpartiets folkevalgte gikk mot sin egen regjering og stemte for at den nye hovedflyplassen skulle ligge på Hurum. Sosialdemokrater fra Buskerud måtte selvsagt stemme for alternativet som lå i Buskerud fylke, må vite! Og det ble Hurum-flertall!

200 millioner kroner senere og med en rapport om tåkelandet Hurum, fikk den borgerlige Syse-regjeringen i 1990 flertall for Gardermoen.

Skammer noen folkevalgte fra den gangen seg over egen stemmegivning i 1988? Lokalisering overskygget fagfolks råd.

Opera-saken
Så skulle Oslo få en ny opera. Der var det for og mot Bjørvika, for og mot Vestbanetomta og for og mot å bruke den operaen vi hadde. Og Fremskrittspartiet var mot alt! Tror jeg...

Det ble et politisk rotterace og en hestehandel uten like. Helt til aller siste minutt i stortingssalen var utfallet usikkert. Lokaliseringsspøkelset svevet over salen. Vi vet hvordan det gikk. Operaen står der. Men ikke be meg forklare prosessen!

Maratonslalåm
Her skal jeg sitere min gode venn og kollega, Odd Inge Skjævesland. Han skrev åpningskapittelet i den offisielle versjonen om hvordan Operaen kom til. «Maratonslalåm - det politiske forspillet» er overskriften på Odd Inges bidrag. Dragkampen mellom oslopolitikerne og havnevesenet om hvem som skulle forhandle med staten, var meget illustrerende. Les dette langsomt:

«Staten skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med staten, som skulle samarbeide med kommunen, som måtte ha hjelp av staten for å finne ut av hvem som skulle snakke med staten på vegne av kommunen»

To mirakler?
Når vi ser hva som skjedde i Opera-saken, burde vi ikke forundre oss over det som har skjedd i den såkalte Lambda-saken. Når det skjedde et mirakel da operaen skulle bygges, er det for meget å forvente at det nye Munch-museet skulle falle på plass i Bjørvika. Det viktigste med avgjørelsen om et nytt Munch-museum var ikke plasseringen, men om man kunne sparke det Høyre-dominerte byrådet midt i balla (unnskyld uttrykket!). Vi fikk en uhellig allianse som stanset Lambda.

Storbyen Lillesand!
Det siste tiåret har vi hatt en rekke såkalte lokalieringsstrider. Det er sikkert greit at Norsk polarinstitutt flyttet fra Oslo til Tromsø. Kanskje det er helt på sin plass at Teletilsynet flyttet til Lillesand, selv om en haug med dyktige fagfolk hoppet av. Selv økonomiske gulrøtter for å få dem med på flyttelasset, var forgjeves. Lillesand er tross alt ingen by, selv i norsk forstand.

Kompasjon!
Så har vi flyttet NRKs lisenskontor til Mo i Rana som kompensasjon for arbeidsplassene som strøk med da Norsk Jernverk ble nedlagt etter 50 års drift. Nå ligger Nasjonalbibliotekets enorme arkiver sprengt inn i fjellet i Mo i Rana. Statens innkrevningssentral ligger også der. Lokalisert. For å sikre arbeidsplasser.

Det er en drøss av slikte lokaliseringssaker.

U2
Flymuseet havnet i Bodø etter at ildsjeler hadde samlet mange fly på Gardermoen. Men det er jo litt svung over å kunne beskue et U2-fly lik det Gary Powers satt i da russerne skjøt ham ned over Sverdlovsk i mai 1960. Han skulle avslutte sitt spiontokt i Bodø!

For noen år siden flyttet Sjøfartsdirektoratet til Haugesund. Det er sikkert helt i orden. Det er trangt nok i Oslo, og alle statlige organ skal ikke ligge her. 

1X2

Jeg ble heller ikke særlig opphisset da Norsk Tipping i 1975 ble flyttet fra Smestad (her i Tigerstaden) til Hamar. Det er tross alt hjembyen til faren min! 

Men hva skjer med landet vårt når lokalisering - plasseringen av offentlige etater og bygninger - blir kasteballer for lokale interesser, langt utenfor fagfolks kontroll. 

Striden om Munch-museet setter dette inn i sitt rette perspektiv. Petter Olsen selger Skrik for rundt én milliard kroner, og bruker overskuddet til et museum ved Hvitsten. 

Skattekroner

På Tjuvholmen er snart Astrup Fernley-museet snart klart. Ved årsskiftet stengte dørene i Dronningens gate 4. I september åpnes portene på Tjuvholmen. Ikke én skattekrone, tror jeg, går med. Jeg har heller ikke opplevd én eneste lokaliseringsdebatt om dette museet for moderne kunst.  

Hva er galt med landet vårt? Jeg kommer i alle fall til å stryke ordet «lokalisering» fra tastaturet mitt....

En taper. En AFP´ers bekjennelser!

Ja, det er meg, da jeg ikke var PANGsjonist!

Altfor mange blir tidligpensjonister fremgår det av statsbudsjettet for 2011. Jeg er en av dem. En sentral politiker i Kongeriket sa at jeg er en skam for AFP-ordningen!

Jeg er enig i punkt en. Og punkt to. Og jeg er sikkert en skam for ordningen som LO og NHO forhandlet seg frem til for godt over 20 år siden. Da Norge var en industrinasjon.

Nå sitter vi på en oljeformue på godt over tretusenmilliarderkroner og eier en prosent av aksjene på verdens børser. Og jeg har altså i vel tre år hatt det privilegium å være AFP´er. Med gavepensjon fra min arbeidsgiver.

Dermed sitter jeg med en lønn som aktive arbeidere misunner meg.

Selvsagt legger staten begrensninger på mitt PANGsjonstliv. Det innebærer at jeg ikke får tjene mer enn 15.000 kroner året.  Men det løser jeg ved å opprette en selskap i London. Et NUF-selskap. Det jeg tjener, skatter jeg av. Krone for krone. Men jeg torpederer ikke PANGsjonen min.

Dette er jo selvsagt i strid med intensjonen i AFP´ordningen. Sliterne skulle få lov til å gå av når  de fylte 62 år. Hvis bedriften var i NHO/LO-området. Men jeg jobbet altså i høylønnsbransjen norske media. Heldigvis var bedriften min omfattet av denne lukrative avtalen for "sliterne". Altså var jeg "sliten" som 63-åring. Og gikk av for over tre år siden.

Det var da en kjent politiker, han er sosialdemokrat, sa at PANGsjonisten var en skam for AFP-ordningen!

I dag, vel tre år etter min PANGsjonering, er jeg i full vigør. Jeg har jobbet i USA, Sør-Afrika  og i Oslo. Men pengene havner altså i et britisk selskap. Og hos Sigbjørn.

Jeg har jo en haug med utgifter i selskapet mitt. Jeg kjøper jo kontorutstyr. Mobiltelefoner og "skrivemaskiner".

Burde jeg føle meg skamfull fordi jeg "omgår" det norske systemet? Det eneste jeg gjør, er å gjøre det slik at jeg ikke "tjener penger". Jeg tar ikke lønn ut for det jeg gjør. Jeg tar ikke ut utbytte fra selskapet mitt.

Selskapet går med overskudd. Men Sigbjørn fyller ikke opp statskassa med mine penger.

Jeg er ikke en taper. Jeg er en tilpasset AFP´er. Om 10 måneder kan jeg jobbe så mye jeg vil uten at jeg torpederer PANGsjonen min.

Utøya - og så?

En stille minnestund ved Utøya.

Selvsagt lå det friske blomster der! To jenter sto der med mor og far. I minst ti minutter. Stille. Rosene la de forsiktig ned.

Plutselig stanset en buss, fullastet med kinesiske turister. 30-40 sekunder så de på blomsterhavet. Hva fikk de med seg, mon tro?

Denne torsdagen trodde jeg at jeg var ferdig med 22. juli. Jeg hørte smellet, slik mange andre oslofolk gjorde. "Tordenværet" var noe ganske annet. Og det ble bare verre og verre.

Akkurat denne dagen skulle jeg til fjells. Fred og ro, heter det visst. Men fordi vi alle blir omdirigert fra E16 til gamleveien, så jeg plutselig en kolle med roser og flagg.

Klart jeg forsto at dette var en minnelund for Utøyas 69 unge døde! Klart jeg måtte stoppe!

Vi har sett dette i fire uker nå...

Tilfeldigvis skulle jeg neste morgen også fortelle tyske radiolyttere i Berlin om hvordan nordmenn forholder seg til massakren, fire uker etterpå. Da var jeg jo nødt til å stanse her!

Inntrykket av verdighet slo mot meg. Et eldre ektepar var der. Så kom familien med de to barna. Litt etter dukket en middelaldrende mann. Så svingte en busslast med kinesiske turister av veien! Ut stormet et 20-talls turister. Med kamera!

De to barna og deres foreldre vek unna. Det er ikke plass til mer enn 10-15 personer på denne lille kollen like ved hovedveien med utsikt mot Utøya.

-En turistattraksjon, tenkte jeg. Og jeg vet ikke om jeg var glad eller trist. Hva fortalte den engelskspråklige kinesiske guiden? Fikk han formidlet Hovedbudskapet som vi nordmenn har terpet på de siste ukene. Om verdighet, samhold, kampen for demokratiet og ønsket om å beholde det åpne samfunnet. Langt unna den kinesiske modellen.

Guiden var ikke særlig villig til å snakke med meg. Han hadde sikkert dårlig tid, og jeg var trolig ikke den han måtte snakke med akkurat nå.

Her lagres historien....

Det slo meg at jeg 9. november 2009 på 20-årsdagen for Murens fall - tilfeldigvis var i Beijing. Der - på en karaokebar - fremførte en pensjonert major i Folkets frigjøringshær, sammen med vår svenske reiseleder, nettopp den sangen kinesiske studenter sang før demonstrasjonene på Den himmelske freds plass ble knust av panser.

69 døde på Utøya, enda flere mistet livet i junidagene 1989 i Beijing. Og tyskere betalte en blodig pris for Muren. Hva slags samfunn sloss våre unge, døde for før ABB stormet inn på Utøya? Hva slags samfunn ønsket de kinesiske studentene? I Norge stanset en person de unges drøm. I Beijing talte maktapparatet. Tyskere fikk til en ublodig, demokratisk revolusjon i 1989.

Jeg skulle gjerne hatt en samtale med de søkkrike kineserne som suste forbi åstedet for verdens blodigste massakre begått av en enkeltperson.

Valg! Gjesp? Ikke alltid!

NRKs valgomat gjorde meg til venstremann i Oslo. Helt feil. Akkurat slik det er blitt når vi skal snakke om alt annet enn ABB og Utøya. Da blir det Hagen-show om hva han egentlig mener om politietterforskning. 

Det er tungt å sette igang avistrykkeriet mitt igjen etter en lang sommerferie. Men nå er det jo valgtider, og alle skal mene noe. Og så lover politikerne noe. Og påstander mangler det ikke. Har jeg hørt det før? 

Ap lover at det ikke skal innføres eiendomsskatt i Oslo. Hva mer skjer der ute? 

Jeg har bestemt meg for at jeg skal forsøke å se valget med sosiale medier som plattform. Kanskje det er bedre enn en analog dobbeltside om Carl Ivar og Siv i Aftenposten?

Hvert femte minutt dukker det opp en velger på Twitter under #valg2011. 

- Det er journalistenes ansvar at ikke #valgkamp blir avsporet av tullete utspill fra Carl I. Sett dagsorden med relevante saker! formaner @Gallilee77. Han er pappa og ektemann. Dessuten trikkeentusialt og kulturinteressert. Men, dessverre, anaonym. Interessene hans burde vekke politikeres interesse. Særlig i Oschlo!

@Thomas, som bare forteller oss at han er fra Tigerstaden, skriver at @Jensstoltenberg snakker til velgerne. Og i @Thomas sin twitter finner vi selgsagt en adresse. Den bragte meg hit! Statsministeren tåler nok den! Han har jo 76 163 følgere på twitter, og slike venner kan være nådeløse!

Ugjerne gir jeg meg i kast med valgstoffet i aviser og etermedier. Jeg synes jeg har lest alt dette før. Men sånn er det kanskje når jeg leverte den første kumulerte liste ved kommunevalget i Oslo i september 1967. 

Noe av det mest oppløftende de siste årene, er at enkelte medier driver med faktasjekk. Holder påstandene som politikerne kaster ut? 

Bergens Tidende har forlengst opprettet faktasjekk.no.  Det får blant andre FrPs Tord Lien merke. Han hevdet i en blogg 27. juni at 21 prosent av guttene fortsatt ikke kan lese etter 9 år på skolen. 

Bergens Tidende sjekket saken og finner at Lien er "på tynn is". -Uten nærmere presiseringer er påstanden i beste fall unyansert, skriver avisen. 

Politisk redaktør Sjur Holsen i BT gir FrP strykkarakter når partiet i valgkampen i Bergen forsøker å fortelle velgerne hva boligskatten blir med den rødgrønne regjeringen. 

Men FrPs motstandere kommer skadeskutte ut av faktasjekkingen til Bergens tidende. Uansett leverandør, smaker valgflesk sjelden godt, hvis vi skal tro Bergens Tidende. 

Hører dere ropet, politikere? Fakta!

Hvem har forresten tukla med valgomaten til NRK? 

En dag for seint, @Jensstoltenberg!

Kommunevalget er rett rundt hjørnet. Etter sommeren blir det defor heftigere på de sosiale medier. Statsministeren har allerede fått vite at han må henge med i svingene. Lett er det ikke!

Vår sosiale statsminister (@jensstoltenberg) bedyrer at han skriver mange meldinger på Twitter personlig. Og nå har han slått et slag for vaksiner til barn i fattlige land. Og han har havnet i en veidebatt med vestlendinger.

Mest trafikk på Twitter ble det imidlertid da det gikk opp for tviterne at Jens ikke er i flomområdene, men er på vei til Østfold.

En av hans vel 35 000 følgere på Twitter fortalte ham i formiddag at drar én dag for seint til Fredrikstad og Sarpsborg! Stoltenberg hadde kort og godt tvitret at han i dag skulle til de to østfoldbyene.

Ikke alle følgerne fikk med seg meldingen fra nestleder i Sarpsborg Arbeiderparti (@SarpsborgAp), Fredrik Bjørnebekk (@bjornebekk) at han skal være sammen med Jens Stoltenberg (@jensstoltenberg) i de to østfoldbyene. Ap.s ordførerkandidat i Sarpsborg, Jon-Ivar Nygård, skal få støtte fra Sjefen.

Dermed tok det ikke lang tid før tilbakemeldingene suser inn hos Jens, der han sitter i baksetet på en eller annen svartlakkert tjenestebil på vei mot svenskegrensen.

"På vei mot Sarpsborg og Fredrikstad", twitret statsministeren ved 13-tiden.

"Tror dessverre det var i går", kom det kjapt fra Morten Veland (@mortenvel).

"Fotballkampen var i går, Jens", svarte en meget useriøs kvinne. (Jeg vil ikke si hvem hun er, men twitter er jo åpen for alle....)

Frilansjournalisten Roald Hermansen (@roaldhermansen) retvitret meldingen fra Morten Veland til sine 228 følgere. De fikk da med seg at fotballekspertenes lille spøk med politikeren som altså er en dag for seint ut.

ManU-tilhengerenTommy Brask (@TommyBrask) fra Porsgrunn ba statsministeren snu! Unge Yasmin (@yassebasse)  lurte i stedet på om Jens blir å finne på Begby ILs kamp i kveld.

Og slik fortsatte tvitringene på dette sosiale nettverket. Bare tull, selvsagt, men det er jo moro når landets statsminister faktisk sveiper innom og deltar i samtalene.

Da fikk han også med seg en twitter-aksjon for å få staten til å spa opp noen milliarder kroner til en ny T-banetunnel gjennom Oslo sentrum. Og glemme veitunneler på Vestlandet i denne omgang.

Stoltenbergs støtte til økt satsing på vaksiner til fattige barn, har også slått an på Twitter. @mariaster i Bergen ønsker seg en bedre BSU-ordning. Det spørs imidlertid om twitter er den riktige kanalen å benytte hvis man ønsker seg en bedre bligspareordning for unge.

Da er kanskje den beste kanalen å ha en kjenning i regjeringen eller i Arbeiderpartiets finansfraksjon på Stortinget.

Men Twitter er kommet for å bli!

Finnes en intellektuell frokost?

Frokost med Bernt! Australias umin Kevin Rudd får boka til Bernt!

Ja, det gjør det. Jeg har småspist på Blindern et par år nå. De små grå trives med det. Det vi får servert kan være krevende: Selvmordet som filosofisk og helsepolitisk problem. Eller: The Rise of the Asia-Pacific and the Role of Creative Middle Power Diplomacy.


"Frokost med Bernt" er blitt en institusjon på Blindern. Torsdager rundt klokka 8 om morran kommer professor Hagtvets assistenter med oppskåret brød, ost og syltetøy. Stipendiat Anders Ravik Jupskås klarer å fore innpå 300 fremmøtte. 


Nå er semesteret over. Det er sommerferie. Også for oss PANGsjonister. "Frokosten" er nemlig åpen for alle. Også for oss som lar NAV holde oss med penger til det daglige brød. 
For et par dager siden lokket Australias utenriksminister Kevin Rudd hundrevis av studenter og andre interesserte med en innføring i det politiske landskapet i Asia og rundt Stillehavet. Herrene Hagtvet og Jukskås stilte med slips!


Det er 36 år siden jeg forlot Blindern med et middelmådig eksamenspapir mellom hendene. Men jeg fikk jo jobb! Og det er ganske viktig for akademikere også. 


Nå - nesten 36 kilo tyngre - forsøker jeg å bli litt klokere også. Og er litt irritert på meg selv at jeg ikke tidligere har funnet veien til auditorium 1 eller 7 på Det samfunnsvitenskapelige faktultet. 


Visste jeg at flere nordmenn dør av selvmord enn i trafikken? Nei, men jeg vet det nå. Og generalsekretæren i LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, Lillian Erichsen, dokumenterte dette da hun spurte hvor mange av de fremmøtte som hadde slektninger eller kjente som hadde begått selvmord. Innpå halvparten av dem som satt i auditorium 7 rakk opp hånden. 


Uken før samlet forsvarsminister Grete Faremo fullt hus i auditorium 1 med temaet "Forsvarspolitiske dilemmaer". Det meste var kjent for mange av oss. Mediene hadde i ukevis flommet over med stoff om Norges bidrag til FN-oppdraget om å beskytte sivilbefolkningen i Libya mot Muammar al-Gaddafi. 


Det mest bemerkelsesverdige denne morgenen var fraværet av kritikk eller kritiske spørsmål om Norges engasjement!


Særlige kritiske spørsmål fikk heller ikke utenriksminister Rudd denne dagen. Da han til slutt skuet ut over den ungdommenlige forsamlingen, så han en likhet mellom norsk ungdom og egne barn. De er alle verdensborgere. Selv snakker han mandarin og svensk! Og han er spent på hva folk i Vesten gjør når et ikke-vestlig land, Kina, om ikke så mange år får verdens største økonomi.


Jeg regner med at Bernt Hagtvet og hans assistenter serverer like god frokost når nettene blir lange og kulda setter inn! 

Heia Kristin Clemet!

Høyres landsmøte holdes i Oslo denne helgen. Hvordan bruker noen av partiet 54 registrerte bloggere denne kanalen ut til velgerne? Ble jeg imponert?


Jeg kan kanskje ikke forvente at akkurat jeg skulle kaste meg over deres blogger, høyrevelger har jeg aldri vært. Men hva skjer i et valgår? Skal ikke Erna & Co vinne de to neste valgene? Og blogging skal visst være den nye kanalen ut til Folket. 


Orker jeg å lese videre når Ingjerd Schou begynner sin blogg slik?


 "Pendlerne er mange i Østfold. Moss som region er sentralt plassert og forbindelsen til og fra hovedstaden er etter hvert blitt kraftig forbedret med dobbeltspor. Det er viktig for reisende at transportmulighetene er preget av regularitet og tilstrekkelig komfort og kapasitet. Tog og buss er ryggraden i kollektivsystemet. Vi skal komme tidsnok på arbeide og kunne inngå avtaler som man forventer å rekke."


Null temperatur. Logg av!


Hva med Michael Tetzschners blogg? Men han har ikke vært på lufta siden 4. april. Det blir det ikke mange lesere av, tror jeg. Selv om innlegget den gangen, om hans nei til Datalagringsdirektivet, var viktig nok.


Hva med Sjefen sjøl, Erna Solberg? Hun har fire blogger de siste tre månedene. Den siste er bra nok den der hun krever at det tas et krafttak for lærlingene. Publisert 28. april. Men det skurrer jo litt språklig når hun to ganger skriver "fremtiden". Hva annet skulle det være? Fortiden? Språk på tomgang. 


Kristin Clemet er min favoritt! Hun er uforutsigbar, klok og grundig. Og jeg setter også stor pris på tankene til stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen. Han er god. Og morsom!


Min lille blogg her er ikke vitenskapelig. Jeg skal sveipe innom andre partier også. Det er jo et valgår. 

Det sosialdemokratiske helvete

Hverdag i Grabouw. Uten strøm og vann.

Smak på denne tittelen. Når du klager på skjevheter i samfunnet vårt. Nå tar du en titt på det vedlagte bildet. Det viser hverdagen i det fattighelvete millioner av sørafrikanere befinner seg i.

Vi er trygt tilbake etter fem uker i Sør-Afrika. Trolig ett av de vakreste land i Afrika. Det blir jeg i alle fall fortalt.

Solsiden, men... Vi levde på solsiden, bokstavelig talt. Fem uker med sol, sol og atter sol. Vi hadde ca. 3 minutter regn.

Da jobben var unnagjort i Cape Town, og vi skulle se litt av landet, kom kontrastene fram. Selvsagt hadde vi sett Cape Flat-området. Med endeløse slumområder. Tilreisende ser dem med én gang de kommer ut på motorveien N2 på vei inn til sentrum.

Et medmenneske. Gjennom en journalistvenn som har bodd over ett år like utenfor Cape Town, fikk vi kontakt med en sørafrikaner. Han er hvit, kristen og medmenneske.

-Vi kommer i morgen ved 11-tiden, fortalte jeg ham.

Neste dag bar det over flatsletta nordøst for Cape Town. Over Sir Lowry´s Pass. Plutselig dukket Grabouw opp på venstre side.

Ut av fattigdom? To timers dypdykk i fattigdom, fornedrelse, men også håp. Uten strøm, nesten uten vann og nesten uten skolegang må tusener på tusener av barn forsøke å finne veien ut av fattigdom.

Visste du at hvis forholdsvis like mange nordmenn skulle dø på grunn av Hiv-Aids som denne sykdommen tar livet av i Sør-Afrika, hadde det kostet 30 000 norske liv i året?

Soweto. Vel en uke senere var vi i Soweto.  Noen timer før sølvfuglen skulle bringe oss tilbake til Nord-Europa, fikk vi en guidet tur til denne verdenskjente bydelen i Johannesburg. Vi så gata der Nelson Mandela og Desmon Tutu bodde. Huset til Winnie Mandela så vi også. Visste du at Muammar al-Gaddafi betalte 80 prosent av det huset kostet? 


Hvorfor? Vel hjemme forsøker jeg å forstå hvorfor all eldingheten har oppstått i Sør-Afrika. Svaret er skremmende enkelt, tror jeg. Det hvite mindretallsregimet gjorde den samme feilen som det røde mindretallsregimet i Russland. 20 år etter kommunismens fall betaler millioner av russere regningen for det røde overherredømmet. Akkurat slik som flere titalls sørafrikanere må i flere tiår for å komme seg ut av hengemyra som det hvite mindretallsregimet jaget dem ut i. 


Det hvite Sør-Afrika trodde de hadde løsningene. Akkurat slik kommunistene i Sovjetunionen trodde. 

Regelfetisjisme!

Når Francis Sejersted stempler juristenes opptreden i Maria Emilie-saken som regelfetisjisme, tror jeg løpet er kjørt. For Regjeringen.


Når en så stillfaren og sober person som Sejersted, på folkemunne ofte kalt Sir Francis, klasker til på side 5 i Aftenpostens kulturseksjon, bør noen lytte. 


Spillfekteri kaller Sejersted det når 25-åringen skal utvises og det samtidig legges opp til en snarlig retur. 


Les Sejersteds innlegg, også dere der borte i Regjeringskvartalet. 


Lagmannsretten ville slippe Maria Emilie ut av varetekt. Det må være en bitter smak på den pillen lagmannsretten i går serverte politiet. Eller hva? 

Lagmannsretten slutter seg til tingrettens kritikk av politimyndighetens manglende aktivitet med hensyn til å følge opp at fremstilte etterkom vedtaket om utreise. Hun har tatt sin utdannelse her i landet og må således ha etterlatt seg spor om at hun var her. Håndteringen av saken, særlig tid og sted for pågripelsen, er av mange oppfattet å ha vært uten fingerspitzgefühl eller musikalitet. Lagmannsretten slutter seg til dette.

Stor verre kan det ikke bli! Takk til Dagbladet som har lagt ut kjennelsen. 

Nå skulle Høyesterett ta stilling i saken. Men så slapp hun ut av Trandum i dag.

Det som mange avfeiet som en ungdomsprotest på Facebook mot utvisningen av en ressurssterk person, er nå blitt en bred protest fra alle lag i samfunnet. Trodde noen at det skulle gå slik? 

Noen sier de vil slutte å stemme på Arbeiderpartiet på grunn av denne saken. Anne Holt er i alle fall sint, og sier hun dropper Ap. Den tidligere justisministeren har i alle fall satt sitt gamle parti under skikkelig press. 

Etter å ha lest om regelfetisjisme på side 5, faller øynene mine på kronikken på side 4. Skrevet av annen generasjon innvandrer, Hadia Tajik. Folkevalgt sosialdemokrat på Stortinget. Hun forsvarer en vanskelig sak for sitt parti.

 "Vi må vokte oss vel for de enkle løsningers tyrrani", avslutter hun kronikken sin med. Kan det hende at den enkle løsningen hun sikter til er likhet-for-loven-tyranniet? Det tror jeg dessverre ikke...

En utvisning til besvær... del 2

Fjesboka bryter sammen hos meg. Under trykket av utvisningen av Maria Amelie? I 1989 brøt nesten Sunndalsørsa sammen da to chilenske asylsøkerfamilier forgjeves sloss mot utvisning. Det kan være interessant å trekke noen lange tråder i norsk asylpolitikk.

Både i går og i 1989 ble jeg øyenvitne. I går som pensjonist. I 1989 som journalist. I går slapp jeg å være nøytral. I 1989 måtte jeg rapportere så nøkternt som mulig til leserne.

Jeg må innrømme. Juridisk korrekt utvisning av personer som kom til Norge som mindreårige på slep etter foreldrene, er problematisk. Personer som har bodd lenger i Norge enn i fødelandet, som knapt husker hvor de er født, bør få vurdert sine saker på selvstendig grunnlag. Da kan det åpnes adgang for å bli. På humanistisk grunnlag.

Derfor var det godt å være foran Regjeringskvartalet i går. Og når "den skyldige" blir pågrepet ved Nansen-skolen i det året vi feirer 150-årsdagen for Fritjof Nansens fødsel, mobileres ytterligere støtte for Maria Amelie.

Men likhetene og forskjellene mellom det som skjedde på Sunndalsørea i 1989 og og på Lillehammer i 2011 er slående. Og viktige. Chilenerne kom til Norge samtidig med at diktaturet i Chile gikk mot slutten. 16 år med general Augusto Pinochet var nok.

Maria Amelie og hennes familie kommer fra et urolig hjørne av det gamle Sovjetunionen. Men sovjettida er forbi. Men levekårene er ikke på topp i Russland, der som i Chile i 1989.

To viktige forskjeller er lett å se fra 1989 til 2011. De sosiale mediene har gitt Maria Amelie en støtte en asylsøker bare kan drømme om. Men de to chilenske familiene på Sunndalsøra hadde bare  lokalsamfunnet bak seg.

En annen viktig forskjell var at chilenerne overhodet ikke var i nærheten av å være integrert i det norske samfunnet. Det kan vi trykt si at Maria Amelie er.

Når jeg nå spoler filmen tilbake til septemberdagene i 1989, slår det meg at følelser dominerte nyhetsbildet, også den gangen. "Spent forvening på Sunndalsøra" var tittelen på side 5 i Aftenposten mandag 25. september. Dagen etter lød tittelen: "Politiet henter chilenerne i dag". "Appelerer til Kongen", var en annen tittel. Men heller ikke den gang grep Regjeringen inn. Dagen etter slo en femspaltet overskrift mot Aftenpostens lesere: "Dro fra Norge i uvisshet".  (En liten parentes: Trond Viggo Torgersen var barneombud den gangen, og så på saken!)

Én viktig endring har fått de fleste hus forbi. Frem til 1989, da den kalde krigen tok slutt, var det nærmest fritt frem for alle forfulgte grupper som ville til Norge. Hvem husker vel ikke oppstanden i DDR i 1953, oppstanden i Ungarn i 1956 og den sovjetiske innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968? Alle flyktninger derfra ble tatt i mot med åpne armer.

Flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia er ikke like velkomne. Vel, de får midlertidig opphold, men irakerne sendes nå hjem. Vel, unntatt mullah Krekar.  Men hva med dem som kommer fra det urolige Kaukasus.

Amelie-saken får politiske konsekvenser. Det fikk ikke utvisningen av chilenerne fra Sunndalsøra for over 21 år siden.

Utvisning til besvær...

Nesten 5000 protesterer mot pågripelsen av Maria Amelie på Lillehammer i går. Jeg lurer på hva som skal til for å vinne kampen for å få bli i Norge?

Balansegangen er vanskelig, men det finnes ingen regler uten unntak. Vi har sett hjerteskjærende scener hvor unge asylsøkere kastes ut sammen med foreldrene fordi de ikke får status som asylsøkere. Barna er ofte uskyldige ofre. Maria Amelie var 16 år da hun kom til Norge.

Jeg er veldig spent på hvordan det offisielle Norge etter hvert reagerer på det som skjer. Om noen timer er det demonstrasjon foran Regjeringskvartalet. Over 500 har på Fjesboka sagt at de skal delta.

Statssekretær Pål Lønseth (ap) snakker om likhet for loven, og sier at hun må sendes ut. Får vi en åpen splittelse blant de rødgrønne politikerne i denne saken? SVs Heikki Holmås mener at dagens regler er absurde.

Norsk folkehjelp rykker ut og sier at arrestasjonen av Maria Amilie er et angrep på ytringsfriheten.

Jeg tar det for gitt at det har gått så mye prestisje i denne saken at Maria Ameli sendes lynraskt ut av landet.

Jeg håper noen pressefolk blir med henne "hjem". Og forteller hvordan hennes nye liv arter seg. Kanskje vi samtidig kan få WikiLeaks til å finne noen interne dokumenter i UDI som kan kaste enda mer lys over denne ekle saken.

Mens denne bloggen er skrevet, er flere demonstranter kommet til. 849 sier nå at de kommer til Regjeringskvartalet. Nesten 10 000 er med på Fjesbok-sida "Sett Amelia fri". Nå, to minutter seinere, er det 11 900!